Jeg ble født i 1942, krigens verste år, i en landsby i Devonshire. Jeg fikk høre historier om bombingen av havnene i Devon, og om hvordan jagerflyene som fulgte bombene skjøt på måfå etter sivile mål. Et av disse var landsbysykehuset der jeg var blitt født dagen før. Mor og de andre kvinnene søkte ly under sengene sine, hver med sitt nyfødte barn.
Krig, fortellinger om krig og følgene av krig er det første jeg kan huske. Jeg fikk høre om min morfar, som under første verdenskrig ble utsatt for et gassangrep; han overlevde, men døde likevel ung av senskader. Min far ble stygt såret under andre verdenskrig, og kom seg aldri helt. Det tok en stund før jeg forsto at det i krigsårene var jobben hans å drepe og risikere å bli drept, at han hele tiden må ha vært full av frykt. Hver dag så lenge krigen varte: frykt. Hver dag: Å slå en skjebnesvanger kron eller mynt. Etter hvert som jeg ble eldre, ble jeg klar over antallet kriger som hadde fulgt andre verdenskrig i en mer eller mindre ubrutt linje. Som mange andre i min generasjon deltok jeg i demonstrasjoner mot Vietnamkrigen. Nå som da tenker jeg på Robert Lowells ord fra «Å våkne tidlig en søndag morgen» (1965): «fred for våre barn når de faller / i små kriger i hælene på små / kriger.»
Ofte henger krigen over arbeidet mitt som en skygge. Diktsamlingen Legion ble utgitt i 2005; bokens tittelsekvens er satt sammen av stemmer fra forskjellige krigssoner. Den hadde sannsynligvis sin opprinnelse i rytmer og bilder fra oversettelsene mine av Goran Simićs dikt, skrevet da han bodde i det beleirede Sarajevo sammen med familien sin. Etter å ha lest Legion spurte Seamus Heaney: «Hvor fant du alle disse stemmene?» Han siktet til hvor forskjellige diktene er. Noen hadde skildringene og fortellingene sine fra første verdenskrig, noen fra andre verdenskrig, noen fikk dem definitivt fra Balkankrigen, mens andre igjen beskriver krigens brutale tilfeldighet: særegne fortellinger fortalt av særegne stemmer.
Nylig ble oversettelsene mine av Yannis Ritsos’ dikt utgitt, dikt han skrev på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, mens han satt i fangeleir og husarrest under den greske militærjuntaen. Det kan virke som om mennesker har en tendens å søke seg mot tingenes iboende konflikt – kanskje er dette en del av vår natur.
Det overrasker meg ikke at krig, og krigens skygge, later til å følge meg i arbeidet mitt; poesi er min måte å tolke verden på, og krig og konflikt gjennomsyrer menneskehetens historie. De fire lengre diktene som utgjør ryggraden i samlingen Ildsanger skildrer en strid langt mer fryktinngytende og ødeleggende enn væpnet konflikt. Den første ildsangen tar for seg Anne Askew, en protestantisk martyr som ble brent på bålet for kjetteri. I min versjon av martyrdøden hennes er Annes stemme profetisk. I en drøm møter diktets fortellerstemme Anne, og mens flammene sluker henne sier hun:
… det siste hun får sagt gjennom flammene,
når jeg lener meg
inntil henne, er ja, det vil bli ild, det vil bli ild, det vil bli
ild …
Anne Askews profeti handler om en strid vi alle tar del i, der det ikke finnes noen frontlinje, og der det ikke er mulig å flykte: krigen mot naturen.
***
Denne krigen har pågått i lang tid. Den 14. august 1912 trykket en newzealandsk avis en artikkel som advarte om virkningene kullbrenning ville ha for klimaet. Advarselen ble ignorert. Femti år senere kom Rachel Carsons bok, Den tause våren. Den tok for seg den skjødesløse bruken av sprøytemidler, og konsekvensene dette ville ha for fuglelivet: Tittelen taler for seg selv. Nok en gang ble advarselen ignorert. Kanskje tjue år senere deltok jeg på en rekke konferanser som behandlet spørsmålet om når den globale oppvarmingen ville nå et kritisk nivå. Også disse advarslene ble ignorert. Nå er grensen nådd. Vi angriper fortsatt naturen, og jorda er farlig nær å ikke lenger være en levedyktig planet. Hadde vi ikke mistet kontakten med naturen, med jordas skapninger, med jorda selv, ville vi aldri havnet i en slik krise – eller fortsatt å ignorere den.
Vi angriper fortsatt naturen, og jorda er farlig nær å ikke lenger være en levedyktig planet.
James Lovelock utviklet Gaia-hypotesen, som sier at planeten vi bor på og skapningene vi deler den med danner et gjensidig avhengig, harmonisk og godartet system. Det virker som om menneskehetens manglende vilje til å være en del av denne harmonien, stammer fra en forestilling om at Jorda skal tjene våre behov, at den kan utnyttes slik det passer oss. Vi er blottet for ærefrykt for naturens mysterier.
Jeg elsker fugler i flukt. Særlig rovfugl. Jeg skrev et dikt – Bowland Beth – om en myrhauk (fredet art) som blir ulovlig skutt under rypejakt. Den fornemme adspredelsen det er å drive rypejakt for moro skyld tåler ikke nærværet av naturens egne jegere: nok et bevis på hvor skadet vårt forhold til naturen er. Jeg er også glad i haren, fra myten og legenden om haren som kan skifte ham og er heksas fortrolige følgesvenn, til dens kulturhistorie, og det levende dyret som legemliggjør all dens symbolikk. I min diktsekvens Lepus er haren en luring. I diktet «Haren som et dårlig tegn» spår denne luringen en dyster fremtid dersom varslene om klimakrise fortsatt vil bli ignorert:
… disse tingene som, til tross for
dine bjeller og stearinlys, til tross for dine halvhjertede
tiltak,
dine skarve skritt tilbake, vil komme, vil komme,
vil komme.
Først nå legger jeg merke til at denne siste linjen, skrevet tolv år tidligere, har samme verserytme som Anne Askews profeti. Jakten på myrhauk har gjort denne fuglen til en av våre mest truede dyrearter. Fordi habitatet deres ødelegges har harebestanden gått drastisk ned, likevel blir det fremdeles jaktet ulovlig på dem. Selv ser jeg trusselen mot disse enkeltartene som talende for tingenes tilstand, men listen over dyr på randen av utryddelse er lang. Tapet av disse artene, som også inkluderer insekter, gjør uopprettelig skade på økosystemet. Hvis de som bestøver dør, dør vi også. Disse truslene er menneskeskapte. Vi har frivillig sluttet oss til rekken med truede arter. Noen ganger virker våre angrep på naturen nærmest som et dødsønske.
For flere tiår siden undersøkte fossilindustrien hvordan karbondioksid i atmosfæren påvirker miljøet. Forskerne deres konkluderte med at forbrenning av fossilt brennstoff «ville ha dramatiske konsekvenser for miljøet» og at problemet potensielt er «stort og akutt». Funnene ble dysset ned av industriens egne selskaper. I årevis har klimaforskere vært tydelige på hva som vil skje hvis krigen mot naturen får fortsette. Det sies at vi allerede er halvveis gjennom Den sjette masseutryddelsen; unektelig og utelukkende forårsaket av menneskelig aktivitet. Likevel gjøres lite eller ingenting for å stagge den. Hvorfor?
Det sies at vi allerede er halvveis gjennom Den sjette masseutryddelsen.
Er denne tilsynelatende likegyldigheten til Holocen-utryddelsen menneskehetens erkjennelse av at det hele er for sent? At måten verden fungerer på ikke kan endres, selv om vi vet hvordan det kan gjøres, eller i det minste hvor vi kunne begynt? At folk vil fortsette å følge sine velprøvde livsmønstre? At mens de siste pattedyrene, fiskene og insektene forsvinner fra kloden vil vi fortsette å se på TV, heie på fotballagene våre, shoppe, feire barnebursdager … Vil fabrikkene fortsette å lage biler, kjøleskap og klimaanlegg til siste gnist av energi er brukt opp? Vil tømmerhuggere rydde regnskogen til det siste treet har falt? Vil fabrikkbruk fortsette å fete opp kveg og slakteriene fortsette å slakte?
Når jeg nå skriver til Europa – og jeg anser meg selv som europeer, til tross for den rå og løgnaktige egeninteressen som appellerte til fremmedfiendtlige og rasistiske tendenser i hjemlandet mitt og førte til Brexit – tenker jeg spesielt på europeisk styresett og storpolitikk. Det er mulig verden styres av onde mennesker, slik det noen ganger hevdes (og det med overbevisning), at grådighet og makt går hånd i hånd, at kapitalismen utnytter naturressursene, lager produkter av dem og selger dem tilbake til oss. Kanskje vitner nyere historie om hvordan hensynsløs vitenskap raskt utvikler seg til å bli hensynsløs teknologi. Men på samme måte som vitenskapen, teknologien og ikke minst pengene som skal til for å stagge og stanse klodens varmedød finnes, må det være noen blant dem med makt og innflytelse som kan se klippekanten vi står ved. Min bønn, eller rettere sagt, det ufødte barnets bønn, er til verden. Men dette brevet er til Europa.
Noe må endres, endres dramatisk, og det er veldig snart.
Som alle profetier var Anne Askews en visjon: en dyster visjon, like dyster som mine egne visjoner når jeg tenker på rapportene fra miljøfronten. Én visjon lukker jeg øynene for hver dag: Den om en livløs planet, der en skjerm, drevet av en enorm rest av grådighet, fortsetter å registrere den endeløse økningen av den kollektive rikdommen til en fordum verdens svunne elite, vår eneste arv, fordi penger skaper penger av penger.
Bare de på toppen kan få disse synene til å blekne. Dette er et brev til Europa, men først og fremst til de som styrer Europa. Noe må endres, endres dramatisk, og det veldig snart. Noen må føre an – noen som ser veien frem og har viljen. Jeg har ingen råd og ingenting å tilføye til det som står i dette brevet. Med ett mulig unntak: Se på barna deres når de sover. Se på barnebarna deres når de sover.
