«Jeg skriver ikke holocaust-litteratur, jeg skriver romaner!»

En samtale med Imre Kertész, vinner av Nobelprisen i litteratur i 2002, om Berlin, byen han har valgt å bo i, om hans oppfatning av forfatterskapet og hans erfaringer med totalitarismen.

Die Welt, 7. november 2009

Die Welt: Kjære, ærede herr Kertész, 9. november fyller du 80 år, men den fineste bursdagsgaven er det ikke du, men noen andre, som får.

Imre Kertész: Jaha? Hvem da?

Die Welt: Byen Berlin! Ettersom du fortsatt bor innenfor dens murer.

Kertész: Hva er det du snakker om? Jeg er en berliner!

Die Welt: Merkelig, jeg har lest et sted at du stammer fra Budapest …

Kertész: Kjære deg, du leser for mye. La meg nå fortelle deg: Jeg er et storbymenneske, har alltid vært det. Et storbymenneske hører ikke til i Budapest. Byen er jo fullstendig balkanisert! Et storbymenneske hører til i Berlin!

Die Welt: Hva er det du finner så fascinerende her?

Kertész: Her er det mange ting jeg kunne nevnt. La meg fremheve to av dem. Berlin er verdens mest musikalske metropol. Det er en avgjørende grunn til at jeg så langt har bodd her i åtte år. Da jeg fortsatt bodde i Budapest, måtte jeg alltid ta den lille transistorradioen min med meg på badet når jeg ville lytte til musikk. Det var bare der man hadde godt mottak. Her har vi tre operahus som jeg når som helst kan besøke, i tillegg til de storartede filharmonikerne. For en musikkfan er det paradisiske tilstander. Og dessuten byens fredelige, urbane atmosfære. Særlig her i Charlottenburg. Så snart det er noenlunde fint vær, trekker folk ut på gaten, sitter på caféterrassene. Der leser de, der spiser, drikker og flørter de. Om sommeren er jo Berlin et eneste offentlig wellness-landskap, hva er det jeg sier, en velvære-sauna! Alle gjør som de vil, og det med verdens største selvfølgelighet. Det finnes ikke stress, ingen aggresjon. Menneskene er vennlige mot hverandre, er vennlige mot meg, slik har jeg opplevd det fra første stund, og slik har det forblitt til den dag i dag.

Die Welt: Og det kan ikke Budapest hamle opp med? Da du viste meg byen for ti år siden, gikk det nå ganske livlig og muntert for seg der også.

Kertész: Slik fremstod det for deg som turist, men det var bare en fasade. Jeg var der nettopp i ti dager. Situasjonen har kontinuerlig forverret seg i løpet av de ti siste årene. Det er høyreekstremistene og antisemittene som har kontrollen. Ungarernes gamle laster, deres løgnaktighet og hang til fortrengning, blomstrer som alltid. Ungarn i krigen, Ungarn og fascismen, Ungarn og sosialismen: man gjør seg ikke ferdig med noe av det, men dekker det til med skjønnmaling.

Die Welt: Du er født i Budapest, du har tilbragt barndommen der, og etter frigjøringen av Buchenwald vendte du tilbake dit fra konsentrasjonsleiren. Her skrev du dine viktigste verker, som du fikk Nobelprisen i litteratur for i 2002, fremfor alt den enestående romanen Uten skjebne, som ble fullført og utgitt i 1975 etter tolv års arbeid. Er det da ingenting ved Ungarn du føler deg forbundet med, på tross av landets ualminnelig rike litterære landskap?

Kertész: Jeg er et produkt av den europeiske kulturen, en dekadent, om du vil, en rotløs. Så stemple meg ikke som ungarer. Det holder at dine landsmenn har gjort meg til jøde. Rasemessige, nasjonale tilhørigheter gjelder ikke for meg. Og når det gjelder det rike ungarske litteraturlandskapet ditt, skal jeg avsløre noe for deg: Gjennom alle årene under sosialismen leste jeg ikke en eneste av de ungarske bøkene staten hadde godkjent. De var ganske enkelt ikke spiselige. Hver gang jeg prøvde meg, fikk jeg mavetrøbbel. Naturligvis finnes det et par ungarske forfattere jeg setter stor pris på, vidunderlige språkkunstnere, dekadente spillernaturer hvis navn ikke vil si deg noe som helst her i Tyskland: Gyula Krudy, for eksempel, som levde fra 1878 til 1933, eller Dezsö Szomory, en av Krudys samtidige. Begge var forresten på samme tid storartede essayister.

Die Welt: I likhet med Sándor Márai, som du også anerkjenner.

Kertész: I likhet med Sándor Márai, hvis dagbøker jeg regner som fremragende. I mindre grad hans romaner, de er ikke på høyde med modernismen. I Ungarn har det ikke vært noen litterær modernisme. Først lenge etter krigen ble den innhentet av Peter Nádas og meg, og da kom allerede postmodernismen med Peter Esterházy. Men da jeg var ung, da jeg ble forfatter, leste jeg europeisk litteratur, først og fremst den tyske.

Die Welt: Hvem har hatt spesiell innflytelse på deg?

Kertész: Thomas Mann, uten tvil! I 1954 bragte Georg Lukács de første Thomas Mann-tekstene ut på markedet etter krigen, og jeg slukte dem. Det forandret livet mitt, Døden i Venedig, «Volsungblod» …

Die Welt: Nettopp «Volsungblod» med sine antijødiske karikaturer …

Kertész: Oppfatningene interesserer meg ikke, estetikken interesserer meg. Og med hånden på hjertet: nyrike, pretensiøse jøder, slik Thomas Mann fremstilte dem i «Volsungblod» i 1910, fantes jo også. Hvorfor skal man bebreide forfatteren for det?

Die Welt: Etter Auschwitz kan man kanskje ikke more seg like frimodig over dette mer?

Kertész: Det kan være. Men meg forstyrrer det ikke. Du vet, jeg tenker svært egensindig om Shoah. Jeg er, i likhet med Jean Améry, en ikke-jødisk jøde. Her kommer vi igjen til de kollektive identitetene. De ligger ikke for meg. Jeg liker heller ikke folkemusikk. Klezmer er kjedelig.

Die Welt: Og likevel har du skrevet om holocaust i mange bøker.

Kertész: Jeg har skrevet om holocaust fordi jeg måtte gjøre, kunne gjøre, denne enestående erfaringen, som er så sentral for det 20. århundre – ettersom jeg var i Auschwitz og i Buchenwald. Tenk på det: for en kapital! Men jeg har ikke skrevet holocaustlitteratur, jeg har skrevet romaner! Jeg er en profesjonell forfatter. Jeg har gledet meg over enhver vellykket setning, over ethvert treffende ord jeg har lykkes med. Min ambisjon har alltid og fremfor alt annet vært rettet mot det kunstneriske.

Die Welt: Skyldes det at du ikke skriver moralsk om jødeutryddelsen?

Kertész: Det skyldes blant annet det også. Og i tillegg kommer det at man ikke må se utryddelsesforsøket isolert, man må ikke se det 20. århundres rasistiske antisemittisme isolert. Man må se det i sammenheng med den store epokeerfaringen som totalitarismen er. Og totalitarismen var ikke forbi da naziregimet tok slutt. På et land som Ungarn ser du dessuten at heller ikke antisemittismen gikk under med nazistene.

Die Welt: Den som leser dine bøker, ikke bare Uten skjebne, men dens fortsettelse, romanen Fiasko, eller din siste roman, Likvidasjon, vil fort legge merke til den svært spesielle Kertész-tonen, ironisk, spottende, sarkastisk. Har du møysommelig arbeidet frem denne stilen, eller gjelder her devisen «Le style c’est l’homme»?

Kertész: Ja, det er faktisk min natur.

Die Welt: Vi snakket innledningsvis om bursdagsgaver. Er det noe helt spesielt du ønsker deg til 80-årsdagen?

Kertész: Jeg ønsker meg det som jeg også ønsker for alle andre mennesker: fred og kultur.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard


Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.