Kulturradikalismens muligheter

«Kulturradikalisme nå?»

Tidligere publisert i Vagant 4/2009

Hva er litteraturens oppgave? Sannheten om litteraturen er kort og godt at den utforsker mulighetsrommet for menneskelig handling.¹ Ved å studere hvilke handlinger som er mulige og umulige, er litteraturen en kulturell analogi til den genetiske poolen vi trenger for å overleve i fremtiden. Den bærer menneskenes utviklingsmuligheter i seg og må stadig oppdateres.

Når litteraturen utforsker mulige menneskelige handlinger, blir den bedømt etter kriterier fra to områder: Estetikken og lesernes livsverden. Den faktiske litteraturkritikken opererer alltid med disse to kriteriene: Man forholder seg til om boken treffer ens egen erfaring, og dessuten om den er godt skrevet.² Dette litteratursynet står i motsetning til autonomiestetikkens fokus på det isolerte verket.

I en artikkel i Vagant med tittelen «Kulturradikalismens fjerde fase», angrep jeg for ti år siden det jeg kalte en «kulturmasochistisk» tendens i norsk litteratur:

Kulturradikalismen er et alternativ til kulturmasochismen, mot det etiske alvoret og bønnene til Gud. Kulturradikalismens oppgave er å avsløre kulturmasochismen, nymoralismen og nyreligiøsiteten på alle områder i kulturlivet: ideologianalyse og religionskritikk av klassisk kaliber.

Jeg angrep tilbaketrekningen fra samfunnet og kretsingen om egen lidelse – gjerne i en mer eller mindre teologisk innpakning. Hvorfor? Fordi å velte seg i egen fortvilelse snevrer inn mulighetsrommet for menneskelig handling. Du blir etter hvert lei av å høre på at andre til stadighet kverner om sin egen depresjon og hvor jævlig livet er. Til slutt mister du tålmodigheten.

Jeg fikk mange merkelige reaksjoner på artikkelen. Én misforståelse var at jeg ønsket å forby visse typer litteratur: Nei, overhodet ikke, jeg har aldri ønsket å forby litteratur, tvert i mot. Som rettssakene mot Hans Jæger, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe viste, er det rent faktisk de kulturkonservative, og ikke de kulturradikale, som har villet forby litteratur her i landet. Selv om et for stort fokus på vellysten ved egen smerteopplevelse snevrer inn det mulighetsrommet litteraturen forvalter, vil jeg ikke forby kristen litteratur. I fjorårets bok av Jon Michelet om tvil og tro fant jeg én god setning som jeg kan slutte meg til. Fritt etter hukommelsen: «Selv om man synes religion er opium for folket, så betyr ikke det at man trenger å leke narkotikapoliti».

I det følgende vil jeg ikke omtale alle aspekter ved den «kulturkampen» som gjennom en import fra Danmark skyggebokser mot en snart ikke-eksisterende, snart angivelig «hegemonisk» fiende som går under navnet «kulturradikalisme», men kort kommentere to områder som har vært fremme i debatten: sosiobiologien og utdanningsvesenet.

Kulturradikalismen og sosiobiologien

Når høyrepopulismen nå plutselig lanserer sosiobiologien som sitt nye ideologiske halmstrå og et alternativ til «kulturradikalismens dogmer», burde dens talsmenn raffinere sitt standpunkt ved å studere Darwin-dyrkelsen i kulturradikalismens første fase. Asle Toje, Harald Eia og andre later ikke til å ha fått med seg at kulturradikalismen ble anklaget for en blåøyd naturdyrking av Leif Longum, som har skrevet det mest omfattende verk om kulturradikalismen i Norge.³ Det var de radikale som på 1870- og 1880-tallet gjorde evolusjonsteorien til en viktig del av sin ideologiske plattform, mens konservative som J.M. Monrad kritiserte darwinismen kraftig. Mye av den darwinismen som satte seg gjennom, befant seg på et meget lavt nivå, noe man blant annet ser hos Ibsen.⁴ Kulturradikalismens første fase foretok altfor kjappe analogislutninger fra natur til samfunn. Den tidens «sosiobiologi» var dessuten preget av Lamarck og troen på at tillærte egenskaper kunne nedarves.⁵

Mange av de gamle kulturradikalerne hadde naturprosjekter som nærmet seg parodien. Urbane mennesker på ferie fra kafélivet i Oslo gikk i gang med jordbruk på sommerstedene sine på Sørlandet. Rousseau-innflytelsen på kulturradikalerne, som Longum kritiserte kraftig, ble ofte realisert som et slags hobbygartnerprosjekt eller en «jorddyrkningslek». Eli Krog forteller muntert om Sigurd Hoels og Helge Krogs mislykkede forsøk på østersoppdrett på landstedet utenfor Kragerø. Hun beskriver det som et «nytt påskudd til flukt fra skrivebordet». ⁶ Men denne dragningen mot rollen som amatørbonde finner vi også hos høyreradikale skribenter og fascisttilhengere som Nils Kjær.⁷

Kunne ikke høyre- og venstresiden lære litt av historien og anlegge et  økologisk perspektiv på litteraturen? Sjangere og verk kan oppfattes som arter og individer som er avhengige av hverandre innen en slags kulturøkologi. For hver art som forsvinner, blir vi fattigere. Vi trues av monokultur, konformisme og ensretting. Striden innen arten og mellom artene får systemet til å fungere. Jeg vet ikke hvor langt man kan strekke denne analogien, men den er aktuell nå i økokrisens tid. Samtidig må vi ikke glemme at den er en analogi. Den mangfoldige litteraturen er et mulighetsrom som direkte – og særlig indirekte – kan være med på å endre våre handlinger i retning av de samværs- og samfunnsformer vi trenger for å overleve i fremtiden.

Misèren i utdanningsvesenet

Kulturradikalismen har i alle sine tre tidligere faser nettopp eksperimentert med samværs- og livsformer. Noen av disse eksperimentene har blitt dominerende, for eksempel på områder som ekteskap og samliv. Andre har vist sine svakheter, som de verste utslagene av den kulturradikale pedagogikken. En kulturradikaler har minst like stor grunn til å irritere seg som alle andre over SVs mange tåpelige skolepolitiske utspill, fra Øystein Djupedals forslag om varme måltider til Bård Vegard Solhjells lite gjennomtenkte idé om et eget kreativitetsfag. Eksperimenter har sine omkostninger. Men eksperimentene kommer stort sett ikke fra høyresiden, som alltid har motarbeidet forandringer og holdt seg til skolereglementet. Og ofte er kritikken av kulturradikalismen en kamp mot stråmenn.

Forleggeren til noen av de toneangivende representantene for den høyrepopulistiske bølgen, Halvor Fosli, hengte i artikkelen «Kulturradikalismen var og er ein katastrofe» bjella på katten: «Barn som får vekse opp i full fridom, blir ikkje frie av det, i noka fornuftig meining av ordet, men snarare funksjonsudyktige.» Fosli skrev dette med «den gode allmor» Mosse Jørgensen for sitt indre øye.⁸ Men Foslis hallusinasjoner var ikke støttet av kildehenvisninger. Den nylig avdøde Mosse Jørgensen (1921-2009) var aldri mot autoritet og disiplin som sådan, men mot kadaverdisiplin og lydighetsoppdragelse. Hun ville «ha arbeidsmåter som fremmer de formene for disiplin som vi trenger i et demokrati», og ikke underkastelse under autoriteter. Pedagogikken skulle tilstrebe en «disiplin en trenger for å klare seg i livets forhold», betegnet med «et godt ord som heter folkeskikk».⁹

Når det gjelder miseren på universitetene, forårsaket av den såkalte «kvalitetsreformen» i høyere utdanning, så er det et faktum at den for åtte år siden vedtatt med tverrpolitisk enighet fra SV til Høyre. Man gjennomførte dessuten en reform uten forutgående forsøksordninger. Selv om kulturradikalismen er opptatt av å eksperimentere, så strider det mot all fornuft å gjennomføre noe i stor skala før man har prøvd det ut i det små. Nye legemidler testes ut på forsøksdyr før man gir dem til mennesker. Men slike regler gjelder ikke når politikerne eksperimenterer med høyere utdanning. Reformen har gjort anledningen til modning og faglig fordypelse mindre, skapt ytterligere desillusjon i universitetsmiljøene og fremmedgjort studentene: De halser av sted fra kurs til kurs for å avlegge eksamener i det foreskrevne antall vekttall på normert tid. Hvorfor i all verden skulle vi skjære ned studietiden på frie studier i verdens rikeste land?

Kulturradikalismen har alltid vektlagt opplysning og forskning, og kan ikke gjøres ansvarlig for forfallet som reformterrorismen innen høyere utdanning har forårsaket. Det har også vært for lite oppmerksomhet i Norge om at den europeiske motstanden mot reformen er formidabel. I juni 2009 demonstrerte studentene i Tyskland mot Bologna-prosessen ved de fleste av landets universiteter, og reformen har også blitt kritisert i flere bøker.¹⁰

Fra masochisme til radikalisme?

I Norge viste studentrepresentantenes tilslutning til Mjøs-Giske-reformen klare kulturmasochistiske trekk: De foretrakk pisk og økende disiplinering i sin flukt fra den akademiske friheten. Noe av det beste en kulturradikaler kan håpe på, er at masochismen forvandles til radikalisme.

To av våre mest fremtredende kulturmasochistiske forfattere i dag er Jon Øystein Flink og Karl Ove Knausgård. Flink har biografisk og litterært nådd et foreløpig nullpunkt med Sex, død og ekteskap (2009), mens Knausgård har annonsert sin monumentale kamp med den gjennomtrengende masochismen fra debutromanen Ute av verden (1998) i et flerbindsverk. Disse forfatternes utvikling er egnet til å måle den undertrykkelse som holder menneskene i vår tid på plass i samfunnet. Målestokken er høyst indirekte, for masochismen til Flink og Knausgård er også en pervers motstandskamp: Strategien later til å være å unngå undertrykkelse fra samfunnet ved å maksimere selvplagingen. Lengselen etter autonomi blir dermed bare mulig som masochisme.

Kulturradikalismens utopi om det frie menneske kan ikke forvandle pisken til gulrot på denne måten. Drømmen om frigjøring fra undertrykkelse står uantastet, selv om mange reformer som angivelig skulle gjøre det bedre, bare styrker formyndermenneskenes grep om vår tilværelse.

 

¹ Man kunne like gjerne sagt «menneskelig væremåte» i stedet for menneskelig handling, for ikke å ekskludere stemning og følelse på bekostning av handling.

² Jfr. Hans Robert Jauss. Literaturgeschichte als Provokation. Frankfurt am Main, Suhrkamp Verlag 1970, s. 177.

³ Jfr. Leif Longum: Drømmen om det frie menneske. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver: Hoel – Krog – Øverland. Oslo, Universitetsforlaget 1988, s. 208 ff.

⁴ E. Tjønneland: «Darwin, J.P. Jacobsen og Ibsen». Spring – Tidsskrift for moderne dansk Litteratur, nr. 13/1998, s. 178-199.

⁵ E. Tjønneland: «Repetition, Recollection and Heredity in Ibsen’s Ghosts – The Context of Intellectual History.» I: Bjørby/ Dvergsdal/ Stegane (ed.): Ibsen on the Cusp of the 21st Century. Laksevåg, Alvheim & Eide Akademisk Forlag 2005, s. 193-205.

⁶ Eli Krog 1966. Lek med minner. Oslo, Aschehoug, s. 121.

⁷ E. Tjønneland 2007: «Essayisten par excellence’ – Nils Kjær in memoriam.» Vagant3/2007, s. 88-99.

⁸ Halvor Fosli 1996: Ute på prøve. Artiklar og tekstar 1988-1995. Oslo, Det Norske Samlaget, s. 52-53.

⁹ Mosse Jørgensen 1981: Hverandre. Hvordan kan skolen oppdra til fellesskap og samfunnsansvar? Oslo, Gyldendal, 45-46.

¹⁰ For eksempel av Ludwig A. Pongratz. Bildung im Bermuda-Dreieck: Bologna – Lissabon – Berlin: Eine Kritik der Bildungsreform. Paderborn/ München/ Wien/ Zürich, Ferdinand Schöningh 2009.