Gjenoppfinnelse av hjul II
«Jag har sålt mina visor til nöjesestrader,
och Gud må förlåta mej somliga rader,
ty jag är ganska mager om bena,
tillika om armar och hals.»
– N. Ferlin, «En valsmelodi»
Kaffen som koker og melken som syder til skum under vispen, har for meg blitt selve emblemet på livets enkle gleder, en iboende mening som kan finnes – riktignok langt fra lett, blottet for presteskapets løfter om frelse – i oppløftelsen over at tilværelsen ikke er underlagt et totalitært regime over all ånd og materie. Sittende ved frokostbordet, med nattens drømmer gradvis tilbakelagt, morgenlyset og lydene av dagen som begynner på den andre siden av kjøkkenvinduet, og der inne: dagens første spede tanker, lar jeg meg minne om at den fysiske virkeligheten faktisk eksisterer.
Kjøkkenet er enhvers elfenbenstårn. Men sent en arbeidskveld preges kontemplasjonen av alt annet enn ro. Over det skrikende ønsket om å fastholde en tanke, slik en dreier et prisme møysommelig mellom fingrene, ligger den forgagne dagens avleiringer av ideer og bukter seg lik småmarken i avføringen til min eldste sønn, som jeg har vært hjemme fra jobb for å observere i noen dager.
Ønsket skriker fordi det skal dø. For en som betales for å skrive, er det viktigere å skrive fort enn det er å skrive godt. La det bli spagetti på bordet! Dog er jeg evig dømt til tosifret timelønn. Min kjære mor sms-er meg ofte med oppfordringer om å bemektige meg kåseriets form, bli et fast innslag i Norgesglasset; alternativt gjøre noe for Goethe-instituttet.
Mellom kaffepausene og andre små pauser går arbeidsdagen med til å følge Margaret Thatchers bisettelse, som fant sted i dag, i skrivende stund, som en sier. Samtidig pågår redningsarbeidet og jobben med å belyse skadene etter jordskjelvet i Bushehr ved den iransk-pakistanske grensen.
(Feiringene i kjølvannet av Thatchers død har vært nærmest enestående, noe som ikke blott speiler en endring i mediebildet de siste årene. Det fantes allerede en kanon av poplåter som gledet seg til å danse på graven hennes, skrevet på 80- og 90-tallet. I London var dagens demonstrasjoner måteholdne, mens man lenger nord feiret med sprit og musikk og brenning av dukker i kister. En viktig del av forklaringen på hvorfor så mange kvinnelige politikere stemples som «jernladyer» og liknende (hvis de ikke avgår i en eller annen skandale) er at mainstreamen i nær sagt enhver demografi har antifeministiske trekk. Men om 8. april 2013 var den dagen det var usmakelig å sette på Elvis Costello (selv gjorde jeg nøyaktig dét da jeg mottok nyheten), er det så visst en seier for ytringsfriheten – åh – at protestviljen fikk manifestere seg; i Indonesia var det ingen som heiste flagget da Suharto døde, og samme kveld Pinochet kreperte lot man Santiagos gater rydde med vannkanon.)
Den retoriske kontrasten mellom reaksjonene på Thatchers død og mediedekningen av jordskjelvet i Iran er en klisjé. Men problemet den uttrykker, er ikke at visse liv verdsettes høyere enn andre; snarere ser det ut til å dreie seg om et (nei, flere) smutthull i selve ideen om at livet er uvurderlig. Hadde takseringsverdien for eksempel vært en million dollar per snute (en sømmelig sum? pen og rund?), ville det tross alt rådet en målbar, om enn grotesk, likeverd.
Når en ulykke inntreffer der det allerede er nød, er det på ett nivå bitter tilfeldighet – men også noe annet: Selv om ingen politikk kan forhindre at noen blir truffet av lynet, har katastrofer alltid vært en viktig del av maktens økonomi. For eksempel ble det meldt om tsunamien i 2004 at den ville fått mye ringere skadevirkninger hvis den hadde rammet på den andre siden av Stillehavet, der de satt på bedre utrustning for å forutse og motstå skjelv og bølger (det rapporteres nå om opptil tusen jordhytter ødelagt på den pakistanske siden av grensen, i tillegg til titalls døde), og der de dessuten stod klare til å gå inn i hjelpearbeidet i Asia med midler og ekspertise, så sant mottakerlandene gikk med på visse kontrakter, budsjetter og reformer. Som Condoleeza Rice opplyste i januar 2005: «I do agree that the tsunami was a wonderful opportunity to show not just the US government, but the heart of the American people, and I think it has paid great dividends for us.»
Mer bevegende enn Rices nidkjære oppsummering av miseren var det korte innslaget om en ung, thailandsk kvinne som hadde mistet hjem og familie i flodbølgen, men som sa at hun nå mest av alt sendte sine tanker til turistene, som hadde gått gjennom så mye. Da jeg så det på tv, tenkte jeg naivt at det kanskje vitnet om en buddhistisk tankegang. Den er i så fall bare enda et uttrykk for klasseunderdanighet og må for all del ikke romantiseres.
For en bisarr følelse å se tilbake på dagene som har gått med til å skrive noe som dette. Jeg kan vel unne meg en tur ned på kiosken i tverrgaten og kjøpe meg en Turmquell, såvidt billigere enn Pilsator med sine 50 cent, så jeg med to panteflasker à 8 cent får en øl for de 40 jeg har i smått. Villøyd irrer jeg ned til kiosken og møter på tilbakeveien en gammel venn, i ferd med å bryte opp fra byen og flytte til Bayern, for å komme tettere på vann og fjell og stjerner, som hun sier, å kunne stå opp om morgenen og lukte kaffe, bare kaffe, og da jeg forteller at jeg nettopp har sittet og skrevet om morgenkaffen, vifter hun med øyenbrynene og legger tre euro i brystlommen min.
Les også første tekst i serien, «Boikölln!».
KILDER
http://www.youtube.com/watch?v=-NRtMGiHQX0 (Lillebror Söderlundh/Nils Ferlin, «En valsmelodi»)
http://www.youtube.com/watch?v=K-BZIWSI5UQ (Elvis Costello på BBC2 i 1989)
http://www.guardian.co.uk/politics/blog/2013/apr/17/lady-thatcher-funeral-live-blog
http://www.okonominettverket.no/noop/page.php?p=Artikkel/408.html&print=1 (Marianne Marthinsen, «Mulighetenes land», Klassekampen 28.04.05)
http://www.commondreams.org/headlines05/0118-08.htm (AFP melder: «Condi Rice: Tsunami Proved ‘Wonderful Opportunity’»)
http://www.commondreams.org/views05/0415-30.htm (Naomi Klein siterer Rice i konklusjonen til en artikkel, som forøvrig gir et utkast til boka The Shock Doctrine, utkommet to år senere senere)
