‘Tis England, my boy!

Foto: Simon Annand

ANMELDELSE. Jez Butterworths Jerusalem, ofte omtalt som det 21. århundrets beste britiske teaterstykke, settes nå opp for tredje gang. 

Foto: Simon Annand

Midt i skogen utenfor Wiltshire, vest for London, står en gjengrodd campingvogn av merket Waterloo. Høner plukker seg rundt på det søppelstrødde scenegulvet. Plutselig høres illsint bjeffing inne fra campingvognen, døren går opp, og ut kommer Johnny «Rooster» Byron iført flygerhjelm, med en megafon i den ene hånden og et lufthorn i den andre. Han er blitt truet med utkastelse, og har en klar beskjed til kommunen: «Rooster Johnny Byron ain’t going nowhere! So a happy Saint George’s Day. Now kiss my beggar ass, you puritans!» Så setter han lufthornet inn mot megafonen og klemmer til. 

Slik introduseres det som er blitt kalt århundrets rolletolkning, i et teaterstykke som best kan beskrives som en eklektisk blanding av rølpete sosialrealisme og nasjonalromantisk sagn. Jez Butterworths Jerusalem fikk panegyrisk mottakelse etter urfremføringen i 2009, og settes nå opp på nytt i London på Apollo Theatre, nok en gang regissert av Ian Rickson og med Mark Rylance og Mackenzie Crook i hovedrollene.

Før forestillingen begynner hører vi fiolinmusikk og fuglekvitter. Et stort Georgs-kors – noe man ellers bare ser som dekorasjon i nasjonalistiske stuer – pryder jernteppet. En fe kommer ut på scenen og synger nasjonalhymnen «Jerusalem» med bevrende ungpikerøst, og idyllen er nesten komplett, før hun blir avbrutt av et høylytt raveparty i skogen. Tradisjon og protest brytes mot hverandre allerede i stykkets første minutter, og i neste scene kommer to kommunale utsendinger – fullt utrustet med clipboard og gul vest – for å informere Rooster om at han ikke lenger kan bo på sin lille okkuperte skogsglenne. Hans lovede land tilhører nå kommunen. 

Tidligere teatersjef ved The Globe, Mark Rylance, gestalter rollen som Rooster med hele seg. Mannen som vant Oscar for rollen som vever, russisk spion i Steven Spielbergs Bridge of Spies (2015), er her blitt en plugg som halter rundt med brystet stukket ut som en annen kamphane. Morgenstellet foregår ved at han står på hendene og dypper hodet i vanntrauet, før han hamrer nedpå en hjemmesnekret cocktail bestående av melk, sprit og et rått egg. 

Mannlige outsidere som aldri kommer seg av flekken og 15-årige partyjenter med et dårlig forhold til stefedrene sine, tiltrekkes alle av Rooster – og av dopet han distribuerer. I denne brokete sirkelen blir Rooster nærmest sett på som mytisk; det snakkes om den gangen han ble overkjørt av en trailer og erklært død, før han etter adskillige gjenopplivningsforsøk reiste seg, gikk inn på nærmeste pub og drakk en hel pint på styrten («hva har vel Kong Arthur gjort for å overgå det?»). 

Roosters utskeielser og livsbejaende karisma har gjort at han er blitt sammenliknet med Shakespeares Falstaff, men det er også noe peergyntsk over skrønene hans – da kameraten Ginger stikker innom dagen etter skogsfesten, blir han servert en saftig historie om en orgie med samtlige medlemmer av Spice Girls (inkludert Spooky Spice). Senere får vi høre om hvordan en kjempe han møtte på motorveien, ga ham en gulltromme, og da han ble født, fullt utstyrt med tenner og en liten svart kappe, snudde han seg visstnok mot moren sin og spurte hva for et forferdelig sted han var havnet, hvorpå moren svarte med buldrende røst: «’Tis England, my boy!» 

Første akt ender med at Rooster sveiver i gang en gammel tåkelur i protest mot kommunen. Andre akt åpner med at gjengen maler banneret «FUCK THE NEW ESTATE» (som Rooster hevder er kunst han skal melde opp til Turner-prisen). Stemningen fortsetter å være ellevill helt til hans lille sønn dukker opp. Plutselig fremstår Rooster mindre som en lokal helt og mer som en patetisk middelaldrende doplanger omringet av rotløs ungdom, og da han går nedslått inn i campingvognen, for så å komme ut noen minutter senere iført kattelue og syngende på Spiderman-sangen, er det en fallen mann vi er vitne til. Trusselen om utkastelse henger over ham som en skygge, og i løpet av tredje akt blir den eksistensiell.  

Foto: Simon Annand

Jez Butterworth har for lengst blitt hyllet som en av Storbritannias største samtidsdramatikere. Han debuterte i 1995 med Mojo, et kritikerrost stykke om mafiavirksomhet i en luguber nattklubb i Soho. Jerusalem ble i 2009 umiddelbart omtalt som en «moderne klassiker», og den første oppsetningen av hans seneste skuespill The Ferryman ble i 2017 utsolgt på rekordtid. Stykket, som ble regissert av Sam Mendes, handlet om IRA-avhopper og familiepatriark Quinn Carneys forsøk på å beskytte familien etter å ha blitt innhentet av sin politiske fortid. The Ferryman paraderte et ensemble bestående av barneskuespillere, en kanin, en baby og en gås rundt på den lille scenen på Royal Court Theatre; oppsetningen rasket med seg det som var av teaterpriser og gikk senere for fulle hus på Broadway. 

Butterworth har en helt egen evne til å få et truet mikrokosmos til å fremstå som et kongedømme, enten det gjelder en gangster-infisert Soho-nattklubb, en irsk storfamilie eller Roosters sirkel av «educationally subnormal outcasts», som han kaller dem. Både The Ferryman og Jerusalem utspiller seg innenfor et begrenset tidsrom –førstnevnte på Harvest Day, der Quinn Carney ender opp med å høste det han har sådd, mens Jerusalem foregår på Saint George’s Day, den katolske og anglikanske nasjonaldagen som hvert år feires med lokale messer, dukketeater og morrisdansere. Det blir ikke stort mer britisk enn det, og selv om Butterworth ikke legger noen føringer for hvordan Jerusalems politisk høypotente stoff skal fortolkes, settes ideen om det opprinnelige Storbritannias styrker og svakheter raskt i spill, og man får etter hvert følelsen av at Roosters mistilpassede sirkel i skogen muligens er et resultat av øyrikets feilslåtte sosialpolitikk. 

William Blake skrev diktet «And did those feet in ancient time», bedre kjent som «Jerusalem», som en innledning til det korte eposet Milton på begynnelsen av attenhundretallet. Verselinjene «And was Jerusalem builded here / Among these dark Satanic Mills?» avspeilet desillusjonen mange kjente på i skyggen av den industrielle revolusjonen, men var også en protest mot det kapitalistiske samfunnets malende tannhjul (ironisk nok ble nettopp dette diktet senere appropriert som idyllisk nasjonalhymne til ære for «Englands pleasant pastures»).  

Følelsen av at et gammelt livsgrunnlag blir truet og fordums storhet trivialisert, er høyst tilstedeværende også i Jerusalem – Rooster hevder at hans familie har eid landområdet campingvognen står på i generasjoner: «Hva faen tror dere en engelsk skog er til for?» spør han kommunen i tredje akt, da han dresskledd og servil blir tvunget til å forsvare sin tilstedeværelse i skogsglenna. På denne måten kan Jerusalem like gjerne handle om naturvern som frihetstrang og sosioøkonomisk forfall – Storbritannia er fullt av privatiserte grøntområder, og hva disse brukes til er ikke godt å si. 

Det skjer svært mye på scenen i alle Butterworths skuespill, og stykkene må derfor koreograferes nærmest som en dans. Ian Rickson, som også regisserte Butterworths The River på Broadway i 2014, har beholdt den opprinnelige dynamiske regien fra 2009, der den evig deklamerende Rooster er kraftkilden de andre figurene sirkler rundt. Noen av referansene fra forrige spillerunde er blitt oppdatert (en kommentar om Kate Moss er blitt strøket mens en om Call of Duty er lagt til), men flere kritikere har likevel hevdet at deler av stykket virker datert, at kvinneskikkelsene er grunne og sjargongen smått rasistisk. I sin anmeldelse kritiserte The Guardians Arifa Akbar stykkets «flate, Little Britain-aktige humor», og påpekte at man ikke kunne merke at vannskiller som metoo og Black Lives Matter hadde funnet sted siden forrige gang Jerusalem ble satt opp. 

Men Butterworth har vist at han makter å skrive troverdige kvinneskikkelser når dette er hensikten – i The Ferryman er Quinn Carneys syke kone og svigerinnen han er forelsket i utvilsomt stykkets mest skjellsettende figurer. Jerusalem er derimot ment å skildre et bestemt miljø og sosialt sjikt der det å rette seg etter storsamfunnets gode smak ikke akkurat er førsteprioritet. Grisevitsene og guttastemningen er tydelig teatral («pinch her bum from me»), og blir på scenen møtt med tilsvarende karikert tegneserielatter. Da moren til Roosters sønn ankommer skogsglenna, er det ingenting lattervekkende ved henne, og ingen av vitsemakerne fremstår særlig imponerende – de unge mennene klager over at lokalradioen har tapt seg, mens gæmlisene tar tre gram kokain for deretter å legge seg ned og gråte trøstesløst på skogbunnen. 

Jerusalem handler dypest sett om the little man i møte med et kynisk, maskinelt system. Rooster er et menneske som i de fleste samfunn knapt får lov til å eksistere, og det er eksistensgrunnlaget til alle de som faller mellom samfunnssprekkene han forsvarer når han i stykkets siste minutter hamrer løs på gulltrommen og påkaller motorveikjempen. Noen kritikere har hevdet at stykket attpåtil har fått fornyet relevans etter Brexit, for var det ikke denne desillusjonerte gjengen i skævven som erklærte at nok er nok, og fikk landet til å revne på midten?  

Jerusalem spilles på Apollo Theatre i London til 7. august. 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.