Løfter man blikket fra bakken i byparken i Stavanger, får man øye på et av byens mest kjente landemerker: En stor lysreklame med skrifttrekket Jesus verdens lys. Ifølge en anekdote skal en stor lyspæreprodusent ha satt opp sitt eget reklameskilt et annet sted i byen, slik at man fra en gitt betraktningsvinkel over byens tak kunne lese:
Jesus verdens lys
Osram lyser bedre
Når slike vandrehistorier fortelles videre igjen og igjen, uavhengig av sin sannhetsgehalt, er det gjerne fordi de sier noe utover seg selv som gjør dem verdt å gjenfortelle. Denne er en munter historie om ytring mot ytring, om hvordan helt ulike ting kan settes sammen til noe nytt og om hvordan vår forståelse avhenger av perspektivet vi ser tingene fra.
Jeg snubler inn i Kapittelfestivalen 2024 til «Balkongpoesi fra foajeen», der tre forfattere leser noen minutter hver i foajeen i Stavangers litteraturtempel Sølvberget. Først: sort humor og subtil konsumkritikk fra årets festivalpoet Ulf Karl Olov Nilsson, aka UKON. Så, uten overgang: en intens og svært direkte påminnelse om vold, frykt og død i Palestina fra Doaa Badawi. Deretter: fjærlett ironi om børst, vibratorer og sæd fra Bendik Midtbø Ødegaard. Smokk! Publikum står igjen måpende. Den uvante litterære lapskausen etterlater en merkelig smak i munnen.
Her skal mange forskjellige temaer og litterære behov dekkes på kort tid. Festivalens overordnede tema er «familie». Samtidig er ytringsfrihet en fast grunnpilar i festivalprogrammet. Flukt og migrasjon belyses i flere arrangementer. En ny satsing på poesi er på plass. En egen temalinje belyser menneskelige relasjoner i en digital tid. Og selvsagt skal Stavangers store sønn Alexander Kielland vies oppmerksomhet.
Ikke minst inneholder årets festival en egen programserie for tyskspråklig litteratur under tittelen Auf dem Weg nach Leipzig, som i seg selv er så omfattende og stjernespekket at den kunne vært sin egen festival. Med Judith Hermann, Christian Kracht, Simon Strauss, Marion Poschmann, Maria Hofer og Christoph Ransmayr, for å nevne noen, som i tillegg til å lese fra sine bøker møtes til samtaler med norske forfatterkolleger som Vigdis Hjorth, Monica Isakstuen, Simon Stranger, Erlend O. Nødtvedt, Helene Flood, Marjam Idriss og Peter F. Strassegger.
Hvordan få alt dette alle til å henge i hop? Jeg tenker på det gamle tysk håndverkerordtaket Was nicht passt, wird passend gemacht. Ting som ikke passer sammen, kan gjøres passende hvis man bare tvinger dem sammen med tilstrekkelig kraft.
Noen sammenhenger dukker opp av seg selv. Den tyske forfatteren Charlotte Gneus forteller i en samtale med Marie Aubert om hvordan hun plutselig ble kontroversiell da hun, som er født etter murens fall og oppvokst i forbundsrepublikken, skrev en roman om en familie i DDR på 1970-tallet (Gittersee, S. Fischer Verlag 2023, oversatt av Merete Franz, Gyldendal Norsk Forlag 2025). Skandalen rundt utgivelsen handler om hvem som skal ha lov til å berette fra DDR – og følgelig også om hvem som ikke har rett til å uttale seg om denne historiske perioden og fortelle om et land som ikke lenger eksisterer.
Ytringer og litterær offentlighet
Diskusjonen om ytringsfrihet handler i dag i stor grad om cancel culture. Det ble tydelig i debatten «Freedom of speech in times of war» som kretset om vilkårene for frie offentlige ytringer i dagens Tyskland. Godt kjent er avlysningen av pristildelingen til Adania Shibli på bokmessen i Frankfurt, men mange i publikum ble synlig forbløffet da den unge tyske forfatteren Olivia Wenzel nevnte flere lignende eksempler fra sin egen bekjentskapskrets: forfattere og kunstnere som har mistet finansiering, blitt avinvitert fra arrangementer og på andre måter kansellert etter å ha kommet med det vi i Norge vil oppfatte som rimelige ytringer om situasjonen i Gaza.
Dette og andre debattmøter utgjør en viktig del av Kapittelfestivalen. Temaene er brennaktuelle: Framveksten av ytre høyre-partier i Europa, tysk erindringskultur i endring, fremmedspråkenes stilling i Norge. Men selv om diskusjonene avdekker viktige nyanser, er én ting påfallende: Forsamlingen av intellektuelle i debattpanelene er i bunn og grunn hjertens enige. Konklusjonene blir dermed åpenbare: Det ytre høyre er en trussel vi må ta på alvor; ytringsfriheten er utsatt og må forsvares; fremmedspråk utover engelsk er viktige, og bør prioriteres høyere i utdanningssystemet. Hvordan forblir derimot uklart i disse ordvekslingene. Som historiker og journalist Katja Hoyer påpeker i debatten om det ytre høyres fremgang: «Her i salen er det vel få som er typiske ytre høyre-velgere. Så hvem er de egentlig?»
Arrangementet «Frokostdebatt om boklover i Norge og Tyskland», muligvis ikke den mest sexy tittelen man kan forestille seg, blir et overraskende høydepunkt. Når de norske boklovekspertene Helge Rønning og Tore Slaatta konfronteres med tysk lovgivning for salg og distribusjon av bøker, fremragende presentert av Jessica Sänger fra den tyske bransjeorganisasjonen Börsenverein des Deutschen Buchhandels, blir det uventet spennende. Den direkte sammenligningen mellom de to landene viser hvor svak den nye norske bokloven har blitt, og hvor store begrensninger som ligger i den nye fastprisordningen. Begrensningene blir ikke minst tydelig når mekanismene i det norske bokmarkedet dissekeres av paneldeltakerne fra små og uavhengige forlag, Simone Stibbe fra Skald og Eirik Bø fra Pelikanen. Debatten rundes av til kraftig applaus fra et forholdsvis stort publikum.
Møter med tyskspråklige forfattere
Apropos Pelikanen forlag: Nesten halvparten av forfatterne i den tyskspråklige programserien på festivalen er utgitt der. Mine kilder i programkomiteen sier det er tilfeldig. Men helt tilfeldig er det selvsagt ikke: Forlaget har hatt sterk teft for hva som skjer i tysk litteratur. Dessuten har de jobbet systematisk med oversatt litteratur og brukt tid og ressurser på å støtte opp om forfatterskap gjennom mange år. Dette er ingen selvfølge i den norske forlagsbransjen i dag, og det er et tankekors at uten denne iherdige virksomheten fra et mindre, uavhengig forlag ville et slikt tyskspråklig program på en norsk litteraturfestival vært helt annerledes – og langt fattigere.
Blant Pelikanens stamforfattere finner vi Christian Kracht, som forlaget har fått oversatt og gitt ut i alt seks bøker av. På Kapittelfestivalen møter han til et revolverintervju med Erlend O. Nødtvedt, som ikke finner det nødvendig å innynde seg hos den sveitsiske forfatterstjernen. Spørsmålene hagler, svarene godkjennes ikke, spørsmålene blir stilt på nytt, det bores og bites og brytes og brekkes. Gjesten tar den nådeløse grillingen med stoisk ro og svarer høflig så godt han kan, og gir til og med sin motpart komplimenter underveis. Møtet blir et at de merkeligste forfatterintervjuer jeg har sett, men en kjærkommen avveksling til kosepraten slike tilstelninger ellers kan ende opp som. Kontrasten er stor til Christoph Ransmayrs samtale med Erik Fosnes Hansen, som preges av hygge og gammelt vennskap, men heldigvis blir opplevelsesverdig likevel, takket være Fosnes Hansens elokvente tysk og fordi Ransmayr fremstår som den kloke bestefaren alle ønsker seg. Når han snakker om tid, eller når han ytrer setninger som «die Literatur ist das Element, um sich mit dem Möglichen zu beschäftigen», lyder det så betryggende at man nærmest får lyst til å krype opp på fanget hans og la seg lulle inn i flere tyske gloser. Også slike opplevelser hører med og gjør seg godt på en litteraturfestival.
Brorparten av de tysk-norske samtalene foregår på både norsk og tysk, og simultanoversettes av supertolken Adelheid Hasenknopf, som fullbringer det sjeldne kunststykket å simultantolke samtalen i begge retninger. Hut ab! Selv om tilskuerne får samtalen inn via hodetelefonene med et halvsekunds forsinkelse, viser denne formen seg som svært vellykket. Når forfatterne kan velge å snakke sitt eget morsmål, blir samtalen autentisk og velformulert, og publikum får gleden av å høre noe annet enn typisk internasjonalt engelsk, som man ellers hører (og snakker) ofte nok.
Forfattermøter kan være så mangt. Når deltakerne spiller hverandre gode og sammen blir til en større enhet, kan samtalen åpne for nye rom i lesningen. Møtet mellom Simon Stranger og den tyske superstjernen Simon Strauss er av denne typen: Man lar seg begeistre, ler med, kan kanskje til og med lære noe.
Andre ganger skulle man heller brukt tiden til å lese. Litteraturen taler ofte best for seg selv, og forfattere som tolker sine egne tekster, ender ikke sjelden med «å gå under huden» på det ene og det andre, som i Trond Kirkvaags parodi på Brikt Jensen. Den åpenbare faren at forfatterens persona kommer i veien for ens egen lesning blir om mulig enda større når man møter forfattere fra andre språk og skriftkulturer. Så ender da også enkelte av møtene med at samtalepartnerne ikke finner kjemien, det blir spørsmål og svar, men ingen samtale, eller nervøsitet og språklige misforståelser bryter ned all litterær magi.
Den tyskspråklige serien på festivalen er i høyeste grad risikosport. Men tar man sjansen og blir med, belønnes man innimellom rikelig. Som i de allerede nevnte samtalene, og ikke minst under Tore Renbergs og Erik Fosnes Hansens forrykende fellesforedrag om Hans Jakob Christoffel von Grimmelshausen og Den eventyrlige Simplicissimus (norsk utgave i utvalg, oversatt av Sverre Dahl, Bokvennen, 1999). Sjelden ser man et fullsatt auditorium sitte fjetret til sent på kveld mens to nerder belærer dem intenst om en lite kjent tysk barokkforfatter.
Festivalpoet
En nyhet av året er at Kapittel har en egen festivalpoet. På initiativ fra festivalens nye leder Birk Florian Fischer Magnussen skal tittelen heretter hvert år tildeles «en nordisk poet som på sitt særegne vis har bidratt til å vitalisere poesien». Årets festivalpoet er Ulf Karl Olov Nilsson, også kjent som UKON. Han har besøkt Norge ved mange anledninger tidligere og er et yndet navn blant yngre, norske poeter, men mindre kjent for det lesende publikum. Det kan endre seg etter to utgivelser på nynorsk, Forklaringsopplysningane (Samlaget, 2019) og den nylig utkomne Eg er ingen mordar (Existenz Forlag, 2024). Og ikke minst etter iherdig innsats på ti forskjellige arrangementer under Kapittelfestivalen 2024.
Vagant.no spør festivalpoeten hva han selv tenker om det ærefulle oppdraget:
«Det er på sett og vis overveldende. Det er bilder av meg over hele festivalområdet. Men jeg tenker også at det er et slags statement. At jeg er en representant for poesien. Etter dette skal jeg på bokmessen i Göteborg, og der er toppnavnet Marcus og Martinus. De har så vidt jeg vet ikke mye med litteratur å gjøre. Det er snarere et eksempel på det man kan kalle en litteratur uten litteratur. Her i Stavanger har det vært det motsatte: poesien og litteraturen har fått mye plass. Som Henning H. Bergsvåg påpekte: Her får poesien fredag kveld klokken åtte, den beste tiden, og det kommer mye folk.»
Kontraster
Etter fullpakkede festivaldager kjenner jeg meg mett og sulten samtidig. Jeg har tross alt bare fått med meg en brøkdel og gått glipp av det meste, deriblant Kjartan Fløgstad, Linn Ullmann, Johan Harstad, Henrik H. Langeland, Maria Navarro Skaranger, Ingvild H. Rishøi, Øyvind Berg, Brynjulf Jung Tjønn og veldig mange andre.
Årets kapittelfestival besto av rundt 160 arrangementer. Ved siden av opplesninger, forfattermøter og debatter inkluderer tallet ungdomsprogrammer, dokumentarfilmer og en håndfull konserter. Enkelte festivaldager hadde over 40 arrangementer, man kunne til dels ha gått på syv forskjellige arrangementer samtidig, hadde fysiske lover tillatt det. Men i stedet blir det valgets kvaler og heftig FOMO.
Hvor stor kan Kapittelfestivalen bli, er det et tak, en øvre grense? Mens arrangementer med Stavanger-helter som Tore Renberg og Mímir Kristjánsson trekker store menneskemengder, går enkelte andre tilstelninger, selv med velkjente og storselgende forfattere, for halvfulle saler.
Med sitt eklektiske sammensurium av litterært og politisk, av poesi og kommers, av intellektuelt og folkelig, er det fristende å ty til klisjeen om et litterært overflødighetshorn. Men hva er i så fall overflødig? Å velge bort er ikke enkelt.
For å riktig kjenne på spennvidden avslutter jeg festivalbesøket med å gå fra Odd Nordstogas musikalske lansering av boka Spelemann, blant et hvithåret publikum som humrer over barndomsminner fra et idyllisk liv på landet, og direkte til professor Lindsey Stonebridges foredrag om Hannah Arendt. Det sistnevnte er til tross for sin høyakademiske stil det mest gripende. Professoren i menneskerettigheter fra universitetet i Birmingham har foretatt en nylesning av Arendts verker i en bok med en av årets vakreste titler: We Are Free to Change the World: Hannah Arendt’s Lessons in Love and Disobedience.
Så er det slutt. Hodet er fullt og energilagrene tomme. Lyset slukkes. Kapittel er over for denne gang, på tide å bla om.
Når vi vet at enhver slik festival står i fare for å ende opp som litteratur uten litteratur, og at opplesninger og forfattermøter alltid innebærer betydelig risiko, kunne Kapittelfestivalen med sitt omfattende og ambisiøse program lett blitt til ekstremsportveko i Stavanger. Men til tross for fallhøyden lander den utrolig nok med alle sine fjorten ben på bakken.
