VAGANT EUROPA. Det går dårlig for det tyske kristenkonservative regeringspartiet CDU. Det må få tydeligere konturer, uten å skli ut på høyrekanten.
[dropcap]F[/dropcap]or ikke lenge siden snakket man om hvordan det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) pinte seg selv til døde. Men Merkels generøse innrømmelser overfor partiet, som gjorde at de kunne føle seg som vinnere i koalisjonsforhandlingene, har i første omgang gjort slutt på sosialdemokratenes eksistensielle plager. Dessuten vet de fleste velgere fortsatt til en viss grad hvilke verdier SPD står for: Selve anklagen om at de har sviktet sine egne idealer, forutsetter jo at man har en forestilling om hva disse idealene går ut på.
Hos de konservative og kristendemokratiske stiller det seg annerledes. Det er et problem som antagelig bare vil forsterkes av fire nye år med sosialdemokratisk styre under en kansler fra det konservative CDU (Christlich Demokratische Union Deutschlands). Problemet med at de konservative partienes prinsipper nærmest er blitt usynlige, må ikke overlates til folk som Alexander Dobrindt[1] med sin lettsindige plapring om en «konservativ revolusjon». De mange «kjør på»-konservative som ikke lenger har noen prinsipper, vil i tvilstilfeller heller ikke kjenne sine egne grenser. Det utnytter høyrepopulistene. Mainstream-partienes mangel på orientering, og den opportunismen det fører til, har spilt en avgjørende rolle for høyrepopulistenes fremgang.
Sosialdemokratiseringen i partiet CDU, som virker ustoppelig under Angela Merkel, vil nok fortsette å fremprovosere reaksjoner på høyrefløyen i partiet: Når det hviskes om en stor samlingsbevegelse fra venstre, er det nærliggende å forvente noe liknende også på den andre siden. Selv de som ikke anser seg som konservative, har stor interesse av at høyresiden i et pluralistisk demokrati viser tydelige konturer – og samtidig skiller seg klart fra populistene.
Etter de politiske tvillingkatastrofene Brexit og Trump har forestillingen om de vestlige demokratiene vært preget av en skrekkvisjon. En ustoppelig populistisk bølge – eller som Nigel Farage uttrykte det, da «bølge» åpenbart ikke var kraftig nok: «en tsunami» – ville skylle over alle «establishments» i tiden fremover. Dette bildet var ikke bare villedende: Det sørget også for å frata mange innen det virkelige establishment deres moralske ansvar. Farage stod jo ikke alene bak Brexit. Han måtte alliere seg med svært veletablerte konservative politikere, som Boris Johnson – Storbritannias svar på Dobrindt, med sin blanding av ansvarsløshet og påtatt intellektualitet. Og de som syntes Johnson var en politisk klovn, kunne i stedet støtte seg til Michael Gove for å forsikre seg om at Brexit var en fornuftig idé. Tory-teknokraten Gove, som i britisk fjernsyn uttalte: «Dette landet har nok eksperter.» Åpenbart måtte det en anerkjent ekspert til for å overbevise borgerne om at ekspertise er lite verdt.
Donald Trump ble ikke valgt til president i USA av hvite, frustrerte borgere fra Rustbeltet som leder for en spontan protestbevegelse fra grasrota. Trump var kandidat for et veletablert parti som fortsatt støtter ham når det virkelig gjelder. Også han trengte fremtredende konservative støttespillere: Folk som Rudy Giuliani, tidligere borgermester i New York, og Newt Gingrich, talsperson for Representantenes hus og professor i historie. Det var denne mannen som sommeren 2016 ba CNNs seere om ikke å stole på statistikken, men heller lytte til magefølelsen.
[dropcap]H[/dropcap]ittil har ikke en eneste høyrepopulist kommet til makten ved egen hjelp, verken i Vest-Europa eller Nord-Amerika. Det trengtes alltid konservative kollaboratører fra det politiske establishment. Men de gangene konservative og kristendemokrater har bestemt seg for å støtte høyrepopulistene, har de ikke klart å lykkes selv: I presidentvalget i Østerrike i 2016 ga det kristendemokratiske partiet ÖVP riktignok ikke noen offisiell valganbefaling, men tungvektere som tidligere EU-kommissær – og utdannet agronom – Franz Fischler mobiliserte konservative borgermestere på landet til kamp mot høyrepopulisten Norbert Hofer. Personer av dette kaliberet hadde åpenbart større troverdighet i tradisjonelle miljøer enn bil- og kjøtthatende De grønne-velgere og livsstilsbohemer i Wien. I motsetning til det mange forventet, vant ikke den selverklærte folkets mann, men kandidaten fra De grønne, en eldre universitetsprofessor.
I tillegg til å kollaborere skamløst med høyrepopulistene, prøves det ut en slags containment-taktikk. Man integrerer dem som juniorpartnere i en koalisjon for kunne å holde dem i sjakk, eller kanskje til og med få dem til å avsløre seg. Noen husker kanskje hvordan den østerrikske kristendemokraten Wolfgang Schüssel i 2000 inngikk i et regjeringssamarbeid med det høyrepopulistiske partiet FPÖ – til stor forskrekkelse for de 14 andre EU-landene, som iverksatte sanksjoner mot regjeringen i Wien. Ved slutten av koalisjonsperioden sto Schüssel igjen i midten som en genial Machiavelli, med oppskriften «destruksjon ved hjelp av integrasjon»: FPÖ hadde vist seg å være konfliktfylt, inkompetent og til og med korrupt. Men det forhindret ikke at partiet kom tilbake igjen et par år senere, med nye ansikter og den samme, gamle fremmedfiendtligheten, som nå var legitimert av det politiske sentrum – og med en oppslutning som var større enn noensinne.
Alexander Gauland, leder av Alternative für Deutschland, med armene i kors. Foto: AfDSå ble Østerrike til et laboratorium for en litt annen, denne gangen visstnok idiotsikker strategi: «Eliminasjon ved hjelp av imitasjon.» Sebastian Kurz’ forsøkte på å kopiere den høyreradikale retorikken, og lyktes på kort sikt i 2017. Men uansett hvor raskt man går i høyrepopulistenes fotspor, vil man aldri klare å ta dem igjen. De vil bare stille enda større krav – og fraråde folk å velge en kopi når originalen vitterlig også står på stemmeseddelen. Marine Le Pen oppnådde det samme mot Nicolas Sarkozy. Og kanskje vil CDUs «søsterparti» i Bayern, CSU, som nå står igjen som vinner av koalisjonsforhandlingene, oppleve en liknende oppvåkning.
Opportunisme rettferdiggjøres ofte med at man må fylle «politiske tomrom». Problemet er at det går på bekostning av hele den demokratiske kulturen. I land som Danmark og Nederland har leflingen med populistene i de siste årene forskjøvet det politiske spekteret stadig mer mot ytre høyre. Uten at denne forskyvningen har hatt noen omfattende demokratisk legitimering. En eller annen gang vil også sentrumsnære politikere på høyresiden merke: Det var jo ikke dette vi ville. Men da er det gjerne for sent.
I tillegg foregår det et hemmelig spill i kulissene som de konservative håper ingen legger merke til. CDU/CSU advarer ettertrykkelig om at EU trues av farlige populister som Marine Le Pen. Det stemmer. Men noe annet stemmer også: Særlig CSU støtter stilltiende opp om en europeisk makthaver som fører en politikk langt til høyre for Front National: Viktor Orbán. Orbán har ikke bare forvandlet Ungarn til en stat med autoritære trekk. Han regisserer offisielle hatkampanjer mot flyktninger og påståtte folkefiender, som den ungarsk-amerikanske finansmannen og filantropen George Soros. Man er slett ikke nødt til å like Soros. Men at Orbán oppfordrer innbyggerne til å stemme i en pseudo-demokratisk folkeavstemning om en fiktiv «Soros-plan», som han påstår skal bringe millioner av livsfarlige muslimer til Europa for å ødelegge kristendommen og Ungarn – hvem skulle tro at noe slikt var mulig i EU i dag?
Under fire øyne sier mange CSU-politikere hvor forferdelig de syns dette er. Men Orbáns parti Fidesz er medlem i Det europeiske folkeparti (EPP), der også CDU og CSU er med (i motsetning til regjeringspartiet i Warszawa, der man ikke trenger å holde kritikken tilbake). Riktignok har EPP truet mer eller mindre direkte med å utelukkes Fidesz fra partigruppen. Men ingenting har skjedd, fordi en slik utelukkelse kan true EPPs stilling som den største grupperingen i Europaparlamentet. Dessuten vet den ungarske statsministeren hvordan han kan holde sine beskyttere varme, ved å tilby gode avtaler for Audi og Mercedes i Ungarn.
[dropcap]V[/dropcap]ar kristendemokrater og konservative bedre mennesker før? Neppe. Men de visste bedre hva de stod for. Dessuten var det enklere å fremstå som skeptiske kritikere av rasjonalistiske planer om å forbedre verden, og i tvilstilfeller heller bevare det bestående – selve urmotivet i konservatismen siden den franske revolusjon. Før 1989 hadde man kommunismen som kontrast å vise til. I dag er det lett å glemme at kristendemokratene var de fremste antikommunistene, både i Tyskland og Italia. Sovjetunionens oppløsning ble derfor kanskje ikke venstresidens, men høyresidens ulykke – ettersom de mistet sin fiende. Kristendemokratene var ikke bare provokatører under den kalde krigen. De har lenge mistenkt den suverene nasjonalstaten for å tvinge gjennom en nasjonalprotestantisk kultur – slik Bismarck hadde gjort under kulturkampen mot katolikkene. Kristendemokratene var i flere tiår de viktigste arkitektene i Det europeiske fellesskap. I dag støtter de derimot ofte opp om en renasjonalisering, ettersom de åpenbart ikke har mot til å forsvare sine opprinnelige idealer.
Populismen er et symptom på krisen i et partidemokrati der det angivelig ikke finnes ekte valgmuligheter. Når partiene viser klare konturer igjen – selv om det skulle være i form av politisk folklore som et «Heimatministerium», et hjemstedsdepartement – er det en klar forbedring. Selve demokratiets løfte er muligheten til å utkjempe en kontrollert konflikt mellom rivaler. Men å vise konturer betyr ikke at man – som populistene – stadig skal oppfordre til kulturkamp, avfeie motstandere som illegitime, eller hevde at man er alene om å tale «folkets sak» eller representere en «stille majoritet». Det var kjernen i Dobrindt-rabalderet. Og det er ikke bare en provokasjon, som i en vellykket PR-kampanje: Det er også en direkte fare for demokratiet.
Første gang publisert i Der Spiegel 15.02.2018
Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad
[1] Alexander Dobrindt, fra CDUs «søsterparti» i Bayern, Christlich-Soziale Union (CSU), var samferdselsminister i den forrige Merkel-regjeringen. Han er leder for CSU-fraksjonen i den tyske Forbundsdagen.
