Det er fint i Weimar. Ta toget fra Berlin, bytt i Leipzig, turen tar to timer. Ved stasjonen i Weimar ligger Hotel Kaiserin Augusta fra 1867, så alt før du er i byens Altstadt med Goethes og Schillers hus, nå museer, befinner du deg i et historisk sentrum.
I Weimar blei verdens mest liberale grunnlov til da vedtatt i august 1919, og sosialdemokratene (SPD) kom til makta, med Friedrich Ebert som rikspresident, i det som av den grunn blei kalt Weimarrepublikken. Den tyske revolusjonen, «novemberrevolusjonen» fra 1918 til 1919, hadde avskaffa keiserdømmet. Fra 5. til 12. januar 1919 fant spartakistopprøret sted, spontane streiker som utvikla seg til generalstreik.
15. januar 1919 blei Rosa Luxemburg myrda og liket kasta i Landwehrkanalen i Berlin. Karl Liebknecht, Leo Jogiches og 80 andre kommunister blei også likvidert av de fascistiske frikorpsene – som sosialdemokratene brukte som bødler. Sosialdemokratiets sjokkerende svik: Et mareritt vi aldri må glemme, sa Walter Benjamin.
Historia er som en drøm, skreiv han, en streng med kollektive drømmebilder, som det er historikerens oppgave å tyde: Å forsøke å rekonstruere bildene, sette bitene sammen i en ny orden og skape noe nytt ut fra fortidas fragmenter.
«Røde Rosa» og tysk-jødiske Hannah
Den nederlandske filosofen Joke J. Hermsens Snu tidevannet. Med Rosa Luxemburg og Hannah Arendt kom først ut i 2019, hundre år etter drapet på Rosa Luxemburg. Nå foreligger den norske oversettelsen.
Konstellasjonen av de to tenkerne danner et dialektisk bilde av det slaget Walter Benjamin mente var måten å erkjenne historisk sannhet på: Å sammenstille fragmenter som får gnister til å sprake som lysglimt med ny innsikt.
Hannah Arendt har bidratt til å skape Hermsens bilde. Hennes Men in Dark Times (1968) har et kapittel om Rosa Luxemburg, der den polske kommunisten «røde Rosa» framstår som forbilde for tysk-jødiske Hannah, en ikke-kommunist – riktignok gift med kommunisten Heinrich Blücher.
Arendt forteller om en episode fra januar 1919, da hun var 12 år gammel. Hun befant seg i Königsberg sammen med mor, som var en stor tilhenger av Rosa Luxemburg. Moren hadde ropt til henne: «Nå må du følge med, Hannah! For dette er et historisk øyeblikk!» Folk hadde lagt ned arbeidet, spartakister fra Berlin kom og mante til politisk kamp for et nytt Tyskland.
Men i stedet ba sosialdemokratene om assistanse fra de samme høyre-ekstreme, paramilitære troppene som snart skulle hjelpe Hitler til makta. Drapene på Luxemburg og Liebknecht bana veien for Hitler, skriver Arendt.
Kanskje «historien vil se annerledes ut hvis vi betrakter den med Rosa Luxemburgs liv som prisme»? spurte Arendt. Hun gjorde nettopp det, med Totalitarismens opprinnelse (1951) og Mellom fortid og framtid (1968).
Gnister i det dialektiske bildet
Joke J. Hermsen ser historia med både Rosa Luxemburgs og Hannah Arendts liv som prisme. Hun viser også hva de kan bidra med for å forstå hva som skjer i dag, og hvorfor. Her fyker gnistene i det dialektiske bildet.
Det franske opprøret mot Macron og nyliberalismen er Hermsens rammefortelling.
Snu tidevannet er et essay i tradisjonen etter Montaigne. Det begynner subjektivt, om objektive hendelser: «Da jeg på sensommeren i 2018 bøyde meg over Rosa Luxemburgs verker, var de politiske protestene allerede i ferd med å blusse opp i områdene rundt landsbyen vår i Bourgogne.» Det franske opprøret mot Macron og nyliberalismen er Hermsens rammefortelling.
Avgrunnen mellom de rikeste og folk flest har blitt uoverstigelig; folk sliter, arbeidsfolks rettigheter, helsevesen, skole og utdanning er under press. Mens privat sektor, de rike og multinasjonale selskaper skjermes. De gule vestene går på barrikadene.
I «Kapitalens akkumulering» (1913) framholdt Luxemburg at kapitalismens grunnleggende lov var kontinuerlig ekspansjon. Imperialismen er derfor det politiske uttrykket for kapitalakkumulasjonens prosess.
Luxemburg forutså at kapitalismen ville fortsette å ekspandere utover markedets globalisering. Det som kalles privatisering, er kapitalens ekspansjon inn i tidligere «ikke-kapitalistiske områder»: helsevesen, barnehager, skole, utdanning, eldreomsorg. Kommersialiseringa av disse sfærene er, i hennes forstand, kapitalistisk kolonisering, imperialismens videreføring.
Ett av de tre hovedkapitlene i Arendts Totalitarismens opprinnelse er nettopp «Imperialisme». Her videreutvikles Luxemburgs teori i en historisk undersøkelse av totalitarismens forutsetninger. Fram til sin død i 1975 fortsatte Arendt å advare: Vi må være på vakt mot enhver totalitær tendens også i den vestlige verden. Ethvert tap av demokratisk rettsorden, begrensning av ytringsfrihet og offentlig debatt er et totalitært trekk.
Antiautoritære statsvitere
Luxemburg og Arendt var statsvitere, opptatt av samfunnets politiske organisering. Begge var antiautoritære. Luxemburg kritiserte Lenins ettpartistat og hans teori om at massene må ledes av et eliteparti. Hun mente arbeiderrådene – sovjetene – var den mest demokratiske måten å organisere samfunnet på.
Også dette viderefører Arendt. Slik Luxemburg kritiserte leninismen, kritiserer Arendt den borgerlige parlamentarismen. Også den får et preg av oligarki: et fåtallstyre av politikere som står for fjernt fra samfunnets øvrige medlemmer. Både Luxemburg og Arendt framhever – i tillegg til arbeiderrådene – Pariskommunen fra 1871 som et forbilde for et desentralisert demokrati med «folkeråd». I alle fall som et nødvendig supplement til det parlamentariske demokratiet, mente Arendt. Eller som hun også sa det: Politiske spørsmål er altfor viktige til å overlates bare til politikerne.
Igjen ser Hermsen aktualiteten. De gule vestenes opprør er spontane aksjoner iverksatt nedenfra; de har demonstrert den friheten til å handle selvstendig som er grunnlaget for politisk forandring. Det er i tråd med Arendts diskusjon av hva frihet er i Mellom fortid og framtid. Hun gjengir Arendts sitat fra René Char, her i Tor Ulvens gjendiktning:
Ved alle fellesmåltider
ber vi friheten til bords.
Stolen står tom, men oppdekningen er på plass.
Mange vil ha oss til å tru at alt er håpløst. Det er det rørte vannet de mektige fisker i. Om revolusjoner sies det alltid på forhånd at de er umulige, men når de er gjennomført kalles de uunngåelige, skriver Arendt. Hermsen viser til Ernst Blochs trebindsverk om «Håpets prinsipp» og den konkrete utopien han skisserer der (Das Prinzip Hoffnung, 1938–1947).
«Det dreier seg om å lære å håpe igjen», skreiv Bloch og viste hvordan håpet finnes i myter, sagn, musikk, kunst og litteratur. Hermsen går ikke inn på grunnlaget for Blochs tenkning, som er ei kobling mellom marxisme og kabbala, beslektet med den som finnes hos Walter Benjamin og Theodor W. Adorno. Og i ny tapning nå hos marxisten Terry Eagleton i Hope Without Optimism (2015).
«Vær realistisk, tenk det umulige!» lød Blochs maksime.
Vi må snu tidevannet
Håp er hos Bloch ikke et svevende konsept, men som Hermsen skriver, «en forutsetning for å gjøre motstand og ikke lenger stilltiende godta det nåværende regimet». Den økonomiske, økologiske og politiske situasjonen er truende. Å fortsette som før er ikke mulig. Vi må snu tidevannet.
Bokas tittel sier hvordan: Snu tidevannet med Rosa Luxemburg og Hannah Arendt. Innholdet forteller hvorfor: Stemmene deres slår en kile mellom det som har vært og det som ennå ikke er, deres tenkning beveger oss og kan dermed sette oss i bevegelse.
«Vær realistisk, tenk det umulige!» lød Ernst Blochs maksime.
Mange har også latt seg bevege av Rosa Luxemburgs brev, som hun skreiv fra ulike fengsler mellom juni 1916 og november 1918. Et utvalg av brevene er med i boka. I et julebrev skriver Rosa til ei venninne om «sin indre glede»: «[I] mørket smiler jeg til livet, som om jeg kjente en fortryllende hemmelighet som fordriver alle onde og triste løgner, og forvandler det til lutter lys og lykke.» Brevene kan her også få illustrere at Hedda Vormelands norske oversettelse flyter godt.
Hvordan greide de to å bevare håpet om lys og lykke i så mørke tider? De hadde det Arendt kalte amor mundi: kjærlighet til verden. Og begge hadde Goethe. På sin siste ferd i bil gjennom Berlin uten å vite at det skulle bli hennes siste, hadde Rosa Luxemburg tatt med seg ei bok, Goethes Faust. Det var også hos Goethe Hannah Arendt fant den holdninga hun beundra hos Rosa, det å møte alt som måtte komme «rolig, storsinnet og med et mildt smil». Dette kan du tenke på når du rusler opp igjen fra Altstadt til stasjonen, en Kulturbahnhof fra 1846. Du har vært i Goethes hus og sier: Det er fint i Weimar.
