KOMMENTAR. I sin fremstilling av det norske essayet presenterer Tor Eystein Øverås amatørmessige parodier på bøkene han raljerer over.
I innlegget «Den norske essaykanon» i Dagsavisen 13.01 (opprinnelig holdt som foredrag på Norsk Forfattersentrums arrangement Forfattarforelesinga) informerte Tor Eystein Øverås meg, til min og mange andres store overraskelse, om at jeg har en fanklubb. Han henviste riktignok utelukkende til to navn, Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen, og jeg må dele disse medlemmene med Ole Robert Sunde, noe som ikke nettopp gir meg fornemmelsen av å være en Dylan eller Justin Bieber. Det hadde vært fint om Øverås ramset opp flere medlemmer; for alt jeg vet, ville det hjelpe på selvfølelsen.
Og først nylig ble jeg opplyst om et innlegg han holdt på Kapittel-festivalen i 2016, under en essaydiskusjon man kan bivåne på YouTube. Der gikk Øverås ut mot Shafieian, Tenningen og meg fordi vi alle hadde inkludert et essay om Sunde i de på dette tidspunktet nyeste bøkene våre og dessuten henviser til Walter Benjamin enkelte steder. «Dette innsnevrer feltet,» sa Øverås. Eller var det kampsonen han mente? I tillegg understreket han at det vi tre skriver ikke innebærer noe nytt; i samlingene våre står det tydeligvis ikke annet enn slikt som han har lest et uendelig antall ganger tidligere.
«Make it new,» hva? Denne evinnelige trangen til å komme halende med et eller annet nytt, har skapt en haug av overivrige forfattere og kritikere, skjønt det er svært viktig at man skriver godt, nøkternt og velinformert om det nye som skjer. I Norge er Susanne Christensen et lysende eksempel på en som får til dette; hun er, ved siden av Anne Helene Guddal, Kaja Schjerven Mollerin, Espen Stueland og Ida Lødemel Tvedt, vår beste yngre kritiker; gi noen roser til disse hardt arbeidende og seriøse menneskene, Øverås, istedenfor å dele ut kaktuser i øst og vest.
Øverås glemte dessuten å opplyse om at Shafieian i boken Det urgamle materialet (2015) bare nevner Benjamin fem steder, og at han er opptatt av såpass ulike tenkere som Bertrand Russell, Starobinski og Lacan. I Tenningens samling Vegetasjonens triumf er total (2015) får Benjamin større plass, men dette er virkelig ikke den eneste teoretikeren han befatter seg med; blant andre som figurerer i boken, nevner jeg arketypetenkere som Gaston Bachelard og Northrop Frye, samt Deleuze og Foucault. I min egen utgivelse Metafysisk skrapjern (2015) anvender jeg riktignok til tider Benjamin ganske aktivt (når ble det en forbrytelse?), ikke minst i et essay om oversettelse og gjendiktning; der redegjør jeg for den originale oversettelsesteorien hans, men jeg redegjør også for teoriene til John Dryden og Goethe, diskuterer Ezra Pound, slutter meg til et utsagn av André Bjerke etc. På teorisiden forholder jeg meg til for eksempel Ernst Robert Curtius, Ernst Bloch og Georges Poulet.
Tor Eystein Øverås har muligens oversett disse kjensgjerningene? Som Alf Prøysen sier: «Det er ikke så liketil å få med alt.» Men Øverås vil sannsynligvis innvende at det uansett blir for mye teori, han er skeptisk til både litteraturteorien og filosofien, særlig når styggedommen kommer fra Belgia og Frankrike. I den sammenhengen presterer han å formulere det nedenstående:
Mye skrivekunst kom i miskreditt med Georg Johannesens essay-definisjoner, det var litt som da jeg selv studerte litteratur i Bergen på 1990-tallet, litteraturteoriens belle epoque, og vi tjue-åringer raskt lærte oss at en litteraturhistoriker som Francis Bull, det var innbegrepet av fjollete naivitet. Det var nok at en av oss sa Francis Bull, så lå vi andre og vred oss av latter over kantinebordene oppe på Sydneshaugen. I dag vet vi at Francis Bull er en uendelig mye viktigere skikkelse i norsk litteraturhistorie enn mange av de akademikerne som hadde forlest seg på et knippe franske og belgiske teoretikere.
Belle époque, din gjøk! Ja, her merker man formelig duften av den tapte tid. Der fikk GJ den, og der fikk vi andre vårt; de anonyme utenlandske teoretikerne tipper jeg hovedsakelig er Roland Barthes, Jacques Derrida, Paul de Man og Julia Kristeva. Personlig har jeg aldri vridd meg av latter fordi noen nevner Francis Bull; han er vår mest fremtredende representant for den historisk-biografiske metoden, og han kan sitt fag – men å påstå at han er uendelig mye viktigere enn alle som har forholdt seg til franskspråklige teoretikere, er mildest talt eksentrisk. (Dette standpunktet har likevel fått stadig større gjennomslagskraft; den tidligere teorielskeren Erik Bjerck Hagen er jo nå en stor Francis Bull-beundrer.) Bull selv hadde lært mye av Charles Augustin Sainte-Beuve, som umiskjennelig er fransk; hadde han dermed «forlest seg» på ham? Det er helt i orden å oppvurdere Francis Bull hvis man ønsker det, og jeg har ingenting imot at litteraturkritikere tar hensyn til biografiske opplysninger (sammen med Bjørn Aagenæs har jeg faktisk redigert et eget biografinummer av Vagant, og der oversatte jeg et glimrende essay av Sainte-Beuve). Men slike opplysninger er ikke det viktigste, og på dette området hender det at Bull sklir helt ut; hvilke mennesker Ibsen hadde som omgangskrets i 1883, er ikke det vesentlige i forbindelse med Vildanden (ja vel, så tilhører jeg Rokseth-skolen). Vil Øverås at hans egne bøker skal leses på bakgrunn av detaljer i hans privatliv, som at han sjekket opp en dame på en eller annen obskur bar i 2002? Jajaja, kanskje det er nettopp dette han vil, det bor en ekshibisjonist i oss alle.
Begriper jeg Øverås rett, mener han at kritikere og litterater ikke skal ha noe faglig grunnlag for det de holder på med, men tenke selv og føle når de skriver om en bok. (En bilmekaniker skal vel også tenke selv og føle når han fomler med en motor? Jeg er i så fall glad for at jeg aldri har hatt førerkort.) Det har visst ikke ramlet Øverås inn at man kan hengi seg til både tenkning og følelser og samtidig ha et aktivt forhold til teori; tilfeldigvis finnes det ganske mange mennesker som har sagt interessante ting om litteraturen før Tor Eystein Øverås gjorde sitt heseblesende inntog.
Øverås underslår dessuten at det står svært mye mer i disse bøkene enn han antyder. Shafieian skriver inngående om iransk litteratur, og om hvilke konsekvenser revolusjonen og – spesielt – 1953-kuppet i Iran hadde for landets forfattere. Er dette slikt Øverås leser om døgnet rundt, betrakter han det som ren essayistisk dusinvare? Shafieian skriver også om den utpreget politisk orienterte danske skribenten Elsa Gress; er Øverås i stand til trekke frem en eneste nyere norsk essaysamling som gir henne like grundig omtale, eller verdiger henne så mye som et ord? (Jeg har sagt litt om henne i min første bok Vinternotater (1999), men man skal være en usedvanlig god sporhund for å finne noe særlig mer.)
Tenningen gransker forholdet mellom naturen og kunsten og belyser tematikken ved å drøfte forfattere og billedkunstnere som Inger Christensen, Dietmar Dath, Harald Voetmann, Linn Pedersen, Erik Pirolt og Michel Houellebecq (bokens tittel er et sitat av ham), skjønt heller ikke her foregår det vel noe nytt, ifølge Øverås. Christensen er riktignok godt kjent i Norge, men Øverås er visst også dypt fortrolig med de andre navnene, og det er naturligvis innlysende at norske samtidsessayister ikke snakker om annet enn dem. Bøkene deres renner over av henvisninger til folk som Dietmar Dath.
I min egen bok skriver jeg, som nevnt, om oversettelse og gjendiktning, jeg diskuterer det språklige mangfoldets velsignelser, med myten om Babels tårn som referansegrunnlag, jeg har et langt essay om den europeiske romantikken, tar for meg Samuel Johnson, T.S. Eliot (som Shakespeare-kritiker), Elin Brodin og runder av med essayet «Tivoliets metafysikk». Dette er naturligvis dagligdags kost for Øverås.
Ja vel, medgitt, Shafieian skriver om Jarvoll, Tenningen om Kjærstad, jeg om Ulven, dette er Øverås sikkert i stand til å holde mot oss. De tre kan jo assosieres med Sunde, så hele greia stinker vel av konspirasjon; at det dreier seg om noen av Norges viktigste forfattere i vår tid, spiller sikkert ingen rolle.
Det Øverås bedriver, er grov forfalskning og fordreining, han presenterer amatørmessige parodier på bøkene han raljerer over og hengir seg til en type intellektuell uredelighet av det aller simpleste slaget. Hensikten med strategien er for øvrig åpenbar: Han skal betone originaliteten ved sine egne «narrative» essays – som ofte handler om ham selv, noe som vel heller ikke er så nytt (kfr. Montaigne). Man skulle tro han prøver å ta æren for å ha funnet opp hjulet; det kan tenkes at Augustin fant det opp før ham.
I Dagsavisen trakk Øverås også frem Morten Strøksnes’ famøse debattinnlegg «Innsnevring av kampsonen», der han blant annet gikk til felts mot det han kalte det «metalitterære» essayet, det vil si essayistikk som dreier seg om litteratur, og som Strøksnes av en eller annen grunn mente litterater skriver for mye av (hadde han sagt at psykologer, sosiologer og filosofer bør skrive mindre om sine egne fagområder, ville han umiddelbart ha blitt gjort til gjenstand for homerisk latter). Imidlertid kan Øverås umulig ha lest teksten særlig grundig, for stikk i strid med hva han hevdet, var ikke jeg en av de primære skyteskivene i essayet; Strøksnes’ fremste syndebukker var Shafieian og Tenningen, og etter hvert leverte han en forvirret lesning av Sunde. I den grad jeg ble omtalt, var det fordi Shafieian og Tenningen hadde vært så vennlige å snakke pent om meg under et debattmøte på Oslo-baren Blå. Ellers nevnes både de og jeg i en passasje som så avgjort burde interessere Øverås; her ønsker tydeligvis Strøksnes å være generøs:
Tenningen og Shafieian er to eksempler på litterater hvis tekster ofte glitrer språklig og dessuten er fulle av skarpe observasjoner. Vi har mange flere, som Espen Stueland, Kaja Schjerven Mollerin, Anne Helene Guddal, Tor Eystein Øverås og selvsagt Henning Hagerup.
Strøknes’ avsluttende «selvsagt» er det ikke opp til meg å uttale meg om, men i alle tilfelle: Velkommen i den metalitterære klubben, Øverås! I et svar Shafieian, Tenningen og jeg skrev, bestrebet vi oss på å modifisere Strøksnes’ unyanserte bedømmelse, noe Øverås også later til å ha glemt. (Lider fyren av kulturell amnesi?) Så for å få hukommelsen hans i gang, understreker jeg at flertallet av disse skribentene bruker litteraturen til å belyse etiske, politiske og metafysiske anliggender; det er ikke snakk om en dyrkelse av «art for art’s sake». Øverås virker imidlertid som om han bejaer det som skal ha vært D.H. Lawrences credo: «Art for my sake.»
Så hva i helvete er dette for slags litterær offentlighet? Løgnere og juksemakere får utfolde seg fritt, selv om de ikke kan dokumentere mer enn overfladisk kjennskap til bøkene de kritiserer. Det jeg har å meddele Tor Eystein Øverås om denne affæren, kan egentlig oppsummeres i to ord: Skam deg!