Bare gråt

Klimasøksmål Arktis
Foto: Ragnild Lome / (CC by-nc-sa)

KOMMENTAR. Rett før jul ble et foreløpig punktum satt i Klimasøksmål Arktis. Høyesterett la miljøparagraf 112 død.

Klimasøksmål Arktis
Foto: Ragnild Lome / CC BY-NC-SA

Nylig kjøpte jeg en ny telefon. Den lå lenge i en kurv på kjøkkenet, jeg var ikke klar til å kvitte meg med den gamle. Da juleferien kom sjonglerte jeg to telefoner, og i pausene mellom ungenes nattlige gråteseanser leste jeg gjennom notatene på den utgåtte modellen.

Blant notatene fant jeg en beskrivelse av en scene fra barnehagen. Rett etter ankomst, idet sønnen min løper inn på avdelingen, blir han uten forvarsel slått i hodet av et eldre barn. Han stopper, ser tomt til siden, før han husker at jeg er der og kikker bebreidende på meg. Så gjør noe!

Den gangen hefta jeg meg ikke ved det tomme blikket han først reagerte med. Jeg var overraska over min egen utilstrekkelighet. Den voksne i rommet – jeg – hadde handla for seint. Som sønnen min venta jeg på at en av de voksne skulle gripe inn. Jeg løfta opp gutten min og trøsta. Så, så, kom til mor. Bare gråt.

Et behov for at noen voksne skulle gripe inn viste seg også da jeg i 2017 skrev mine første entusiastiske Vagant-tekster om klimasøksmål Arktis – et søksmål fra Greenpeace og Natur og Ungdom om å ugyldiggjøre åpninga av oljefelt nær iskanten i Barentshavet. Naturvernorganisasjonene henviste til grunnlovsparagraf 112, som sikrer kommende generasjoner retten til et sunt miljø. Denne retten, mente saksøkerne, var ikke forenlig med regjeringas politikk: Å åpne nye oljefelt i sårbare havområder i nord midt i en klimakrise. 


Klimasøksmål

Klimasøksmål Arktis startet i Oslo tingrett tirsdag 14. november 2017. Saken ble anket til lagmannsretten og endte høsten 2020 i Høyesterett. Den norske stat ble saksøkt av Greenpeace og Natur og Ungdom, med støtte fra Besteforeldrenes klimaaksjon, for ikke å ha oppfylt det saksøkerne anser som en negativ avståelsesplikt i Grunnlovens paragraf 112, når de i 23. konsesjonsrunde i 2016 åpnet 40 nye oljefelt sørøst i Barentshavet. Diskusjoner om hvilke slags plikter paragraf 112 egentlig fastsetter, utgjorde store deler av rettsaken. Vagant har fulgt rettsaken fra sidelinjen; de tidligere tekstene kan leses på redaksjonsbloggen.


Bare tanken på at andre instanser enn regjering og Storting skulle kunne påvirke norsk klimapolitikk var berusende. Demokratiet har et smutthull, ropte jeg! En deus ex machina. Hva ville skje hvis vi brukte den? Med fortryllelse kikka jeg ned i hullet og spilte opp brystkassen.  

Tirsdag 22. desember 2020 avmonterte høyesterett gudsmekanismen. Dommerne ga ikke bare denne og kommende regjeringer rett til å bedrive den oljepolitikken de måtte ønske, men la også miljøparagraf 112 død og ubrukbar som klimaparagraf i domstoler i framtida. Høyesterett talte til meg med tydelige ord: Det er ingen voksne til stede, bare folkevalgte.

Jeg blir liggende og stirre ut i rommet etter å ha lest gjennom dommen. Min sønns tomme blikk driver over netthinna og legger seg over mitt. Det er ingen voksne. Heller ikke her på soverommet, tenker jeg. Mangelen på søvn og avlasting etter nesten et år uten familiebesøk lar følelsen av svik sette seg. Det er ingen her til å ta dette skrikende barnet fra meg. 

Den nye telefonen min er rød. På kjøpet fikk jeg med både lader og øreplugger – den mer klassiske svarte varianten hadde samme pris, men uten tilleggsproduktene. Vel hjemme oppdaga jeg at produktnavnet bak telefonen var erstatta med (PRODUCT) RED. Jeg stivna. Tilbudet hadde vært for bra. Jeg hadde kjøpt en piratkopi.

Et Google-søk beroliga meg. (RED) er navnet på et initiativ som samler inn penger til den globale kampen mot hiv/aids via salg av kjente merkevarer. It uses the force of consumerism. As simple as that.

Rødmen bredte seg mens jeg leste videre i det blå skjermlyset. Jeg hadde kjøpt meg til god samvittighet, og dét til en god pris. Jeg burde jo ikke ha fått meg en ny telefon i utgangspunktet. Kinnene glødet da jeg leste at Bono stod bak initiativet. Raskt bestilte jeg et deksel for å skjule fargen. 

Etter hvert ble flauheten avløst av en mistanke: Hva hvis forbruk faktisk er veien fram for å minske global ulikhet? Hva hvis dette faktisk virker? As simple as that. Til nå har Bono & co. samlet inn 650 millioner til kampen mot hiv/aids, skriver (RED) på nettsiden sin. 

Jeg sukker tungt og lukker øynene. For en deprimerende tanke. Det er mer lokkende å bebreide. «Elda under din vrede,» skrev den svenske poeten Ingrid Sjöstrand i 1979. «Dämpa inte din smärta / över livet / som stjäls ifrån oss.» Bebreidelsen er en blåsebelg, tenker jeg, kanskje kan den få voksne til å blusse opp der en ikke skulle tro at de fantes.

Jeg gjør derfor som sønnen min denne julenatten: Finner noen å rette sinnet mitt mot. Storting, dere kan endre kurs!

En regle jeg kjenner fra barndommen lar seg raskt modifisere. En regle om han Ola, den Ola som i disse dager skal inn på Stortinget og fortelle om hvorfor han holdt tilbake tapsberegninger om oljeleting i nord før åpningen av Barentshavet sørøst. I nattetimene i valgåret 2021 skal jeg gjenta denne besvergelsen for de søvnløse etterkommerne, messe den mens de hyler i favnen og klenger på armen. 

Ole dilt, Ola dalt,
Ola spekesild og salt
Ola jammerbrok
Din elendige krok
For den sjansa du tok
For det løftet du gav
For den olja du pumpa i Barentshav

I likhet med Tord Lien, Terje Søviknes, Kjell-Børge Freiberg, Sylvi Listhaug og Tina Bru (så mange olje- og energiministre har vi hatt siden Stoltenberg-regjeringa gikk av i 2013), kunne Ola Borten Moe ha handla annerledes, for eksempel tatt konsekvensene av miljøfaglige vurderinger og framlagt relevante økonomiske beregninger for Stortinget. As simple as that.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.