DEBATT. Assange-saken har nok en gang forårsaket knall og fall i det liberale kommentariatet.
E con gli occulti ferri i Tradimenti
Vide, e le Insidie con giusta apparenza …
Boccaccio, La Teseide, 34
1Det norske nyhetsbildet kan ikke akkurat betegnes som brokete. For snart tre år siden diskuterte jeg norske aviskommentatorers dekning av Assange-saken i artikkelen «Det liberale kommentariatets vekst og fall» (2018) på Vagants nettsider. Da var den påfallende konsensusen hovedsaken: Meningsjournalister gjentok hverandres tvilsomme poenger uten å forankre dem i undersøkende journalistikk eller granske dem gjennom kildekritikk. Metaforen «ekkokammer» har nærmest fått status som begrep i kritikken av ulike nettfora. Men kommentarene om Assange-saken minnet mer om en allegori: fortellingen om den hevngjerrige Ekko på jakt etter svikeren Narcissus.
Første uke i det nye året fikk vi en slags reprise – i konsentrert form og med et markant metapreg – av denne allegorien. I Morgenbladet gikk nemlig Aage Borchgrevink til stormangrep på det han hevdet er «venstresidens» dyrking av Assange som (falsk) profet eller helt. Han lenket til Tori Aarseths kommentarartikkel i M24, som i sin tur lenket videre til en rekke andre kommentarartikler, primært i engelspråklig presse, for å underbygge påstanden om at Assange ikke er noen helteskikkelse. Vi skal snart nøste opp noen av disse flokene, men la oss aller først se på ytterligere ett eksempel fra 2017, som jeg i forrige runde ikke snappet opp.
Eksempelet er hentet fra Eirin Eikefjords rettmessig famøse – og fremdeles udementerte – kommentarartikkel «Sannhetskrigen». Det er der vi finner den perfide karakteristikken av Assange som «en paranoid og narsissistisk klovn», en spydighet som trendet i den internasjonale shitstormen mot Assange på den tiden – særlig i The Guardian, som Eikefjord har en hyperlenke til. I artikkelen oppgir hun nøyaktig én kilde til, nemlig dokumentarfilmen Risk (2016) av Laura Poitras, som gir et moderat kritisk portrett av Julian Assange.
Det vil si: Eikefjord vil nok gjerne at vi skal tro at hun støtter seg til Poitras’ film, for det er den hun lenker til, men mest sannsynlig er det BT-kollega Frode Bjerkestrands omtale av filmen som er den reelle kilden: Begge de to filmsekvensene Eikefjord viser til, omtales også av Bjerkestrand, og ordlyden er så å si identisk. Eikefjord må altså ha bestemt seg for å hente inn en referanse til Poitras’ film, som var blitt en populær «kilde» for Assange-bashing, og så har tilfeldigheter eller tidspress gjort at hun importerte den via kollegaens kommentarartikkel – som hadde stått på trykk i samme avis bare noen måneder tidligere. En bedre illustrasjon på svertekampanjens selvforsterkende effekt er det vanskelig å tenke seg. Sic transit infamia nuntiorum: gjennom resirkulering av ferdigtygde perfiditeter.
25. januar debuterte Aage Borchgrevink som spaltist i Morgenbladet. Dermed var det duket for den første egengenererte morgenbladteksten om Assange på fire år,[1] under den idiosynkratiske tittelen «Dyrkingen av Julian Assange viser venstresidens begjær etter falske profeter, skriver Aage Borchgrevink». Her er det altså ikke Assange-saken, men personen Assange det skal handle om. Eller vent. Egentlig skal det heller ikke handle om ham: Det er den påståtte dyrkingen av Assange som er debutspaltens tema – og da altså som et symptom på venstresidens «begjær etter falske profeter». Allerede i tittelen registrerer vi knall og fall i det norske Assange-kommentariatet anno 2022: Mens det er fullt mulig å begjære én eller flere (konkrete) falske profeter, må et «begjær etter falske profeter» kunne sies å være tekstens foranstilte katakrese, eller på godt norsk: en tanketorsk. Den som måtte gå rundt og lete etter falske profeter, er garantert en inkvisitor og ikke en akolytt in spe. Et slikt begjær må det med andre ord være spaltisten som ris av, og ikke hans hovedfiende, «venstresiden».
Forrige gang Morgenbladet hadde en «egen» Assange-kommentar på trykk, var den signert Hilde Sandvik. Hun ga et oppfinnsomt referat av Holberg-debatten 2017, der Assange var en av deltagerne, for så å slå ham i hartkorn med de «stadig sterkere» monopolkreftene som ifølge Sandvik var i ferd med å ødelegge demokratiet. Kommentaren var adekvat illustrert av Marvin Halleraker: Assange med lang Pinocchio-nese som vaglepinne for fugler formet som Twitter-symboler og Facebook-likes. Sandvik hadde jo sagt at Assange ikke brydde seg om hvorvidt det han sa, var sant eller ikke! Tre år senere gjentar Borchgrevink det samme poenget: «Propaganda og konspirasjonsteorier er noen av de største truslene mot demokratiet og ytringsfriheten i dag, men Assange ser ikke ut til å bry seg så lenge de [sic] er allierte i kampen mot fiender som Hillary Clinton og ‘korporative media’.» I begge tilfeller glimrer kildene med sitt fravær.
I det praktisk talt Assange-løse MB-tidsrommet 2018–2022, altså mellom Sandviks og Borchgrevinks bidrag, tilbød jeg Morgenbladet ved flere anledninger tekster om Assange-saken. De fleste av dem endte til slutt i Klassekampen. Den viktigste grunnen til at de først ble tilbudt Morgenbladet, var ønsket om å nå en mer «moderat» lesergruppe som ikke nødvendigvis leser «venstresidas dagsavis». (Dessuten dekket Klassekampen på daværende tidspunkt Assange-saken på en forbilledlig måte, og var derfor den norske avisen som hadde minst behov for bistand.) Den eneste grunnen til at de nevnte tekstene ikke kom på trykk i Morgenbladet, er at jeg aldri fikk respons på mailene – med eller uten vedlagt manus – jeg sendte dem. Omsider fikk jeg altså (jf. note 1) kommentaren «Ingen varsler om varsleren» på trykk i papiravisen 27. juni 2020.
Morgenbladets linje er nok symptomatisk for det «liberale» akademiske segmentet, som vegrer seg for å ta stilling i politisk betente saker der man ikke aner hva man kan bli tatt til inntekt for. Vi husker jo avisens omstridte avgjørelse fra noen år tilbake om å kutte lederartikkelen. Også i dette tilfellet ble utfallet et slags kompromiss – mellom det å mene og det ikke å mene noe: Morgenbladet skulle trykke en lederartikkel i ny og ne, det vil si når det fantes saker det fremsto som viktig nok for redaksjonen å ha en mening om.
I samme tidsrom dukket det opp en rekke (forsøksvis) prinsipielle støtteerklæringer til Assange i andre norske aviser: Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Dagsavisen, Adresseavisen … Etter at Frøy Guldbrandsen overtok som BT-redaktør i 2019, har den tidligere Assange-verstingen til og med trykket to Assange-ledere! Og den andre av dem er det mest betingelsesløse forsvaret for Assange som har stått på lederplass i noen norsk avis (igjen med unntak av Klassekampen). «Utlevering vil være et tilbakeslag for varslere i hele verden», var tittelen 13. desember 2021, og konklusjonen lød slik:
En siste utvei kan være å få saken opp for den Europeiske menneskerettsdomstolen, som kanskje kan gi Assange rettferdig behandling. I mellomtiden skader det ikke om regjeringen og norske politikere også engasjerer seg. Til nå har de vært forbausende passive.
Støtteerklæringen er kjærkommen, men man kunne jo spørre hvorfor BT mener at norske politikere skal engasjere seg i saken, når avisens egne journalister ikke gjør det. Selv etter snuoperasjonen har det vært taust: Ingen av BTs gamle eller nye kommentatorer har skrevet om Assange etter avisens minikampanje mot ham i 2017–2018; BT har heller ikke dekket rettsforhandlingene i utleveringssaken.
Hva så med den «riksdekkende og globalt orientert[e]» ukeavisen Morgenbladet? Jo, selv på lederplass har den forholdt seg taus som graven om saken. Aage Storm Borchgrevink, derimot! Han utbasunerer sitt budskap så det ljomer i ekkogemakkene. Assange er ikke en syndebukk, slik det ble hevdet i Lena Lindgrens reportasje om moderne syndebukker i lys av René Girards teorier, der jeg (igjen) var et av intervjuobjektene. Ifølge Borchgrevink kan Assange være alle slags bukker vi kan forestille oss – heltebukk, grabukk, blindebukk, tullebukk – bare ikke syndebukk. Hvorfor ikke? Jo, fordi «venstresiden» dyrker ham som en helt eller en gud. «[H]va med en egen kirke for Assange-sekten?» spør Borchgrevink: «Da kunne man fått skattefradrag i tillegg.» Viddet er vanvittig, men logikken vakler, siden vår egen sivilisasjon ifølge Girard jo nettopp dyrker syndebukken som en gud: Det er slik vi har maktet å temme – eller i det minste moderere – syndebukk-mekanismen.
Borchgrevink gjør en ørliten innrømmelse: Tiltalen USA har tatt ut mot Assange, «kan utgjøre en trussel mot journalistikk». Hvilken journalistikk, eller hva trusselen skulle bestå i, sier han ingenting om, for han har det så uhyre travelt – allerede i neste setning har han rukket å slå fast at «Trump og Selnes [er] på linje i synet på media». Men én ting er i alle fall sikkert: Mot journalistikk av borchgrevinsk kaliber utgjør den amerikanske tiltalen overhodet ingen trussel. Tvert imot er den et kjærkomment utgangspunkt for vill og uhemmet harselering med en kneblet journalist og de som kjemper for at både han og den kritiske journalistikken skal overleve. Og harselasen bærer Morgenbladet-redaksjonens imprimatur.
3Det ville vært interessant å vite hvordan Sun Heidi Sæbø og resten av redaksjonen i den uavhengige avisen som «arbeider for å øke interessen for kritikk, dialog og meningsutveksling», stiller seg til tonen og insinuasjonene i Borchgrevinks debutspalte. Hvor går grensen for hva Morgenbladet mener det er tillatelig å trykke på sine redaktørstyrte nettsider? Hvilke vurderinger ble gjort før Assange-angrepet ble sluset inn i spaltene?
I Morgenbladet fredag 7. januar listet jeg opp noen eksempler på anklager Borchgrevink retter mot Assange uten noen form for dokumentasjon. Den alvorligste av dem er påstanden om at det var «Assanges eget valg ikke å samarbeide med svenske og britiske rettsmyndigheter» – og at han derfor hadde seg selv å takke for at han ble sittende syv år i ambassadeasyl, for så å havne i høysikkerhetsfengselet Belmarsh. Dette er beviselig feil, men jeg skal ikke gjenta begrunnelsen her. Jeg hopper også bukk over Borchgrevinks eneste kilde, Tori Aarseths kommentar i Medier24, «Tilfellet Assange: The good, the bad and the ugly». Den har jeg allerede svart på i mitt M24-motinnlegg «For en neve kildekritikk». Derimot vil jeg plukke frem et par av de godbitene jeg lot ligge ved forrige skjærmyssel.
Ifølge Borchgrevink «tegner Selnes» journalister «som en slags smittebærende og tvilsomme rotter». Ordet «rotte» – som i kombinasjon med adjektivet «smittebærende» gir ubehagelige assosiasjoner til antisemittisk propaganda – forekommer selvsagt ikke i reportasjen han raljerer over. Og «smitte» brukes utelukkende i forbindelse med affekter, i tråd med Girards teori om begjæret som grunnleggende mimetisk – altså som mediert via andres begjær, ikke som umiddelbart utløst av objektet – slik Morgenbladet selv har valgt å vinkle intervjuet. Er denne insinuasjonen OK?
Man kan trygt si at Borchgrevink ikke bestreber seg på å fremstå som noen høvisk person. Slik høres det ut når han raljerer over Kjersti Løken Stavrums uttalelse om at Assange burde fått Nobels fredspris: «Her er Stavrum, kanskje noe overraskende, på linje med Pamela Anderson» – som har uttalt at Assange er en av hennes favorittpersoner og så videre. Hvorfor er det OK å diskreditere et synspunkt ene og alene med den begrunnelse at det deles av Pamela Anderson? Er dette noe som bare gjelder Anderson? Eller omfatter denne argumentasjonsmåten også andre kvinner?
Det siste eksempelet er uten sammenligning det groveste. Etter først å ha slått fast at det er «uklart» hvor «grensen går» mellom de for lengst frafalte overgrepsanklagene mot Assange og «faktiske overgrep», spiller spaltisten videre på de samme insinuasjonene (la meg nok en gang understreke at Assange aldri har vært siktet for seksuelle overgrep): «Er det slik at voldtektsanklager egentlig bidrar til en aura av hipp edgelord?» Borchgrevink spør altså – retorisk, siden det opplagt er ment som en (konstaterende) forsterkning av den allerede formulerte insinuasjonen – om vi som arbeider for at Assange skal frigis, egentlig gjør det fordi vi synes det er tøft at han har vært mistenkt for voldtekt. Tenk det!
Eller vent: I virkeligheten er insinuasjonen enda mer infam. Den rimeligste tolkningen av det siterte utsagnet er at vi slåss for Assange fordi vi – i likhet med spaltisten – mener det ikke er usannsynlig at Assange faktisk har begått de overgrepene han aldri har vært siktet for. Ja, utrolig nok er det dette Helsingforskomiteens seniorrådgiver mer enn antyder overfor Morgenbladets lesere. Ikke bare formidler avisen den grove insinuasjon om at Assange – som sitter i fengsel og aldri vil få anledning til å svare på disse bakvaskelsene – er en overgriper og voldtektsmann: Den kolporterer også påstanden om at jeg og andre Assange-forkjempere egentlig synes voldtekt er digg.
Slik demonstrerer Borchgrevink med bravur den tesen han foregir å tilbakevise: Assange er en moderne syndebukk. Man kan beskylde ham for hva det skulle være, uten belegg, og slippe unna med det. Ja, man kan til og med få anklagene på trykk i et ærverdig organ som Morgenbladet. Og urenheten smitter over på alle som kan assosieres med Assange: Også oss som forsvarer WikiLeaks’ grunnlegger, kan Borchgrevink tillate seg å beskylde for å tiltrekkes av den auraen av seksuelle overgrep som angivelig omgir Assange.
4Når en godt voksen nordmann går berserk i det offentlige rom, blir det sak av det! Symptomatisk nok syntes NRK at Borchgrevinks karakterdrapsforsøk var verdt å spandere noen sendeminutter på. At en australsk journalist råtner i et britisk fengsel for å ha avslørt amerikanske krigsforbrytelser, har derimot lenge vært en ikke-nyhet. Fra Dagsnytt 18s forkammer ble jeg bedt om å si litt om Assange-saken, «for vi har jo ikke gjort noe på den på en stund», som kammerherren formulerte det. Innslaget kom likevel til å foregå på Borchgrevinks premisser. Debatten skulle ikke handle om hvorvidt Assange bør utleveres eller ikke, proklamerte han innledningsvis, men om Assange virkelig er den helten norsk «venstreside» har gjort ham til. Petitio princeps i sin aller pureste form! Og programleder Sigrid Sollund var med på notene: «Ser du ingenting negativt med det [Assange] driver med, Selnes?» Vel, as we speak kan han ikke drive med noe annet negativt enn å la seg likvidere, langsomt, av våre nærmeste allierte.
Scenen kunne vært hentet fra en mindre intelligent versjon av Don’t Look Up (2021). Scenario: Pressefriheten, og dermed det vestlige demokratiet slik vi tror vi kjenner det, er i ferd med å bli tilintetgjort av en katastrofal rettskjennelse. Respons: Ja, jo, vi kan vel alle være enige om at konsekvensene vil bli fatale, men kan vi ikke heller diskutere om de som rammes av katastrofen, har rent mel i posen? Mon tro om ikke hovedpersonen har en splint eller to i øyet? Helt uforskyldt kan det vel umulig ha vært at han havnet der? Kan det da i det hele tatt være etisk forsvarlig å gripe inn? Kjør debatt!
På NRK fremstår Borchgrevink som et gufs fra den kalde krigens dager. Han vil gjerne at det første Assange-innslaget på aldri så lenge skal handle om hvor problematisk det er at Assange har hatt et program på RT. Kanalens sjefredaktør Margarita Simonjan har nemlig omtalt RT som Russlands «informasjonsvåpen». Dette i grell kontrast til NRK, som selvsagt aldri ville innrømmet at den driver norgesreklame («Norgesreklameklubben» var Georg Johannesens foretrukne utlegning av akronymet). Når det gjelder utenriksstoff, har statskanalen begynt å fase ut kritisk journalistikk til fordel for opplevelsesbasert formidling av hvordan det er for korrespondentene å være utplassert akkurat der de er – i alle fall når «der» er USA. «For meg handler det om å fortelle det jeg ser, formidle det jeg selv opplever», forkynte NRKs nye mann i USA, Lars Os, for et års tid siden: «Jeg kommer nok ikke til å bli den som går mest inn i analyser, jeg føler ikke at det er min rolle.» Slik reagerte han da guttedrømmen om å besøke et amerikansk hangarskip ble oppfylt, og han fikk leke Top Gun for statskanalens og det norske forsvarets regning:
Etter et døgn om bord på hangarskipet er hodet mitt fullt av inntrykk. Lydene og tempoet er utmattende. Det slår meg hvordan maskineriet i den militære muskelen bare går og går og går. Mannskapet er stolte over å være om bord, ingen uttrykker bekymring, selv om de er langt vekk fra familie og venner.
Vi får vel bare godta at det er slik nøytral informasjon formidles, i skarp kontrast til Assanges sendinger på RT?
Assange hadde ingen bindinger til RT og full kontroll over produksjonen av programserien World Tomorrow. I første episode intervjuet han sensasjonelt nok Hizbollah-lederen Hassan Nazrallah, som ikke akkurat er kjent for å snakke med vestlige journalister. Neste gang hadde Assange invitert David Horowitz og Slavoj Žižek til å diskutere utvalgte verdensproblemer. Gangen etterpå intervjuet han Monzef Marzouki, som da var Tunisias interrimpresident. Og så videre: Alle de 12 programmene er tilgjengelige på WikiLeaks’ egne nettsider. Forslag til komparativ mediekritikk: Sammenlign bredde, dybde og tendens i disse intervjuene med de som ble kringkastet av den norske statskanalen i samme periode. Send gjerne besvarelsen til Aage Storm Borchgrevink, med kopi til meg.
5Borchgrevink hevdet både i Morgenbladet og på NRK at det aldri har funnet sted noen svertekampanje mot Assange. Han argumenterer ikke for påstanden, men insinuerer at smøreriene egentlig handler om «mulig straffbare forhold» og «kritisk dekning av Wikileaks». Borchgrevink kjenner kanskje til oppskriften for å bekjempe «The Wikileaks Threat» som ble forelagt amerikanske myndigheter i 2010 av Palantir Technologies, HBGary Federal og Berico Technologies? Desinformasjonskampanjer skulle iverksettes, falske dokumenter lekkes, historier om uheldig eksponering av informanter skulle fabrikkeres, cyberangrep tas i bruk for å skaffe til veie informasjon om varslerne – og så videre. Den målrettede aktiviteten fra det tilnærmet allmektige amerikanske etterretningsvesenet har vært én av hovedstrømmene i svertekampanjen mot Assange. Den andre har vært de etablerte medienes kontinuerlige hardkjør mot outsideren Assange, initiert av WikiLeaks’ tidligere samarbeidspartnere, The Guardian og NYT, på begynnelsen av 2011. Turbulensen som oppstår når disse strømmene kommer i kontakt med hverandre, er kraftigere enn de fleste av oss ville vært i stand til å overleve.
La meg illustrere denne incipit infamia med et siste tilbakeblikk. BTs Frode Bjerkestrand er allerede nevnt som leverandør av kulepunkter til kollega Eirin Eikefjords historiske nederdrektighet fra 2017. I Vagant(2018) kommenterte jeg også Bjerkestrands egen smear job fra samme periode, «Idolisering i forvirringens tid», der bildet av Assange som «sannhetens hvite ridder» veies opp mot bildet av ham som «en selvopptatt manipulator». Ikke overraskende faller vektskålen ned på manipulatorens side.
Men hva skjer hvis vi blar enda lenger tilbake i BTs Assange-dekning? For eksempel helt til begynnelsen, med omtalen av Iran- og Afghanistan-lekkasjene? Jo, da dukker Bjerkestrand opp i rollen som idoldyrker. I forbindelse med et nyhetsoppslag fra juli 2010 om Norges mulige medvirkning til drap på sivile i Afghanistan opptrer han som sidekommentator under tittelen «Usminket krig». Der tegner han et helt annet bilde av WikiLeaks-redaktøren enn han noen gang senere har gjort – nettopp som et idol, eller som «sannhetens hvite ridder». Først forteller Bjerkestrand at Assange i et nettintervju med The Guardian stilte i en T-skjorte påskrevet «Grav deg ned i tide», på norsk, en gave han hadde fått fra SKUP: «Det var en hyggelig solidaritetserklæring.» Assange fremstilles ikke bare som et ungdommelig idol, men også som en pioner for en ny form for nyhetsformidling: «Afghanistan-lekkasjene gjør WikiLeaks til en av verdens ledende nyhetsformidlere», som ivaretar «befolkningens behov for sann informasjon» i «surret av kvasinyheter, infotainment og styrt PR», skriver Bjerkestrand. Og så videre. Dette var før shitstormen hadde begynt.
Vendepunktet lar seg i dette tilfellet tidfeste nokså nøyaktig til nyåret 2011. Da hadde NYT-redaktør Bill Keller og The Guardian-redaktør Alan Rusbridger publisert to «nøye koordinerte artikler» der de skriver om sine erfaringer fra samarbeidet med Assange.[2] Men enda viktigere var boken Inside Julian Assange’s War on Secrecy (2011) av The Guardian-journalistene David Leigh og Luke Harding, som også hadde røket uklar med Assange – blant annet over bokrettighetene til den «offisielle» historien om WikiLeaks.
Boken ble lansert samtidig som de «nøye koordinerte» artiklene sto på trykk, og like etterpå trykket BT Bjerkestrands kommentarartikkel «Skyggespilleren», som i all hovedsak fremstår som en bokomtale. Det er Bjerkestrand selv som kaller publiseringen «koordinert». Likevel viser han ingen tegn til kritisk distanse, men kolporterer ufortrødent bokens psykologiserende skandalehistorier på beste infotainment-maner: «Julian Assange ble unnfanget av rotløse aktivister, oppdratt i et omreisende teater og forfulgt av en psykopatisk musiker. Kanskje ikke så rart han er bråsint og hevngjerrig.» «Illeluktende» skal han visstnok også være. Og «livredd og bitter». I faktaboksen opplyses det for ordens skyld at Assange er «[s]iktet i Sverige for to tilfeller av voldtekt». Det stemmer ikke. Assange har, som tidligere nevnt, aldri vært siktet for voldtekt.
6Hvor mange ganger har vi ikke hørt norske medier skryte av at de går «bak nyhetene» i sine reportasjer? Innimellom kan det til og med være et snev av sannhet over selvskrytet. Evangeliet etter Borchgrevink forkynner tvert imot at det er bedre å gå til nyhetene, det vil si til det som er ferdig tygd og fordøyd og lagt ut på nettet til allmenn gjenbruk. Der kan man stoppe opp ved det som måtte passe å ta med seg hjem til ens egen spalte, lese overskrift, og ingress – ja, kanskje til og med skumme litt – før man kopierer url-en.
Dette budskapet er nok henvendt til menigheten. Det gjelder med andre ord den menige meningsjournalist, for eksempel Toril Aarseth. Selv har apostelen Aage enda mer mirakuløse evner. Og en minst like mirakuløs kur: Han trenger bare oppsøke Aarseths cento av uleste url-oppslag, så får han åpenbart den hele og fulle sannheten – ikke bare om den falske profeten Assange, men også om heltedyrkingen av ham i den kjetterske sekten av voldtektsbejaende blindebukker langt til venstre for hans eget verdensbilde.
[1] Da ser jeg bort fra min egen høyst u-inviterte kommentar «Ingen varsler om varsleren» (27. juni 2020); et intervju Håkon Gundersen hadde med meg under tittelen «I denne saken er det så mange uhumskheter» (2. oktober 2020), og Lena Lindgrens reportasje «Hoder skal henrulle» (23. desember 2021), der det også er jeg som står for Assange-analysen.
[2] Henholdsvis «Dealing with Assange and the WikiLeaks Secrets» (https://www.nytimes.com/2011/01/30/magazine/30Wikileaks-t.html) fra 26. januar og «WikiLeaks: The Guardian’s role in the biggest leak in the history of the world». (https://www.theguardian.com/media/2011/jan/28/wikileaks-julian-assange-alan-rusbridger) fra 28. januar 2011.
