Kameraøyne

En av dokumentarfilmens gudfedre gjestet i helgen den nystartede festivalen Nordic/Docs i Fredrikstad.

«Get close var mottoet,» forteller en gråhåret og fremoverlutende Albert Maysles. Han fotograferte filmen Primary (1960), en dokumentar om primærvalgkampen mellom Hubert Humphrey og John F. Kennedy. Sammen med Robert Drew og D.A. Pennebaker, ville Maysles gi publikum i kinosalen opplevelsen av å være flue på veggen i valgkamplokalene og bidro med Primary til å grunnlegge cinema verité eller direct cinema. Fotograf Maysles skapte de minneverdige, insisterende kameraføringene som liksom henger fast i skulderen på JFK, ristende og skumpende gjennom folkemengdene.

I dag sitter han bøyd over iPaden sin, lyset fra skjermen skaper skygger i det furete ansiktet. Han er gjest på den nystartede festivalen Nordic/Docs og forteller et tallrikt og lydhørt publikum i Fredrikstad kino (!) om filmene han har vært med på å lage, fra en tv-dokumentar om sovjetiske mentalsykehus midt på 1950-tallet, via mesterverkene Salesman (1968), Gimme Shelter (1970) og Grey Gardens (1975), til senere prosjekter med Paul McCartney, Muhammad Ali og Christo. Broren David – som Albert samarbeidet med inntil David døde av slag i 1987 – hadde som oftest et slags koordinerende regiansvar for filmene. Albert førte kameraet, og i løpet av 1960- og 70-tallet ble The Maysles Brothers et begrep i dokumentarfilmkunsten.

Teknikken hakker litt under foredraget, og på grunn av et forsinket fly og dvd-er som ikke ankom da de skulle, er bildekvaliteten på klippene som vises dårlig. Maysles er åpenbart vant til å ha kontrollen, og klarer bare så vidt å skjule sin misnøye. Samtidig er det noe liksom passende med de pikslete bildene og den skurrende lyden. Filmenes grunnleggende kjennetegn – det urolige og intuitive kameraet, live-lyden som kommer og går, fotografens oppmerksomhet som fanges av noe helt annet enn hva det egentlig var meningen å filme – står i stil med quicktime-kvaliteten i klippene. Cinema verité kan bety så mangt, betegnelsen tilhører den typen klassifiseringer som langsomt tappes for forklaringskraft, men i møte med Maysles’ filmer ser vi at ett vesentlig trekk er nytt: Kameraet slutter å oppføre seg som et kamera og begynner å oppføre seg som et par menneskeøyne, like flakkende, usikre og søkende som våre egne.

Å lykkes som dokumentarfilmskaper, sier Albert Maysles, handler om «å utsette seg for flaks». Man må oppsøke situasjoner hvor uventede ting kan skje. Vi får se et fabelaktig eksempel fra åpningen på fjernsynsfilmen om den japanske dirigenten Seiji Ozawa (Ozawa, 1985). For å kunne filme dirigenten forfra, har Maysles laget et hull i veggen bak orkesteret, og han får nydelige bilder av den svettende, dirrende maestroen. Som vanlig i Maysles’ foto, flikker ansiktet inn og ut av fokus, kameraet rykker på seg for å få med håndbevegelsene. Men så er det at Maysles gir bokstavelig betydning til vendingen å få øye på noe: Kameraet fanger to alminnelige publikummere som, for å bruke Maysles ord, «just eat up the music». Maysles lar ikke hele scenen dreie seg om disse konsentrerte, fullt ut lykkelige ansiktene, men kaster fra tid til annen kamerablikket over Ozawas skulder. Klarere uttrykk for det visuelle språket hans kan man vanskelig finne.

Enten Maysles-brødrene møter The Rolling Stones (Gimme Shelter) eller alminnelige bibelselgere (Salesman), får vi del i kameraets interesserte blikk. Tidlig på 60-tallet forsto de at voiceover var overflødig i dokumentarfilmer om man bare hadde sterke nok bilder og levende, uttrykksfulle mennesker foran kamera. Salesman åpner med bibelselgeren Paul «The Badger» Brennan som nok en gang må forlate en typisk middelklassefrue med uforettet sak. I utgangspunktet følger vi fire menn som går fra dør til dør og kolporterer Herrens ord, men allerede tidlig begynner kameraet å dvele ved Brennans ansikt. Nesten uten å mene eller ville det, omdannes filmen til et portrett av ham – en ulykkelig mann som ikke selger bibler nok til å forsørge kona, men som samtidig er et oppkomme av vittigheter, skarpe imitasjoner og sardoniske kommentarer.

Brødrenes kanskje mest berømte film, Grey Gardens, handler om mor og datter Edith (Big Edie) og Edith (Little Edie) Bouvier Beale. Opprinnelig ble filmskaperne kontaktet av søsteren til Jackie Kennedy (født Bouvier) som håpet at de ville lage en film om barndomshjemmet hennes i East Hampton, New York. Raskt innså brødrene at kvinnene som faktisk bodde i huset var et funn for to storøyde dokumentarister. Nærheten som oppstår mellom Maysles-ene bak kamera og Beale-ene foran kamera er grunnlaget for den merkverdige bejublingen av annerledeshet filmen endte opp som.

I 20 år levde Edie og Edie fullstendig avsondret i det gamle herskapshuset Grey Gardens, og de forfalne, skitne omgivelsene, holdt sammen med det ambivalente og ofte høylytte forholdet mellom dem, fikk enkelte kritikere til å hevde at filmskaperne hadde laget spekulativ underholdning av et dysfynksjonelt mor-datter-forhold. For Albert Maysles forholder det seg motsatt: Nettopp ved ikke å lage filmen om Jackie Kennedys privilegerte søster, og heller la disse to overveldende kvinnene – som har valgt bort samfunnets former – kikke rett inn i kameraet, kan overskridelsen og livskraften i tilværelsen deres puste liv i oss.

I en kinosal full av dokumentarfilmskapere og -entusiaster, oppleves tanken på at selve kunstformen bare er én generasjon gammel som fremmed. Men Maysles forteller om en brytningstid: Ideen til den første amerikanske, helaftens dokumentarfilmen laget for kinolerretet oppstod i 1966 da brødrene fikk i oppdrag å lage et portrett av en selvvalgt forfatter. Året før hadde Truman Capote utgitt In Cold Blood, ofte omtalt som den første dokumentariske romanen. Non-fiction-aspektet pirret filmskaperne, og filmen om Capote ble en slags innsprøyting av selvtillit og energi på kunstformens vegne. Resultatet var Salesman som kalles USAs første documentary feature.

Scene- og publikumsvant maner den gamle mannen salen til å komme med flere spørsmål, og de kommer. Til tross for at overkroppen synes tyngre og tyngre, smiler han og flørter med kvinnene som tar ordet. «I really like people,» svarer han når en lurer på hvordan han oppnår slik kontakt med folk han filmer. Sitt livslange arbeid med dokumentarer i verité-tradisjonen forklarer han med vekkeren han fikk i produksjonen av Primary og oppveksten i en varm og kjærlig familie. Og det beste skussmålet han noen gang har fått? Det, sier han begeistret, var da Little Edie fortalte at hun hadde spurt sin døende mor om det var mer hun ville si, og fikk følgende til svar: «There’s nothing more to say, it’s all in the film.»

Mesterklasse med Albert Maysles
Dokumentarfilmfestivalen Nordic/Docs
Fredrikstad kino, 4. mai 2013