| Kohei Saito, født 1987, er en japansk filosof som særlig har arbeidet med økonomi og økologi. Han har en doktorgrad fra Humboldt-universitetet i Berlin og er i dag Associate Professor ved Universitetet i Tokyo. Hans bok Kapitalen i antropocen (2020) vakte internasjonal oppsikt under den engelske tittelen Slow Down: The Degrowth Manifesto, og gjorde Saito kjent som fortaler for nedvekst-bevegelsen. Hans bok Ved fremskrittets slutt. Å overleve i ruinene etter kapitalismen (人新世の黙示録) kom nettopp ut på tysk. |
Kohei Saito, hvor finner du håp i disse dager?
Jeg skjønner hvorfor du spør – samtiden er deprimerende. I kampen mot klimaendringene er tiden i ferd med å renne ut. Og USA har for andre gang valgt en president som fornekter dem. Men svaret kan ikke lyde: Verden er fortapt, nå gjelder det å nyte de siste årene. Jeg er overbevist om at vi har grunner til å håpe. Men først etter at vi har gått gjennom en mørk fase av depresjon.
Din nye bok Ved fremskrittets slutt begynner med den dystre prognosen «fremtiden er fascisme». I dag brukes begrepet «fascisme» så vidt at det nærmest kan bety alt og ingenting. Hva legger du i ordet?
Jeg mener ikke fascismen som en historisk epoke, men som en autoritær tilpasning til klimakrisen, der ekskluderingens logikk og hierarkiseringen av menneskeliv vender tilbake i en ny form. Den globale oppvarmingen vil føre til flere naturkatastrofer, økt inflasjon, knapphet, mer folkevandring og flere geopolitiske konflikter. En type fascisme kaller jeg «klimafascisme»: Når det blir knapphet på ressurser og folk frykter for sin eksistens, velger de sterke lederfigurer som lover å beskytte interessene deres – på bekostning av menneskerettigheter og minoriteter.
Men i virkeligheten beskytter ikke denne fascismen mennesker som er truet av klimakrisen; den beskytter i stedet eliten mot dem. Den ene rikeste prosenten sikrer sin egen overlevelse, og bestemmer hvem som skal og hvem som ikke skal reddes. At de samme elitene fornekter klimaendringene, er ingen motsetning: De benekter at klimaendringene er et felles problem for menneskeheten, med de har for lengst begynt å handle i henhold til dem, ved å beskytte seg mot konsekvensene med murer og undertrykking.
Det faktum at Petro ble populær med budskapet om nedvekst, viser at folk i det globale nord har noe å lære noe av det globale sør.
Men hvorfor bruker du det omstridte ordet fascisme når du snakker om nye varianter av autoritære styreformer?
Jeg bruker ikke ordet for å provosere. Jeg vil bare påpeke at den økologiske krisen ikke bare frembringer en autoritær politikk, men også en verdensorden som gir rom å for å avgjøre hvilke liv som er skal beskyttes og hvilke liv som anses som unnværlige. Det er nettopp denne hierarkiseringen av menneskeliv som som forbinder den historiske fascismen med dagens varianter. I tillegg til klimafascismen finnes det også en teknofascisme, som utvikler nye former for digital overvåking, manipulering og krigføring som allerede blir brukt i krig, for eksempel i Gaza og Iran. Også i USA bruker ICE og andre myndigheter slik teknologi for å kontrollere migrasjon. Slik blir nye teknologier brukt som midler til å minimere risikoen for eliten. Disse to fascismene er basert på en mørk visjon for fremtiden: Vi kjenner den fra MAGA-orienterte teknologitenkere som Curtis Yarvin og andre høyreekstreme som «mørk opplysning».
Hva innebærer den?
Moderniteten er bygget på ideen om et lineært fremskritt, en idé som oppsto i opplysningstiden og har utviklet seg til et omfattende løfte: Mer frihet, mer rasjonalitet, over tid mer demokrati, flere rettigheter og økende velstand. Når klimaet nå er i ferd med å kollapse, er denne tidsalderen forbi.
For fem år siden var det knapt noen som kunne forutse hva kunstig intelligens er i stand til i dag. Utelukker du at KI eller andre nye teknologier kan finne løsninger for klimaendringene?
Når vi ser hvordan en Elon Musk ønsker å bruke KI, har jeg mine tvil. Tesla lager elbiler, men ønsker Musk virkelig å løse klimakrisen? Bruken av KI er først og fremst rettet mot å gjøre mennesker overflødige og erstatte dem med roboter. Jeg tror det har skjedd et vendepunkt i klimadebatten, en passiv overgang fra å verne om klimaet til å tilpasse seg. For noen år siden, lenge før Fridays for Future-bevegelsen, var ideen om grønn vekst populær. Tanken var at investeringer i fornybar energi og elbiler vil skape nye arbeidsplasser. Men CO₂-utslippene fortsatte å stige, og det har vist seg å være veldig vanskelig å redusere den fossile avhengigheten. Med krigen i Ukraina kom inflasjonen. Igjen ble økonomiske interesser prioritert høyere. En gang i løpet av årene 2023 og 2024 tok vi stillferdig avskjed fra avkarboniseringsprosjektet.
«Klimasammenbruddet gjør at vi må tenke nytt.»
Den raske økningen i fornybar energi tilsier noe annet. I løpet av de to siste tiårene har den blitt den billigste energikilden, og i dag dekker fornybar energi nesten 60 prosent av strømforbruket i Tyskland.
Jeg gleder meg over hvert eneste nye solcelleanlegg. Men vi bør ikke ha noen illusjoner: Fornybar energi har ennå ikke erstattet fossile brenselkilder, bare supplert dem. Veksten i fornybar energi går hånd i hånd med fortsatt økning i det totale energiforbruket. Dessuten strider suksessen for fornybar energi mot kapitalismen selv. Fallende priser på sol- og vindkraft betyr lavere fortjeneste for energiselskapene. Det som er økologisk ønskelig, blir økonomisk uattraktivt. Derfor kan ikke markedet fullføre energiomstillingen på egen hånd. Spørsmålet er altså ikke om vi har den nødvendige teknologien. Den har vi allerede. Spørsmålet er heller om vi kan skape samfunnsinstitusjoner som bruker slik teknologi i allmennhetens interesse – og ikke bare etter profittens og den ubegrensede vekstens logikk.
Med boken Slow down ble du en fortaler for nedvekst-bevegelsen. Den gang skrev du at menneskeheten kan avverge klimakatastrofen hvis vi legger fra oss tanken om vekst. Tror du ikke lenger på dette i dag?
Målet om 1,5 grader global oppvarming ble overskredet i 2024. Vi vil med stor sikkerhet overskride 2,0 grader innen århundrets slutt. Kanskje klarer vi å stanse klimaendringene ved 2,5 eller 2,7 grader. Men vi må erkjenne at det allerede er for sent å redde planeten slik vi kjenner den. I dag er det ikke lenger et spørsmål om å demme opp for, men først og fremst om å tilpasse seg klimaendringene. Det kan man også se av eksemplet Musk, som vil å emigrere til Mars.
Du ønsker deg nå en «mørk sosialisme» som et alternativ på venstresiden. Hvilket tankegods har du til felles med filosofene på det ytre høyre som i dag snakker om «mørk opplysning»?
Den innsikten at fremskrittet ikke vil fortsette uendelig. Dét er det mørke. Her skiller jeg meg fra andre på venstresiden som tror på en lineær fortsettelse av historien og på grønn vekst. Klimasammenbruddet gjør at vi må tenke nytt. Den ytre høyresiden forbereder seg på en barbarisk epoke. For dem handler det først og fremst om å sikre sin egen overlevelse. Men jeg tror på at det finnes en sosialistisk måte å tilpasse seg på, der vi lykkes med å ivareta menneskerettigheter og demokratiske verdier.
La folket prioritere
Mange forbinder begrepet sosialisme med autoritarianisme og tvang, etter de historiske erfaringene fra nittenhundretallet.
Visse former for statlig intervensjon vil være uunngåelige. Vi tenker ikke nødvendigvis på statens inngripen under koronapandemien som autoritær.
Det har blitt diskutert om statens inngripen den gang var en innskrenkning av grunnleggende rettigheter.
Problemet under pandemien var at vi ikke var forberedt på den, og at folk ikke hadde noen mulighet til å påvirke måten nedstengingen ble gjennomført på. Da pandemien begynte, brøt det ut panikk. Myndighetene måtte handle raskt, ellers ville flere mennesker ha dødd.
Forskjellen er at vi i dag kan forberede oss på klimakrisen. Vi kan involvere folk i beslutningsprosessen. Vi kan avgjøre demokratisk hva slags forbruk vi prioriterer og ikke. Allerede i dag er vi nødt til å prioritere. Hvis oljeprisen stiger, som under krigen i Iran, blir det mindre kjøring av bil og offentlige transportmidler, eller vi må satse enda sterkere på elbiler. Slik fungerer markedet.
En gang i løpet av årene 2023 og 2024 tok vi stillferdig avskjed fra avkarboniseringsprosjektet.
Problemet er at fattige mennesker ikke har noe reelt valg, mens de rike ikke trenger å bekymre seg for stigende priser. Det ville for eksempel være demokratisk hvis en borgerforsamling kunne bestemme at vi støtter offentlig transport og forbyr privatfly, i stedet for at fattige mennesker må slutte å kjøre bil. Det er det jeg mener med sosialistisk planlegging. Avgjørelser i borgerforsamlinger. Noe markedet ikke kan gi.
Altså en form for tvang?
Alt mulig bør ikke styres med flertallsavgjørelser, men grunnleggende infrastruktur som offentlig transport, vann, energi og boliger bør absolutt det. I Tyskland er det for eksempel en bevegelse som vil ekspropriere store boligutleiekonsern som Deutsche Wohnen. Å sosialisere utleieboliger, som noen store selskaper i Tyskland nærmest har fått monopol på, ser jeg som et demokratisk tiltak.
Så langt har alle forsøk på å gjennomføre en sosialistisk planøkonomi endt i katastrofe. Hvorfor skulle din tilnærming fungere bedre?
Den sovjetiske stalinismen var totalitær. Mange anser dagens Kina med sin digitale overvåkning for å være totalitært. Men etter min mening praktiserer også selskaper som Palantir en form for digital totalitarisme, med den forskjellen at de tjener penger på dataene våre. I begge tilfeller har innbyggerne ingen kontroll over informasjonen som samles inn om dem. Min sosialistiske visjon er at vi bruker ny teknologi på en demokratisk og gjennomsiktig måte. Digitale plattformer trenger ikke å tilhøre staten, de kan organiseres på kommunalt nivå. Forestill deg en transportformidlingsplattform som Uber, men der sjåfører og brukere kan være med på å bestemme hvordan modellen skal utformes.
Fremskrittet er over
Den ytre høyresiden har suksess med sitt løfte om å gjenskape velstand og tidligere storhet. Hvordan vil du mobilisere folk til å gi slipp på materielle goder og godta en planøkonomi?
Å skulle gjøre noe great again, å fortsette å forbruke og produsere som før, er i alle fall dømt til å mislykkes. Med enda flere varmebølger og mer tørke vil naturen få folk til å innse at ting ikke kan fortsette som før. Dette vil være begynnelsen på en periode med økt politisk konfliktnivå, også i det globale nord. Det kan oppstå kaos, det kan gå voldelig eller fredelig for seg. Fascistene vil forsøke å føre en enda mer fascistisk politikk. Som sosialist mener jeg at vi bør bruke klimakollapsens øyeblikk til å overvinne den udemokratiske kapitalismen vi lever i og definere økonomien på nytt.
Hvorfor gir du ikke visjonen din et lysere strøk maling? Mørk sosialisme høres ikke særlig fristende ut.
Det er sant at begrepet kan høres ødeleggende og voldelig ut. Med «mørk» mener jeg at vi er nødt til å innrømme at fremskrittet er over, og at det nettopp er ved å akseptere denne smertefulle virkeligheten at en ny verden kan åpne seg. Denne verdenen blir bedre enn verden dag. Vi vil forbruke mindre og slutte med bullshit-jobber som genererer store mengder penger, men som ikke tjener samfunnet. Vi vil få mer tid til fellesskapet, til eldre mennesker og til barn. Vi vil gå fra en utbyttingsøkonomi til en omsorgsøkonomi.
Deler av det globale sør, som Sørøst-Asia, opplever i dag en dynamisk økonomisk vekst. Der ser unge mennesker optimistisk på fremtiden, de drømmer om store hus, biler og reiser. Er det legitimt å si til dem: Beklager, du kan dessverre ikke leve slik vi har gjort i det globale nord?
Budskapet mitt er ikke at folk i det globale sør skal fortsette å leve i fattigdom. Oppfordringen til nedvekst gjelder først og fremst for det globale nord. Men vi bør heller ikke avfinne oss med at unge mennesker i det globale sør ønsker å leve på samme måte som amerikanere gjør. Nylig var jeg i Colombia, der president Gustavo Petro er den første venstreorienterte presidenten i landet på 200 år. Mange colombianere kritiserer nå den amerikanske kapitalismen som en voldsøkonomi. Venstresiden i Colombia utformer en ny økonomi som de kaller livets økonomi: En alternativ visjon om utvikling, mindre investeringer i fossil energi, mer beskyttelse av naturen og av urbefolkningens rettigheter. Det er uklart hva slags fremtid denne visjonen vil få, ettersom det snart er valg i Colombia og motstanderen på høyresiden for øyeblikket ligger foran.[1] Men det faktum at Petro ble populær med budskapet om nedvekst, viser at folk i det globale nord har noe å lære noe av det globale sør.
Har du barn?
To. De er seks og ni år gamle.
Hvordan forbereder du dem på fremtiden?
Jeg høres sikkert ut som en pessimist, men jeg ser ganske lyst på hverdagen. Barna mine skal ikke stadig måtte gruble over en mørk fremtid. Det er fortsatt fornuftig å nyte livet på denne planeten. Jeg forteller barna mine at det er veldig varmt i Japan denne sommeren, og at de ikke kan være ute og leke. Da leser de heller bøker hjemme, eller vi drar på camping på fjellet. Jeg prøver å formidle en forståelse av naturen. Men jeg sier ikke at de skal være sosialister. Kanskje de vil bli kapitalister, det må de bestemme selv.
[1] Andre runde i presidentvalget i Colombia fant sted 21. Juni 2026, etter at dette intervuet ble ført. Kandidaten fra høyresiden, Abelardo de la Espriella, vant knapt med 49,66 prosent oppslutning mot venstresidens kandidat Iván Cepeda, som endte på 48,70 prosent.
