Aud Olsen:
På kjøkkenet
Eller maset med Gustav Haarnack, Ernst Ernst, Kestr Aschnitz, Arve Kleiva & Aud Olsen
H Press, 2008
Essayet konsentrerer seg om objekter leseren kunne ha oppdaget uten essayistens hjelp. Romanen presenterer et unikt subjekt. Essayet blottstiller intellektet der romanen kamuflerer og unnskylder det, slik står essayisten alene ved fronten han eller hun selv har skapt, mens romanforfatteren har med melding fra mor: Forfatteren får ikke være med i krigen hvis det blir farlig.
I boken På kjøkkenet av pseudonymet Aud Olsen, presenteres, i tynne romangevanter, i virkeligheten et essay i fire kapitler om skuffelsens natur, transaksjonens tragedie og varens guddommelighet, og et annet essay over 25 paragrafer om begynnelsens og sluttens umulighet, uten skjønnlitterær forkledning, men med blindtarmens nødvendighet (under overskriften Appendix), tillagt nok et pseudonym, Gustav Haarnack, men «oversatt» av Aud Olsen, slik at ansvaret for teksten oppløser seg i multiple opphavspersonligheter.
Selv uten slike forskyvninger1 tilbyr denne vesle boken til dels besnærende lesning. Begge tekstene forholder seg kontekstuelt til europeisk kulturhistorie, nominelt, slik sedvanen er for «lærd» skrivekunst, ved at sentrale filosofer og forfattere nevnes, men i mindre grad referensielt (her er ikke side opp og side ned med sitater); forfatteren, som bærer et pseudonymt hode under hver arm og et spørsmålstegn på skuldrene, utfordrer dermed publikum mer ved sin tenkning enn sin lesning. Erkjennelsen av det avvikende ved en slik praksis, foranlediger formodentlig det pseudonyme maskespillet.
Jeg vil i det følgende forsøke å møte forfatteren panne mot panne.
First things first: Aud Olsen, et subjekt man utelukkende kan bli kjent med gjennom forfatterens tekst, og som således er gjenkjennelig som romanperson, har bestemt seg for å bli værende inne i huset. Hennes innendørstilværelse er heller stusslig, hun er en beckettsk skikkelse, om enn med et språk som henter sine begreper fra en kontekst en norsk leser i 2008 kan være fortrolig med; gjenstander, hendelser og institusjoner tilhører den samtidige leserens hverdagserfaring og oppleves ikke som noe fra en «annen verden», det gjør at Aud Olsens beslutning angår leserne, avstanden mellom dem og romanfiguren er liten.
Etter 22 år i kassen på Prix i Rakkestad, en tid som pussig nok ga henne rikelig anledning til å lese, og da, tydeligvis, helst kassadameromanforfattere som Proust, Ovid, Marx, Kafka og Husserl, har Aud Olsen opparbeidet seg en imponerende intellektuell kapital, som hun nå benytter delvis til å være i en tenkt samtale med en forfatter og en journalist på tv, og delvis til å tenke unødig intrikat om varens uoppnåelige guddommelighet, innkjøpets uunngåelige skuffelse (fordi innkjøpet jo unektelig, under transaksjonens reelle forutsetninger, lykkes, men samtidig alltid etterlater kjøperen med en følelse av at det mislyktes, varen unnslipper bak løftet om varen, slik tyrefekteren snor seg unna mens tyren stanger seg gjennom den tomme kappen), og, jeg hadde så nær sagt, dødens sødme. Dette tenkes vekselvis på sofaen og på kjøkkenet.
Teksten karakteriseres ved tapper og kompromissløs anstrengelse og sterk vilje til avklaring i de essayistiske avsnittene, og logiske brudd, og fravær av forklarende småord og setninger, i de trivielle, skjønnlitterære delene. Det siste kan eksemplifiseres med følgende utdrag, fra bokens andre avsnitt:
Forleden snakket jeg med en journalist. Ikke at jeg møtte vedkommende, jeg har tv og ser mye på den, mer enn noe annet egentlig, slik kom vi til å diskutere der vi satt. Det var ikke så liketil alltid, mente journalisten og vant min sympati, men man visste hvem forfatteren var, eller kunne spørre. Jeg dro litt på det. Kan hende setter man seg, for eksempel ved skrivebordet, og forsvinner. Man tenker, skriver, leser i en viss forstand – sikter på tastene og treffer, stort sett – men ingen er tilstede.
Det usammenhengende språket, med tredimensjonale hendelser montert todimensjonalt, lar leseren oppleve teksten som stillestående erfaring av samtidige bevegelser i dels innbilt (Aud Olsen) og dels uerkjent (menneskene på tv-skjermen) interaksjon, og gir en autentisk fornemmelse av situasjonen som vekselvirkning mellom hjernen, skjermen, øyet og handlingen. Man ser Aud Olsen tenke seg inn i samtalen på tv.
Via refleksjoner over skuffelsens vesen, og en forsiktig speiling av subjektet i det allmenne («… og tok fra meg enhver dømmekraft … denne manglende evnen til å befinne seg i situasjonen …» ) ved en nesten umerkelig forskyvning av pronomenet fra meg til seg, beskriver Aud Olsen sine videre gjerninger i legendens referatstil: «Etter hvert som jeg gikk ut og snakket med folk, og åpnet mine kunnskaper, erfaringer og forholdsvis selvstendige intelligens …», og vi får vite at forfatteren har skrevet en del i avisene, i den hensikt å tjene penger. Denne skribentvirksomheten er nå brakt til opphør.
Etter hvert kommer Aud Olsen til tekstens tematiske hovedpoeng, en drøftelse av varen, under teser som: «Verden i sin reelle utbredelse har varen som ideal og teologisk norm.»
Bokens påstand om at varehandelens uhyre omkostninger (skjebner, ikke penger) er tilfeldige og likegyldige bieffekter, differensierer etter min mening utilstrekkelig mellom konsument og produsent. Produsentens omkostninger (arbeidernes lidelser) i det dramaet som når sin peripeti ved transaksjonen, er slett ikke tilfeldige, men en forutsetning for profitt.
Aud Olsen hevder at ved døden kommer «varens avmakt til uttrykk; den døde har unnsluppet». Og videre at «[d]en døde har oppnådd en fullkomnere frihet fra varen, enn den fullkomne regi varen håndhevet over de levende. I så måte er dødens regime eventyrlig i sin bevegelighet, og frivolitet». I tillegg til å servere en litt keitete formulering i den første av de to sist siterte periodene, gjør forfatteren seg her skyldig i overvurdering av døden. Døden er (som så mye annet som diskuteres i denne boken) et grensetilfelle, uten utstrekning, i grunnen ingenting. Dødens regime gjelder ikke de døde, men de levende. I så måte vil ikke døden, som en uunngåelig faktor i ethvert menneskes liv, unnslippe varen, om enn den døde gjør det (slik han jo, strengt tatt, også har unnsluppet, eller gjennomgått, døden), eller for å bruke et komisk bilde: Barna angret bitterlig på at de begravde sin far i en leid dress.
Varehandelen har for lengst tilpasset seg døden, ved å utvikle en dødsindustri. Den gjør derfor regning med døden, men regningen er enten betalt i avdrag gjennom hele den nå avdødes liv, eller den må betales av de gjenlevende.
Litt etter litt sirkler Aud Olsen seg inn mot varens opphøyde karakter:
Varen var innfrielsen av løftet, ikke håpet om innfrielse; selve varens fullkommenhet utelukket håp, gjorde den uoppnåelig …For så vidt var varen håpet, slik også håp er en vare. Verken de som avhendet eller tilegnet seg varen, ved pengenes mellomkomst, hadde noen tilgang til, enn si del i varens fullkommenhet (reklamen hadde riktignok sin funksjon i økonomien, til fortrengning for enhver annen, men det var ingen motsigelse der). Varen var tvert om (logisk og nødvendig) utilgjengelig, det var dens vesen fremmed å forlenes med noe ufullkomment, kunden og for den saks skyld produsenten. Begge disse posisjonene var skammen, skammen under varens fullkommenhet, det vil si varen selv. Slik ble varen mer fullkommen enn guden, for guden var åpen for den ufullkomne, derfor full av bruddflater, stykket opp og spredt utover. Dermed tenkte jeg på Jesus der jeg satt.
Varens fullkommenhet er et begrep denne teksten ikke uten videre gir slipp på ved en endelig definisjon. Jeg oppfatter den som varens fortsatte overordnede eksistens, uberørt av det faktum at en av dens forekomster er omsatt i den såkalte varehandelen. Man kjøper melk, ikke selveste melken (i Torgny Lindgrens Västerbotten-svensk omtaler man forresten det spesielle med det generelles kjennetegn, altså i bestemt form, til middag spiser man ikke sild, men silden, eier en mann en båt heter det at han eier båten, som om det bare eksisterer én, alt får et preg av å gjelde evig, en gang for alle), varen lokker deg med sin universelle eksistens, men transaksjonen sikrer deg bare det forgjengelige partikulære eksemplet.
Aud Olsen bestemmer seg for å skrive. Hun sitter på kjøkkenet og ser ut gjennom vinduet. Hun skriver «Det regner» på et ark. Det er det hele. Hun vil gjerne at det hun har skrevet, skal være sant, og i skriveøyeblikket stemmer det. Men det vil ikke fortsette alltid, setningen vil vekselvis være sann og usann, og i et svakt øyeblikk, men morsomt for leseren, vurderer Aud Olsen å flytte til Bergen, for at setningen skal kunne være sann det meste av tiden.
I denne teksten er lite investert av skjønnlitterær intuisjon, selv om Aud Olsens omgivelser og daglige opplevelser som før nevnt er plausibelt skildret, har ikke forfatteren akkurat lagt seg i selen for å gjøre biografien hennes troverdig (like gjerne som å hevde at hun rømte fra Sverige med Sirkus Bernardo, kunne hun ha påstått at hun ble skilt ved fødselen fra sin siamesiske tvilling, keeperveteran Frode Olsen. I grunnen hadde det vært hakket bedre, når først galt skulle være), mens den teoretiserende og resonnerende fornuften anstrenger seg voldsomt på områder som ikke umiddelbart inviterer til slike bestrebelser. Slik sett er teksten eksemplarisk og avskrekkende på samme tid, den søker seg til små skygger i språket, der den utfolder stor energi i håp om å avdekke noe de færreste vil bry seg med å se.
Mye av det samme kan sies om essayet «Figuren», av nok en knoll på samme potet, nemlig Gustav Haarnack. Det går umiddelbart løs på Aristoteles’ definisjon av fabelens form i Poetikken. Aristoteles deler fabelen i begynnelse, midt og slutt, og Haarnack styrer mot tekstens subatomære nivå etter samme struktur, også begynnelsen har en slutt, og følgelig et parti mellom begynnelse og slutt, hver del har samme strukturelle tredeling. Forsøket på avklaring og definisjon minner om Winston Churchills tale etter seieren ved El Alamein: «This is not the end. It is not the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.»
Nærmere den aristoteliske poetikk ligger Georg Johannesens dikt «Diktet fortsetter å slutte», hvor de fire strofene innledes/avsluttes slik: «Diktet begynner i granskogen… Diktets begynnelse er overskriften … Diktets fortsettelse begynner … Diktet er skrevet med motorsag ved ankelen … Diktet fortsetter å fortsette … Diktet begynner å slutte … Diktet fortsetter å slutte … Diktet slutter å fortsette.»
Haarnack arbeider seg energisk innover mot de logiske problemer forbundet med begreper som begynnelse og slutt, og konkluderer med at en hendelse er umulig, ut fra den forutsetning at «[e]n begynnelse konstitueres, ifølge sitt begrep, først når slutten gir seg til kjenne. Man kan følge denne enkle logikken, og finne, at et forløp, av rent formale grunner, verken kan begynne eller slutte.»
Problemet Haarnack her skisserer er beskrivelsen av bevegelse i et punkt. Selv avfeier han dette slik: «Ville problemet forsvinne om begynnelse og slutt manglet utstrekning? Neppe.» I en fotnote bemerker han så at «[f]abelens problem grenser hele tiden til bevegelsesproblemet, der det – under denne forutsetning (i.e. at begynnelse og slutt mangler utstrekning) – vil dukke opp igjen som grensens problem etc.»
Saken er at det hele tiden er grensens problem. Begynnelsen og slutten unndrar seg endelig definisjon nettopp fordi de mangler utstrekning. Alle grenseoverskridelser er ubegripelige. Men innenfor grensen ligger grensen til grensen?
Kanskje det er ordene som forvirrer. Kanskje man burde snakke om nullpunkter i stedet for grenser. Nullpunktets nabo er ikke et nullpunkt, tallrekken har en progresjon.
Innledning, utvikling og avvikling er likeledes ord som bedre beskriver prosess og forløp, men nummer en og tre går henholdsvis fra og til grensen, der forstanden tøyes til ingen nytte. Det er som å lese en avis der side 1 mangler (for øvrig er en ensidig figur ingen umulighet, matematikeren Möbius beviste det teoretisk i sin tid, og jeg skal selv ved anledning lage et Möbiusbånd for forfatteren, om jeg treffer ham. Han vil kanskje bli skuffet over hvor enkelt det er).
Haarnack lar ingen stein ligge usnudd i sin leting etter konsekvenser. Historiens umulighet, dersom den følger fabelens form, uttrykkes ved følgende observasjon: «historiens slutt kan ikke godt ta historiske uttrykk, da den historie slutten skulle konstitueres i, opphører med sitt konstituerende øyeblikk.» Forfatterens slutning er at fenomenet begynnelse må ha en slutt, ergo er det slutten som definerer begynnelsen, altså finnes det ingen begynnelse uten en slutt, og når slutten er opphør av eksistens, en apokalyptisk undergang, går den selv under, og alt forutgående, som jo i grunnen var sluttens begynnelse, er også annullert.
Dette er besværlige tanker som kanskje ikke har noen egentlig løsning. Vi kjenner bare relative eksistenser, de gir mening i relasjon til lokale fenomener, vi opplever aldri vår svimlende fart i forhold til Andromedatåken. Historiens bevegelse går fra Big Bang (en teori så opphøyet til ortodoksi og så klar til å oppsluke enhver opposisjon med nye tilpasninger at den mer og mer ligner religion, og derfor ikke er til å stole på) til uendelighet, enten i form av en apokalypse (skal den gi mening, må tiden opphøre, altså er den uten Anfang und Ende), eller i form av fortsettelse, ikke-apokalypse. Begge deler er like lettfattelige som universets grenser.
Tilbake ved grensetilfellene finner forfatteren trøst i litteraturens ufarlige mimesis:
Det apokalypsen var for historien, er døden for iakttageren. Iakttageren vil vite at den død hun eller han iakttar, ikke er og aldri kan bli oppnåelig for henne eller ham. Scenen framstiller jo den døde, eller et samfunn av døde og deres språk. Litteraturen er ikke levende, det er dens styrke: den kan ikke dø. Iakttageren – tilskuer, leser – henter styrke fra litteraturen, i.e. bevissthet om egen udødelighet. Det liv som skulle se seg selv begynne og ta form, i og med sin slutt, vil for alltid fortape seg i fabelens form.
Denne tynne boken byr på fascinerende lesemotstand og er derfor å anbefale for enhver som ønsker å irritere hjernen sin med forsøk på å kartlegge det ubeskrivelige.
1 Fiktiv flerstemthet krever ikke nødvendigvis leserens fortrolighet som kodenøkkel, men man griper seg i å lure på hvordan leseropplevelsen ville ha vært om man ikke kjente dette forfatterskapet, og spillet, om det da er et spill, med pseudonymiteten, en kropp i kroppen, en lomme i lommen.
