For de fleste som bryr seg om litteratur, finnes det noen forfattere man står i større takknemlighetsgjeld til enn andre, og i mitt tilfelle har Kjell Askildsen en slik posisjon. Det skyldes en opplevelse jeg hadde tidlig på 90-tallet, en opplevelse som for all ettertid har lært meg hvordan litteraturen kan gripe direkte inn i ens eget liv. Jeg befant meg i en tilstand av dyp mistrøstighet og elendighet – hvorfor kan være det samme –, og i et anfall av desperasjon satte jeg meg en dag ned på en kafé med Askildsens novelleutvalg En plutselig frigjørende tanke fra 1987. Jeg hadde lest novellene før og verdsatte dem, men nå åpnet de seg for meg på en helt ny måte. Mens jeg leste, merket jeg hvordan følelsen av total håpløshet begynte å slippe taket; jo mer jeg leste, jo mer fortapte følelsen seg. Plutselig brast jeg også i latter – noe jeg tidligere på dagen ville ha sverget på at var umulig –, og det første latterutbruddet ble ledsaget av en rekke andre. Da jeg etter noen timer var ferdig med boken, kunne jeg temmelig svimmel konstatere én ting for meg selv: Askildsen hadde vist meg nøyaktig hvor fryktelig det er å være til, og nettopp i dette lå det, paradoksalt nok, en usedvanlig god grunn til å fortsette å leve.
For her kan man lokalisere en del av magien ved den store litteraturen – den er i stand til å skape en fornemmelse av verdi selv når den tilsynelatende benekter at en slik verdi finnes. Dette er gjennomgående tilfellet med novellene til den vise, menneskevennlige pessimisten Kjell Askildsen: De er ikke livsfiendtlige, men de målbærer ingen illusjoner eller falske håp, og for leseren kan dette være svært trøsterikt. Illusjonsløsheten rommer ofte en særegen glede, ikke minst når den er så klokt og godt formidlet som i Askildsens noveller. Den lettvinte, ubegrunnede optimismen er ikke trøsterik, den lukter falskhet på lang avstand, og man får bare utbytte av den hvis man er spesielt disponert for å la seg lure. Selv blir jeg i alle fall bestandig skeptisk når jeg støter på forfattere som konsekvent preker livsgledens evangelium; jeg får alltid inntrykk av at det er noe de unnlater å si, eller at de forsøker å føre både leserne og seg selv bak lyset. «Livet er enkelt og greit» er selvfølgelig ikke et fullstendig ugyldig utsagn; man må bare huske at det rett som det er forholder seg stikk motsatt: Livet kan faktisk være alt annet enn enkelt og greit, til tider er det også et rent helvete. Forfattere som underslår dette kan være begavede nok, men de klarer aldri å vinne min tillit i nevneverdig grad – like lite som politikere som lirer av seg utsagn av typen «Nu går alt så meget bedre» eller «Det er typisk norsk å være god».
Som regel går ikke alt så meget bedre i Kjell Askildsens bøker, ofte utvikler tingene seg på helt andre måter. Se bare på de første avsnittene i den mesterlige novellen «En plutselig frigjørende tanke», som for øvrig så avgjort ikke munner ut i en hyllest til tilværelsens fylde og rikdom:
Jeg bor i en kjeller; det er i enhver forstand et resultat av at det er gått nedover med meg.
Rommet har bare ett vindu, og bare øverste del av det ligger over fortauet på min side av gata; det gjør at jeg ser verden utenfor nedenfra. Det er ikke store verdenen, men den føles ofte stor nok.
Jeg ser bare bena og underkroppen på de som går forbi på fortauet på min side av gata, men etter å ha bodd der i fire år, vet jeg i de fleste tilfeller hvem de tilhører. Det skyldes at det er lite trafikk; jeg bor nesten innerst i en blindgate.
Jeg er en fåmælt mann, men det hender at jeg snakker med meg selv. Det jeg sier da, synes jeg er nødvendig å få sagt.
En dag jeg stod ved vinduet og nettopp hadde sett underkroppen til gårdeierens kone gå forbi, følte jeg meg plutselig så ensom at jeg bestemte meg for å gå ut.
Jeg tok på meg skoene og frakken og la lesebrillene i frakkelommen, for alle tilfellers skyld. Så gikk jeg ut. Fordelen ved å bo i en kjeller er at du går opp når du er uthvilt og ned når du kommer trett hjem. Det er nok den eneste fordelen.
Disse setningene er lagt i munnen (eller pennen) på en over 80 år gammel mann, og kort og konsist får de sagt svært mye om hvordan livet fortoner seg for gamlingen: Når han klarer å gjenkjenne beina til de forbipasserende, må han ha sittet og betraktet dem ganske mange ganger, et tidsfordriv som ytterligere aksentuerer hvilken ørkesløs ensomhet han hensleper sine dager i. Tilværelsen var åpenbart bedre før, men dette får ham ikke til å hengi seg til veklager, han begrenser seg til å konstatere, temmelig lakonisk, at det har gått «nedover» med ham. Selv om han nå er blitt et kjellermenneske, har han uhyre lite til felles med den glefsende Dostojevskij-skikkelsen som befinner seg i en tilsvarende situasjon; vår mann er hverken rasende eller spesielt bitter på tilværelsen, han vet bare ikke helt hva han skal gjøre med den lenger. «Mig gick livet förbi,» hevdet Hjalmar Söderbergs doktor Glas (som når sant skal sies ikke engang hadde nådd midten av tredveårene da han ytret seg såpass resignert), og for Askildsens hovedperson er dette en enda sterkere realitet. Han har forstått at sannheten om livet nettopp er at det går forbi, men i den erkjennelsen finner han etter hvert også et nøkternt håp: At livet går forbi innebærer også at det går over, slik en sykdom gjør; man kan til og med iverksette kuren selv.
For meg ligger det – i pakt med novellens tittel – en stor befrielse eller frigjøring i slik lesning, selv om jeg ikke deler Askildsens materialistiske livssyn. En fortelling om en lykkelig pensjonist med 14 hengivne barnebarn, fire elskerinner og en gigantisk vennekrets, kunne ikke virket tilnærmet like befriende. I all sin krampaktige lystighet ville en fortelling av det slaget ha formidlet noe som godt kan kalles en panisk eksistensiell løgn; la oss for anledningen benevne den løgnen om den permanente vitalitet, og den kan lett fortone seg som forholdsvis heseblesende: Det skal ikke gå over, du skal aldri slippe unna, langt opp i støvets år skal du fortsette å slite med dine forpliktelser og ditt begjær, og når – eller hvis – du til slutt dør, skjer det sannsynligvis under et ekstatisk samleie på din 250-årsdag eller deromkring. Askildsen, som absolutt ikke er en religiøs forfatter, vet imidlertid noe om hvilken nåde du kan bli omfattet av når du ikke klamrer deg desperat til livet som om det var det eneste verdifulle som foreligger. Hovedpersonen i «En plutselig frigjørende tanke» har innsett dette på andres vegne for lenge siden; som lege ytet han en gang aktiv dødshjelp, noe som førte til at hans tilværelse ble lagt i ruiner. Nå innser han det også for sin egen del, og da er det, endelig, ingenting som kan ramme ham lenger. Hans grav kan utstyres med samme inskripsjon som den greske forfatteren Nikos Kazantzákis valgte til sin: «Jeg håper intet. Jeg frykter intet. Jeg er fri.»
Askildsens forfatterskap er preget av dyp pessimisme, men det er ikke hele sannheten om det, for pessimismen er ledsaget av en nøktern, usentimental varme, samt av en lite påtrengende, direkte diskret menneskekjærlighet. Mange av novellene handler om mennesker som lever grå, anonyme liv, de er knapt nok synlige for den store verdens blikk, de har lite eller ingenting å se frem til. Likevel henger de med så lenge det går; de representerer en form for ugloriøs hverdagsheroisme som kan føre tankene til et utsagn hos Predikeren: «… gresshoppen sleper sig frem, og kapersen mister sin kraft». Når man har lest om disse menneskene hos Askildsen, begynner man plutselig å legge merke til dem i virkeligheten også, tydeliggjøringen av dem beveger seg utover fiksjonens grenser. Oppsøker man serveringssteder som Kafé Norrøna eller Kaffistova her i Oslo, støter man stadig vekk på skikkelser som kunne vært tatt rett ut av en Askildsen-novelle: Gamle, slitne, forholdsvis ubemidlede kvinner og menn som likevel alltid er pent kledd og som setter til livs en billig middag bestående av lapskaus eller kokt torsk mens de fører samtaler om alt annet enn de anerkjent Store Temaer. Man kan føle adskillig ømhet for dem, men samtidig innser man at de har en egen form for verdighet – en verdighet som Kjell Askildsen har klart å fremheve gjennom hele sitt forfatterskap. Hos ham får det anonyme mennesket identitet uten at grepet overdrives og hverdagssliteren blir gjort til overmenneske. Askildsen får simpelthen leseren til å begripe at grått er en farge som kan ha mange sjatteringer.
På den annen side skal jeg ikke overbetone det grå hos Askildsen; det dukker også opp ytterst fargerike skikkelser i novellene hans. Thomas F. er en svært minneverdig figur og i tillegg – slik forfatteren har uttrykt det i et intervju – «en klok gammel gubbe». En mann som er i stand til å formulere setninger av typen «Når vi dør, slutter vi i hvert fall å motsi oss selv»,, kan man ikke annet enn å legge litt spesielt merke til. Det samme må sies om jeg-fortelleren i en annen fabelaktig novelle, «Johannes’ oppmuntrende begravelse» fra Et stort øde landskap. Denne fyren, Paul eller Paulus, er en av Askildsens mest fascinerende kreasjoner, ikke minst fordi han i utgangspunktet virker mildt sagt utiltalende. Han er ilter, oppfarende og selvrettferdig, han krangler og slåss med sin egen tvillingbror og havner ustanselig i klammeri med andre; for sikkerhets skyld har han heller ikke utseendet med seg: «jeg likner en gris i ansiktet (det skyldes delvis en sykdom, jeg vil ikke si hvilken)». Men leseren kan vanskelig la være å like ham; han er i alle fall ikke en mann som forstiller seg, og selv om han ikke nettopp er et lynende intellekt, har han en vilje til erkjennelse som avtvinger en viss respekt:
Men til slutt ble det likevel en god dag, en av de beste. Jeg hadde et tidsskrift liggende som jeg bare hadde lest halvparten av. Om kvelden leste jeg resten. En av artiklene handlet om at det nylig er oppdaget en ny kvasár. Den ligger 117 milliarder kilometer borte, og lyset fra den ble sendt ut for 12,4 milliarder år siden, altså nesten 8 milliarder før vårt eget solsystem ble til, og lenge før Melkeveien ble til for 10 milliarder år siden.
Å, det var en god leksjon i perspektiver. Jeg følte meg så oppstemt at jeg åpnet et vindu for å se opp i verdensrommet. Jeg så selvfølgelig ingen ting, det er lenge siden man har sett noen stjernehimmel over denne byen, men det gjorde ikke så mye; jeg visste at uendeligheten finnes og at alt som er irrasjonelt skal foregå i den.
Ifølge Apostlenes gjerninger opplevde en berømt navnebror av Paulus også en gang å ikke se noen ting, da Herren slo ham med blindhet på veien til Damaskus; «i tre dager var han uten syn og hverken åt eller drakk». Da disippelen Ananias ble tilkalt av Gud og la sine hender på ham, «falt det likesom skjell fra hans øine, og han fikk sitt syn igjen, og han stod op og blev døpt», en utvikling som ville vært utenkelig for Askildsens Paulus – eller for noen Askildsen-skikkelse overhodet. Om sitatet fra «Johannes’ oppmuntrende begravelse» alluderer til dette Bibel-stedet, skal jeg ikke si med sikkerhet, men kontrasten er slående: Det nye Testamentes Paulus kommer ut av synsforstyrrelsen med en forestilling om hvilken kolossalt viktig oppgave som venter på ham her i verden; Askildsens Paulus stirrer opp i det ugjennomtrengelige mørket og finner glede og forsoning i å tenke på hvor små og ubetydelige både han og verden er. Samtidig gir Askildsen det hele en vri som gjør leksjonen i perspektiver til noe enda mer enn en påstand om menneskets mikroskopiske status: «… jeg visste at uendeligheten finnes og at alt som er irrasjonelt skal foregå i den». Kan hende er det denne uendeligheten som rommer den avsluttende drømmen, hvor en begravelse fortoner seg som noe overdådig komisk, og solen bryter muntert med naturlovene? Men, som Paulus selv sier: Det var jo bare en drøm…
Man får stadig vekk inntrykk av at Askildsen er glad i sine fiksjonsfigurer, og dem han later til å være mindre glad i, fordømmer han ikke eksplisitt. Isteden nøyer han seg med å vise dem frem og utlevere dem til leserens dom – en dom som i visse tilfeller riktignok kan bli relativt hard, slik den uunngåelig må bli det over etterforskeren i den intense fortellingen «Carl Lange». Jeg- personen i «Et stort øde landskap» får rikelig anledning til å utlevere seg selv, og i motsetning til det som er tilfellet med Paulus, er det ikke lett å mobilisere noen virkelig sympati for ham: En fyr som ikke føler noen som helst sorg ved sin kones død og omfatter sin søster med incestuøs interesse, er ikke uten videre sympatisk. I kraft av sin delvise følelseskulde, er han imidlertid av stor interesse som (om man vil) psykologisk fenomen eller kasus. Den angsten han til tider gripes av – visualisert i «det store, øde landskapet, det som det gjør vondt å se» – vitner dessuten om et menneske som på alle måter er stengt inne i seg selv, noe som blir ytterligere understreket av at han er temmelig hjelpeløs etter en bilulykke. Dermed får han også karakter av å være en utsatt, en inkarnasjon av vergeløshet som ikke utelukker det avskyelige eller det avskyvekkende, men snarere har dette som et premiss; det ulykkelige og det frastøtende er overhodet ikke gjensidig ekskluderende. En slik forståelse av menneskelig kompleksitet deler Askildsen med flere andre store forfattere; blant de mest fremtredende er Dante, Shakespeare, Kafka og Beckett.
Ensomhet, angst og innestengthet er fenomener som ofte går igjen hos Askildsen, så la oss da ikke glemme et annet, vesentlig trekk ved det han skriver: Kjell Askildsens utrolige humor. Denne humoren kommer tydelig frem i fortellinger som «Thomas F.s siste nedtegnelser til almenheten» og «Johannes’ oppmuntrende begravelse», den markerer seg også i tidligere noveller – f.eks. i den lakonisk-burleske «En rose er utsprunget» fra 66-samlingen Kulisser. Her får hovedpersonen Jakob nok å gjøre etter at en bekjent av ham, Malvin, detter ned fra et tre han har vært så dum å klatre opp i:
… da han var fem meter over bakken, ropte han «I am the good God» (han hadde vært sjømann) og gav seg til å drive gymnastiske øvelser. Han var ingen good God, for plutselig falt han ned. Jakob trodde først han var død, men det var han ikke, dermed måtte han bære ham ned til folk. Det var et par kilometers vei; én gang snublet han og mistet ham, men Malvin merket det ikke. Jakob la ham på trappen utenfor bondegården. Det var ingen hjemme. Malvin ynket seg. Døren var ikke låst. Jakob bar ham inn og la ham på kjøkkengulvet. Han begynte å lete etter en telefon.
Malvin dør av skadene, og på grunn av en rekke uheldige omstendigheter blir Jakob nødt til å tilbringe en natt alene med den avdøde. Han får tiden til å gå med å drikke sprit og fordype seg i pornoblader mens liket ligger utstrakt på sengen – inntil Jakob blir så totalt kanon at han gir blaffen i hele likvakten: «La de døde begrave sine døde, mumlet han og sjanglet ut. Han hadde sin fulle hyre med å holde seg på bena, og hjem kom han ikke. To konstabler var ute og gikk, og de gav ham en kjøretur som han siden ikke husket noe av.» Mesteparten av det som skjer i novellen, er på sett og vis helt hårreisende; «respekt for den avdøde» er det ingen som kan beskyldes for å ha her, heller ikke sykepleierne, som først ikke vil frakte liket i ambulansen med den begrunnelse at «Vi tar bare syke.» Fortellingen er gjennomsyret av en enestående, faenivoldsk svart humor, og det samme gjelder langt på vei «Bak fronten» fra den samme boken – en harselas over militærliv og krigføring som etter hvert beveger seg over i mareritt og tragedie. Begge fortellinger er for øvrig eksempler på at det innimellom kan skje ganske mye i Askildsens noveller; om han til fulle behersker kunsten å skrive om små, nesten umerkelige tildragelser, vet han i tillegg å dynge på med dramatikk om det skulle være påkrevd. Også i en senere fortelling som «Ingrid Langbakke» skjer det jo faktisk en del, skjønt det som skjer ikke er fullt så drastisk som begivenhetene i de to novellene fra Kulisser.
Seks novellesamlinger og fire spredte noveller er det altså blitt på Askildsen siden debuten med Heretter følger jeg deg helt hjem i 1953. Jeg vet at Askildsen selv ikke er særlig stolt av debutboken, men jeg synes ikke han skal felle en altfor streng dom over den. Boken gjør inntrykk av flere grunner, ikke minst fordi den er så ung og søkende; hver gang jeg leser den, kommer jeg til å tenke på noe Aksel Sandemose skrev i 1948, i en omtale av forfatterskapet til Andreas Markusson:
En lovende forfatter kjennes på sin ubehjelpsomhet. Det har hendt at en dikter har vist seg i full blomst med den første boken, men det har aldri hendt i Norge og visstnok ikke i det øvrige Skandinavia heller. Derimot kan det nok hende at han alt i den første boken rører ved noe som siden blir vesentlig i forfatterskapet. Det har skjedd at en eldre dikter uten videre forsøker å kondemnere sine egne tidlige arbeider, men det går jo ikke. En kan ikke nekte sin egen vekst, og forresten fins det ingenting annet enn vekst som er verd å se.
Jeg ville ikke vært uten veksten i Askildsens forfatterskap, og i Heretter følger jeg deg helt hjem skimter man flere steder omrisset av den store novellisten han senere skulle bli. Den fine tittelnovellen er en sak for seg, med sin ømt-vennlige skildring av ung erotikk; i andre fortellinger får man noen tentative utforskninger av temaer som siden dukker opp med stor hyppighet hos den modne forfatteren: Han viser oss det sårbare, det fragile ved menneskelige relasjoner, bl.a. beskriver han mennesker som står hverandre nær og forsøker å snakke med hverandre, uten at de alltid har hellet med seg – ordene strekker ikke helt til. Forfatteren leverer i tillegg utmalinger av mer ekstreme sinnstilstander og følelsesmessige reaksjoner, og bak alt sammen aner man den empatien som blir så karakteristisk for Askildsen etter hvert – den evnen til innlevelse som mange forfattere aldri kommer i nærheten av, uansett hvor lenge de holder på. I Heretter følger jeg deg helt hjem ligger dette ennå i kim, novellisten famler, men det er en sympatisk famling. Som Sandemose skriver videre i den nevnte omtalen:
For dårlige eller ikke, så er det sinn i den unge dikterens arbeider. Det fins noe i dem som han sjelden eller aldri finner tilbake til. (…) Det er mangt en mister før en er tredve, en mister tro og en stolt naivitet og hemmelig gråt som ingen andre enn den unge selv kan gi et bilde av – et ufullkomment bilde, men det eneste som kan bli gitt. Siden får vi leddgikt og hodet fullt av hyssing.
Nå ja – leddgikt og hyssing later hverken Sandemose eller Askildsen til å være synderlig plaget av; Sandemose hadde for sin del utgitt Det svundne er en drøm bare et par år før han avleverte disse betraktningene. Da Askildsen publiserte sin novellesamling nummer to, Kulisser, 13 år etter debuten, hadde han nådd en høy grad av kunstnerisk sikkerhet som ikke er blitt svekket siden; fra og med denne boken kjennetegnes det novellistiske forfatterskapet av en stadig større evne til konsentrasjon, til fortetting og økonomisering. Innsikten i de menneskelige relasjonene har økt, og med den muligheten til å fremstille dem litterært, og enda mer om litteratur hadde han nok også i mellomtiden tilegnet seg gjennom grundige studier av forfattere som Kafka, Beckett, Claude Simon og Alain Robbe-Grillet. En teknikk Askildsen utvikler til mesterskap består i å skildre et ladet forhold mellom to mennesker – som regel et ektepar eller to kjærester – for så å lede dette frem til en større eller mindre utladning og en tvetydig forsoning. «Nå er alt som før igjen, ikke sant?» spør den kvinnelige hovedpersonen i «Alt som før» fra Ingenting for ingenting, og her, som i flere andre noveller, er det liten tvil om at dette ikke holder stikk. Det har riktignok skjedd en forandring, men forandringen utgjøres hovedsakelig av en bevissthet om at alt i en eller annen forstand kommer til å fortsette å være akkurat som før; bevisstheten om dette skaper hele forskjellen. Den erkjennelsen kan få hvem som helst til å føle seg tom og trist, slik den mannlige hovedpersonen i denne novellen gjør, eller til å se for seg et stort øde landskap; det å vite at noe ikke kommer til å endres, kan få alt til å endres. Askildsen har et usedvanlig våkent blikk for alle nyansene i mellommenneskelige forhold, for hvordan en gest, en setning, et enkeltord kan utsi ufattelig mye om hva som skjer mellom to mennesker. I hans hittil siste bok, Hundene i Tessaloniki, er dette blikket mer skjerpet enn noensinne, og det er følgelig ikke så rent lite besynderlig at enkelte kritikere mente at denne samlingen vitnet om kunstnerisk stagnasjon eller nedgang. Når en kunstner utvikler sitt medium frem til ytterligere perfeksjon, burde en kritiker reagere med begeistring, ikke med et blasert gjesp og lunkent snakk om at dette har man sett tidligere, at nå er det på tide med noe nytt. En forfatter som kan skrive en passasje som den nedenstående, befinner seg ikke i noen regressiv fase – tvert imot:
Se nymånen, sa hun. Ja, sa jeg. Så tynn den er, sa hun. Ja, sa jeg. Jeg nippet til vinen. I Syden ligger den på ryggen, sa hun. Jeg svarte ikke. Husker du hundene i Tessaloniki som hang sammen etter at de hadde parret seg, sa hun. I Kavala, sa jeg. Alle de gamle mennene utenfor kaféen som skrek og bar seg, sa hun, og hundene som hylte og kavet for å komme løs fra hverandre. Og da vi kom ut av byen, var det en sånn tynn nymåne som lå på ryggen, og vi hadde lyst på hverandre, husker du? Ja, sa jeg. Beate skjenket mer vin i glassene. Så satt vi tause en stund, nokså lenge. Ordene hennes hadde gjort meg urolig, og tausheten etterpå bare forsterket uroen. Jeg lette etter noe å si, noe avsporende dagligdags. Beate reiste seg. Hun gikk rundt hagebordet og stanset bak ryggen min. Jeg ble redd, jeg tenkte: Nå gjør hun meg noe. Og da jeg kjente hendene hennes mot halsen, rykket jeg til, kastet hodet og overkroppen forover. Nesten i samme øyeblikk skjønte jeg hva jeg hadde gjort, og jeg sa, uten å snu meg: Du skremte meg. Hun svarte ikke. Jeg lente meg tilbake i stolen. Jeg hørte henne puste. Så gikk hun.
Her tematiseres begjær, motvilje, angst og forurettethet på en gang, i et språk som uttrykker nøyaktig det det er ute etter, samtidig som forfatteren unngår alle ansatser til det platte eller det overtydelige. Den tragikomiske kvasi-symbiosen – hundene som sitter fast i hverandre – bereder grunnen både for Beates varsomme forførelsesfremstøt og jeg-personens panikkreaksjon, men hundebildet gir også et glimt inn i samlivet mellom de to generelt – kan hende inn i de fleste samliv. Så kan man gå tilbake til noen av novellene i debutboken – som «Hjemkomsten» og «Månestrålene» – og se hvor langt forfatteren har nådd i forståelsen av den komplekse relasjonen mellom kjønnene siden den gang. Da vil man se at han har nådd svært langt, og at dette er én blant mange grunner til at han er en så uunnværlig forfatter.
«Kresen» er en merkelapp som stadig vekk blir satt på Askildsen, og det kan selvsagt ikke betones ofte nok at han legger for dagen en imponerende kunstnerisk selvkritikk og disiplin. I en tale Dag Solstad holdt på Askildsens 60-årsdag blir dette anskueliggjort på en ganske vittig måte – henvendt til alle de tilstedeværende skildrer Solstad først hvordan kollegaen setter seg ned på en kafé, utstyrt med notisblokk. Så går tiden sin gang:
Etter noen timer kan det hende han reiser seg fornøyd opp, da vet vi, som er her i kveld, men ikke kafeens gjester, at nå har Kjell Askildsen skrevet tre setninger. Som holder. Men der tar vi faktisk feil, det trenger ikke være derfor han ser så fornøyd ut. Det kan likegodt være fordi han har strøket tre setninger. Som ikke holder mål. Det har han selv påpekt i et intervju. ”Det blir mye stryk, men det oppfatter jeg som like bra som å skrive. Jeg blir like lykkelig når jeg finner ut at dette kan du ikke bruke.”
I den samme talen understreker Solstad at det er den opplyste allmennhet som er Askildsens publikum, og han har naturligvis rett. Et kresent, klokt og dybdeborende forfatterskap forutsetter en opplyst allmennhet – en skare av lesende kvinner og menn med en viss dannelse (gjerne autodidaktens dannelse) som er i stand til å gi seg tid med en bok og anstrenge hjernen litt for å finne ut hva den formidler. Uten en slik allmennhet vil litteraturen ha dårlige kår, men den finnes – også det har Solstad rett i, heldigvis. At den ikke bestandig har noe talerør i dagsavisene, er for så vidt beklagelig, men den er ikke avhengig av dagsavisene for å overleve; derimot trenger den bøker som Askildsens for å holde liv i seg, og forhåpentlig vil den herværende boken nå ut til mange lesere. Askildsen gjør bestandig rett og skjell for seg, så i likhet med novelleutvalget fra 1987 inneholder denne samleutgaven en nyskrevet novelle som absolutt ikke er det man i forbindelse med digitaliserte utgaver av rockeplater kaller et bonus track (det vil som regel si en svak innspilling av en låt som fra før av foreligger i en langt bedre versjon). «Martin Hansens utflukt» er en fortelling av høy kvalitet, en klar dokumentasjon av at forfatteren fullt ut har grepet på den formen han har utviklet med slik følsom virtuositet. Den opplyste allmennhet vil bestandig fatte nytt mot så lenge den har adgang til noveller som denne.
Skulle jeg så helt til slutt velge ett stikkord for å betegne Askildsens novellekunst, ville jeg sannsynligvis falle ned på ordet solidaritet. Kjell Askildsen har en genuin, usentimental solidaritet med sine medmennesker, kanskje særlig – slik jeg før har vært inne på – med de mindre synlige, anonyme menneskene som lever alt annet enn spennende og begivenhetsrike liv, men i siste instans med de fleste av oss. Han vet også at ensomhet er et grunnvilkår for oss alle, og at han vet det gjør denne ensomheten litt lettere å bære. Dette unner jeg stadig nye Askildsen-lesere å oppdage; det er en usvikelig indikasjon på at vi står overfor litteratur av det mest uvurderlige slaget.
