Kosmisk kontakt

REPORTASJE. Jill Tarter har viet livet til å søke etter intelligens andre steder i galaksen.

[dropcap]A[/dropcap]llen Telescope Array ligger øde til, omgitt av dype redwood-skoger, vidder og vulkaner i den nordlige delen av California, fem-seks timers kjøretur fra San Francisco. Idet vi ankommer langs grusveien blir den uregelmessige ansamlingen av parabolantenner synlig mellom trær og buskas. Et skilt med en SETI-logo ber oss slå av mobiltelefoner og andre elektroniske innretninger. Ellers er skiltingen sparsom: Kun innvidde vil kunne finne fram til denne avsidesliggende attraksjonen. For dem – et par tusen gjester per år – er SETI til gjengjeld mer enn et kjent navn; akronymet betegner et legendarisk forskningsprosjekt: Search For Extra-Terrestrial Intelligence.

Ved ankomst virker stedet nesten forlatt: Av bygninger ser vi en monteringshangar, en liten sovesal og et firkantet hus der døren står åpen – til en kantine og kontorer der et par lokale ansatte pusler med sitt. De viktige installasjonene er de 42 parabolantennene, som tilsynelatende er spredd tilfeldig omkring, og som uten forvarsel snur seg i ulike retninger, en håndfull om gangen, med en stille virrelyd. Kanskje ville det være riktigst å besøke stedet om natten, når man kan se stjernehimmelen radioteleskopene retter seg mot? Samtidig er det en god mental øvelse å minne seg selv på at vi også på dagtid svever ute i kosmos – selv om himmelen er blå og verden virker fortrolig, med lukt av solvarm asfalt, furunål og myr. For å mane fram den fulle opplevelsen av stedet må vi ikke bare se og sanse, men bruke forestillingsevnen til å forstå denne installasjonen i sin enorme sammenheng; dette anlegget er konstruert ene og alene med det formål å lytte etter mulige signaler fra ikke-menneskelige sivilisasjoner mangfoldige lysår fra vår egen planet. Parabolantennene er et slags sivilisatorisk sanseorgan – menneskehetens ensomt lyttende øre i den kosmiske natten.

Det radikale ved dette stedet er ikke først og fremst tanken på annet intelligent liv i universet. Denne ideen er vi alle fortrolige med: Romvesener av ulike slag er vel etablert i vår felles forestillingsverden. SETI er drastisk fordi det nettopp ikke er science fiction, fordi stedet er reelt og fordi noe virkelig kan skje her – om man en dag skulle registrere et signal, ville det utvilsomt endre historien for alltid. Om det er aldri så lite sannsynlig at det vil hende, kan man likevel argumentere for at dette kan være det mest avgjørende stedet på planeten.

Vi får tid til å la dette synke inn mens vi venter på astronomen Jill Tarter, som har viet livet til denne fantastiske muligheten. Tarter er en sentral skikkelse ved SETI-instituttet, direktør for ATA-teleskopet og deltar jevnlig på ulike arrangementer verden over. Uansett resultat er arbeidet hennes besjelet av en mystisk forventning og en påholden, men enorm forhåpning om et resultat; et napp i det kosmiske havet. Jeg har nettopp lest Sarah Scoles’ ferske biografi om Tarter og en detalj dukker opp i minnet – plutselig gir det mening at Tarter vokste opp med fiske som en favorittsyssel.

Anledningen for møtet er Tarters besøk på Starmus-festivalen i Trondheim, der hun deltar som en av astronomiens stjerner. Tarter var forbilde for Jodie Fosters rolle i filmen Contact (1997), basert på Carl Sagans roman av samme navn. Filmen ga et forsøksvis realistisk bilde av hvordan det vil arte seg hvis vi får kontakt med en annen teknologisk sivilisasjon. Carl Sagan er gudfar for prosjektet og gjorde langt mer enn å popularisere og fiksjonalisere letingen etter intelligent liv utenfor jorden. Han var også medforfatter til NASAs SETI-publikasjon fra 1977, der forfatterne argumenterer for at en slik leting er av enorm verdi, enten den styrker troen på at vi er unike i universet, eller om den i motsatt fall skulle finne bevis for det allerede Immanuel Kant i sin Anthropologie in pragmatischer Hinsicht (1798) omtalte som «ikke-jordiske rasjonelle livsvesener».

Den samme Kant postulerte eksistensen av andre galakser og begynte å se omrissene av et verdensrom med så enorme dimensjoner og så mange stjerner at det syntes å romme alt vi kan forestille oss – og langt mer enn dét. Det enorme antallet stjerner er avgjørende for troen på intelligent liv andre steder. I dag regner vi med at det finnes over 100 milliarder galakser, hver med minst 100 milliarder stjerner. Et slikt enormt antall inspirerte i sin tid en av SETIs andre pionérer, astronomen Frank Drake, til å sette opp en berømt ligning: Hvis en andel av disse stjernene har planeter og en liten andel av disse har liv, hvis videre noen av disse livsformene utvikler intelligens og noen av disse igjen utvikler teknologi, skulle det selv med konservative anslag i alle ledd være et stort antall teknologiske sivilisasjoner bare i vår egen galakse. For Sagan og Drake var det en siste X i ligningen som ble avgjørende for å selge inn SETI til NASA under den kalde krigen: Vi må regne med at sivilisasjoner ikke tenderer mot selvdestruksjon. Håpet om at dette ikke var tilfelle, ga letingen etter intelligent liv en videre dimensjon – i et optimistisk forsøk på å forstå sivilisasjonens universelle livsbetingelser.

For Jill Tarter har letingen etter andre sivilisasjoner blitt et daglig arbeid. Slik man i India kan møte mennesker som har viet hele sitt liv til askese, slik møter vi i California mennesker som vier hele sitt liv til fremtiden og det mulige – i Tarters tilfelle et helt liv viet til kosmisk lytting.

Snart brytes den summende lyden fra antennene av en bil som svinger inn på plassen. Tarter kommer ut sammen med ektemannen Jack Welsch. Etter en seks timer kjøretur setter hun straks i gang med å vise oss rundt på observatoriet. Først får vi en førpremiere på teleskopets nye presentasjonsvideo, som risser opp SETIs historie og presenterer spørsmålet om vi er alene i universet, ledsaget av dramatisk musikk. Som for å bringe oss ned på jorden igjen, viser Tarter oss inn på datarommet. Tjukke bunter av kabler kobler sammen store datakonsoller, som henter inn, digitaliserer og prosesserer signalene fra teleskopensemblet.

Både Tarter og Welsch har dobbel utdanning som ingeniører og astronomer – i dette rommet møtes de to kunnskapsområdene og deres respektive prosjekter. Det er krevende for en lekmann å følge Tarter gjennom de ulike leddene i prosessen, men når hun forklarer systemets overordnede hensikt, står den snart klarere.

– Vi har lagt inn en lang serie algoritmer for å hente ut, sjekke og dobbeltsjekke interessante signaler. Informasjonen som kommer inn fra teleskopene arter seg som støy. Hvis noe uvanlig dukker opp, noe som virker regelmessig og som stikker seg ut, kryss-sjekkes signalet med data fra andre teleskoper. Hvis det fortsatt virker unormalt, stilles teleskopene inn for å forfølge kilden og sjekke om signalet varer ved. Alt dette skal sikre oss mot falske alarmer og varsle oss hvis et signal går gjennom alle sjekkloopene.

– Har dere fått noe som virkelig kunne være noe, slik som det såkalte «Wow!-signalet», som ble registrert i 1977?

– Aldri. Så langt. «Wow!-signalet», som det ble skrevet en bok om for litt siden, var nettopp et signal som ikke ble kryss-sjekket. Vi manglet rett og slett den avgjørende informasjonen som kunne fortalt oss om det signalet skyldtes en feilkilde eller ikke. Før vi fikk disse sjekkloopene på plass, ble jeg stadig oppringt midt på natten. Jeg fikk ingen ro før signalet var undersøkt.

Lyttingen etter signaler er dermed ikke så mye en leting etter signaler, som en vedvarende og fortløpende analyse av et massivt mylder av støy på ulike bølgelengder. Tarter forklarer at de er nødt til å lete etter klare og gjentakende signaler.

– Så det ville være umulig å lete etter mer komplisert informasjon? Ville det være gå an å identifisere et stykke musikk, si en utenomjordisk Beethoven-symfoni?

– Et slikt signal ville være vanskelig, om ikke umulig, å skille fra støy. Vi kan uansett ikke regne med å fange opp signaler som har kommet hit uten baktanke, slik radiosenderne våre lekker signaler ut i verdensrommet. Disse signalene er for svake.

– Dermed virker det som vi, selv av tekniske grunner, ikke kan klare oss uten hypoteser om de utenomjordiske sivilisasjonene? De må aktivt forsøke å kommunisere med oss gjennom et identifiserbart signal – og de må anta at vi har bygget nettopp et anlegg som dette?

– Ja. I dette ligger det også at vi antar at ingen rasjonell aktør ville kaste bort enorme energimengder på å sende et sterkt signal hvis det bare var til lokal bruk.

– Samtidig er det mulig at dataene dere tar imot rommer signaler som blir oversett?

– Ja, vi kan aldri vite om vi analyserer på den optimale måten. Vi må hele tiden være åpne for at innsatsen vår går i gal retning og foregår på feilaktige premisser. Nettopp derfor har vi satt i gang et «hackathlon», der hackere får en digital datamasse der vi har skjult ulike budskap. Konkurransen går ut på å lage algoritmer som finner dem. I neste omgang kan vi vurdere å implementere algoritmene de kommer opp med. Etter hvert som kapasiteten til prosessorene blir større, kan vi også få mer ut av materialet vi henter inn. Siden datamaskinene stadig blir raskere, regner vi med at vi snart har mer kapasitet for behandling enn vi har materiale. Da vil det være på tide å bygge flere antenner.

Vi forlater datarommet og går ut i kontrollrommet, der vi gjør oss klare for å gå ut til teleskopene. Mens Tarter setter over kaffen, forklarer Jack Welsh sin vei inn i radioastronomien. Han begynte med et prosjekt der de brukte radioteleskoper for å avlese mønstre i ionosfæren, som et middel til å gi pålitelige værvarsler uten værballonger.

– Det var moro, for det fungerte faktisk! Vi kunne til og med lese av temperaturen i ulike luftlag. Men så kom værsatelittene, og systemet ble aldri implementert. Siden kom vi på muligheten av å lytte i universet for å avlese molekylære forhold ute i intergalaktiske skyer – og det funket også: Vi fant ut at det var en masse vann i disse skyene, blant annet. Storartet. Så det var begynnelsen. Siden fant vi ut at vi kunne avlese bevegelser i disse gassene og mye mer.

Selv når vi tar høyde for at han forenkler det hele for at vi skal forstå, gir Welsh’ beretning en følelse av hvor forbløffende konkret stor vitenskap kan være: du har en hypotese eller kanskje bare et teknisk instrument, prøver deg fram – og ser hva som kan dukke opp.

Snart er vi ute på det asfalterte platået der de hvite parabolene holder til. Antennene peker i ulike retninger, rettet mot ufattelig fjerne verdener.

– Hva bestemmer hvor teleskopene peker? Hvilke arbeidshypoteser gir retning til letingen?

– Drake gikk ut fra at bare et fåtall stjerner har planeter. Derfor la vi også om kursen for noen år siden, da Kepler-teleskopet begynte å registrere eksoplaneter, altså planeter som går i bane rundt andre stjerner enn solen. Vi fikk simpelthen en liste over Keplers funn og lyttet oss systematisk gjennom disse solsystemene. Siden har det vist seg at så å si alle solsystemer har planeter – da forsvant poenget med Kepler-listen. Nå lytter vi innenfor et utvalgt område av stjernehimmelen og sjekker alle stjerner som er mellom 20 og 100 lysår unna. Mange av dem er røde dverger, og vi vet ennå ingenting om hvorvidt planetene rundt røde dverger kan huse liv. Det vi vet er at de røde dvergene er svært gamle og stabile stjerner, slik at planetene omkring dem har hatt god tid til å utvikle liv – og kanskje intelligens. Per i dag har systemet en 12 timers arbeidsdag, der vi undersøker tre stjerner om gangen over en periode på flere dager, mens vi langsomt jobber oss gjennom 20 000 stjerner.

Tarter viser fram teleskopene og velger et som er frakoblet, slik at vi ikke risikerer å bli dyttet overende når det dreier om. Teleskopene ble finansiert av Microsoft-gründeren Paul Allen i 2001, med en stor donasjon som likevel ikke strakk til for det prosjekterte budsjettet. Tarter og Welsh forklarer hvordan de fikk så mye som mulig ut av pengene og fant smarte og økonomiske løsninger, vel vitende om at pengestøtte avhenger av en omskiftelig forskningspolitikk og private giveres skiftende interesser.

– Vi har hatt andre problemer også: En gang var anlegget like ved å gå med i en skogbrann. Vi fikk inn et flyfoto som viste flammene som nærmet seg – og så var vi uten kontakt i flere dager. Men anlegget overlevde heldigvis.

SETI har også overlevd en rekke andre trusler i form av skepsis og motforestillinger. Sjansene for positive funn virker for små. Mange snakker om små grønne menn og ler av det hele. En periode var hele anlegget stengt, men som prosjekt var det stadig aktivt, holdt oppe av Tarters kolleger ved SETI Institute. Hun betoner at SETI ikke er et californisk eller amerikansk tiltak, men hele planetens prosjekt. Andre andre uavhengige aktører har bygget nye lyttestasjoner, som Square Kilometer Array (SKA), under utbygging i Sør-Afrika, og tilsvarende prosjekter i Kina. Spørsmålet dukker opp om hvordan verdenssamfunnet ville taklet det hvis vi virkelig mottok signaler. Vi kommer inn på filmen Arrival, som med sin dekryptering av romveseners språk minner en god del om Contact.

– Gitt vitenskapens behov for å skille mellom hypoteser og ren spekulasjon er det fristende å spørre: Er science fiction en inspirasjon eller en distraksjon – en hindring eller en hjelp – i arbeidet med SETI?

– Vi lar oss inspirere av science fiction – jeg kjenner ingen i dette miljøet som ikke er eller har vært ivrige lesere av spekulativ fiksjon. Flere av kollegene og assistentene mine ser Contact minst én gang i året. Arrival er en god film, og jeg elsker tanken om at tiden løses opp dersom du skriver i sirkel. Det politiske konfliktscenariet i filmen, der nasjonene har vanskelig for å komme til enighet og koordinere funnene sine, er vesentlig å ta stilling til. Også i den virkelige verden er det et avgjørende politisk spørsmål hva vi skal gjøre dersom vi oppnår kontakt med utenomjordiske sivilisasjoner. 

– Hva sier protokollen hos SETI? 

– Et eventuelt signal skal offentliggjøres umiddelbart og uten hemmelighold. Jeg tror faktisk ikke at det ville ha gått an å holde det hemmelig: Det vil alltid være noen som forteller nyheten til en ektemake eller kjæreste eller en venn som forteller den videre. Likevel har det vært en god del diskusjon om fremgangsmåten. Vi laget flere utkast til internasjonale avtaler allerede under den kalde krigen, i håp om å overtale russerne til å dele eventuelle funn med oss mot en tilsvarende forpliktelse fra vår side. Vi fikk også nedsatt en akademisk komité som skulle utrede sannsynlige globale reaksjoner på en eventuell kontakt. De konkluderte med at folk vil reagere i tråd med sine respektive trossystemer. Vi trengte egentlig ikke eksperter for å fortelle oss dét!

– Det har også nylig vært en debatt om hvorvidt det er forsvarlig å sende signaler med den baktanken å kommunisere med eventuelle andre intelligente vesener?

– Hva folk formoder om utenomjordiske vesener, reflekterer synet de har på mennesker, noe vi har sett i debatten omkring aktiv SETI. Steve [Hawking] tror at de vil være en slags avanserte rovdyr, som kommer hit og spiser oss opp, hvis de får greie på at vi er her. Det er ingen tvil om at et natursystem drives i retning av intelligens i og med dynamikken mellom rovdyr og byttedyr. Mange påpeker også at møter mellom kulturer som regel har hatt et fatalt utfall for de som er på et lavere teknologisk utviklingstrinn. Jeg er likevel ikke pessimist. Sett i kosmiske tidsperspektiver er vi en svært ung sivilisasjon. Jeg tror at hvis det finnes andre sivilisasjoner, vil de være langt eldre enn oss – og dermed må de ha overlevd store prøvelser og sin egen hang til destruksjon. Varigheten deres er i seg selv en grunn til å anta at de er fredelige.

– Du har tidligere sagt at du ikke har noen utopiske forhåpninger om et møte med en overlegen sivilisasjon – en drøm om at de vil kunne komme og frelse en menneskehet som ikke klarer å løse sine egne problemer … 

– Ja. Men optimismen ligger der likevel – i håpet om å få bekreftet at det finnes noen som har klart å opprettholde en sivilisasjon over tid. Det ville være en enorm lettelse å vite at noen har klart det før oss, selv om vi aldri skulle oppnå en toveis kontakt. Vi antar at teknologi er en stabiliserende påvirkningskilde på sivilisasjoner, som gjør at de lever lenge. For at en avansert teknologi skal kunne utvikles, må den ha blitt til over et lengre tidsrom, noe som tyder på at teknologisk avanserte sivilisasjoner har vært i stand til å overvinne sin egen aggresjon og finne en annen måte å overleve på enn å leve av å utbytte andre arter og sivilisasjoner – selv om aggresjonen uten tvil har vært til hjelp i å gjøre dem smarte i utgangspunktet. Jeg er på linje med Steven Pinker, som mener at eldre sivilisasjoner tenderer til å være vennligere og søke fredelige løsninger.

– Likevel er mange skeptiske?

– Jeg vet ikke om du kjenner til Arthur C. Clarkes tre lover? Den første sier at når en anerkjent eldre forsker sier at noe er mulig, har han nesten sikkert rett. Når han sier at noe er umulig, tar han sannsynligvis feil. Den andre sier at den eneste metoden for å oppdage grensene for det mulige er å bevege seg videre, inn i det umulige. Den tredje sier at en tilstrekkelig avansert teknologi er umulig å skille fra magi. Den canadiske forfatteren Karl Schroeder har gitt den tredje loven en interessant omskrivning: «En tilstrekkelig avansert teknologi er umulig å skille fra liv.» Jeg har tenkt mye på hva dette kan innebære og skal snakke om temaet i Trondheim. Craig Venter, som utforsker stadig tettere bånd mellom dataprogrammering og genetikk, sier at det 21. århundre vil bli bioteknologiens århundre. Selv har jeg en forutanelse om at det vil bli astrobiologiens århundre.

– Aktiviteten innen astrobiologi har eksplodert de siste årene, både i sammenheng med utforskningen av Mars og oppdagelsen av et mylder av eksoplaneter. Astrobiologien forsker i likhet med SETI på noe som bare muligens finnes. Har fremgangen på dette området hjulpet SETI med å oppnå bredere vitenskapelig anerkjennelse?

– Både ja og nei. Jeg ser SETI og astrobiologi som to sider av samme sak. Det gjør dessverre ikke NASA – de skiller skarpt mellom feltene. Siden vi ble kuttet fra budsjettet i 1993, har alle i NASA vært livredde for å assosieres med oss fordi de frykter kutt i egne budsjetter. Trolig ligger det også noe annet bak. Kanskje kristen fundamentalisme. 

– Da NASA-forskerne mente å finne spor etter liv på Mars i meteoritten fra Antarktis i 1996, innkalte den daværende paven, Johannes Paul, til et ekstraordinært møte for å diskutere om utenomjordisk liv var skapt av Gud …

– For mange kristne er dette fortsatt et vanskelig tema. Det kolliderer med hele deres verdenssyn – de får ikke muligheten for utenomjordisk liv til å passe inn med ideen om at menneskene og livet på Jorden er noe unikt.

 Mens hun snakker, glir Tarters øyne ned på skjermen, hvor dataene strømmer inn. Skjermbildet viser en stjernehimmel der tre stjerner har ring rundt seg. Her lytter SETI nå, tre soler, kanskje et snes planeter, som aldri er blitt lyttet til før og som kanskje aldri vil bli lyttet til igjen. Programmet hun følger ligger åpent på nettet, slik at alle kan ta del i og kjenne på forventningen – og samtidig prøve tålmodigheten. Den som følger med over tid, ser at det slett ikke er snakk om en monoton gjennomkjøring av en rutine. Det dukker stadig opp problemer, tvilstilfeller og nye spørsmål. Innimellom tar Tarters kollega Jon Richards seg tid til å underøske planetsystemer som er av særlig interesse, som Trappist 1, med hele sju jordlignende planeter. Teleskopet har også kapasitet til å undersøke den gåtefulle Boyajians stjerne, som funkler på en uregelmessig og så langt ikke forklart måte, med en lang rekke spekulasjoner som følge, blant annet hypoteser om teknologiske faktorer og håp om tegn til liv. Å følge det langsomme søket på skjermen er en meditasjon som lar en oppleve ventingen på en sekulær åpenbaring eller et vitenskapelig under.

– I Sarah Scoles bok snakker hun om øyeblikket da Drake mottok noe som så ut som et intelligent kortbølgesignal fra verdensrommet. Han beskriver det som en følelse av å oppleve et mirakel: «Du vet at verden kommer til å bli et helt annet sted – og du er den eneste som vet det.» Har du selv vært i nærheten av denne følelsen?  

– Vi hadde en alarm i 1997, ved Green Bank Observatory. Nettopp da hadde vi tilfeldigvis også et TV-team til stede for å lage en reportasje om det daglige arbeidet ved SETI. De var i ekstase og trodde at de hadde gjort århundrets scoop. Så viste alarmen seg å skyldes en feilkilde.

– Premisset for Drakes ligning at det store antallet stjerner gjør letingen meningsfull. De negative funnene gjør på ingen måte at man bør gi opp letingen? 

– Vi lærer mye av feilene vi gjør. Når det gjelder muligheten for å lykkes, må vi huske på at vi bare så vidt har begynt å undersøke galaksen. Teknologien gir oss utallige muligheter, og mange av dem utforskes av grasrota – ikke fra myndighetene eller militærets side, men av progressivt innstilte enkeltmennesker og grupper. SETI er et prosjekt som strekker seg langt inn i fremtiden – bare i dette ligger et håp. Uansett resultat har det en enorm verdi å samle mennesker om en felles langvarig innsats. Hvis vi noensinne lykkes, kan det like gjerne være om 3000 år som i dag. Jeg har sans for San Francisco-organisasjonen The Long Now, som går inn for å tenke på sivilisasjonen i et perspektiv på 10 000 år. 

– Ideen om et «langt nå» har sitt motstykke i et «stort her». Det er snaut 100 år siden galaksene ble oppdaget, men for mange er det fortsatt på kanten overveldende å tenke på slike store sammenhenger. Astrobiologen David Grinspoon gikk nylig inn for at sivilisasjonen må ta innover seg astronomiens perspektiver for å overleve i det lange løp. Har det kosmiske perspektivet sevet inn i menneskenes selvforståelse – eller er vi også her i startfasen? 

– Det er vanskelig for meg å vurdere hvor utbredt astronomisk tenkning er. Jeg har antakelig ikke et representativt inntrykk av hvordan folk tenker. Men jeg tror at denne tankegangen virkelig har endret noe, og vil fortsette å påvirke stadig større områder av samfunnet. Fotografiet «Earthrise» ble tatt fra Apollo 15 i 1968. Da det ble publisert, satte det i gang en enorm perspektivendring, som ikke minst har hjulpet miljøbevegelsen. Jeg oppfordrer alle jeg kjenner til å omtale seg selv som jordboere – earthlings – og liker å sitere Caleb Scharf: «I en endelig verden er ikke et kosmisk perspektiv en luksus, men en nødvendighet.»

– Starmus-festivalen bygger på en tanke om at astronomien bør knyttes opp mot kulturen i hele dens bredde. I år er den flyttet fra Kanariøyene til Trondheim. Har du noen forventninger til festivalen?

– Vel, jeg gleder meg, men jeg er litt bekymret for de lyse sommernettene. Hvordan skal det gå med stjernefestene, der publikum inviteres til å se i teleskoper?

Tarters rolle ved Starmus i Trondheim blir å være ambassadør for SETI-prosjektet. Hun har inspirert talløse unge mennesker til å verve seg til astronomien. Særlig blir hun kontaktet av unge kvinner som ser henne som et forbilde. Sarah Scholes’ biografi gir grundig innsikt i hva det innebar å være kvinnelig ingeniør – og senere astronom – på 1960-og 70-tallet.

Før reisen til Trondheim har hun travle dager i Berkeley og omegn – hun forklarer at hun setter kursen sørover gjennom skogene for å nå fram før det blir natt. Virkelig? Seks nye timer i bilen? Javisst – ikke noe problem! Idet bilen til Tarter svinger ut foran oss med sine SETI-nummerskilt vinker vi farvel til en sjeldent dedikert, tålmodig og sjenerøs forsker.

Idet vi legger avgårde får vi et siste glimt av antennene mellom tretoppene. Anlegget klarer seg langt på vei på egenhånd, halvveis automatisert, halvveis fjernstyrt, der teleskopene vender seg mot stadig nye stjerner og lytter og lytter, mens prosessorene analyserer, korrigerer, kryss-sjekker og analyserer på nytt. Dette er det teknologiske hovedinstrumentet til en særegen vitenskap om det ukjente. Her omsettes undring i praksis i et vedvarende lotteri, der den eventyrlige gevinsten ville være en kur mot menneskets kosmiske ensomhet.