Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Sivilisasjonen er et unntak

ANMELDELSE. I sine memoarer bretter Jan Grue og Ida Jackson ut den kroppslige skjørheten samfunnet vil at vi skal gjemme bort.

Fra Vagant 1/2022 – i salg fra 14.04.22

Det er et paradoks at vi i Norge stadig skryter av å ha verdens beste velferdsgoder, men blir litt sure om noen ser seg nødt til å bruke dem. Å være kronisk syk og/eller funksjonshemmet blir dermed en dobbel byrde – man må hanskes med symptomene på og de praktiske følgene av sin egen helsetilstand, og når man har forsert rampen, fylt dosetten, tømt tarmen og kranglet med NAV, skal man late som om alt dette ikke kostet en noe. Kroppen er kan hende like utslitt som etter en lang vakt på oljeriggen, men jobben det innebærer å ha en sårbar kropp vil aldri anerkjennes som ekte arbeid. «Ubetalt arbeid, usynlig arbeid, omsorgsarbeid,» skriver Jan Grue i Hvis jeg faller. «Arbeid i hjemmet, arbeid med kroppen, arbeid for å være til.Det veier ikke på vektskålen, det teller ikke.»

Jan Grue

Hvis jeg faller

Gyldendal Norsk Forlag, 2021

Ida Jackson

Fødselsdag

Gyldendal Norsk Forlag, 2021

Dette gjelder ikke bare for kronisk syke og/eller funksjonshemmede – selv den midlertidig funksjonshemmede kroppen, som er hva Ida Jackson beskriver den nybakte moren som i memoaren Fødselsdag, blir bedømt etter hvor mye den produserer, det være seg i brystmelk eller hard kapital. «Er det dette kronikerne lever med hele tiden?», spør Jackson da hun skjønner at for en nylig keisersnittoperert spedbarnsmor er det en fulltidsjobb bare å legge seg: «Å navigere behovet for å være verdens mest imponerende kroniker, skammen over å svikte fellesskapet, å krympe seg gjennom enda en debatt om at det er for mange langtidssykemeldte?»

Noen ganger får vi de bøkene vi som samfunn fortjener å lese, men da er det ikke fordi vi har gjort oss fortjent til dem. Slik er det med ekteparet Jackson-Grue, som med sine nye bøker gir det tilsynelatende vellykkede velferds-Norge et berettiget spark bak. Det er ingen liten bragd i et land der det er typisk norsk å være god, og arbeidslinja har bred støtte på Stortinget.

Hva er et viktig arbeid?

Hvis jeg faller. En beretning om usynlig arbeid er, i likhet med Jan Grues forrige selvbiografiske utgivelse Jeg lever et liv som ligner deres (Gyldendal, 2018), en mosaikk av kritisk teori, legerapporter, populærkulturelle sitater og beskrivelser av forfatterens egne erfaringer. Grue fortsetter å utforske storsamfunnets forventninger til den funksjonshemmede kroppen, men Hvis jeg faller er mer uttalt politisk. Her skriver han om den usynlige arbeidsmengden som lempes over på funksjonshemmede, kronisk syke og folk med ubetalt omsorgsarbeid. 

Hva er et viktig arbeid? Grue, som har en medfødt muskelsykdom og har brukt rullestol nesten hele livet, er bedre skikket til å meditere rundt dette spørsmålet enn de fleste. Helt fra skolealder av jaktet han på de beste resultatene. Han ønsket å bli uangripelig, lykkes så godt at den sårbare kroppen ikke lenger spilte noen rolle. Han jobbet beinhardt for å slippe unna «det vi er aller mest redd for i oss selv, det samfunnet er mest redd for, det syke og det svake og det dødelige». Vi arbeider så hardt for å holde dette på avstand, skriver Grue, «fordi vi vet at det vil innhente oss til slutt». Dette er et arbeid storsamfunnet forventer at blir gjort, men som ifølge Grue ikke høster noen anerkjennelse: 

Dette er arbeidet som ikke skaper merverdi (men som ikke er til å unngå). Dette er arbeidet vi ikke viser frem (bortsett fra at jeg gjør det nå). Dette er arbeidet vi ikke regner som arbeid (selv om vi burde gjøre det). Dette er arbeidet som er nødvendig for å passe inn.

For passe inn, det må man. Det skal ikke mye til for å avvike i et lite land som Norge, der alle titter over på naboens plen og lurer på om gresset der er grønnere og mer symmetrisk klippet. Glem generasjon prestasjon – Norge er nasjon prestasjon, så når man først avviker, bør man værsågod å gjøre det på riktig måte. Grue skriver skarpt om forventningene majoritetssamfunnet har til mennesker med sykdommer, skader eller funksjonsnedsettelser. Aller helst skal de overvinne sine utfordringer og komme sterkere ut på den andre siden: «Det er å vise at alt er mulig dersom viljen er sterk. Det er å vise at inkludering ikke skal koste samfunnet noe.» Slik vil vi ha det, vi som kan gå, løpe, se og høre, vi som svinser opp trapper og, som Grue skriver, «tar bussen», vi som aldri trenger å være redde for at blæra skal svikte eller stomiposen lage lyd, vi som aldri har måttet krype for byråkratiet. 

Sviktende velferdsordninger

Jeg lever et liv som ligner deres spilte California en viktig rolle, og til tross for sine sviktende velferdsordninger ligger USA som et lovet land også i denne utgivelsen. Grue elsker Berkeleys brede fortauer og at bussjåførene hekter ut rullestolrampen med den største selvfølgelighet (da han nylig ble kåret til Årets Osloborger brukte Grue den medfølgende medieoppmerksomheten til å sette fokus på hovedstadens ufremkommelighet). 

Det at aksepten for sårbare kropper synes større der velferdsordningene er dårligere, er et paradoks jeg selv har merket meg i Storbritannia: Når staten ikke stiller med tilstrekkelig sikkerhetsnett, må folk flest mobilisere på egen hånd, og dette gjør noe med deres holdning til annerledeshet. Likevel vet Grue at han er blant de privilegerte når han cruiser forbi Golden Gate Bridge i sin statsstøttede Permobil. USAs skarpe kontraster gjør det mulig for den lille familien å si høyt «det som er så vanskelig å si høyt i det egalitære sosialdemokratiet der vi hører hjemme: Vi er ikke som alle andre. Og alle vil oss ikke vel.»

Sjangeroverskridende memoartradisjon

 I tillegg til å ha brede fortauer har Amerika lenge dyrket en sjangeroverskridende memoartradisjon. Det var under sitt første stipendiatopphold i Berkeley at Grue oppdaget de «selvbiografiske og analytiske» bøkene om funksjonshemning, som får ham til å forstå at «jeg inngikk i et felleskap og at det fellesskapet også var skapt av skriften, gjennom ordene». Med sine personlige sakprosautgivelser plasserer Grue seg derfor i en tradisjon som har vært med på å forme ham.  

Hvis jeg faller er, i likhet med Jeg lever et liv som ligner deres, formatert på samme måte som Maggie Nelsons Argonautene (Pelikanen, 2017, oversatt av Anne Arneberg), der Nelson skildret sitt samliv med kunstneren Harry Dodge, som har flytende kjønnsidentitet. Argonautene er blitt beskrevet med den hybride sjangerbetegnelsen autoteori, der personlige anekdoter flettes sømløst sammen med sitater fra kunstnere så vel som forfattere og intellektuelle, alltidmed kilden i yttermargen (i Grues tilfelle er disse ispedd gamle stortingsmeldinger og brev fra NAV). I likhet med Nelson argumenterer Grue for en bredere verdensforståelse som kan romme det som er kronglete og ubestemmelig, han ber oss dvele ved og tåle det tvetydige.

Sårbarhetens familielikhet

Det er en grunn til at denne selvbiografiske sjangerblandingen har blomstret de seneste årene; folk skriver seg en plass i verden, og noen gjør det for aller første gang. Jeg lever et liv som ligner deres bar preg av å ha blitt til over mange år, som noe som hadde kjempet seg frem i forfatteren, nøye gjennomtenkt og komponert med den ytterste presisjon. Det var dette som gjorde boken så kraftfull, men Grues uttalte behov for kontroll gjorde seg gjeldende også på boksidene, der forfatterens selvfremstilling til tider virket i overkant målt og veid. 

Hvis jeg faller har ikke samme sprengkraft som forgjengeren, men er til gjengjeld langt løsere i snippen. Dette kommer blant annet til uttrykk i rausheten Grue viser andre former for sårbarhet enn hans egen. I Hvis jeg faller handler hans frigjøringsprosjekt ikke utelukkende om funksjonshemning eller rullestolbruk – Grue forsøker å favne om alle kropper som ikke når opp til storsamfunnets krav om produktivitet eller normalitet. Han skriver om kona Idas klassebakgrunn, kameraten Halvors utydelige uttale, og søskenbarnet Laras kjønnsidentitet og hudfarge – alt dette sårbarheter Grue selv aldri har følt på kroppen. For ham handler det om familielikhet slik Wittgenstein beskrev det, som noe «som ikke skiller skarpt mellom kategorier med klare kjennetegn, hverken positive eller negative». Om vi tør å stoppe opp og kjenne etter, mener Grue, vil vi kanskje oppdage at alt som ikke følger normen har noe til felles. Den sterkeste familielikheten «er, kan hende, sårbarheten».

Spesifikt om det allmenne

Med Hvis jeg faller demonstrerer Grue hvor mye usynlig arbeid, både kroppslig og logistisk, som må til når omgivelsene ikke er universelt utformet. I Ida Jacksons Fødselsdag blir det klart at verden ikke er utformet for å komme noen syke kropper i møte, ikke engang kroppen som nettopp har satt barn til verden.

Jackson har tidligere skrevet klokt og informativt om alt fra Germanske SS Norge til strap-on-sex. Det usynlige arbeidet har vært et viktig tema også for henne i essays, blogginnlegg og avisspalter. Fødselsdag. Mitt første år som mor, eller: En reise i underverdenen handler om den enorme livsforandringen som inntreffer idet man blir forelder. Jackson understreker tidlig at dette er en erfaring som både er allmenn og ekstremt spesifikk, og at hun selv ønsker å skrive spesifikt om det allmenne. Hennes historie kan likne andres, men siden hun har stiftet familie «med en annerledes mann», er Fødselsdag «en litt annerledes historie om det vanligste av alt: å lage og holde liv i en baby». 

Det krever enormt mye å skrive godt samtidig som man hele tiden forholder seg til fakta. For Jackson er det å forplikte seg på virkeligheten ikke en etisk helgardering, men et bevisst litterært grep. Hun vakler innledningsvis, med et par unødvendige referanser til Dante og en litt innforstått oppfatning av småbarnsmødre og arbeidsliv som aldri blir tilstrekkelig behandlet: «Du ser venninner som går fra å være superambisiøse til å være ekstra lenge hjemme og utsette barnehagestart, og du tenker: Ikke meg. Ikke faen». Da er til gjengjeld de resterende kapitlene så gode at de burde bli pensum for alle som jobber – betalt eller ubetalt – med sårbare kropper.

Blod, gelé og cottage cheese

Maggie Nelson spøker mellom boksidene også her, for i likhet med Nelson gjorde graviditeten Jackson til en «ekstrem abort-tilhenger». Det er fantastisk at en bok om moderskap og fødsel åpner med et uforbeholdent forsvar for fri abort: «Da kroppen ble mindre og mindre min for hver dag som gikk, var det en gave at samfunnet sa: Ida, det er mest din kropp. Du var her først.» Så enkelt kan det sies. Hun kjente jo hva det å gå gravid kostet kroppen. Selv den ønskede, etterlengtede graviditeten kunne være en skremmende byrde og et tungt kroppsarbeid – hva da med den uønskede? «Biologi er skjebne,» fastslår Jackson. «De som sier noe annet, har bare ikke dultet hardt nok inni den ennå.» 

Siden samfunnets fiksering på kvinnekroppen sjelden rommer dens ubehageligheter, er gravide, fødende og blødende postpartum-kropper ganske uvelkomne utenfor fødestua. I Fødselsdag kan det virke som om Jackson har satt seg som mål å gå i totalt motsatt retning; hun skriver rett frem om slim i nettingtrusa og klut i den revnede tissen, om selvforakt, voldtektstraumer og endrede tenningsmønstre, og om å møte seg selv i døra som ineffektiv ammeku. I tillegg gjør hun noe så sjeldent som å skildre hvordan en abort faktisk ser ut («en blanding av blod, gelé og cottage cheese»).

Intens fødselsskildring

Slik Grue ved å skrive detaljert om sitt ekstraarbeid går i rette med hvordan dette skal utføres så usynlig som mulig («arbeidet med sårbarheten forble usynlig helt til noen valgte å skrive om det»), tar Jackson et oppgjør med hvordan barnefødsler i verdenslitteraturen til alle tider har foregått i bisetninger. Hun vil romme «fortellingene som aldri utbroderes», fortellingene der far kommer hjem fra sjøen og finner en liten en i vuggen, og sprenggravide tenåringsmødre må føde i en stall: «Maria, Maria, Maria, si meg: Hadde du hemoroider? Vondt i bekkenet? Var du våken om natten ute under stjernene fordi Jesus sparket deg i mellomgulvet og dunket hodet i blæra di?» 

Jackson er best når hun er direkte, og har en helt egen evne til å kunne skrive sleivete og samtidig ytterst presist. Resultatet er den mest intense fødselsskildringen siden Knausgård, men denne gangen får vi oppleve det hele innenfra. Jackson skildrer de kroppslige fornemmelsene så konkret som mulig, som for å gjøre opp for alle disse minimalistiske fødselshistoriene, både de fra Jesu tid og de som i dag legges ut på sosiale medier, og som usynliggjør hvor tungt det tross alt er å presse et nytt menneske inn i verden. 

For da fostervannet ble grumsete, forstod Jackson at i gamle dager, ute i naturen, ville hun ha vært en av dem som døde i barsel, «så kort og liketil». Men det var aldri liketil for dem det gjaldt. Det kan vi lese av Jacksons beskrivelser, av hvordan smerten trekker henne ned i dypet, av hvordan det å bli undersøkt av leger og sykepleiere føles som «fisting uten glidemiddel», av hvordan bomullssmaken brer seg i munnen når bedøvelsen settes. Å dø i barsel har også vært et usynlig kroppsarbeid. 

Mannsidealer og moderne feminisme

Jacksons beskrivelser av tiden etter fødselen er like direkte, både når det gjelder hennes egne følelser rundt den rasende, puppefikserte «urguden» hun plutselig skal ta seg av, og samlivet med Grue. Det viser seg nemlig at da hverken den med medfødt muskelsykdom eller den med væskende operasjonssår kan løfte barnet inn i bilen, går velferdsstaten i stå: «Hele post-sykehuset er bygget på at kvinner skal lage barn med menn som kan gjøre ekstraarbeid.» Det blir livsnødvendig å fordele kroppsarbeidet under barseltiden, og hun ender med å invitere en hel landsby inn i leiligheten, der en annen ammer sønnen mens hun sover ut. 

«Sivilisasjonen er et unntak,» hevder Jackson tidlig i Fødselsdag. Erkjennelsen av kroppens begrensninger har lenge vært et gjennomgangstema i hennes tekster (en av hennes beste lørdagsartikler i Dagbladet er titulert «Med rett til å være svak og usexy», 20.02.2016), men har også ført til beskyldninger om at hun vil sende kvinner tilbake på kjøkkenet med gulpekluten limt til skulderen. 

Men det Jackson peker på i Fødselsdag, er heller urimeligheten i det å be en sterkt redusert kropp om å frigjøre seg fra sine kroppslige funksjoner. I mange tilfeller er dette rett og slett en umulighet, både for henne og ektemannen. «Så når jeg bar kasser, mens mannen satte på en ekstra klutvask på 95 grader, fordi det er lenge siden sist, brøt vi med etablerte mønstre hos selv de mest likestilte par.» Disse avsnittene går hånd i hånd med Grues anekdoter om fordelingen av arbeidet i hjemmet, og om hvordan dette paret har måttet innrette seg annerledes enn både de maskuline mannsidealene og den moderne feminismen vil at de skal. For som Jackson skriver: «[D]et er mange måter å knekke åpent det etablerte på.»

Johanne Elster Hanson

Johanne Elster Hanson (f. 1996) er en norsk skribent og kritiker bosatt i London.