Kritikerlaget la i desember frem en undersøkelse utført av Andrea Csaszni Rygh, doktorgradsstipendiat ved Institutt for medie- og samfunnsfag, UiS, om kritikken i avisene og tidsskriftene. Undersøkelsen sammenligner årene 2007, 2017 og 2022. Tallene taler sitt tydelige språk: I de trykte avisene i utvalget har antallet anmeldelser hatt en nedgang på 55,8 prosent i løpet av disse 15 årene. I tidsskriftene har derimot omfanget av kritikk holdt seg stabilt eller økt.
Leif Ove Larsen, professor i medievitenskap ved UiB, har gjort et lignende arbeid med et større undersøkelsesmateriale. På et seminar på Bergen Media City 10. november presenterte han hovedfunnene fra en studie av kulturjournalistikken i norske allmennmedier mellom 2008 og 2023. Studien er ennå ikke publisert, men på seminaret omtalte han en betydelig reduksjon i tekstmengden i alle kulturjournalistiske sjangre. Samtidig pekte Larsen på en tendens til «nisjifisering». Kulturjournalistikken har styrket seg i Klassekampen og Morgenbladet, og de siste årene har flere nisjemedier for kultur fått en betydelig tilstedeværelse på nett.
Der dagsavisene trekker seg tilbake, rykker andre kommunikasjonskanaler frem. De som vil orientere seg i kulturen, må venne seg til å oppsøke et mylder av mindre publikasjoner.
Rett før jul kom listen over hvilke tidsskrifter som er blitt tildelt støtte for 2024 gjennom Kulturrådets ordning for tidsskrifter og kritikk. Oversikten bør interessere langt flere enn redaktører og utgivere. Dette er ingen hvilken som helst oversikt – det er en oversikt over fremtidens medier for norsk kunst og kulturliv.
Morgendagens kulturoffentlighet
I Norge skapes svært mye kunst som får lite eller ingen offentlig omtale.
Mye av denne kunsten får offentlige tilskudd. Støtten er begrunnet med at kunsten er ytringer – at den er meningsskapende og kan bidra i det demokratiske ordskiftet. Men denne meningen trenger å settes i sirkulasjon, og den offentlige sirkulasjonen – og diskusjonen – av kunstens mening, den er det særlig kritikken og kulturjournalistikken som står for.
Dette er ingen hvilken som helst oversikt – det er en oversikt over fremtidens medier for norsk kunst og kulturliv.
I tillegg kommer det kulturpolitiske målet å tilgjengeliggjøre kunstuttrykk. Den mest effektive måten å gjøre noe kjent på, er offentlig omtale.
Tidligere kunne man regne med at dagsavisene tok seg av denne omtalen; det kan man altså ikke lenger.
Situasjonen byr på muligheter for tidsskriftene og ukeavisene – eller det som tidligere var tidsskrifter og ukeaviser, og som nå i tillegg er noe annet og nytt (og hyppigere oppdatert), på nett. Et stort samfunnsområde formelig verker etter både nyhetsdekning og kritisk granskning. Den redaktørstyrte offentligheten for meningsjournalistikk og journalistiske langformer utgjør en kuratert motmakt til klikkmåling og algoritmer.
Satsingsområde for Kulturrådet
Utvalget som står for tildelingene fra Norsk kulturfond til tidsskrifter i Norge, det såkalte fagutvalget for tidsskrift og kritikk, har altså en svært viktig oppgave. Samtidig er den nesten umulig å løse.
Fagområdet har den nest minste avsetningen av alle i Kulturrådets portefølje (minst går til kulturvern). For 2024 har de hatt rundt 30 millioner kroner å fordele. Den lille økningen fra i fjor skyldes justering etter konsumprisindeksen. Fagområdet er også det yngste blant de likestilte fagområdene i Kulturrådet, ettersom det ble etablert i 2019, og da løsrev seg fra fagområdet litteratur, som i 2023 fikk 201,1 millioner.
Pressestøtten, som Medietilsynet forvalter, var i 2023 til sammenligning på 401,7 millioner, hvorav Klassekampen mottok 40 millioner og Morgenbladet 22,4 millioner.
Resonnerende offentlighet er kulturpolitikk
I utvalget for tidsskrift og kritikk er alle Kulturdirektoratets øvrige fagområder representert. Hvorfor? Fordi den oppgaven de har fått, er å forvalte den kritiske offentligheten rundt Kulturrådets samlede virksomhetsfelt.
I Kulturrådets områdeplan for tidsskrift og kritikk 2022–2024 omtales tidsskriftene på en måte som tilsier at de skal være kulturjournalistikkens fundament. Og som det heter: «Det er (…) et mål at alle fagfelt og geografiske områder hvor kunst og kultur skapes og utøves, dekkes av kulturjournalistikk og kritikk.»
Dette følger logisk av hvordan den norske kulturpolitikken er begrunnet i Grunnlovens § 100, ytringsfrihetsparagrafen: «Staten skal legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.» Kunsten får støtte fordi den er en del av landets ytringskultur. For at kunst skal bli virksom i offentligheten, trengs kulturjournalistikk og kritikk.
Dømmekraftens domene
Ordningen er unik i Medie-Norge, fordi den administreres av Kulturrådet og derfor forvaltes i henhold til tenkemåten der. En viktig forskjell fra pressestøtten som deles ut av Medietilsynet, er at tidsskriftstøtten deles ut etter skjønnsvurderinger av et utvalg med syv medlemmer.
I Presse-Norge regnes det at Medietilsynet skulle vurdere ulike publikasjoners kvalitet for å være utenkelig; det ville være å blande seg inn i den redaksjonelle suvereniteten, heter det. Men ganske i tråd med idealet om at tidsskriftene og kritikerne er dømmekraftens representanter i offentligheten, vurderes de av Kulturrådet nettopp ved hjelp av menneskelig skjønn.
I motsetning til Medietilsynet lister ikke Kulturrådet opp objektive kriterier. Utvalgene baserer ikke vurderingene sine på kvantitive beregninger, som antallet publiserte artikler. I en kommentar til tildelingen heter det tvert imot fra utvalgets/sekretariatets side at det i denne runden ble lagt vekt på «kvaliteten og aktiviteten på det som handlar om refleksjons-, skrift- og redigeringsarbeid», og at dette har ført til at Agora, Syn og Segn, Vagant og Vinduet har fått et lite løft.
For noen – for eksempel redaksjonene i de nevnte tidsskriftene – fremstår slike begrunnelser som et vakkert uttrykk for tillit til menneskelig dømmekraft. For utfordrere med bakgrunn i pressen, kan systemet derimot fremstå som basert på ugjennomtrengelig koder for «rett oppførsel». Resultatet blir da den samme mistenksomhetens sirkel som andre av Kulturrådets fagutvalgs beslutninger med jevne mellomrom utsettes for, og som fører til at kvalitetsvurderinger anklages for å være et skalkeskjul for kameraderi eller annen lyssky virksomhet.
Papir som publiseringsmåte
Før ordningen for tidsskrift og kritikk ble opprettet i 2019, ble statlige tilskudd til kulturtidsskrifter gitt på andre måter.
Kunstkritikk, grunnlagt i 2003, kjempet i flere år for å komme inn på den såkalte post 74 i statsbudsjettet, posten for driftstøtte uten tidsbegrensning til «faste tiltak». Det lyktes, men i 2011 ble tilskuddet overført til Norsk kulturråd og fagutvalget for visuell kunst. Også tre andre utvalg begynte å gi årlige tilskudd til hvert «sitt» nett-tidsskrift: Scenekunst (teater, dans, musikk på scener), Ballade (musikk) og det «tverrfaglige» Periskop (for barn/ungdom).
Andre tidsskrifter og månedsaviser (lenge også ukeaviser) fikk tilskudd gjennom Faglig utvalg for periodiske publikasjoner, som lå under fagområdet litteratur. Der var maksimumsstøtten i 2016 220 000 kroner.
Tidsskriftene som fikk støtte fra sine respekte fagutvalg var vant til å få mye høyere tilskudd, og ble lovet at den nye ordningen ikke skulle føre til at de fikk mindre. I praksis hadde ordningen fra begynnelsen av altså et knippe tidsskrifter som fikk mer enn de øvrige, i påvente av midler til ordningen.
Implisitt i opprettelsen av den nye ordningen lå det at de beste av tidsskriftene som var vant til å få tilskudd gjennom Faglig utvalg for periodiske publikasjoner, kunne forvente å komme på nivå med de som fikk mest, så snart en økning av midlene var en realitet.
Hittil har dette bare skjedd for ett tidsskrifts vedkommende. I 2024 har Vagant passert tre av tidsskriftene som før 2019 fikk støtte fra sitt eget fagområde. Vagants støttebeløp er på 1 693 329 kroner, mens Scenekunst får 1 520 000. Ballade og Periskop ble i november 2022 begge bevilget toårig støtte, for 2024 på henholdsvis 1 200 000 og 1 650 000 kroner.
Kunstkritikk er ennå i en klasse for seg, idet de bevilges 2 400 000 kroner for 2024 pluss 200 000 over to år til et prosjekt kalt «Indigenous Criticism».
Disse tidsskriftene er rene nettidsskrifter, uten utgifter til sats, trykk og distribusjon, som for Vagants del i 2024 trolig vil beløpe seg til rundt 850 000. I tillegg er 43 329 øremerket innkjøp til bibliotekene. Trekker man fra dette, er det fortsatt de «områdespesifikke» nettidsskriftene som får klart størst tilskudd. Og trekker man fra innkjøpsstøtten, får Vagant og Periskop like mye. Papir som publiseringsmåte gjør at det blir mye mindre penger igjen til lønn og honorarer.
Det finnes kort sagt ingen økonomiske incitamenter til å fortsette med papirtidsskriftet. For noen tidsskrifter er det likevel utenkelig å bli rent digitale publikasjoner. Vagants løsning har i alle år vært å bruke driftsmidler fra Kulturrådet og Bergen kommune til papirutgaven, og prosjektmidler fra Bergen kommune, Fritt Ord og Kulturrådet på tekster til nett (arkivet på nett rommer per i dag over 1400 tekster). Men å basere seg på variable prosjektmidler til nettsiden er ikke tilfredsstillende i lengden, når man ønsker å levere like godt på nett som på papir.
Fellesstart
Situasjonen fremover bør være at alle tidsskriftene sammenlignes i et åpent felt der de vurderes – og tilskudd bevilges – uten å skjele til hvilke støtteordninger de tidligere lå under.
De beste norske tidsskriftene skal i 2025 da kunne forvente å få minst 2 400 000 kroner i driftsstøtte gjennom ordningen. Det er en klar forbedring, men likevel for lite til å betale mer enn én heltidsansatt redaktør pluss frilansere og driftsutgifter. Og det blir ikke et egentlig profesjonelt redaksjonsmiljø før man har minst to ansatte pluss råd til å holde seg med flere fast tilknyttede. Støttenivået er fortsatt altfor lavt til at tidsskriftene skal kunne gjennomføre den forespeilede profesjonaliseringen.
De gode nyhetene
To av de gode nyhetene er at Syn & Segn og BLA har gått betraktelig opp, til henholdsvis 1 054 078 og 1 041 545 kroner i støtte for 2024 (mot 833 700 og 883 607 i fjor). Det er dessuten gledelig at filmtidsskriftet Montages nå mottar 820 000 kroner (mot 750 000 i fjor). Rushprint får 650 000. Z Filmtidsskrift mottok i fjor toårig tilskudd, hvorav 600 000 for 2024. Et visst monn av filmoffentlighet er med andre ord sikret.
Samvirket med sosiale medier har gjort at tidsskriftene har kunnet sette dagsorden i langt større utstrekning enn før.
Hakapik, det Tromsø-baserte tidsskriftet for kunstkritikk, har fått 550 000. Dette nettidsskriftet er en del av en bølge med publikasjoner med lokal forankring, som skaper offentlige resonansrom for særlig stedsbaserte kunstuttrykk. Contemporary Art Stavanger og Artscene Trondheim fikk begge i fjor toårig støtte, på 500 000 og 450 000 kroner for 2024. Også samtidskunsten vil altså ha en offentlighet i 2024 – om enn sulteforet og frilansbasert.
Mer godt nytt: Josimar, tidsskriftet for fotballkultur, har gått opp fra 490 385 til 613 706 kroner. Det flerspråklige tidsskriftet DER får 265 526, mens poesitidsskriftet Gespenster har fått 80 000 og poesikritikktidsskriftet Krabben er blitt tildelt 152 225. Sistnevnte er et av de vestlandsbaserte tidsskriftene, der vi også finner Røyst (409 384), Leseplaneten (207 916), Serienett (120 000), Nordisk meddeler (50 000) og Prosopopeia (35 000).
Som man ser på summene, er mange av de gode nyhetene mer å sammenligne med en tommel upp. Men selv om tilskuddene kan være mer eller mindre symbolske, er de viktig å merke seg. At publikasjonene overhodet får bevilgninger, sier noe om både styrken i de respektive prosjektene og utvalgets ønskede utviklingstrekk: Hva de gjerne ser at får en støtte som monner, når midlene kommer.
Samtiden uten støtte
Flere har også fått søknadene avslått. Særlig bemerkelsesverdig er at Samtiden har falt ut. Norges eldste allmennkulturelle tidsskrift vil for 2024 overhodet ikke motta tilskudd fra Kulturrådet! Hvordan kan dette ha seg? Spørsmålet bør følges opp av nyhetsmedier med pressestøtte.
Minerva fikk 432 731 i 2023, men har ikke søkt i år; de mangler i oversikten. Til gjengjeld er de etter hvert kommet opp i en god sum i Medietilsynets støtteordning for nasjonale nisjemedier, der de for 2023 endte opp med 2 090 981. De har dermed – i alle fall inntil videre – gått samme vei som Subjekt, som i 2021 forlot Kulturdirektoratets ordning til fordel for Medietilsynets ordning, og som for 2023 endte med 2 187 374 i støtte som «nasjonalt nisjemedium». Det kan med andre ord lønne seg for tidsskriftene å omdefinere virksomheten til nettaviser. Men det krever arbeidsinnsats og en omprioritering av stofftypene. For å regnes som avis må man ha en betydelig produksjon av nyhetsorienterte artikler.
En mulig status som «nasjonalt nisjemedium» kan også vise seg å bli Samtidens redningsbøye. I alle fall har eier og redaktør Magne Lerø det siste året sørget for hyppig publisering på nett i tillegg til en økning av papirtidsskriftets utgivelsesfrekvens.
Det er på nett vekstmulighetene finnes, og det er der tidsskriftene virkelig kan nå utover sine tradisjonelle lesergrupper. Samvirket med sosiale medier har de siste ti årene gjort at tidsskriftene har kunnet sette dagsorden i langt større utstrekning enn før – og det ubenyttede potensialet er ennå stort. Det går fint å ivareta både tidsskriftets tradisjonelle funksjoner og være en nettavis, bare man har ressurser til det. Men mottar man utelukkende «produksjonsstøtte for nyhets- og aktualitetsmedier» er veien kort til å bli et nyhets- og aktualitetsmedium, punktum.
Vi står overfor et tidsskille, der digitale plattformer både kan gjøre at tidsskriftene «avisifiseres» (som medieforsker Lars Julius Halvorsen har uttrykt det) og at tidsskriftenes særegne stofftyper når mange flere. Valget er opp til hver enkelt redaksjon – men påvirkes uunngåelig av de økonomiske rammevilkårene.
Kulturjournalistikkens gebrekkelige rugekasser
Mediepolitikk er ingen dans på roser. Den dreier seg ikke bare om høye idealer om ytringsfrihet og offentlighet, men også om menneskers inntekt.
Klassekampen fikk 40 millioner og Morgenbladet 22,4 millioner i pressestøtte i 2023, mens tidsskriftene avspises med 30 millioner sammenlagt for 2024. Disse ble så fordelt på 58 tildelinger, ut fra 93 søknader.
I Presse-Norge regnes det at Medietilsynet skulle vurdere ulike publikasjoners kvalitet for å være utenkelig.
Sett i sammenheng, legger Kulturrådets ordning for tidsskrifter og kritikk og Medietilsynets pressestøtte opp til at tidsskriftene skal fungere som fattigslige rugekasser for kulturavisene – ikke noe blivende sted for verken redaktører eller skribenter, men akkurat oppvarmet nok til at de få nyhetsmediene som fortsatt satser på kulturstoff, skal kunne se hvem som klarer seg, før de selv engasjerer dem.
Tidsskriftene jobber altså døgndrift for luselønn for at avisene skal ha kritikere og journalister å rekruttere. Det er verken rettferdig eller bærekraftig.
Løftet må komme
I en note til tildelingene heter det fra utvalgets side:
Utvalet har lenge vurdert å gi fleire tiltak fleirårige tilskot, men har ikkje praktisert dette i særleg stor grad i åra frå ordninga blei skipa i 2019, fram til dette utvalsmøtet. Utvalet ser mange fordelar med å gi fleirårige tilskot, for søkar så vel som forvalting, men har unnlete grunna eit venta løft for avsettinga. Da løftet ikkje har komme, og det ikkje i like stor grad blir venta, valde utvalet i denne runden å tildele fleire fleirårige tilsegn enn det som har vore gjort før.
Dette er urovekkende ord: «Da løftet ikkje har komme, og det ikkje i like stor grad blir venta […].» Her må det ropes varsko: Ingen, verken aktører, fagutvalg eller publikum, kan slutte å forvente et løft for tidsskriftene.
Denne delen av offentligheten venter fortsatt på midler til å utfolde seg utover en minimal form for overlevelse. Om disse midlene ikke kommer, vil utvalget trolig ikke se noen annen løsning enn å «nulle» enda flere tidsskrifter, for å sikre at i alle fall noen overlever. Dette står i diametral motsetning til forventningen om tidsskriftenes avgjørende betydning i årene fremover.
Per i dag får ingen av papirtidsskriftene nok støtte til at de kan ha en ansatt redaktør med en anstendig årslønn og samtidig betale honorar og trykkeutgifter for fire papirutgaver, uten et forlag i ryggen eller betraktelige inntekter andre steder fra. Sistnevnte fortoner seg i dyrtidens Norge som noe av et fatamorgana.
Inntil kultur- og mediepolitikerne viser vilje til å øremerke midler til Kulturrådets ordning for tidsskrifter og kritikk, slik at den samlede potten kan økes, vil det å drive tidsskrift fortsatt være et nervepirrende, potensielt halsbrekkende foretagende. Over hele linja legges det opp til gratisarbeid og minus i regnskapet.
Dette er ikke norsk kultur- og mediepolitikk verdig. Særlig ikke når fremtidens offentlighet er i støpeskjeen.