Vold vil vold Krigen i Ukraina i lys av krigene i Tsjetsjenia

Hendelser for 10, 15 og 30 år siden er uttrykk for kontinuiteten i den russiske føderasjonens volds- og undertrykkelseskultur.

Bilde av Natalja Khusainovna Estemirova, 1958–2009.
Natalja Khusainovna Estemirova, 1958–2009.

Om morgenen den 15. juli 2009 ble Natalja Estemirova bortført nær hjemmet sitt i Tsjetsjenias hovedstad Grozny. Om kvelden ble hun funnet død i en skog i naborepublikken Ingusjetia. Dagen etter ble hun hedret av menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, der hun arbeidet, på en offentlig markering i St. Petersburg. Den gangen for 15 år siden var jeg og Susanne Christensen på research-reise for å intervjue russiske forfattere, journalister og oversettere, og vi ble invitert til markeringen. Den forløp i forsiktige, for ikke å si nervøse former, med lavmælte appeller og en spredt mengde sympatisører.

Rundt plassen sto et stort antall politifolk – langt flere enn deltakerne på markeringen. På to sider av plassen var politibiler og svartemarjer toget opp. Memorial hadde innhentet tillatelse til å samles på offentlig sted, men det hele ble nøye overvåket. En uke etterpå deltok nær 150 mennesker under en mer religiøst preget minnestund på Pusjkin-plassen i Moskva. Der kom det til dramatikk, da en av organisatorene, Viktor Sotirko, ble arrestert for offentlig fredsforstyrrelse idet deltakerne var i ferd med å forlate plassen.

Etter drapet på Estemirova hevdet Russlands interimpresident Dmitrij Medvedev at tidspunktet for ugjerningen måtte være valgt for å skape grobunn for teorier som ville være ufordelaktige for den russiske staten, siden drapet skjedde en dag forut for hans eget statsbesøk til Berlin. Tilsvarende hevdet den russiskinnsatte tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrov at mordet måtte være iscenesatt for å undergrave freden i Tsjetsjenia, som nå endelig var oppnådd. Begge var tilsynelatende overbevist om at den mangeårige journalisten og menneskerettighetsforkjemperen var blitt drept for å sette nettopp dem i et dårlig lys.

Den offisielle russiske etterforskningen mente etter hvert å ha funnet morderen. Den mistenkte ble drept under pågripelsen. Memorial og avisen Novaya Gazeta bestred etterforskningens resultat, og fremholdt at den var en dekkoperasjon for å tildekke hvem som virkelig sto bak. Den dag i dag er mordet uoppklart.

Fra minnemarkeringen i St. Petersburg.
Fra minnemarkeringen i St. Petersburg 16. juli 2009. Foto: Susanne Christensen.

17. juli 2014 ble 298 mennesker drept da et passasjerfly på vei fra Amsterdam til Kuala Lumpur ble skutt ned øst i Ukraina. På dette tidspunktet hadde Russland i seks måneder bedrevet krigføring i landet, først ved å annektere Krym ved hjelp av «små grønne menn» – soldater med uniformer uten nasjonale kjennetegn – og siden i form av en hybridkrig som først fikk det til å se ut som at en borgerkrig var brutt ut i Donbas. Lenge klarte Russland å spre usikkerhet i Ukraina og i Vesten om hvem som sto bak krigshandlingene. I dag er det grundig dokumentert at både annekteringen og voldshandlingene i Donbas var regissert fra russisk side, og fastslått ved dom at MH17 ble skutt ned med et russisk våpen, alt med ideologen og militærveteranen Igor Girkin i spissen.

Demonstrasjonen i St. Petersburg.
Fra minnemarkeringen i St. Petersburg 16. juli 2009. Foto: Susanne Christensen.

Under besøket i 2009 var den repressive atmosfæren i Russland til å ta og føle på, men man kunne fortsatt sette seg ned og intervjue frittalende journalister og forfattere – om enn de foretrakk at intervjuene foregikk i private rom eller i friluft.

Den gangen var det 15 år siden starten på krigføringen som skulle stoppe den tsjetsjenske delrepublikkens streben etter å bli en selvstendig stat. I begynnelsen av det som skulle bli kjent som den første av de to Tsjetsjeniakrigene, beordret Boris Jeltsin i desember 1994 å sette inn føderale russiske styrker for å få fjernet presidenten Dzjokhar Dudajev. Den andre av disse krigene startet i 1999, få måneder etter at Vladimir Putin ble Russlands statsminister.

Putin var på dette tidspunktet en person få russere knyttet bestemte egenskaper til. Kort tid etter at han ble statsminister i september 1999, ble leilighetskomplekser i flere russiske byer sprengt nattestid. Myndighetene hevdet at tsjetsjenske grupper sto bak, og Putin viste handlekraft – og ble av den grunn populær – ved å kommandere russiske militærstyrker til å nedkjempe separatistene på tsjetsjensk grunn. Kampene om Grozny begynte i desember 1999. 31. desember trakk Jeltsin seg overraskende som president, og Putin inntok hans plass. I mars 2000 vant Putin presidentvalget. I mai samme år tok Russland direkte kontroll over republikken Tsjetsjenia, og snart hadde Kadyrov-klanen blitt innsatt som ledere. Slik viste Putin at virkeligheten lot seg forme etter styresmaktenes vilje. De blindt lojale Kadyrovene har nå lenge vært blant Putin-regimets største PR-ressurser.

Lana Estemirova og Sergej Lebedev: Kriget som aldrig tar slut. Ariel förlag, 2024.

I pamfletten Kriget som aldrig tar slut (oversatt av Mikael Nydahl og utgitt av Ariel förlag, 2024), samtaler forfatteren Sergej Lebedev med journalisten Lana Estemirova, Natalja Estemirovas datter, om de russisk-tsjetsjenske krigene i lys av dagens situasjon. Samtalen gjør det tydelig hvordan den russiske krigføringen i Tsjetsjenia og «hybridfreden» som fulgte, i dag kan ses som en prøve på det som siden er blitt forsøkt gjennomført i større skala i Ukraina. De to krigene mot Tsjetsjenia ble offisielt kalt henholdsvis en «operasjon for å gjeninnføre den konstitusjonelle orden» og en «antiterroristoperasjon». Lana Estemirova omtaler dem som «bestraffningskrig», til avskrekking både for tsjetsjenere og sivilbefolkningen i andre russiske delrepublikker, «så att de inte ens skulle våga tänka på självständighet». Hun sier seg enig i at det dreier seg om imperialistiske og kolonialistiske kriger, men legger til uttrykket «straffende kriger», siden krigføringen har en så viktig (masse-)psykologisk motivasjon. De bunner i det russiske maktapparatets mentalitet, i sjåvinisme og storhetsforestillinger, i «hela Ryslands inre», i et ønske om å betvinge en undersått på ydmykende vis.

I april 2022 ble verden sjokkert over bildene fra Butsja utenfor Kyiv. Her fant man etter hvert ut at 426 sivile var blitt drept under den korte tiden russerne okkuperte byen. Men denne massakren var ikke unik i sin bestialitet, minner Estemirova og Lebedev om. Memorial dokumenterte russiske soldaters massakre av sivile i de tsjetsjenske byene Samaskij mellom 7. og 8. april 1995 (minst 300 ofre) og Novyje Aldy den 5. februar 2000 (rundt 75 ofre), slik at disse forbrytelsene for en stund ble kjent ikke bare for verden, men også i den russiske offentligheten.

Snart var de imidlertid glemt. Lebedev spør vantro: «Hur kommer det sig at folk hela tiden upptäcker vilken våldspotential den ryska staten och dess institutioner besitter som om det var för första gången? (…) Som om varken erfarenheter eller ansvar går i arv.» Estemirova svarer omhyggelig, går gjennom grunn etter grunn. Grunnene koker ned til at det russiske samfunnet ikke har institusjonaliserte måter å snakke om maktovergrep på, for å forsøke å forstå hva de skyldes og arbeide for at de ikke skal gjenta seg. Staten er alt. Menneskeskjebner dysses ned. Respekt for enkeltindividet og andre folkegrupper er ikke innleiret i kulturen. Selv den russiske skjønnlitteraturen – berømt over hele verden for sine beskrivelser av lidelser og maktesløshet – spennes for den vognen som heter metafysiske forestillinger om Russlands særlige rolle i verdenshistorien. Det er også derfor Memorial fra starten av ble motarbeidet av myndighetene: Fordi de gjorde et klassisk humanistisk arbeid, og etterstrebet å bidra til sannferdig historieskriving.

Særlig etter bølgen av protester vinteren 2011–12, som dreide seg om valgfusk og utsiktene til at Putin skulle vende tilbake til presidentembetet, motarbeidet og undertrykte makthaverne det russiske sivilsamfunnet mer og mer uforstilt, noe som kulminerte i den radikalt andre situasjonen etter februar 2022. Etter en årelang rettsprosess der Memorial ble anklaget for å være «fremmede agenter», ble organisasjonen tvunget til å legge ned virksomheten i landet i april 2022. Den typen dokumenterende virksomhet Memorial står for, er nå svært utfordrende å gjennomføre og så å si umulig å gjøre kjent i Russland.

Estemirova sammenligner Russlands forhold til sivilsamfunn og historie med et moteksempel: Hvordan Vest-Tyskland etter andre verdenskrig lyktes med å gjøre et aktivt forhold til sin egen historie til en del av statens selvforståelse og eksistensgrunn. En lignende anerkjennelse av at man er nødt til å lære av fortiden, har aldri funnet sted i Russland, noe hun kaller en forbrytelse i seg selv: «Att öppna de sovjetiska arkiven måsta vare en punkt på varje oppositionspolitikers program.» Å lære om og diskutere hva som har skjedd med sitt eget lands befolkning, ikke minst under deportasjen av tsjetsjenerne i 1944, burde være en del av enhver tsjetsjeners oppvekst, sier hun. Estemirova mener det bør nedsettes rettferdighets- og sannhetskommisjoner, ikke minst basert på Memorials dokumentasjon fra Tsjetsjeniakrigene, som befinner seg hos Helsingforskomiteen i Norge.

«Att öppna de sovjetiska arkiven måsta vare en punkt på varje oppositionspolitikers program.»

Men dette er langt fra å være realistisk i dag. Undervisning og aviser er preget av tabuer og fortellinger styrt ovenfra, og opposisjonspolitikere finnes knapt lenger, som et resultat av den russiske statens tiltagende totalitære karakter. En annen utgivelse i samme serie som Kriget som aldrig tar slut, med tittelen Nej till k****t (oversatt av Mikael Nydahl, Ariel förlag 2023), kartlegger hvilke motstandsuttrykk som ennå finnes for den jevne russiske borgeren. Denne lille oversikten over hverdagslige protesthandlinger, som kan leses som en undersøkelse av om det under dagens massive represjon faktisk kan sies å finnes «ett latent civilsamhälle, redo att manifestera sig den dag repressionen lätter, och inleda de procesesser som är nödvendiga för ett framtida fredligt Ryssland», er i sin natur anekdotisk og bristfeldig, ettersom både handlingene og omtalen av dem er forbundet med stor fare.

Nej till k****t! Ariel förlag, 2023.

Siden februar 2022 har en hel verden måttet innse at Russland har vært beredt til krig mot sine naboland, og at drap på og fabrikkering av bevis mot brysomme personer, planting av usannsynlige historier i «infosfæren» og å beskylde andre for det en selv er skyldig i, er tradisjoner det russiske sikkerhetsapparatet fortsatt praktiserer i enorm skala.

At opinionen i Vesten inntil februar 2022 i det store og det hele valgte å lukke øynene for at Russland også etter Sovjetunionens oppløsning fortsatte i voldelige og imperialistiske mønstre – og forsterket undertrykkelsen etterhvert som økonomien tillot det, motsatt læresetningen om Wandel durch Handel – er et kapittel i de europeiske demokratienes historie som vil måtte føre til mye selvransakelse i tiårene som kommer. Mange tidfester en vending i Russland fra autokrati til totalitarisme til etter Putins gjeninnsettelse i 2012. Da siktes det særlig til den russiske statens behandling av egne innbyggere i de store byene. Vektlegger man heller Russlands forhold til sine egne delrepublikker og naboland som Georgia, Belarus og Ukraina, får man snarere en kontinuerlig historie om vold og undertrykkelse. I et essay publisert i Vagant i fjor, hevder Lebedev at det moderne Russland ble formet nettopp gjennom krigene i Tsjetsjenia. Disse viste den postsovjetiske russiske statens imperalistiske modus operandi, noe Vestens beslutningstakere valgte å lukke øynene for.

Under krigen som president Jeltsin startet i desember 1994 ble tsjetsjenske byer og landsbyer like forferdelig ødelagt som ukrainske byer og landsbyer blir i dag: De ble beskutt av det samme artilleriet, de samme rakettrampene og de samme stridsvognene.

Alt dette har dessverre allerede hendt – de såkalte filtreringsleirene, altså konsentrasjonsleirene, de etniske rensingene, massedrapene på sivile, de omfattende plyndringene, torturen, handelen med kroppene til drepte og torturerte.

Der, i Tsjetsjenia, i et svart hull av lovløshet, ble det moderne Russland født – en voldsstat, en direkte arvtager av Sovjetunionen og det russiske imperiet.

Professor i russisk ved Universitetet i Bergen, Ingunn Lunde, intervjuet i november 2022 Lebedev, en samtale som ble publisert i Vagant under tittelen «Den moralske kollapsens nulltime». I februar 2021 – et år før fullskalainvasjonen av Ukraina – intervjuet medredaktør Christian Johannes Idskov Lebedev, som da  uttalte om represjonen og korrupsjonen i Russland:

Jeg tror kun, at dette er begyndelsen. Forholdene vil blive værre i de næste år. Og Putins regime er utroligt levedygtigt. Vi må ikke bedrage os selv. Vi ser nu mennesker demonstrere, men Putin vil ikke blive styrtet. Han råder fortsat over de retshåndhævende myndigheder, og han har utrolige mængder penge og ressourcer. Hans folk ser ingen grund til at forhandle. For Putin og hans entourage er der ingen vej tilbage.

Når vi ser tilbake på veien som førte til dagens krigssituasjon, er det minste vi kan gjøre å minnes de døde og lytte til de som kan noe om Russland for å lære av fortidens feil. Blant dem vi bør lytte til er Jakob Hedenskog, Julia Kazdobina og Andreas Umland i en kronikk i Aftenposten denne uken, Lana Estimirova og Sergej Lebedev i Kriget som aldrig tar slut og de andre forfatterne i Ariel förlags serie Gotlandssamtal, som så langt teller 13 utgivelser og som ved lanseringen i 2018 ble erklært å skulle vies «det fria ordets ställning i Ryssland». Betegnende nok bor Estimirova og Lebedev i dag i henholdsvis Lisboa og Potsdam, hvorfra de forsøker å igjen gjøre det frie ordet virksomt i Russland – og bidra til omverdenens russlandsforståelse.

Artikkelen ble oppdatert 20. juli kl. 00:23 med en utdypende korrigering av forløpet da Putin ble president.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.