LEDER. Hva skjer med essayet når «å utfordre det politisk korrekte» er idealet i store deler av offentligheten?
Tidligere publisert i Vagant 4/2013.
I Norge opplever det litterære essayet i bokform en ny vår. For bare seks år siden kunne Henning Hagerup konstatere at Ole Robert Sundes Jeg er et vilt begrep, med sine 637 sider, «udiskutabelt [er] en av de mest omfattende essaysamlingene som noensinne er blitt kompilert av en norsk skribent» (Vagant 4/2007). Tar man omfanget av årets essayutgivelser i øyesyn, kan det late til at volumer som tidligere var oppsiktsvekkende er blitt hverdagskost. Både Geir Gulliksens Kan vi gjøre det igjen og Espen Stuelands Falske tilståelser går utenpå Sunde med godt over 100 sider.
Om vi gjør en aldri så liten vri på Georg Johannesens devise «lengde = vurdering», tyder disse utgivelsene på at essayet i dag vurderes høyt – i alle fall av norske forlag. Mens Danmarks mest essayistisk anlagte unge forfatter, Mikkel Thykier, i høst sendte ut det oppsummerende brev- og essaybindet sub rosa via det nystartede forlaget Antipyrine (navngitt etter et stoff som hever kroppens smerteterskel), kommer årets essaysamlinger av Gulliksen, Stueland, Vigdis Hjorth, Erland Kiøsterud, Jan Kjærstad og Karl Ove Knausgård ut på forlag som Aschehoug, Oktober, Cappelen Damm og Gyldendal.
Essayenes markante tilstedeværelse på forlagenes utgivelseslister er imidlertid ingen garantist for bred anerkjennelse. Etter at tre runder med innkjøpsvedtak i Norsk kulturråds sakprosautvalg var avsluttet i oktober, ble det klart at kun én essaysamling var vurdert å være av tilstrekkelig relevans for et «allment publikum», nemlig Jan Erik Volds Poesi ad lib. Noen uker senere, da Brageprisen kunngjorde sine nominerte, ble fire fremragende sakprosaforfattere løftet frem – ingen av dem med essayutgivelser.
Heller ikke reportasjejournalistikk, debattpamfletter, vitenskapelige avhandlinger eller fotodokumentariske oversikter over spanske vindistrikter ble tilgodesett, så det ville nok være forhastet å hevde at en urett var blitt begått mot landets essayskrivende forfattere. Disse to enkeltepisodene legger seg likevel i forlengelsen av en langvarig tendens: NFF og andre interessegruppers iver etter å skape bedre vilkår for sakprosaen har vunnet terreng, men uten å ta med essayet i sakprosadefinisjonen – sjangeren er sendt ut i et kulturpolitisk ingenmannsland. Riktignok blir litterære essays utgitt i bokform, men de har ingen fagforening eller priskomité til å tale sin sak, intet Forskningsråd eller innkjøpsutvalg, og verken mediene eller bokhandlene er synderlig interessert i utgivelsene. Den fillearistokratiske posisjonen essayet dermed sluses inn i (tidsskriftene, nisjeavisene), kan lokke med sin institusjonelle outsider-posisjon, men den kan også føre til at essayisten, allerede før hun eller han har satt seg ned foran tastaturet, tilskrives en rolle som profetisk gjennomskuer.
*
Ifølge Theodor W. Adornos berømte bemerkning skulle kjetteriet være essayets «innerste formlov». Dag Solstads «Om ytrings- friheten» (Samtiden 2/2008) er i så måte et eksemplarisk tilfelle. Ved å utfordre ytringsfriheten som et overordnet prinsipp – det høyeste sivilisatoriske gode – i Skandinavia på 00-tallet, inntok Solstad her den kontræres posisjon, idet han talte røkla midt imot – til både jublende ros og iltre svar. Anine Kierulf og Helge Rønning imøtegikk essayet i en artikkel i Nytt norsk tidsskrift (4/2008), der de hevdet at Solstad blandet «ytringsfrihet som rettighet […] sammen med de problemer ytringer kan medføre i praksis». Tankefeilen var imidlertid ikke bare av logisk art. Snarere kunne den tilbakeføres til Solstads stilling som romanforfatter og det artikkelskribentene anså som en poetokratisk tendens i essayet: «Den autoritære lengsel gjelder allment og gir uttrykk for et menneskesyn som ikke bare rangerer enkeltindividet som underlegent et kollektivt samfunn, men underordner alle mennesker kunsten.»
Å mane frem forestillinger om «poetokratiet» – et diktervelde – er en av de faste retoriske manøvrene de formelle og uformelle sakprosanettverkene har brukt i sin nidkjære innsats for å bli anerkjent på lik linje med fiksjonsforfatterne. Mens professor i tekstvitenskap Kjell Lars Berge var varamedlem i vurderingsutvalget for sakprosa, reagerte han for eksempel på denne måten etter et VG-oppslag om Karl Ove Knausgårds essayistiske speiling av seg selv i Hitler i Min kamp 6: «Poetokratene bør miste statsstøtte mao. På med 25% moms!!» (Facebook 17.11.2011) Berges utbrudd er talende for en skepsis til skjønnlitteraturens forklaringskraft, som hos enkelte har stivnet til dogme. Trolig er det også et utslag av at essayet stiller forskere med umarkert normalstil i forlegenhet, både ved sitt retoriske register og sin avsløring av pregløs, ofte uerkjent subjektivitet. Kanskje peker det i tillegg mot en reell fare for essayisten – at man «betrakter seg som en under- og overgangsfigur», som det heter i Johannesens «Holberg og essayet» (1977), og fra de siste dagers utkikkspost tar på seg å dømme levende og døde.
*
I essayet sitt hevder Solstad at han aldri tidligere har følt seg så ufri i den norske offentligheten som i dag. Med dette nærmer han seg den klassiske adornittiske forståelsen av essayisten – en som ad negativitetens veier bedriver skriftlige frihetsanstrengelser i et totalforvaltet samfunn. Denne eksilforståelsen av essayisten fremstår i dag som en sannhet moden for revisjon. Hadde den bare passet på bevegelig, tvilende og fortidsbevisst kunstprosa, ville det meste ha vært såre vel. Men dessverre: Også nettdebattenes opphisselsesmaskineri avhenger av kjetterens selvforståelse. Logikken på nett tilsier at kontrære, spissede ytringer fører til økt spredning og trafikk. Setter man likhetstegn mellom essayet og retorisk bevisst utfordring av doxa, vil man i 2013 fort klikke seg frem til de konspiratoriske jeremiadenes leir. Her vil en skribent som Peder «Fjordman» Nøstvold Jensen langt på vei kunne sortere som en utfordrer av den kompakte majoritet – ja, kanskje likefrem som «en av Norges skarpeste og mest beleste yngre essayister», som Pål Norheim kalte ham i Vagant 4/2011.
Dag Solstad vil man alltid kunne glede seg over som en selvbevisst utøver av «tankens frihet» i møte med vanedannelsen. Om man skulle være uenig med ham i sak, demonstrerer han i alle fall at det går an å rape i salongen. For det er vel ikke sikkert at den kjetterske essayisten ønsker å vinne gehør for sine stridbare ideer? Kanskje vil han først og fremst vise at også dette, det mest uhørte («Jeg er atter kommunist»), er mulig å tenke. I møte med Fjordmans ideologiproduksjon blir det derimot vanskelig å se bort fra at tekstene er bokstavelig ment, selv om temperamentet og den anekdotiske bevisførselen deres i det ytre kan ligne en slags essayistikk.
*
Espen Stueland åpner sin bok av året, Falske tilståelser, med et aldri så lite oppgjør både med sin egen tidligere essayistiske virksomhet og en uidentifisert kohort kolleger: «Bevisst eller ubevisst,» skriver han, «formidler essayistikken, når den dropper fotnoter, bibliografi og andre referanser, en romantisk forestilling om at alt skal være suget fra eget bryst.» Stuelands motstand mot en selvtilstrekkelig fornuft har sporer av et velkomment korrektiv i seg. Samtidig minner holdningen ikke så lite om den pliktoppfyllende sakprosaforfatteren, som i essayistens mer spekulerende omgang med sitt materiale bare øyner det uforpliktende, og det fremstår som en gåte hvorfor Stueland kun velger å avgrense seg mot den essayistiske tradisjonen han selv har en bakgrunn i, uten å avklare sitt ståsted vis-à-vis for eksempel populærvitenskap, idéhistorie eller den undersøkende journalistiske reportasjen. For en essayist vil kunnskap alltid være en forutsetning for innsiktene man irrer seg frem til, men selve fremstillingsmåten skal være frigjørende og uforutsigbar, ikke belærende; da har man å gjøre med et pseudoessay, eller simpelthen en folkeopplysende artikkel.
Derfor kan det kjetterske essayet heller aldri fullt ut sidestilles med den didaktiske eller agitatoriske, forsøksvis opinionsformende ytringen. Men det skjer likevel noe med essayets «innerste formlov» når avvikende meninger og kontrære oppfatninger dominerer store deler av den offentlige meningsdannelsen – når «verdien av dissens» fremheves i alle kanaler, som selve hensikten med ytringsfriheten. Allerede ser vi en motbevegelse, i retning av et ideal der ansvarlighet og etterprøvbarhet holdes opp som rettesnor for essayisten. Og kanskje er det i ønsket om å underlegge sjangeren kravet om målbarhet og verifisering at man tydeligst ser konturene av det neste kapittelet i en pågående vitenspolitisk kappestrid?