De postintellektuelle som kom ut av mørket

Jordan Peterson
Foto: Gage Skidemore/Flickr (CC BY-SA 2.0), redigert av Christian Johannes Idskov

KOMMENTAR. Det finnes fortsatt en intellektuell elite. Men den viser seg nesten aldri, verken på fjernsyn eller i avisene. I dag hersker de nettkompetente, libertarianske hjernene over den offentlige debatten. De mangler egne ideer, men er til gjengjeld retorisk briljante og svært konfronterende. Hvor lenge skal de holde på?

Jordan Peterson
Psykologen Jordan Peterson er en av representantene for den postintellektuelle bevegelsen, hevder Simon Ingold. Foto: Gage Skidemore/Flickr (CC BY-SA 2.0), redigert av Christian Johannes Idskov

[dropcap]D[/dropcap]e intellektuelle utgjør en utdøende rase. Selv om enkelte fortsatt bruker betegnelsen, er tendensen klar. Årsaken er at det i store deler av samfunnet hersker en fundamental mangel på tillit til elitene og institusjonene de representerer.

Vagheten i samlebetegnelsen «elite» er praktisk, da begrepet enkelt kan utvides til å omfatte stadig nye fiendebilder: Politikere, sentralbanker, filantroper, råvarespekulanter, hedgefond, EU, FN. Mistillit var og er drivkraften bak de nasjonalpopulistiske bevegelsene de siste årene: Femstjernersbevegelsen, Ukip, AfD, de gule vestene og de angivelig antielitære bevegelsene som har båret frem Donald Trump, Rodrigo Duterte og Jair Bolsonaro til valgseire.

Men fenomenet er ikke begrenset til personer og institusjoner. Det gir også næring til en generell skepsis overfor kunnskap og vitenskap. Proporsjonalt med dette vokser interessen for konspirasjonsteorier (9/11, klimaendringer, vaksiner, chemtrails), bevissthetsutvidende erfaringer og diverse surrealistiske praksiser som astrologi eller såkalt kanalisering. Resultatet er en kognitiv og moralsk relativisme som gjør seg fullstendig uimottakelig for akademiske argumenter.

At tilliten til intellektuelle er så lav, skyldes ikke bare disse forskyvningene i verdensanskuelsen. Det kommer også av at begrepet intellektuell er svært uskarpt, og det samme gjelder konnotasjonene som følger med.

Hva betyr det å være intellektuell? Redusert til det vesentlige er en intellektuell en som arbeider med hodet og som motiveres av å vinne ny kunnskap og formidle den. Men kan dét være et yrke? Eller er det en livsoppfatning? Michel Foucault sa en gang at han aldri hadde truffet en intellektuell. Filosofen Georg Kohler kommer vel nærmere sannheten: «En intellektuell er en andre anser som intellektuell. Han eller hun må derfor være spesiell og vekke oppsikt.»

Tvitring erstatter kultursidene
Ifølge denne tolkningen defineres «intellektuell» i første rekke utenfra, ikke av en selv. Det kan igjen bety at intellektualitet krever at man må pleie et image for å kunne oppnå en virkning. Men Kohlers tolkning legger også opp til en fatal feilslutning: Hvis intellektuelle må vekke oppsikt for å legges merke til, kan ikke da enhver som vekker oppsikt hevde å være intellektuell?

Uansett hvor den fiendtlige innstillingen kommer fra, har de færreste intellektuelle funnet noe godt og tidsriktig svar på den. En ny generasjon er i gang med å fylle vakuumet etter de intellektuelle i den offentlige samtalen. Deres forum er ikke kulturprogrammene på radio eller kronikksidene i avisen, men Youtube og tv. Deres medium er ikke vitenskapelige avhandlinger, men tvitring og podkaster.

Vi snakker om folk som Jordan Peterson, Sam Harris og Joe Rogan, tre typiske representanter for den postintellektuelle bevegelsen. De er grunnleggende forskjellige når det gjelder både stil og meninger. Peterson er klinisk psykolog med sosialkonservativ slagside; Harris er en religionsfiendtlig filosof med doktorgrad i nevrovitenskap; Rogan er en frittenkende tidligere skuespiller, standup-komiker og kampsportutøver.

Det de har til felles, er at de har skapt en ny type public intellectual. De ytrer seg velformulert, men upretensiøst om samfunnstemaer og har en enorm medial tilstedeværelse. Og de befinner seg langt unna den klassiske intellektuelle rolleforståelsen. Betegnelsen The Intellectual Dark Web er derfor temmelig passende for denne gruppen uortodokse, libertarianske skikkelser.

Debatt blir show
Det er ingen tilfeldighet at vi har begrepet public intellectual fra engelsk, selv om det i en viss grad også er treffende for tyske sosialkritiske tenkere som Jürgen Habermas, Max Frisch og Hans Küng. Den skarpsinnede, retorisk briljante og samtidig telegene, men definitivt uakademiske skrivebordshelten, som trenger seg frem i rampelyset for å spre sine eksplosive teser i offentligheten og utkjempe politiske skyttergravskriger, er en type som er fast forankret i den anglosaksiske tradisjonen. William F. Buckley, grunnlegger og utgiver av National Review siden 1955 og en foregangsmann for den moderne konservative bevegelsen i USA, er et perfekt eksempel.

Som en av de mest produktive kommentatorene i andre halvdel av 1900-tallet preget han den politiske debatten og debattkulturen i USA i flere generasjoner. I løpet av 33 år ledet han 1504 utgaver av TV-programmet Firing Line, der han duellerte med de største liberale tenkerne i sin tid. Konfrontasjon satt i system viste seg å være en produktiv metode. Ut fra en slik dialektikk klarte Buckley å forme en helhetlig agenda som forente den oppsplittede høyresiden og gjorde den politisk slagkraftig.

Buckley selv var en begavet og arrogant posør som visste hvordan han kunne vekke oppmerksomhet. Han brukte alle underholdningsindustriens midler for å gi seg selv og den konservative saken så bred dekning som mulig. Buckleys meningsutveksling med sin intellektuelle nemesis Gore Vidal i 1968 markerte et vendepunkt, der den politiske debatten ble til et rent show. Det var den eneste gangen Buckley mistet besinnelsen.

Med sine opptredener startet han en trend som har nådd sitt høydepunkt i dag, i et klima av ekstrem politisk polarisering. Taperne er de politisk intellektuelle som kan være harde i sin argumentasjonen, men som i bunn og grunn motiveres av idealisme og personlig integritet. Det blir tydelig i hvordan de postintellektuelle omfortolker Buckleys arv.

Også de polariserer og har funnet sitt kall i en aggressiv debatt. Også de har en trofast, nærmest fanatisk fanskare. Slik forsterker de den konfronterende stilen i et allerede radikalisert politisk ordskifte. Men i motsetning til Buckley er representantene for The Intellectual Dark Web populister i ordets egentlige forstand. De har en nese for trender på vei inn i den offentlige samtalen, og sørger for å bygge opp et tankemessig koherent fundament under dem. Slik legitimerer de meninger som lever i skyggen av det etablerte, og det med tilbakevirkende kraft.

Den nye stjernen: Jordan Peterson
Jordan Peterson, professor ved universitetet i Toronto, fikk stor offentlig oppmerksomhet i 2016, da han protesterte mot et kanadisk lovforslag som skulle forankre innføringen av kjønnsnøytrale pronomen i vanlig språkbruk. Slik ble han over natta til en ledende kritiker av politisk korrekthet. Snart bega han seg ut på stadig tynnere sosialpolitisk is. På grunnlag av sin egen diagnose om en mannskrise kritiserer han følgene av det han mener er en overdreven feminisme som virker destabiliserende på samfunnet. Overalt hvor han opptrer ledsages han av kraftige protester.

I markedsføringsøyemed er dette svært gunstig: Når postintellektuelle setter frem teser med potensial til å skade deres eget omdømme, tar de en kalkulert risiko. De vet at de bæres frem av en stum bølge av bifall som bare venter på å bli sosialt akseptert. Kan de regne med at målgruppen har en kritisk masse, er de villige til å bryte med sin egen sosialisering og tradisjonelle intellektuelle instanser. De følger rett og slett det økonomiske prinsippet om nyttemaksimering. For de postintellektuelle lyder det: «There is no such thing as bad publicity.» Peterson og resten av The Intellectual Dark Web har for lengst blitt merkevarer, deres åndsverk har blitt en salgsvare.

På avstand følger akademikerkretser mistroisk med på de postintellektuelles forestillinger. Da Peterson protesterte mot en statlig støttet identitetspolitikk, fikk han flere advarsler fra sin egen arbeidsgiver, og det kanadiske forskningsrådet nektet ham forskningsmidler. Dette er betegnende for et klima hvor det ikke lenger er enighet rundt prinsippet om frie meningsytringer.

Men de postintellektuelle varter ikke opp med egne ideer. I steder varmer de opp diffuse verdensanskuelser som opplever en høykonjunktur i visse områder av den offentlige samtalen. De fungerer ikke som fornuftens stemme, som en høyere instans eller som formidlere mellom frontene – altså de rollene de intellektuelle lenge gjorde krav på.

Konfrontasjon som mål
Tenkningens historie er full av politisk engasjerte, ubekvemme (for-)tenkere som har bidratt til å differensiere og polarisere vårt oppfatningsspektrum. Men i motsetning til de postintellektuelle har figurer som Adorno og Derrida – og også Chomsky – med arbeidet sitt lagt et avgjørende grunnlag for nye politiske bevegelser. De postintellektuelle er derimot etter-tenkere: De tolker og artikulerer det som allerede foreligger som rudimentære meninger og anelser. Islamisme, veganisme, sexisme, rasisme, spiritualisme, legalisering av rusmidler, lønnsforskjeller, barnemishandling – alle disse temaene drøvtygges av de postintellektuelle, enten som gjenstand for kritikk eller samtykke.

Det bemerkelsesverdige er at det lette anstrøket av intellektualitet også vekker et inntrykk av anstendighet, selv for radikale oppfatninger. Dette vet de postintellektuelle og kretsene som deler oppfatningene. De har inngått en uuttalt pakt til beste for begge parter.

De førstnevnte tar ordet, stiller seg i rampelyset og sørger for at ømtålige temaer blir til samtaleemner, og forvandler dem til en halvveis stringent filosofi, slik at de blir spiselige for flertallet. De sistnevnte gir fysisk og virtuell støtte til en populistisk bevegelse som gir fanebæreren ytterligere autoritet. Slik skaper overføringen av ideer fra samfunnets ytterkant en fiksjon om en intellektuell epifani.

Med The Intellectual Dark Web er den intellektuelle tidsalderen ved veis ende. De postintellektuelle er konfronterende og selvbevisste, åpne for skandaler og dramatikk, og generelt kritiske til samstemthet. De henter energien sin fra dissens i samfunnet, og oppfører seg som følsomhetens yppersteprester.

Ofte er det underholdende. Noen ganger kan det være stimulerende. Men alltid føyer de seg sømløst inn i den bitende grunntonen i dagens politiske samtale og samfunnsdebatt. Denne paradoksale strømlinjeformetheten vil antakelig redusere de postintellektuelles innflytelse på lengre sikt.

Og hva kommer da?

Først publisert i Neue Zürcher Zeitung 27.3.2019
Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.