Ikke mer å krangle om: Litteraturkritikeren Marcel Reich-Ranicki er død.
Marcel Reich-Ranicki (1920-2013), Tysklands mest profilerte litteraturkritiker, har selv beskrevet sitt ideal for litteraturkritikken i ti bud: Kritikeren skal tjene leserne og litteraturen, aldri tilbe forfattere, være modig og provosere og for alt i verden ikke kjede publikum. Med dette stiller Reich-Ranicki seg i en opplysningstradisjon som ønsker å danne leseren, en forståelse av kritikken som også finnes i hans egen kritikerhistorie, Anwälte der Literatur (Litteraturens advokater, 1996). Her blir Lessing påkalt som «den tyske litteraturkritikks far» – en virtuos i alle polemikkens registre – samtidig som den romantiske litteraturkritiske tradisjonen avvises. «Hans mest markante trekk var lidenskap, lidenskap for å lese og snakke fritt, for å si ja og nei,» hevder Dr. Hijo Steinert ved dradio (Deutschlandradio). «Litteraturpaven», som han ofte ble kalt i tysk offentlighet, var stemmen som kanoniserte og polariserte, og dyrket de ofte enkle, men klare og tydelige dommene.
Med en slik holdning til kritikken skaper man seg ikke bare et navn, men også mange fiender. Günter Grass snakket ikke lenger med Reich-Ranicki etter at han anmeldte Ein weites Feld (1995) i Spiegel. Anmeldelsen var formet som et åpent brev til forfatteren og ble illustrert med et bilde av kritikeren som står med et opprevet eksemplar av nobelprisvinnerens bok i hendene. Peter Handke er heller ikke begeistret, og skriver i et av (de senere offentliggjorte) brevene til redaktøren Siegfried Unseld at han vil forlate forlaget Suhrkamp på grunn av mistanke om et vennskapelig forhold mellom den legendariske forleggeren og kritikeren. Martin Walser fantaserte om at litteraturpaven skulle forsvinne i romanen Kritikerens død fra 2002, som forteller historien om en litteraturkritiker – kalt Ehrl-König – formet etter den tysk-polske litteraturkritikeren.
Marcel Reich-Ranickis livshistorie henger tett sammen med det 20. århundrets tyske erfaring. Han ble født i Włocławek i Polen, og har sin studenteksamen fra Berlin. Under krigen ble han deportert tilbake til Warszawa-ghettoen, men klarte å rømme i sikkerhet, som en av de eneste i sin familie. Etter krigen arbeidet han en tiårsperiode for polske styresmakter i London, før han etablerte seg i Tyskland i 1958. (Det var på dette tidspunktet han gikk fra å hete Reich til å bruke dobbeltnavnet Reich-Ranicki.) Ved hjelp av Siegfried Lenz og Wolgang Koeppen i forfatter- og kritikergruppen Gruppe 47 fikk han jobb som skribent i sitt selvvalgte hjemland Tyskland: På 1960-tallet skrev han for Die Zeit og ble senere redaktør for litteraturavdelingen i Frankfurter Allegemeine Zeitung (FAZ), som han var tilknyttet størstedelen av livet.
I en bredere tysk offentlighet er han mest kjent for å lede TV-sendingen «Das Literarische Quartett», som ble sendt mellom 1988 og frem til 2001 på den statlige tv-kanalen ZDF. Umulig å glemme er hans nei-takketale på direktesendt tv etter at han ble tildelt den tyske fjernsynsprisen i 2008 for sin innsats for litteraturkritikk på tv. «Jeg har fått mange litteraturpriser opp gjennom årene og jeg har aldri hatt problemer med å takke for dem,» begynner han. «I dag står jeg imidlertid i en ubekvem situasjon. Jeg kan ikke ta imot denne prisen.» Han kunne, innrømmer han i den improviserte talen, avvist prisen tidligere, men han hadde ingen anelse om mengden av «Blödsinn» som ventet ham under prisutdelingshowet. Reich-Ranicki kom, så og erkjente at han ikke lenger ville være en del av det tysk TV representerte.
Når han nå er gått bort er det kun lovord å skue i offentligheten. Vagants Berlin-bosatte redaktører meldte at de ble kjent med dødsfallet på t-banens tv-skjermer da de var på vei hjem fra kontoret ved midnatt torsdag. Toppolitikere og redaktører over hele Tyskland har erklært at en av Tysklands skarpeste kritiker nå er borte.
Leser man kommentarene til dødsfallet stikker én detalj seg frem: telefonen. Reich-Ranicki ringte stadig rundt og var nysgjerrig på alt: hva som skjer, han var som besatt, ville vite alt fra alle. En mann av telefonalderen. Die Zeits Iris Radisch kaller telefonen hans navlestreng til verden. «Jeg tror nesten Reich-Ranicki telefonerte med halve Tyskland hver eneste dag.»
Marcel Reich-Ranicki gjør i essayet «Om litteraturkritikk» rede for den tyske litteraturkritikkens historie og den polemiske litteraturkritikkens funksjon. Opprinnelig trykt i Vagant 3/2004 og oversatt av Frode Helmich Pedersen.
