10. september 1980. I august blei jeg ansatt på et forskningsprosjekt om norsk litteraturkritikks historie, og nå sitter jeg på kontoret og venter på en venn, Nils Yttri. Han dukker ikke opp. Dagen etter forteller Lars Saabye Christensen at Nils hadde lagt seg på skinnene og blitt overkjørt av Stockholmsekspressen i skogene nær svenskegrensa ved Kongsvinger.
Lamslått tar jeg trikken ned til Stortorvet og går på Cecil i Stortingsgata, restauranten der Nils og jeg pleide å møtes, spise biff med béarnaise og ta en øl før han drakk to Bloody Mary. Jeg bestiller det vanlige, men får ikke ned en bit. Er helt tom. En måned før hadde Nils sendt meg ei bok, datert «11/8-80, Rymättylä», sørvest i Finland. I dedikasjonen hadde han skrivi med sin store sirlige skrift: «Sender deg en kjær bok» fra «mitt ‹bibliotek› hjemme i Norge», og han så fram til å ha samtaler med meg «i slutten av August/ begynnelsen av September» (han brukte ofte store bokstaver). Vi hadde en avtale om å møtes den dagen han forsvant, 33 år gammel.
Essayisten er en arving, skreiv Gerhard Haas. Med Kristian Klausens Tungvekt. Et essay om en etterlatt boksamling stemmer det. Klausen fikk overta 14 bæreposer fra Nils Yttris bibliotek, og det er denne arven han skriver om i Tungvekt, ei var og fin bok.Tenksom og rar, likner drammensere jeg kjenner. Fra Triztan Vindtorns by, som deler ut den nasjonale poesiprisen, like sjelden som Vindtorn var. Og Nils.
Tungvekt er både sjølbiografi, biografi og litteraturhistorie. Spaserturen er essayets topos, selv om vi ikke lenger bare trasker på stiene, men farer rundt på jordskorpa. I Tungvekt med Klausen som guide. Vi tråkker med han rundt i Drammen, over brua fra Konnerudsida og jernbanestasjonen til Bragernes torg, og stadig innom kirkegården, der vi stopper, mens han klapper på gravsteinen til Nils og tenker. Så går vi videre gjennom Klausens bokhyller med Nils Yttris etterlatenskaper, samt hans fire diktsamlinger, to av dem utgitt mens han var i live, Turister i nattens lugar (1979) og Bokserens blod. Gata og ringen (1980). Verden blir biblioteket, og biblioteket en virkelighet med mytiske dimensjoner i anekdoter om Nils’ reiser til både India, USA, Italia og andre steder der han gjorde seg til tyv for å få tak i bøker han ikke hadde råd til.
Bemerkninger til randnotiser
Boksamlere er fysiognomikere, skreiv Walter Benjamin i essayet «Jeg pakker ut mitt bibliotek» (1931), og som fysiognomikere blir de «skjebnetydere». «Jeg har alltid noe å gjøre/ Jeg har alltid barndommen/ Kanskje det øyeblikk jeg skriver dette/ Vil være et øyeblikk/ Du er på ferde.» Klausen siterer fra Bokserens blod og tyder en skjebne med tap og forlatthet i barndom og oppvekst, kjærlighet og kunst: fravær, ensomhet og mislykkethet hos en bokser i livets tungvektsklasse.
Med store bokstaver hadde Nils Yttri skrivi randnotiser i bøkene sine. I Klausens bok har jeg mindre bemerkninger med små. I Camus’ Den fremmede (1942) understreker Klausen understrekningene, som «det var som om jeg slo fire korte slag på ulykkens dør», og i Myten om Sisyfos (1948): «Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: selvmordet.» Inneklemt mellom Graham Greenes romaner og Emersons essays trekker Klausen Georges Simenons When I Was Old (1973) ut av hylla med en overraskende kommentar, at Simenon «i langt større (…) grad enn Camus beskjeftiget seg litterært med selvmordets problem».
Boksamlere er fysiognomikere, skreiv Walter Benjamin i essayet «Jeg pakker ut mitt bibliotek».
Klausen vektlegger at Nils er portrettert i Saabye Christensens romaner, eksempelvis Halvbroren. Tyngde i Tungvekt har også Klausens egen romanpoetikk. Og der Nils malte bruer som ikke når over til den andre sida, monterer Klausen ei hengebru som holder mellom Hemingways korthogde stil og Claude Simons detaljbeskrivelser, med sitater fra Thomas Bernhard som skriver: «ser jeg en forteller i en roman, skyter jeg!» siterte jeg, før jeg så at jeg hadde forveksla fortelling med forteller i sitatet. Lett å lese feil, som jeg synes også Klausen av og til gjør.
Han går langt i å se Nils Yttri som en mislykka – romanforfatter. Men Bokserens blod var ikke «en kladd til en roman», krevde ingen episk videreutvikling. Denne diktringen er i Yttris generasjon det Roerne fra Itaka (1960) var i Paal Brekkes: Den slår knockout på de fleste.
Verden er også et horehus
«Jeg er omvendt schizofren», sa Nils. Han satt på Sigmund Hoftuns kontor på Gyldendal der noen lempa bokkasser i bakgården, han visste det var bøker, men så digre kveiter. Han var klar over at han hallusinerte. Jeg orker ikke mer, sa han, men kunne ikke få den hjelpa han trengte. En dag, helt stiv i blikket, stifta han opp en hundrekronerseddel på oppslagstavla vår med følgende budskap: Verden er en hore! «Verden er også et horehus», lyder et vers i Bokserens blod.
Tok han livet av seg fordi han følte seg mislykka? Klausen antyder muligheten. Men for å si det med Nils om bokkassene, tar jeg ikke det for god fisk. Klausen vil lese ut en «bøkenes biografi, et levnetsløp, i selve boksamlingen». Hvor er de episke klassikerne, spør han. Homer, Dante, Proust, Kafka, Woolf, Faulkner? Nils studerte magistergrad i litteraturvitenskap, antakelig det største lesefaget noensinne. Klassikerne sto på lesesalen. Og Nils både ga og lånte bort bøker. Han huska hva han hadde lest. Han kunne sitere lange passasjer fra romaner, hele dikt. Og så med et plutselig smil resitere noen egne strofer innimellom Ekelöf, Södergran, Rolf Jacobsen, Jim Morrison og Vindtorn. Bøkene i Klausens poser både taler og tier om slikt.
Da et par av oss som studerte sammen med han utga Strukturalisme i litteraturvitenskapen (1978), var Nils interessert i Roman Jakobson. Jakobson skreiv mye om sin venn Vladimir Majakovskij, det moderne langdiktets, poemets oppfinner. Året etter at Majakovskij begikk selvmord i 1930 skreiv Jakobson essayet «Om en generasjon som sløste vekk sine poeter». Om Majakovskijs hovedtemaer kjærlighet og selvmord, at kjærligheten var vanskelig, men verre var byt, hverdagens åk, som under Stalin var blitt helt uutholdelig.
I Majakovskijs poemer var selvmordet mer enn et tema, mente Jakobson, det lå i skriften. «Hva er en forfatter?» spurte Michel Foucault (1969). Svaret hans var at den som skriver ikke manifesterer subjektet sitt i teksten, det «dreier seg primært om å skape en åpning der det skrivende subjektet forsvinner». Det handla om «det velkjente slektskapet mellom skriving og død».
Kompromissløs nonkonformist
Jeg finner fram boka Nils dediserte til meg en måned før han forsvant: Bjørn Håkanson Bevisa vår demokrati! Dikter 1960–1968 (1969). Bjørn Håkanson (1937–2022) var poet og låtskriver, kritiker og kulturjournalist i Aftonbladet og redaktør for litteraturtidsskriftet Rondo (1961–1964), som presenterte ukjente diktere som Göran Sonnevi, P.O. Enquist og Sylvia Plath. I 1963 starta Håkanson «troløshetsdebatten», et radikalt opprør mot repressive konvensjoner og normer, det Majakovskij kalte byt.
Jeg leser langdiktet Kjell Erik Vindtorn skreiv til sin venn Nils, «Danseløvens veldige brøl» (1979), og forstår hvorfor Håkanson var så kjær for Nils: Vindtorn tegner bildet av sin venn som en opprørsk, kompromissløs nonkonformist. I Bokserens blod står linjene: «Enten må du bli helt lik/ Eller bare lik/ Bare begå selvmord/ På ditt eneste deg.»
Hva var det han ikke holdt ut? I 1983 skreiv jeg et essay med utgangspunkt i egne erfaringer og Nils sine dikt, «Fra Grünerløkkas parkfugler til Bach og Tizian. Om de intellektuelle og reproduksjonen av dannelseskløfta». Jeg siterte: «SKJENDSEL:/ Fransk aften i Universitetets Aula/ ‘Le Bateau ivre’/ Og overklassefruer fra vestkanten/ I min skitne militærjakke/ Trodde jeg satt i et galehus/ ‘Bon soir’/ Sa jeg ikke/ Og forlot skjendselsstedet.»
Skjendselen han så, tenker jeg nå, var kulturen som skjuler barbariet. For bokseren følger opp med en venstre hook, ryster meg som leser mer enn før, så jeg nesten går i dørken: «Dette samfunnet er en slaktekorridor/ Med bare en utgang/ (…) Og våpenproduksjonen stiger/ Holder børsene stabile/ Ustabile/ (…) Og verden vandrer videre/ Mot en ny krig.»
For et sensitivt sinn kan ondskapens banalitet lett bli for tung.
Lyrikken er den absolutte ensomhetens kunst, sier Theodor W. Adorno i «Tale om lyrikk og samfunn» (1958). Men ved å senke seg ned i språket, taler poeten på vegne av fellesskapet. Sjelden har jeg tenkt at Adornos ord passer bedre enn på Nils om at «poesien forener lidelse og drøm». Samfunnets galskap er grunn til personlig paranoia. Nils sitt eksemplar av Hannah Arendts Eichmann i Jerusalem (1963) var ifølge Klausen lest i filler. For et sensitivt sinn kan ondskapens banalitet lett bli for tung.
Malerpoetene Arp, Schwitters og Klee var som Klausen viser, viktige for Nils, og som en slags poetisk akvarell maler han sin utopi om en annen verden, bokseren vil «slå et slag for freden»: «Kjærlighet:/ I ethvert nå/ Ventet jeg deg stigende/ Svevende ut fra malstrømmen/ Av mennesker og biler/ En moderne utgave/ Av botticellivenusfødsel/ På et citroënpanser».
Slik var Nils’ eruptive écriture, for å si det med Roland Barthes’ Litteraturens nullpunkt (1953), hans litteraturteoretiske favoritt.
Å være i flere tider samtidig
22. februar 2024. Jeg sitter i sjukesenga og venter ikke på noen. Etter tre øyeoperasjoner ser jeg uklart, befinner meg i det Klausen kaller omnitemporaliteten, i flere tider samtidig, slik også Klausen gjør i Tungvekt. I den mørke stillheten ser jeg plutselig Nils for meg.
Vi sitter på et seminarrom på Menighetsfakultetet i Oslo, der litteraturvitenskap holdt til, Nils, Jon Harald, Nina og jeg, sammen har vi skrivi «bemerkninger til Jan Erik Volds Det norske syndromet» (1980). Poeter som Olaf Bull, Hans Børli og Sigurd Helseth blei sabla ned, Vindtorn bedt om å tie stille. Med vår felles respekt for Vold som lyriker slo en smilende Nils til med tittelen: «Fra dikterens kykelipi til kritikerens kykeliky!»
Det var siste gang jeg så han. Da essayet vårt blei trykt i Basar 3/1980, befant han seg i en annen dimensjon, der Klausen har plassert han som seg hør og bør: i bøkenes verden, der bøkene ikke bor i oss, men vi i dem.
