ENQUÊTE. 4. januar blir det avgjort om Julian Assange skal utleveres til USA. Seks meningsytringer om WikiLeaks’ virksomhet.
Den er en av nyere tids mest høyspente rettsprosesser, men likevel underlig lite omtalt.
Gjennom 2020 pågikk en utleveringssak i rettssystemet i Storbritannia, der Julian Assange (49) har vært fengslet siden april 2019. Det amerikanske justisdepartementet har tiltalt australieren Assange for 17 tilfeller av spionasje og et enkelt tilfelle av sammensvergelse i den hensikt å hacke myndighetenes datasystemer, for derved på ulovlig vis å ha fått tilgang til klassifiserte dokumenter, som siden ble lekket via WikiLeaks. Tiltalen er tatt ut under landets spionasjelov fra 1917, og påstanden lyder på 175 års fengsel.
4. januar blir det klart om begjæringen om utlevering har ført frem. Dersom dommer Vanessa Baraitser kommer fram til at Assange kan utleveres, går saken videre til innenriksminister Priti Patel, som tar den endelige beslutningen.
Vagant stilte seks offentlige debattanter følgende spørsmål:
1) Hvordan vurderer du alt i alt Julian Assange og WikiLeaks’ virksomhet? Dreier det seg om aktivisme, om publisistisk arbeid eller om noe historisk nytt tredje?
2) Fortjener Assange at man står last og brast med ham med henvisning til pressefriheten, eller faller måtene WikiLeaks deler med allmennheten myndigheters og det militæres dokumenter på utenfor journalistikkens arbeidsmetoder og etiske normer?
3) Hvordan stiller du deg til den mulige utleveringen av Julian Assange til USA?
Alex Iversen, medieviter, Bergen:
«Assange-saken setter grunnleggende liberale og presseetiske prinsipper opp mot hverandre»
1) Jeg er dypt ambivalent til Assange, og sliter med å bli enig med meg selv om hva jeg egentlig mener. Saken hans setter grunnleggende liberale og presseetiske prinsipper opp mot hverandre. På den ene siden har WikiLeaks og Assange bidratt med viktige avsløringer, særlig knyttet til amerikanske krigsforbrytelser i Irak. På den andre siden har han handlet grovt uansvarlig i sin publiseringspraksis, og potensielt bidratt til å sette menneskeliv i fare. Det var derfor The Guardian og The New York Times avbrøt samarbeidet med ham. Den ansvarlige måten Edward Snowden – en sann helt, som bør benådes og få lov til å vende hjem – håndterte den informasjonen han hadde tatt med seg fra NSA på, står i opplysende kontrast til Assange og WikiLeaks’ kritikkverdige fremgangsmåter. I tillegg har Assange latt seg bruke av autoritære krefter, som russisk etterretning, for å undergrave demokratiske institusjoner, noe som ble dokumentert i Mueller-rapporten. At han også bidro til å spre konspirasjonsteorien om at Seth Rich ble myrdet, lar seg ikke forsvare under noen omstendigheter.
2) Igjen, jeg er usikker. Men jeg tror jeg lander på at Assange fortjener støtte fra pressen, og at det å forsvare pressefriheten skal få veie tyngst i denne saken. Ikke fordi Assange er en hyggelig og rettskaffen type, det er han beviselig ikke, men fordi virksomheten hans faller inn under journalistisk arbeid. Beskyttelse av journalister og journalistikk må være grunnleggende og prinsipiell. Den kan ikke være avhenging av at man liker, eller er politisk enig eller uenig med de enkelte aktørene, fra sak til sak.
3) Ideelt sett bør Assange utleveres til USA og frikjennes. Hvor store sjansene er for at det faktisk skal skje, synes jeg det er vanskelig å vurdere. Men amerikanske domstoler er tradisjonelt sett svært uavhengige, og forsvaret for det første grunnlovstillegget står sterkt i amerikansk rettspraksis.
Mímir Kristjánsson, bystyrerepresentant for Rødt, Stavanger:
«WikiLeaks har bidratt til en mer sannferdig offentlig debatt»
1) Nå trenger det ikke å være noen motsetning mellom aktivisme og publisistisk arbeid, men WikiLeaks driver primært med det sistnevnte. WikiLeaks er ikke en nettside der hvem som helst kan publisere hva de vil, men velger nøye ut materiale for publisering. Organisasjonens slipp av hemmeligstempla dokumenter står i tradisjonen etter The New York Times’ publisering av The Pentagon Papers fra 1971, og har bidratt til en bedre og mer sannferdig offentlig debatt verden over. WikiLeaks har dessuten samarbeidet tett med en rekke anerkjente mediehus, som The Guardian, The New York Times, El País og så videre.
2) Det Julian Assange står tiltalt for i London er ikke voldtekt eller å ha publisert informasjon lekket fra Putin. Han står tiltalt for å ha lekket krigshemmeligheter fra USA. Alt annet er i denne sammenhengen bare distraksjoner og avledninger, for å bruke Klassekampen-redaktør Mari Skurdals ord. Slik Edward Snowden har påpekt, står Assange tiltalt for «det beste arbeidet WikiLeaks noensinne har gjort, og som har høstet priser i praktisk talt alle land på kloden, inkludert USA». Det er ingenting i WikiLeaks’ metoder som tilsier at ikke en samlet verdenspresse bør slå ring om Assange i denne saken. Ikke minst gjelder det de mange mediene som har publisert avsløringer med bakgrunn i lekkasjer fra WikiLeaks.
3) Dersom USA kan få utlevert enhver publisist som bringer deres krigshemmeligheter fram i lyset, vil det være et gigantisk tilbakeslag for pressefriheten verden over. Julian Assange fortjener priser for sitt arbeid, ikke opp til 175 år i et amerikansk fengsel. Det er en gåte for meg at så få norske medier har stilt seg solidariske med Assange i kampen mot utlevering. I norske avislederartikler kan man lese mange festtaler om pressefrihet og fordømmelser av Trumps angrep på demokratiet, men når Trump reint faktisk har prøvd å fengsle en publisist, blir det helt tyst. Denne tausheten har vært forunderlig og pinlig å være vitne til.
Håkan Lindgren, frilansskribent, Stockholm:
»Edward Snowden framstår som Assanges motsats«
1) Historien om WikiLeaks är en cirkus där värdefulla avslöjanden blandas med tvivelaktiga arbetsmetoder. Det är bra, för det visar oss världen som den är: komplicerad. Massmedia har alltför lätt tappat bort de större frågorna och gjort alltihop till en story om personen Julian Assange – skurk, hjälte eller galning? Han själv spelar gärna alla tre rollerna så länge det betyder att det är han som har huvudrollen.
2) För min del får en journalist eller en människorättsorganisation bryta mot lagen om det är befogat för att avslöja riktigt grova missförhållanden, men om de vill behålla mitt förtroende får de inte bryta mot sin egen yrkesetik. WikiLeaks har bytt principer lika ofta som Groucho Marx – från »sanningen åt folket!« till »vi behåller vissa uppgifter som utpressningsmaterial (›nuclear option‹) om något skulle hända Assange«. Jämför med Edward Snowden, som framstår som Assanges motsats. Han resonerar som ett underrättelseproffs – lugnt och principiellt – efter att han bestämt sig för att läcka.
Övervägde jag att riskera livet som visselblåsare skulle jag gå någon annanstans. Dessutom köper jag inte grundpremissen att erfarenhet, kunskaper och överblick är en fråga om enkel addition: addera ett par hundra amatörer och deras samlade åsikt (om inte Assange bestämmer sig för att strunta i den) kommer att vara lika mycket värd som en specialists omdöme. Det handlar inte bara om risken att skada tredje part. Hur kan gänget bakom WikiLeaks veta att de inte utnyttjas av uppgiftslämnare med en dold agenda? Uppgifterna kan vara sanna, agendan kan ligga i urvalet. Kopplingen till Israel Shamir, som bland annat överlämnat material om oppositionen i Belarus till diktatorn Lukasjenka, väcker frågor om WikiLeaks egen agenda.
3) Ett vackert slut på hela cirkusen skulle vara att USA övertalade Assange och Snowden att överlämna sig till det amerikanska rättsväsendet i utbyte mot en rejäl strafflindring. Obama sänkte straffet för Chelsea Manning från 35 år till sju, och hon är nu fri.
Rune Ottosen, leder av varslerutvalget i Norsk PEN, Oslo:
«Makten tåler ikke å få sine verste handlinger blottstilt»
1) Julian Assange har gjennom WikiLeaks hatt stor historisk betydning ved å gjøre kjent hemmeligstemplet materiale som varsleren Chelsea Manning lastet ned fra serveren hun hadde tilgang til i sin jobb i det amerikanske forsvaret. Her ble det avdekket grove krigsforbrytelser fra USAs side i krigføringen i Irak og Afghanistan. Denne dokumentasjonen har forandret hvordan historien om disse krigene skrives, fordi den inneholder ugjendrivelige bevis på omfattende menneskerettighetsbrudd. Den viktigste funksjonen til WikiLeaks har vært å gjøre denne dokumentasjon tilgjengelig og søkbar for et globalt publikum. De harde angrepene på og rettsprosessen mot Assange er både en hevn og et signal til varslere. Makten tåler ikke å få sine verste handlinger blottstilt for all verden. Dommen mot Chelsea Manning på 35 års fengsel (senere redusert av president Obama) og tiltalen mot Assange, som kan gi 175 års fengsel, taler sitt tydelige språk.
2) Julian Assange fortjener støtte fra alle som er opptatt av ytringsfrihetens vilkår. Det er journalistikkens oppdrag å avdekke maktens sanne ansikt. President Obamas rådgivere skjønte at de ikke kunne rettsforfølge Assange uten å saksøke The New York Times, siden begges rett til publisering er beskyttet av First Amendment, det første grunnlovstillegget. President Trump har omdefinert First Amendment og sier at det ikke beskytter journalister utenfor USA. Dette kombinert med bruken av den såkalte Espionage Act mot publisering, kan få svært alvorlige konsekvenser for ytringsfriheten globalt.
3) Alle forsvarere av ytringsfrihet må protestere mot en utlevering. Hvis journalister i andre land kan fengsles og utleveres til USA for å eksponere maktens handlemåter, vil dette ha en kraftig nedkjølende effekt. FN-rapportør Nils Melzer har gjort det klart at behandlingen av Assange innebærer brudd på menneskerettighetene. Da jeg var til stede under rettsaken i februar, så jeg med egne øyne at Assange ble behandlet som en terrorist og frarøvet elementære rettigheter som muligheten til å kommunisere med sine forsvarere på vanlig vis. Assange er kun blitt dømt for brudd på kausjonsbestemmelsene. Maksimumsstraffen ble sonet ferdig i april i fjor og han må nå regnes som en politisk fange.
Gisle Selnes, professor ved Universitetet i Bergen:
«Arven etter Assange vil bli uhyre tung å løfte»
1) Det er snakk om publisistisk arbeid, eller politisk journalistikk for det 21. århundret. WikiLeaks har flyttet grensene for hva det frie ordet kombinert med digital teknologi kan brukes til i kampen for å avsløre overgrep fra mektige aktører som har vennet seg til straffefrihet og dobbelt bokholderi uten ettersyn. Det er dette arbeidet Assange nå har sittet innesperret for i 10 år: Amerikanske myndigheter var livredde for at WikiLeaks’ nye måte å drive kildeinnsamling, redigering og publisering på, skulle gripe om seg og gjøre deres lyssky modus operandi til en saga blott. Og gudene skal vite at de har lykkes med dette: WikiLeaks har mistet det meste av sin slagkraft, og Assange er totalt isolert fra omverdenen. I offentlighetens øyne er han ikke lenger den tungt prisdekorerte journalisten bak historiens største skup, men en tidligere hacker og mulig overgrepsmann som har yppet seg mot verdens mektigste fiende – og tapt. Når dommen er falt, er det større behov enn noen gang for å rydde opp i den offentlige omtalen av Assange og WikiLeaks, undersøke mer systematisk hva det er slags «tredje» publisistisk praksis overmakten forsøker å hindre utviklingen av – og kjempe for at den likevel (igjen) skal bli mulig å praktisere. Men dette krever mot og kunnskap som de færreste av oss besitter i en så eksplosiv kombinasjon som Assange gjorde. Arven etter Assange vil bli uhyre tung å løfte, og det er neppe sannsynlig at han selv vil ha kapasitet til å ta opp tråden der han måtte slippe den etter at Lenín Moreno overtok som Ecuadors president i 2017.
2) Assange fortjener all den støtte han kan få. Det betyr ikke at WikiLeaks’ metoder er hevet over kritikk, men etter 10 år med storstilte svertekampanjer verserer det så mange usannheter om organisasjonens arbeidsmetoder, at det påhviler Assange-kritikerne å foreta en grundig gjennomgang av kildene de baserer sin kritikk på. Sannsynligvis vil de finne ut at det de trodde var etablerte fakta i saken, er rykter og oppspinn. I løpet av rettshøringene har Assanges samvittighetsfulle redigering av dokumentene han er tiltalt for å ha offentliggjort, blitt dokumentert hinsides enhver rimelig tvil. Assange kontaktet selv det amerikanske utenriksdepartementet for å bidra til å minimere risikoen for de personene som var omtalt. Men daværende utenriksminister Hillary Clinton var ikke interessert i å lytte til Assange. Usannheter om WikiLeaks’ arbeidsmetoder er blitt spredt systematisk etter at den amerikanske svertekampanjen ble initiert i 2010. Et av de sentrale kulepunktene lød slik: «Media campaign to push the radical and reckless nature of [W]ikiLeaks activities. Sustained pressure. Does nothing for the fanatics, but creates concern and doubt amongst moderates.»
3) Assange er den første journalisten som tiltales etter de beryktede spionasjelovene av 1917, designet for å kneble radikal politisk opposisjon, i grell kontrast til det første grunnlovstillegget. Assange er australsk statsborger, og tiltalen, som altså har en strafferamme på 175 år, omfatter ytringer og handlinger begått så å si alle andre steder i verden enn USA – et land Assange knapt nok har besøkt. Presedensen en utlevering vil skape, tilsier at en hvilken som helst journalist eller publisist vil kunne tiltales for å ha formidlet sannferdig informasjon om grove forbrytelser amerikanske myndigheter ikke vil at offentligheten skal få innblikk i.
Under fjorårets rettsforhandlinger argumenterte USAs advokater for at det ville vært fullt mulig å få The New York Times dømt etter de samme spionasjelovene for de legendariske Pentagon-lekkasjene, som forandret amerikanernes syn på Vietnamkrigen og bidro til president Nixons avgang: «Amerikansk høyesterett har aldri slått fast at en journalist ikke kan tiltales for å ha publisert forsvarshemmeligheter», sa James Lewis i et vitneavhør tirsdag 15. september. Ikke nok med det: Lewis hevdet også at forbrytelsen hefter ved det hemmelige materialet også i tredje, fjerde og femte ledd. Selv det å kjøpe en avis der lekkede dokumenter var gjengitt, vil kunne være straffbart etter de sterkt ideologiske spionasjelovene.
Med slike utsikter sier det seg selv at det vil være en katastrofe ikke bare for Assange selv, men også for demokrati og pressefrihet dersom Assange blir utlevert til USA.
