Verden kunne ha vært et bedre sted. Antakelig kan den også bli det, men da må noen foreta seg et eller annet. Viljen til å gjøre noe fra eller til er et adelsmerke ved mennesket. Men hva skal vi gjøre? For eksempel vi som arbeider med tekster? Og til og med eldre tekster?
Noen mener faktisk at visse eldre tekster er høyrelevante. I en utgave av det Boston-baserte tidsskriftet for klassiske studier Arion fra 2015 har den innledende artikkelen av Theodore Ziolkowski en iøynefallende tittel: «Aeschylus Offers Paradigms for Today’s Politics». Noe tyder på at et beslektet syn på den tidligste av de tre mest kjente greske tragediedikterne ligger til grunn for den nye oversettelsen til norsk av et av Aiskhylos’ teaterstykker, urframført i Athen i år 463 f.v.t. Her har nemlig stykket fått en like iøynefallende tittel: Asylsøkerne.
Gjendikteren som står bak den djerve tittelen, Robert Emil Berge, er postdoktor ved det som nå heter MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn. Asylsøkerne er den tjueførste boka utgitt i Gyldendals Kanon-serie, der verker fra den greske og romerske antikken blir gjort tilgjengelig på samtidig norsk. Den første utgivelsen kom i 2014. Berge har tidligere oversatt to tragedier av Evripides i samme serie, Hekabe (2018) og Helena (2022), samt komedien Froskene av Aristofanes (2016). Med to egennavn og et artsnavn var nok tittelvalgene her nokså åpenbare. Men Asylsøkerne? På gresk er tragedien kjent som Hiketides, på norsk tradisjonelt gjengitt som De bønnfallende, noe Berge også nevner i sin 46 sider lange introduksjon.
Direkte oversatt, skriver Berge, betyr Hiketides noe slikt som «kvinnene som kommer for å be om beskyttelse». Flere steder i stykket fungerer adjektivet hikesios som epitet for Zevs, med henvisning til gudens «rolle som beskytter av folk som ber om hjelp». Mer spesifikt vises det i tittelen til hikesia, omtalt av Berge som en «mye brukt» religiøs og politisk institusjon i det greske samfunnet, som «satte spesifikke regler for hvordan man kunne be om hjelp eller beskyttelse, og for hva som skulle til for å ha rett til det», angivelig ikke så ulikt «asylinstituttet i vår tid». Derfor, argumenterer gjendikteren, er Asylsøkerne «det riktige navnet på stykket».
All the single ladies
De som søker om asyl, er de 50 kvinnene kjent som danaidene. De er alle døtre av kong Danaos, som har Zevs som stamfar. Med faren har de flyktet fra hjemlandet Egypt til Argos på Peloponnes, for på den måten å unngå å bli tvangsgiftet bort til sine fettere, sønnene til farens bror Aigyptos. Aiskhylos’ tragedie åpner idet danaidene og faren har gått i land i Argos, og utspiller seg utlukkende der. De møter Pelasgos, kongen av Argos, og ber ham om å gi dem asyl. Han forteller at han må rådslå med borgerne av bystaten for å kunne ta en slik beslutning. Pelasgos vender tilbake med gode nyheter. Men så ser de et egyptisk skip nærme seg. Det er fetterne med sine soldater.
En budbringer kommer. I samtale med Pelasgos forsøker han å overbevise den lokale kongen om å la egypterne ta med danaidene tilbake. Men Pelasgos viker ikke. De skal få asyl. Slik sett er det en slags lykkelig slutt på Asylsøkerne, som altså ikke lever opp til vår idé om sjangerkravene til en tragedie. Bakgrunnen er at stykket, i likhet med alle de andre stykkene som ble framført på de athenske festivalene til ære for guden Dionysos, var ett av tre, hvorav de andre to ikke er bevart. Asylsøkerne må være det første eller andre av disse tre. Handlingen fortsatte med andre ord, tragisk nok.
Noe av det mest fascinerende er at kvinnene taler som gruppe.
I en kjent passasje i sin Poetikk kommenterer Aristoteles av Aiskhylos var den første som tok hovedrollen fra koret og ga den til enkeltskuespillerne. I Asylsøkerne har koret likevel hovedrollen. Og koret, det er danaidene. Det betyr ikke at 50 danaider var å se i framføringen. Ifølge Berge var det 12 eller 15. Resten måtte publikum forestille seg.
Kollektiv bønn
For en moderne leser krever det ikke rent lite forestillingsevne å få utbytte av denne eldste formen for gresk tragedie. I en åndfull passasje i introduksjonen skriver Berge flott om noen av de elementene som med nødvendighet er fraværende hvis vi behandler greske tragedier som rene lesestykker:
Det at vi bare kan oppleve gresk drama gjennom tekster, gir det et litt tørt og skrivebordsaktig preg for oss. Men dette var på ingen måte livsfjern høykultur for eliten, det var en folkelig og populær kunstform. Korene danset fantastiske koreografier i dyre og ekstravagante kostymer mens de sang. Skuespillerne trollbandt publikum med sine tolkninger av kjente mytiske personer.
Inspirerende. Jeg begynner å forestille meg replikkene sunget, eller kan hende snarere messet. Teksten har, med alle sine perifraser, noe offisiøst over seg. I enkelte passasjer er det som å lytte til en kryptisk forelesning, i andre som å høre et fjernt musikalsk foredrag. Så langt står teksten fra replikkvekslingene i et moderne titteskapsteater, som på sin side ofte er en slags etterlikning av dannet dagligtale. «De bønnfallende», den tradisjonelle oversettelsen av tittelen, gir også mening. Det er noe med «bønnen», henvendelsen i den – tro, håp, men kanskje ikke kjærlighet –, jeg mener: bønnens forhistorie, dens førkristne historie, som gir resonansrom særlig til danaidenes replikker.
For meg, som nok ikke er en påtrengende moderne leser, men på samme tid heller ingen kløpper i gammelgresk språk eller kultur, hjelper det en smule å tenke på alt dette. Jeg famler etter lesemåter som er annerledes enn dem jeg bruker på nyere tekster. Ellers blir det for vrient å komme under huden på teksten. De mange påkallelsene av gudene, de mange egennavnene, de lange, innforståtte gjengivelsene av alskens mytemateriale, de lett oppstyltede formuleringene og i det hele tatt henvendelsesformene, de verdige og opphøyde likeså mye som de sjelevrengte bønnfallelsene, fungerer i liten grad som argumenter for verkets aktualitet: De viser snarere hvor mye som var annerledes på Aiskhylos’ tid.
Kvinnekollektivets tale
Men hva med det faktum at koret, som framfører mesteparten av verselinjene i tragedien, utelukkende består av kvinner? Dette gjør verket spesielt og kanskje i en viss forstand moderne. Selv om det utelukkende sto menn på scenen da stykket ble framført i antikken. Men bare at de antok kvinners skikkelse, og framførte replikker fra et kvinneperspektiv, det er da noe? Jeg merker meg intensiteten i danaidenes motstand mot tvangsekteskap, som i linjen der de sier at målet er å aldri bli «slaver av Aigyptos’ slekt». I korsangene taler danaidene alltid som med én stemme. Denne enstemmigheten gir noen slående utslag. La meg bruke litterært mikroskop. For den varierende bruken av ordet «hjerte» i de ulike korsangene fikk tankene mine til å vandre: Kollektivet som taler gjennom koret, bruker nært beslektede, men likevel ulike uttrykk, både «vårt hjerte», «hjertet mitt», «vårt eget hjerte» og «våre hjerter». Det at kvinnene ikke taler «på vegne av» en gruppe, som det heter, men taler som gruppe, er noe av det jeg finner mest fascinerende i Asylsøkerne.
I visse passasjer er det nokså lett å fatte hva det hele dreier seg om:
Ikke la dem få ta vår ungdom!
Ha et ekte hat mot voldtekt,
så hedres ekteskapets lov.
Også for krigsflyktninger i deres nød
finnes et alter til vern
som har gudenes respekt.
Som alltid i møte med eldre tekster bør man likevel spørre seg om ikke det fattbare ved oversettelsen har noe bedragersk ved seg. Når Berge kommenterer at Aiskhylos’ gresk kan virke «innfløkt og vanskelig tilgjengelig», og attpåtil at Asylsøkerne er den «mest utfordrende å oversette» av samtlige gammelgreske tekster, blir i hvert fall jeg mistenksom: Er det nå så sikkert at de seks siterte linjene betyr noe såpass lettfattelig? Nå skal det sies at Berge så avgjort har klart å bevare noe av det fremmedartede ved uttrykket i sin norske utgave. Når danaidene framfører linjene «vi hedrer oss med hyl, / mestre i sørgetoner», er det fristende å tenke at det knapt ville ha falt noen norsk poet inn å uttrykke seg slik. Dermed kan man muligens hevde at det fremmede forelegget utvider det norske språket, i tråd med et utbredt moderne oversetterideal for tekster som stammer fra fjerne tider eller steder, nemlig at de bør framstå som fremmedartede også på norsk.
Fremmedartet: «Ingen lidelser med like fjær»
En norsk leser av i dag vil antakelig likevel stusse over en del av de norske løsningene som er valgt. Fremmedartede er de, men er de ikke i noen tilfeller først og fremst pussige? For eksempel dette spørsmålet: «Hva for en innretning av belter får dere?» Eller: «Trengs det nå ikke reddende kontemplasjon?» Svaret på det siste er heller ikke preget av vår hverdags muntlige replikkunst: «Kontempler, og bli vår helstøpte, / fromme representant.» Av alle ting blir jeg slått av at det bare i disse to siste replikkene er valgt flere norske ord med røtter i latin (kontemplere, representant), norrønt (trenge, støpt) og tysk (redde, from) som ikke har noen direkte sammenheng med leksemene i den greske originalen. Det fremmedartede ved de norske replikkene skyldes altså ingenlunde at oversetteren har fulgt originalen på en spesielt konkordant måte.
Kanskje er det likevel i en viss forstand et konkordant valg som gjør at teksten blir så unorsk som den blir. Berge har nemlig, etter beste evne, valgt å gjendikte til norske varianter av de greske versemålene. Den kompliserte metrikken forklares inngående og i svært tekniske ordelag i introduksjonen, henvendt til en leser som … ja, finnes denne leseren, egentlig? Kanskje en som studerer gammelgresk og vil ha hjelp til å lese originalen?
Jeg stiller meg spørsmålet om det er et riktig valg å holde på de metriske skjemaene. Men ja, kanskje. Jeg kan om ikke annet forstå at en gjendikter ønsker å jobbe innenfor en eller annen type formell matrise, for ellers blir det fort vekk snarere en oversettelse til en mer eller mindre gjengs moderne prosa, som i altfor liten grad er i stand til å gjengi det mektig umoderne ved denne dikteriske formen.
Noen steder virker oversettelsen påfallende lite fremmedartet. Blant annet da Pelasgos, han som mottar danaidenes «asylsøknad», et sted uttrykker seg på svingende moderne muntlig norsk: «Det er et sjansespill.» Også dette virker lovlig moderne: «Aigyptos’ kåte slekt er gjennområtten.» Tilsvarende med ordet «toppledere», og det snodige uttrykket «gnål om anarki». For ikke å snakke om en av Danaos’ replikker: «Det er lett å slenge dritt.» Men det finnes absolutt finstemte tolkninger i den norske teksten også. Denne linja liker jeg godt: «Du finner ingen lidelser med like fjær.»
Helstøpt er denne gjendiktningen ingenlunde. Men kanskje gjør det ikke så mye. På en eller annen måte kan selve det springende ved de haltende løsningene fungere bevisstgjørende. Leseren som opplever at den norske teksten er tung å lese og at flere passasjer er vanskelige overhodet å fatte, bør mistenke at dette må ha sammenheng med nærmest uløselige tolkningsproblemer i møte med den gammelgreske teksten. Eldre tekster er vanskelige å forstå. Nettopp derfor lærer man noe av dem.
Aiskhylos er vår samtidige
Har vi først tatt inn over oss hvor fremmedartet grunnteksten er, blir det også lettere å åpne oss for at vi har å gjøre med en helt annerledes kultur enn den moderne vestlige. Så lenge vi ikke glemmer det, kan vi tillate oss å spørre om relevansen av Aiskhylos’ tragedie for vår tid. Særlig da for spørsmål som kvinnesak, folkestyre og flyktningpolitikk.
I introduksjonen gjør Berge det tydelig at han er klar over at slike aktualiseringer ofte blir temmelig anakronistiske. Han nevner at Sofokles’ tragedie Antigone og Aristofanes’ komedie Lysistrata i moderne tid har «blitt sett på som kvinnesaksstykker», før han understreker at det «ikke fantes forutsetninger for noe som lignet på moderne kvinnesak i antikken». Likevel er han åpen for denne slags aktualiseringer, så lenge vi er klar over de vesentlige forskjellene:
Vi bør likevel ikke avvise denne formen for tolkninger helt. Kvinners rolle og status i samfunnet ble nødvendigvis også diskutert i antikken, og det kan derfor være interessant å se på disse stykkene som uttrykk for slike diskusjoner, selv om premissene var helt annerledes enn i moderne tid.
I gjendiktningen lar da også Berge koret av danaider bruke ordet «kvinnekamp». I dette tilfellet må man kunne spørre seg om ikke betegnelsen har for mange spesifikke konnotasjoner for en norsk leser av i dag. Men dette utropet runger overbevisende nok gjennom årtusenene: «La oss aldri undertrykkes ved makt / av mannfolk!» Om enn jeg opplever selve ordet «mannfolk» som en i overkant dagligspråklig form. Bønnen til stamfaren Zevs står seg uansett godt: «Måtte han gi kvinner makt!»
La oss aldri undertrykkes ved makt / av mannfolk!
Når det gjelder parallellen danaidene trekker mellom ekteskap og slaveri, skriver Berge at «dette er nok ment som et ekstremt utsagn», på samme tid som han vurderer det slik at tanken allerede må ha funnes i Athen på 400-tallet f.Kr., siden Aiskhylos tillater den å bli framført – kort sagt at «kvinners manglende handlingsrom som menns eiendom i ekteskapet» allerede da var «noe man kunne stille spørsmål ved». Det er ikke dermed sagt at vi har å gjøre med noe positivt kvinnesyn i Asylsøkerne. Når Pelasgos vil fornærme egypternes budbringer mot slutten av stykket, sier han: «Tror du at du har kommet til en kvinneby?» En skammelig tanke, åpenbart.
Solkongen vs. Solon
I introduksjonen fortolker Berge Asylsøkerne ut fra de «pågående demokratiske reformene som foregikk i Athen nettopp da denne tragedien ble satt opp». Idet danaidene henvender seg til kong Pelasgos i håp om asyl, svarer han at han ikke kan «sette makt bak løftet» før han har fått rådslått med alle borgerne. «Men landet, folket, det er jo deg!» smigrer de håpefullt, som om de selv anakronistisk vil henspille på det over 2000 år senere utsagnet tillagt Ludvig 14: Staten, det er meg. Absolutisme som under Solkongen finner vi ikke i de antikke greske bystatene. Og på Aiskhylos’ tid var det athenske samfunnet i ferd med å bli ytterligere demokratisert.
Tror du at du har kommet til en kvinneby?
Tradisjonelt hadde Athen vært et klansamfunn, styrt av noen få rike aristokratiske familier som eide det meste av jorda. Etter et folkelig opprør fikk Solon i 594 f.v.t. i oppdrag å lage en ny grunnlov. Han opprettet da folkeforsamlingen, som var åpen for alle athenske borgere. Senere ble det athenske demokratiet styrket i flere omganger, blant annet nettopp i tiden rundt framføringen av Asylsøkerne, i 462/1 f.Kr., da større makt ble gitt til organene som utgikk fra folket(demos) – «på bekostning av arvelig og økonomisk betinget makt», som Berge skriver.
På det punktet i handlingen der Danaos kan kunngjøre for døtrene at folket i Argos har besluttet å gi dem asyl, kommer substantivet demos og verbet kratein rett etter hverandre i replikken hans. Berge omtaler det som «den eldste referansen til konseptet demokrati i gresk diktning». Men altså bare «konseptet»: Betydningen blir utlagt som «folkets styrende hånd». Substantiveringen demokrateia er først belagt senere på 400-tallet, i historieverket til Herodot. Da hadde Perikles vært leder for Athen i flere tiår, i det som senere ble kjent som bystatens «gullalder», og ført det Berge kaller en «populistisk og radikalt demokratisk politikk».
Kunstnerisk verdi vs. høyt skum
I en spennende, om muligens lett idealisert spekulasjon, mener Berge å kunne anta at Aiskhylos var «trygt plassert på den demokratiske sida av det politiske spekteret i Athen», og det «til tross for at han kom fra en aristokratisk familie». Et syltynt argument for denne konklusjonen er at Perikles i sin ungdom hadde en viktig rolle da Aiskhylos’ tragedie Perserne ble satt opp i 472 f.Kr, nemlig som khoreg, altså den som sørget for å innhente midler for å få tragediene oppført.
Alt dette er verdt å ha med i en introduksjon for en moderne leser. Mer tvilende er jeg til at Berge i sin introduksjon mener å kunne trekke sikre slutninger om de dikteriske intensjonene til en gresk dramatiker som levde for 2500 år siden, og som vi vet så å si ingenting om. For Aiskhylos er ikke formålet «først og fremst å overbevise publikum», kan vi lese. Før Berge skriver:
Som all god kunst stiller stykkene opp tematikker og spørsmål med en oppriktig og undersøkende undring. I den grad politikk spiller en rolle, blir den brukt i kunstens tjeneste og ikke omvendt.
Her forekommer tolkningen meg å være for moderne, og for den saks skyld for estetiserende. Gir en kategori som «kunsten» overhodet noen mening overført fra vår norskspråklige nåtid til Athen på første halvdel av 400-tallet før vår tidsregning? Når Berge senere bruker uttrykket «kunstnerisk verdi», går anakronismealarmen hos meg. Heller da høyt skum i Hollywood.
At «politikk spiller en rolle», er en noe mindre tvungen påstand – om enn selve termen «politikk» da må bli historisert ganske betydelig. Ifølge Berge stemmer uansett Asylsøkernes tematikker «påfallende godt med saker vi også er opptatt av i vår tid». Noen steder er behandlingen av disse sakene også «overaskende moderne», særlig på slutten av stykket, som tar opp «spørsmålet om bosetting av flyktninger». Danaidene er nemlig oppmerksomme på at de, når de først har fått innvilget asyl, ikke bør stille for store krav, for eksempel når det kommer til «hvilke hus vi skal bo i». Målet må være å unngå «ondsinnet snakk / fra befolkningen i dette landet». For folk er ikke sene til å «kaste anklager mot / fremmede». Faren setter ord på sine bekymringer for hvordan han og døtrene vil bli behandlet på sitt nye hjemsted: «tida prøver ut en ukjent gruppe folk, / og for en innvandrer er alle klare / med sin onde tunge». Berge kommenterer at replikken «like gjerne [kunne] blitt uttrykt i dag, av hvilken som helst immigrant».
Berge finner det «oppløftende» at man i Aiskhylos’ drama, altså «to tusen år før humanismen» og «fem hundre år før kristendommen», finner uttrykk for et menneskesyn som tilsier at «folks forskjeller er overfladiske, og at det er en svakhet at vi ikke kan se hverandre som likeverdige på tross av disse forskjellene». En så optimistisk og idealistisk fortolkning av stykket kan problematiseres på en rekke måter. Kanskje skal vi likevel tillate oss å bli inspirert av tittelen på Brian Doerries’ bokThe Theater of War: What Ancient Greek Tragedies Can Teach Us Today (2015), og spørre: «Ja, hva er det vi kan lære?» Vi kan nok i det minste lære at selv de gamle grekerne kunne være ømhjertede i møte med nødlidende. Selv mener danaidene å kunne stadfeste at «alle føler godhet for den svake part», kan hende noe overraskende – hvor godt hadde Nietzsche egentlig lest Asylsøkerne?
«Hvor godt hadde Nietzsche egentlig lest Asylsøkerne?»
En på flere måter interessevekkende passasje er den lagt i munnen på Pelasgos mot slutten av stykket, framført til egypternes budbringer, som han med henvisning til folkeforsamlingens beslutning beordrer vekk:
Men byens borgere har enstemmig bestemt
at kvinnefølget ikke skal bli tvangsutsendt.
Beslutningen er boltet fast og boret tvers
igjennom, så den vil holde seg helt solid.
Det her er ikke skrevet ned på vokstavler
og heller ikke på papyrus, brettet og
forseglet. Fra en frittalende munn har du
hørt det.
Så kom deg ut av syne i en fart.
At folkets beslutning vil holde seg solid fordi den er «boltet og boret tvers / igjennom», er en formulering som gir en viss mening nå som da. Den andre av strofene gjengitt her er derimot tegn på at vi har å gjøre med et samfunn som er grunnleggende annerledes enn vårt: Her blir det understreket at folkets beslutning ikke er skrevet ned i noen form, og at den i stedet blir formidlet fra en «frittalende munn». Vi snakker om en tekst som stammer fra en kultur som i mye større grad enn vår var muntlig. Og hvem vet, kanskje ville vi ha noe å lære av nettopp det?
Dunkel, fremmed og aktuell
La meg avslutte med en liten digresjon. I mine øyne må Ovids Metamorfoser regnes som det største «litterære verket» fra antikken. Ovid er den store forfatteren, håndverksmessig eminent og suveren i sin turnering av mytekretsen som reservoar for motiver som forvandling, utskifting og hamskifte. Han skapte det mest litterære diktverket i antikken. Men det er ikke dermed sagt at han skapte det det mest formidable diktverket. For eksempel appellerer Homers mer arkaiske uttrykksmåter vel så mye til mange av oss.
Når vår kulturkrets gjennom epokene har vurdert de greske tragediene svært høyt, er det ikke den dagsaktuelle overføringsverdien i verkenes tematikk man har tenkt på. Oftere har man framhevet tragedienes kondenserte form og uutgrunnelige dunkelhet.
I dag kan vi tro at vi forstår kvinnekamp og migrasjon, og kanskje forstår vi ikke disse emnene så aller verst. Antakelig bedre enn Aiskhylos. Men det er mye uutgrunnelig ved verkene til Aiskhylos som de færreste av oss forstår særlig mye av. Og hva er vel mer aktuelt enn å prøve å forstå noe uforståelig? Det forekommer meg å være evig aktuelt.
