Louis-Ferdinand Céline er den eneste forfatteren (ved siden av Karl Kraus og Antonin Artaud) hvis kataklysmiske og krampaktige verk har nådd «det punktet hvor det grusomme ikke er mer enn én adspredelse blant flere», med andre ord: det 20. århundrets historie forstått gjennom ideen om den menneskelige rase som uhelbredelig patologi med behov for en ny poesi.
Le Monde, 17.12.2009
Hva? Céline nå igjen? Og enda flere brev? Etter alle de som allerede er utgitt av Gallimard i de såkalte Céline-mappene og delvis publisert på nytt i utgavene av NRF(og i tillegg til alt dette, korrespondansen som utkom i «Den hvite serien»1 og det til og med ganske nylig)? Hvilken interesse har vi av dette? Ja, hvilken interesse (tenker de mest blaserte eller de som tror seg å være det) har vi av på ny å dukke ned i de rallende utgytelsene til denne følsomme stabeisen med – rett skal være rett – den genialt komiske kraften, men hvis forskrudde offerrolle, onde hensikter, endeløse angsttokter og uttværende forstillelser har slått tilbake på ham selv?
Jo, nettopp fordi gjenopptakelse ikke er det samme som gjentakelse. For hvis det finnes utgivelsesprosjekter som begrenser rekkevidden av et verk, av en erfaring, av en visjon, finnes det andre som frigjør dem, utvider dem, som får frem deres uendelige variasjoner og infernalske kompleksitet. Når det gjelder det eksplosive tilfellet Céline (det vil si den utrettelige fortrengningen som det alltid er underlagt), burde det være unødvendig å påpeke at denne utgivelsen i Pléiade-serien, som inkluderer mange tidligere upubliserte brev, tilhører den andre kategorien, siden den medfører et balansert fokus og et definitivt klangrom.
Gjennom å dekke et tidsrom (1907-1961) som kort sagt faller sammen med den urolige og omflakkende tilværelsen til en viss Louis Destouches på vei til å bli forfatteren Céline, viser den i første rekke hvordan tonen i stemmen hans mer og mer smelter sammen med den epileptiske stilen i romanene fra og med Féerie pour une autre fois(«Eventyr for en annen tid», 1952).
Videre, og fordi alle mottakerne som hittil har vært spredt, nå endelig er samlet i kronologisk rekkefølge, er det ikke bare det rike og nyanserte retoriske registeret som Céline varierte alt etter om han henvendte seg til sine elskerinner, sine venner, advokater, forleggere, andre forfattere, osv., som springer en i øynene, men også, den fascinerende kraften i en ekstrem klarhet og en strategisk teft uten like. Et vell av perler og underverk eksisterer med selvfølgelighet side om side med det odiøse biologisk-rasistiske delirium fra de famøse pamflettene som ellers ikke er tilgjengelige for leseren da de stadig er forbudt å trykke opp igjen.
Men først og fremst viser denne briljante korrespondansen, som for alvor besegler hans tilhørighet blant topp fem av franske brevskrivere (sammen med Sévigné, Voltaire, Sade – for øvrig den eneste hvis korrespondanse ennå ikke er utgitt i Pléiade-serien – og Flaubert), enda en gang at i motsetning til den forterpede klisjeen som sirkulerer, finnes det ikke to stykk Céline, på den ene siden den nedrige antisemitten og på den andre den geniale stilisten, forfatteren av den stadig tolererte – fordi «litterære» – Reisen til nattens ende og de senere «uleselige» romanene, han som signerte pamfletter og alt «det andre», men ett eneste, om enn mangfoldig, «Céline-tilfelle».
Uansett, dette er den eneste forfatteren (ved siden av Karl Kraus og Antonin Artaud) hvis kataklysmiske og krampaktige verk har nådd «det punktet hvor det grusomme ikke er mer enn én adspredelse blant flere», med andre ord: det 20. århundrets historie forstått gjennom ideen om den menneskelige rase som uhelbredelig patologi med behov for en ny poesi.
Derfra kommer, i brevene som i alle romanene, mylderet av disse konstante motsetningene mellom «nedslakting» og «eventyr», «forheksning» og «dans», «delirium» og «kniplinger», som for å avdekke det Céline opplever, sanser, ser, forstår og ikke slutter å gruble over etter at han, som det fordømte gjenferdet fra underverdenen han aldri skulle opphøre å være, er kommet tilbake fra 1. verdenskrig og Afrika.
Det er grunnen til at Reisen til nattens ende, på et metafysisk plan, oppnår mer enn å innlede fasen med Célines «normale» tilstedeværelse blant likemenn. Faktisk plasserer han seg fra og med denne negative rigiditeten («Jeg er spesialist på lik»), følelsesmessig sett, i et punkt i utkanten av det menneskelige hysteri som ble hans skjebnes lodd («Jeg gleder meg kun over det groteske i dødens grenseland», skrev han til Léon Daudet i 1932) og grusomme kall (et «ulykkens kall» som han sier samme år).
Styrt av nysgjerrigheten, kikkermentaliteten, og tendensen til å styrte ned i det verste for å nyte av det: det er denne eiendommelige «fordømmelsen» i krysningspunktet mellom hans hang til det skrekkelige og hans forbløffende anlegg for letthet som gir ham evnen til verbalt sett å overgå katastrofen som er i emning, å sette fart mot en direkte nedstigning i «tingenes intimitet, i fibrene, nervene, tingenes følelser, kjøttet» … Et «grusomt arbeid» gjennomført «i transe», «slik et medium får bord til å bevege seg».
Parallelt med brevene som er et forvarsel om hans kuriøse Entretien avec le Professeur Y («Intervju med Professor Y», 1955) der han definerer sin metode og stil ved hjelp av berømte bilder, som det av en følelsesmessig «métro» og av et språk som likner en «stokk» som på forhånd er vridd for å fremstå som «rett» når den er kastet i vannet, er det i tillegg en forbløffende åpenbaring å bli klar over at han fra og med 1947 sammenlikner sitt virke med en arkeolog for det immaterielle: «Alt er allerede i luften synes det meg. Jeg har tjue luftslott som jeg aldri vil kunne besøke. (…) Når jeg nærmer meg disse slottene er jeg nødt til å frigjøre dem, fjerne dem fra en masse av tåke og skrot … jeg meisler, hakker, graver, fjerner all massen, en slags hard bomull som de er innhyllet i. (…) Jeg skaper faktisk ingenting. (…) Alt er skapt utenfor seg selv – i luften tenker jeg …».
Hans Ariel-side er for alltid i kamp med Caliban (eller «Lucifer»): I brevene til denne veldige sjamanen som i selvpåført sanseforvirring ser seg selv som en hevnende Hamlet, dukker Shakespeare-referansene like ofte opp som heksene i Macbeth. Rimbaud slo fast at «striden i ånden er like brutal som kamp mellom menn». «Man må ha en særlig åndelig styrke for ikke å gå seg vill blant menn og ting», istemmer Céline, som var i besittelse av denne styrken som bare det. Konklusjon? «Kabom! Amen!»
Lettres de Céline («Célines brev»), utgave ved Henri Godard og Jean-Paul Louis. Gallimard, «Bibliothèque de la Pléiade», 2080 sider, 66,50 euro.
På samme forlag: Philippe Sollers: Céline, utvalgte tekster fra perioden 1963 til 2009.
Oversatt fra fransk av Cathrine Strøm
1 NRF: La Nouvelle Revue française, fransk tidsskrift utgitt av Gallimard.
«Den hvite serien»: Bokserie hos Gallimard, opprettet i 1911. O.a.
