KOMMENTAR. Finn Iunker forsøker å belære Ole Robert Sunde. Selv opptrer han som en ren dilettant på kritikkens område.
I det nyeste nummeret av Vinduet (4/17) harselerer avtroppende redaktør Preben Jordal, med all mulig grunn, over tidligere kulturminister Linda Hellelands hjertegode utsagn om at det bør bli slutt på at «noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur». At et menneske i en slik posisjon kan lire av seg den slags tøv, er graverende, men vi er etter hvert blitt vant til underlige ytringer fra den kanten, ikke minst når angjeldende minister er Høyre-politiker (Lars Roar Langslet var et hederlig unntak). Det hender jeg har mareritt om hva som vil skje hvis Frp får kloa i Kulturdepartementet, men siden interessen for alt som sorterer under dette departementet er svært laber der i gården, er det vel ingen stor fare; forhåpentlig kan vi si, med A. O. Vinje: «Den dag kjem aldri.»
Jordal selv har bestandig fremstått som en svært streng, tidvis nådeløs kritiker av det som skrives og utgis i Norge, og han har hudflettet anerkjente forfattere (ikke minst Karl Ove Knausgård, som han av en eller annen grunn har gått ut mot ved flere anledninger). Han er utvilsomt en kritiker som ønsker å fortelle folk hva som er god og dårlig kultur – eller litteratur – og denne trangen kan innimellom være forfriskende. Men det hender den kompromissløse holdningen fører ham ut i det regelrett nidkjære, og som redaktør har han paradoksalt nok vært i stand til å sette ting på trykk som overhodet ikke oppfyller hans egne strenge kvalitetskrav. Et usedvanlig grelt eksempel forekommer nettopp i det siste nummeret av Vinduet, som åpner med en artikkel hvor forfatteren Finn Iunker underkaster bøkene til Ole Robert Sunde en forsøksvis kritisk granskning. Mer enn forsøksvis blir den aldri; det er lenge siden jeg har lest en litteraturkritisk tekst hvor skribenten med en slik selvsikkerhet bommer på målskiven, jeg blir nesten imponert over at det lar seg gjøre å ta så suverent feil omtrent hele veien. Iunker bruker fem og en halv side på å gjennomgå Sundes omfattende og mangslungne forfatterskap, og allerede tittelen, «Grønnsakprosa», gjør det ettertrykkelig klart hva vi har i vente; her kan Sunde la alt håp fare. Iunkers konklusjon i sluttavsnittet holder unektelig hva tittelen lover: «Ole Robert Sunde er ikke i stand til å uttrykke seg skriftlig. Jeg forstår ikke hvorfor noen leser bøkene hans.»
Stort mer suffisant nedlatende enn dette kan vanskelig en kritiker bli, men det Iunker bedriver i denne overfladiske teksten, er ikke kritikk, det er nedrakking og skittkasting; to ofte beinharde kritikere som F.R. Leavis og Marcel Reich-Ranicki blir rene engler sammenlignet med Finn Iunker. Dessuten behersket disse to sin profesjon, mens Iunker med (dis)respekt å melde opptrer som en ren dilettant på kritikkens område. Metoden hans består hovedsakelig i å sitere noen løsrevne setninger fra Sundes produksjon, for deretter å analysere dem så vrangvillig som mulig, ofte med ytterst bisarre resultater. Et sted griper han fatt i starten på teksten «Tre brødsmuler» fra All verdens småting (1996), der Sunde skriver: «Nei, det er fem, og den største av dem viser ikke til et brød, men til det andre stedet […].» Iunkers kommentar: «Skriveteknisk kan det være en utfordring når dagligtale eller annen normal språkbruk ikke frembyr noen opplagt løsning på problemer som oppstår, i dette tilfelle hvordan forbindelsen mellom to objekter skal omtales, nemlig en smule og et brød. ‹Vise til› gjør ikke nytten, blant annet fordi ‹vise til› normalt uttrykker en relasjon mellom objekter i ulike sfærer, som i ‹symbolet X viser til verdien 5›.» Det gravitetiske vitenskapelige alvoret som her vies skildringen av en smule og et brød, er et prakteksempel på ufrivillig humor, og i tillegg er dette språkfilosofi på det mest solide hobbynivå; har Iunker aldri mottatt offentlige brev som starter med formuleringen «vi viser til Deres henvendelse»? Hvem og hva er det som er X og 5 i en slik sammenheng?
En aforistisk formulering som «gode bøker er ikke tunge å bære» blir utlagt så bokstavelig at man må gruble over om det rabler for Iunker: Han hevder at det er «vanskelig å følge tanken som ligger til grunn for påstanden, ettersom de fleste bøker ikke er tunge, uavhengig av om de er gode eller dårlige, mens noen bøker vitterlig er tunge å drasse på, for eksempel mange gode oppslagsverker» (jeg formelig ser for meg hvordan Iunker sleper med seg et 20-binds leksikon gjennom Oslo sentrum). Begriper virkelig ikke forfatteren Finn Iunker at Sundes formulering er metaforisk ment, og har han ikke oppdaget allusjonen til Håvamål? «Betre byrdi du ber ’kje i bakken enn mannavit mykje.» Iunker fortsetter med å gjøre oppmerksom på hvor mye Jan Kjærstads Det store eventyret (1987) veier, noe jeg for fyrens egen del håper er et forsøk på å være morsom, men det ser strengt tatt ut til at han betrakter det som relevant informasjon.
Slik durer Iunker i vei, uten å si et ord om tematikk eller sette bøkene inn i en større litterær sammenheng, og ingenting blir formidlet angående handlingen i romanene (for eksempel er det visst under Iunkers verdighet å opplyse om at fjorårets roman Penelope er syk er en selvbiografisk bok om sorg). Han tar overhodet ikke opp Sundes forhold til forfattere som Joyce, Claude Simon og Proust eller tenkere som Maurice Blanchot, Walter Benjamin, Theodor W. Adorno og Gilles Deleuze, og det faller ham tydeligvis ikke inn at Sundes brudd med normal syntaks er et ytterst bevisst grep (tittelen på en posthum diktsamling av Birger Sjöberg – Syntaxupproret (1955) – kan langt på vei benyttes om den sundeske poetikk). Det enkle, firkantede språket Iunker etterlyser, er nettopp det språket Sunde ikke ønsker å skrive; eller innbiller Iunker seg at han i sin tid skrev en roman på 300 sider uten å sette punktum fordi det nå engang falt seg sånn? Tematikken i Sundes komplekse bøker gjør Iunker seg for øvrig ferdig med på følgende vis, også dette i sluttavsnittet:
Jeg burde kanskje ha diskutert Ole Robert Sundes ideer, men jeg har ikke funnet noen. Jeg finner ingen evne til å ordne sekvenser av ord som setninger, eller sekvenser av setninger som avsnitt, eller sekvenser av avsnitt som kapitler. Jeg finner bare en vegeterende nesten-bevissthet med behov for å formulere banale tanker på en litterær måte.
Kan ikke Iunker like gjerne ta skrittet fullt ut og slå fast at Ole Robert Sunde er navnet på en norsk nepe? (Artikkelen inneholder en flott helsides illustrasjon av en slik grønnsak.) For øvrig er det jo bemerkelsesverdig at denne nepen tross alt er i stand til å formulere tanker, om enn aldri så banale, og det til og med på en litterær måte. Her glipper det litt for Iunker i iveren etter å pulverisere offeret, men han kan sikkert ordne opp i fadesen når han trykker teksten i en essaysamling; først må han bare frakjenne noen flere kolleger ethvert talent for å få nok tekster til en hel bok. Jeg gleder meg til å anmelde hans Samlede slakt.
Iunker tar seg ellers tid til å fortelle en anekdote om Nordahl Griegs bruk av ordet «fitte», utelukkende fordi Sunde anvender det samme ordet her og der, og for å meddele oss at i et av supplementsbindene til Norsk riksmålsordbok blir «fitte» betegnet som kjønnsnøytralt «når det brukes om personer», altså som skjellsord. Denne overmåte viktige kjensgjerningen burde Sunde ha merket seg, skriver Iunker, uvisst av hvilken grunn. Selvfølgelig er Sunde fullstendig fortrolig med dette saksforholdet, i likhet med de aller fleste, og hva i himmelens navn er poenget med en slik opplysning? Mener Iunker at det er galt av Sunde å betegne det kvinnelige kjønnsorgan på denne måten; skal «fitte» fra nå av bare være synonymt med «drittsekk», i det minste inntil Riksmålsordboken utgir enda et supplementsbind? En såkalt kritiker som hengir seg til denne typen digresjoner, kan man vente seg det meste av, og Iunker skuffer ikke: Når Sunde stiller spørsmålet om hvorvidt en myhank eller et stankelbein er i stand til å drømme, rykker Iunker straks ut med en belærende henvisning til noe han har lest om insekters bevissthet i The Independent (og det dreier seg sikkert om interessant lesning), samtidig som han gir Sunde en korreks fordi han ikke har foretatt en «undersøkelse av stankelbeinets (mulige) drømmeverden». Igjen kan jeg ikke la være å studere på om dette er et forsøk på å være morsom, men humoren later til å være sørgelig fraværende i denne avsindig pompøse teksten. Poenget er snarere at Iunker her som ellers i teksten er heseblesende opptatt av å vise hvor mye han selv kan – mens den vegeterende Sunde fremstilles som en ussel ignorant og vanvittig nok frakjennes statusen som en «nysgjerrig forfatter». Iunkers egen nysgjerrighet strekker seg uansett ikke til Sundes bøker, som han enten må ha nøyd seg med å bla litt i eller har lest i stupfylla. Og dette sier jeg av barmhjertighetsgrunner, for hvis Iunker har underkastet bøkene et inngående studium, med dette begredelige resultatet, må det ha funnet sted en kortslutning i fyrens intellekt.
Ole Robert Sunde er ingen nasjonalhelligdom eller hellig ku, alle lesere må naturligvis få mene hva de vil om ham. Også jeg, som setter ham høyt, kan uten videre se at han har sine unoter: Setningene hans flyter innimellom altfor mye ut, han vikler seg inn i tankebaner han ikke greier å vikle seg ut av igjen, forsvinner inn i erkjennelsesmessig tåke, og assosiasjonene sitter nå og da så løst at det er umulig å følge med i svingene. Under lesingen av bøkene hans har jeg av og til tenkt på noe en anmelder en gang skrev om en utgivelse av den nå avdøde Yale-professoren Geoffrey Hartman, sitert etter hukommelsen: «Hartman står ikke lenge nok stille på en bokside til at jeg kan få tak i hva han mener.» Samtidig må det understrekes at Sunde selv er hjertelig klar over alt dette og forsyner bøkene sine med selvironiske kommentarer om hvordan setningene hans kan ha en tendens til å ese ut – som i den svært tiltalende romanen Kalypso (2006), en bok Iunker ikke så mye som nevner: «ETTER Å HA SAMTALT, med min redaktør, om å skrive kortere setninger, hadde jeg begynt å gå turer for at det skulle avholde meg fra å skrive lange setninger.» Denne erklæringen er vel til og med begripelig for Iunker, som stort sett ikke nettopp anstrenger seg for å trenge inn i Sundes verbale univers.
Dessuten er ingen forfattere feilfrie, ikke engang Homer, Dante og Shakespeare, ja, faktisk heller ikke Finn Iunker, hvor underlig han enn måtte synes at dette virker. Selv har jeg utvilsomt skrevet anmeldelser jeg ikke er særlig stolt av lenger, raljerende, overfladiske og kjepphøye. Til min unnskyldning kan jeg si at jeg var ung, men den unnskyldningen har ikke Finn Iunker, som er en mann på snart 50. Det er muligens den gryende 50-årskrisen som driver ham (slapp av, Finn, man kommer over den); eller kanskje han har drukket av ungdomskilden, siden han er i stand til å uttrykke seg så grunnleggende pøbelaktig pubertalt som han gjør i teksten om Sunde. Når han i samme slengen prøver å legge an en myndig professoral tone, blir resultatet det totale kaudervelsk, en særegen variant av det Arnulf Øverland kalte «sproglapskaus». Dessverre for Iunker befinner også tankeinnholdet seg på lapskausnivå, skjønt kanskje det er en form for ratatouille han har kokt sammen. Eller, for å gripe til et nærliggende ordspill: Ratatull.
Det kan unektelig være underholdende å lese et ramsalt slakt hvis det er velformulert og vittig (Dorothy Parker var en mester på området). Iunkers artikkel er ingen av delene; den er gretten, ugenerøs, pedantisk og – som allerede mer enn antydet – dårlig skrevet; tar man utgangspunkt i denne teksten, kan det konstateres at han så avgjort ikke er den rette til å beskylde andre for å være elendige stilister. Et av mannens yndlingsord later til å være «liksom»: «Ole Robert Sunde er liksom litt uheldig i ordvalget – hele tiden.» «Instansen som fører ordet i Ole Roberts Sundes tekster, er liksom ikke helt present.» «I essayet ‹Definisjoner› virker ulike stikkord som ‹whisky›, ‹skulderveske›, ‹flatus› og ‹nix› [latin for ‹snø›, HH] igangsettende ved at de liksom slår an en gnist i fortellerinstansens bevissthet (eller nesten-bevissthet) – uten at det helt tar fyr.» Alvorlig talt, Iunker, er alt dette noe som bare skjer på liksom eller skjer det virkelig, går det an å bestemme seg? Også her tyr artikkelforfatteren til det ubegrunnede uttrykket «nesten-bevissthet», som i skjønn forening med det like ubegrunnede «vegeterende» er en gjenganger i artikkelen hans – noe stort mer fornærmende og infamt skal det godt gjøres å si om en forfatter, selv om Iunker prøver å helgardere seg ved å presisere at det er snakk om «fortellerinstansen». Å, kyss meg i narratologien! Den kvalitetsbevisste redaktør Jordal gir imidlertid gladelig omtrentlighetene sin velsignelse. For dette er jo så gøy og kontroversielt – liksom.
Iunker utviser en oppsiktsvekkende mangel på forståelse for at litterært språk ikke er riktig det samme som dagligspråk. Den skjønnlitterære forfatteren Finn Iunker er sannsynligvis på det rene med denne avgjørende forskjellen; den aspirerende kritikeren av samme navn er det åpenbart ikke. Dette fremgår tydelig av et lengre avsnitt hvor han gir erkepedanten i seg frie tøyler ved å gripe fatt i en formulering fra et essay om whiskymerket Laphroaig i samlingen Jeg er et vilt begrep (2007): «… denne whiskyen fra dette stede[t]s topografi, som jeg i embets medfør har drukket mye av,» skriver Sunde, og Iunker skrider til verket ved først å påpeke at «topografi» egentlig betegner «en beskrivelse av et sted eller et terreng, slik at ‹whisky fra dette stedets topografi› ikke betyr noe annet enn ‹whisky fra dette stedets terrengbeskrivelse›». Storsinnet nok innrømmer han riktignok at ordet «etter hvert har gått fra å betegne beskrivelsen til å betegne det beskrevne objektet, altså terrenget selv – ‹whisky fra dette stedets terreng› –, selv om ‹topografi› også i denne betydningen vil antyde at det er tale om terrengets mer abstrakte kvaliteter, som når høydeforskjeller markeres med ringer på et kart». Etter denne høytidelige utlegningen på akademisk dustespråk, plasserer Iunker Sunde på skolebenken:
En norsklærer ville uansett ha foreslått å erstatte «fra dette stedets topografi» med «herfra», og når det gjelder relativpronomenets tendens til å alliere seg med foregående ord uavhengig av ordets funksjon i foregående setning, legger vi merke til at «whisky fra dette stedets topografi, som jeg i embets medfør har drukket mye av» nok kunne ha blitt erstattet av «whisky herfra har jeg drukket mye av» uten at noe vesentlig hadde gått tapt – om her finnes noe vesentlig overhodet.
Utsagnet etter tankestreken er nøyaktig hva man kan vente seg av Iunker, i og med at han er monomant opptatt av å forsikre leserne om Sundes totale betydningsløshet, men ålreit: Sunde burde kanskje ha satt inn en konjunksjon etter «topografi» og det påfølgende kommaet, men dette er en ufattelig pirkete innvending fra Iunkers side; ingen lesere er så naive at de innbiller seg at Sunde drikker av topografien. Når det gjelder påstanden om at intet vesentlig ville ha gått tapt hvis Iunkers endringsforslag ble gjennomført, er svaret innlysende: Det litterære språket, den stilistiske egenarten ville ha gått tapt, vi ville hva sittet igjen med en normal, helt grei og lite minneverdig formulering.
For å hente et anskueliggjørende satirisk eksempel fra et essay av André Bjerke, skrevet da samnorskdebatten var på sitt mest intense. I Pan har Hamsun en fantastisk setning som skildrer nordlandsommerens ankomst på det mest presist poetiske vis: «Det begynte å bli ingen nat.» Som Bjerke sier, ville en norsklærer som kom over dette i en skolestil, straks ha tatt affære og gitt eleven beskjed om å rette setningen til normalprosa – à la «Det tok til å bli lysere om natta.» Selv Iunker må da kunne se at noe uhyre vesentlig i så fall ville ha gått tapt, eller kanskje han er tilbøyelig til å felle samme dom over Hamsun som han feller over Sunde: «Knut Hamsun er ikke i stand til å uttrykke seg skriftlig. Jeg forstår ikke hvorfor noen leser bøkene hans.»
Med en slik tekst som dette – gjerrig, uetterrettelig, harelabbaktig, arrogant, dum og selvtilfreds – har definitivt ikke Finn Iunker gjort den norske litteraturkritikken en tjeneste. Jeg vil derfor igjen betone at «Grønnsakprosa» ikke er litteraturkritikk; teksten seiler under falskt flagg og bærer primært preg av å være en slags diffus hevnakt (ikke nødvendigvis av det personlige slaget) – uten at jeg skal spekulere over hva som i så fall ligger bak. Det merkeligste er at redaktør Jordal antok noe så overfladisk og ugenerøst; kanskje ønsket han å avslutte sin redaktørperiode med bravour, og det har han for så vidt lykkes med, på et vis som kan få herostratiske konsekvenser. Og hva Iunkers fremtidige løpebane angår, vil jeg absolutt råde ham til å fortsette som skjønnlitterær forfatter, men innstendig anmode ham om å førtidspensjonere seg som kritiker. På det siste området er han en amatør av så forbausende dimensjoner at det ikke finnes håp for ham.