Glidende overganger

Foto: Anne Valeur

KOMMENTAR. For første gang på 50 år er en norsk sakprosabok nominert til Nordisk råds litteraturpris. I Jan Grues forfatterskap går fantasi og saklighet hånd i hånd.

I Jan Grues skjønnlitterære debut, novellesamlingen Alt under kontroll (Gyldendal, 2010), er en av fortellerne en pensjonert lege som har arbeidet med implantater og proteser av et kaliber som ennå ligger noen år inn i fremtiden. Han har vært med på å lage kyborger, altså personer som har byttet ut så mange kroppsdeler at de er like mye maskin som menneske. Fra kjøkkenvinduet observerer han en ny kyborg som flytter inn i blokken der han bor, og mens han følger med på den unge mannens bevegelser, gjør den pensjonerte legen seg noen tanker om hvordan kyborgene påvirker både dagliglivet i byen og den allmenne forståelsen av hva et menneske er. Språket er tørt og drøftende:

Da jeg befant meg på yrkeslivets middagshøyde, var interessene mine for kyborgifiseringens konsekvenser hovedsakelig av vitenskapelig karakter, det innrømmer jeg gjerne. Dernest var jeg opptatt av noen tekniske utfordringer knyttet til rehabilitering, til gjenopptrening av primære og sekundære funksjoner, ettersom jeg ønsket de beste betingelsene for at håndverket mitt skulle bevares etter intensjonene.

To sentrale bestanddeler i Grues forfatterskap var med andre ord på plass fra starten av: innslag av science fiction og et gjennomreflektert og ofte ganske tørt språk. Fantasi og saklighet, hånd i hånd.

Kategorisk mangfold
Jan Grue er en allsidig og produktiv forfatter. Siden Alt under kontroll har han skrevet fem novellesamlinger, tre barnebøker, flere fagbøker og én roman. Som skjønnlitterær forfatter er Grue respektert og anerkjent, men det store gjennombruddet – både i kvalitet og breddeappell – kom med Jeg lever et liv som ligner deres (Gyldendal, 2018).

Boken beskriver hvordan Grue selv, som har en muskelsykdom som gjør ham avhengig av rullestol og andre hjelpemidler, har møtt en rekke utfordringer og fordommer de færreste av oss har kjent på kroppen, samtidig som han i egenskap av barn av ressurssterke akademikere i det sosialdemokratiske, oljerike Norge, også har vært særdeles privilegert. Beretningen er personlig, men har et analytisk blikk på både samfunn og kultur. Bokens korte avsnitt veksler mellom konkrete anekdoter, refleksjoner rundt film, litteratur og filosofi, utdrag fra legeerklæringer, epikriser og e-post-utvekslinger med det offentlige, og korte innslag av lyrisk prosa:

Inn i det ukjente; vi vet ikke hvor vi er på vei.

Vi seiler i en båt som lekker, vi vet at vi er døende dyr.

Vi drømmer om Bysants, vi øser det vi makter, vi seiler sammen.

Vi er argonauter, kosmonauter, eventyrere, utforskere. Vi er på reise.

Som dette sitatet antyder, og som det kommenteres uttalt i teksten, trekker Jeg lever et liv som ligner deres store veksler på Maggie Nelsons The Argonauts (2015) – også en bok som vanskelig lar seg plassere i tradisjonelle sjangerkategorier.  

En skjønnlitterær pris
På Nordisk råds nettsider kan man lese følgende om prisen de hvert år deler ut:

Nordisk råds litteraturpris har blitt utdelt siden 1962 og gis til et skjønnlitterært verk som er skrevet på et av de nordiske språkene. Med et skjønnlitterært verk forstås i denne sammenhengen poesi, prosa og drama som oppfyller høye litterære og kunstneriske krav.

Når man ser på listen over bøkene som tidligere har vært nominert fra norsk side, finnes klart flest romaner, mange diktsamlinger, en del novellesamlinger, noen få essaysamlinger og enkelte bøker som karakteriseres som «prosa». Tidligere har kun én sakprosabok vært nominert, Hans Heibergs Ibsen-biografi … født til kunstner (1969). 50 år senere nomineres altså Jan Grues Jeg lever et liv som ligner deres, som har sjangerbetegnelsen «en levnetsbeskrivelse» og vel kan kalles et biografisk essay, men som juryen omtaler som et sakprosaverk. Lesekontrakten er utvetydig: Jan Grue skriver om seg selv og sitt liv, og er forpliktet på virkeligheten; det ville oppleves som et svik, og en brist ved boken, dersom det skulle vise seg at vesentlige deler av den er fiksjon.

Krysspolinering mellom sjangerne
En av dem som har vært mest opptatt av og skeptisk til både skjønnlitteraturens påberopelse av «virkeligheten» og den parallelt stigende interessen hos forfattere av sakprosa for å ta i bruk skjønnlitterære grep, er Eivind Tjønneland. I artikkelen «Sakprosa og skjønnlitterære ambisjoner» i Norsk Litterær Årbok 2019 (Samlaget, 2019) skriver han:

Me har på heile 2000-talet merka ein tendens til at den såkalla sakprosaen i mange høve ynskjer å nytte skjønnlitterære grep. Denne tendensen var der før skjønnlitterære forfattarar i Noreg for alvor tok til å eksperimentere med dobbeltkontraktar, autofiksjonar og såkalla røyndomslitteratur i kjølvatnet av suksessen til Knausgård sitt Min kamp-prosjekt (2009–2011). Medan skjønnlitterære forfattarar ynskjer å skrive om røyndomen, vil dei som har forplikta seg til å skrive om den virkelege verda, nytte grep frå fiksjonslitteraturen.

Videre i artikkelen diskuterer Tjønneland ulike måter sakprosaforfattere bruker seg selv og sine personlige opplevelser i bøkene sine på, og konstaterer at «ofte vert ein lei av egotrippane til dei personlege essayistane».

I et essay med tittelen «Subjektivitet i sakprosa» i tidsskriftet Prosa 1/19 er Tjønneland innom Jeg lever et liv som ligner deres:

Jan Grue har skrevet en lesverdig og gripende bok om å være rullestolbruker. (…) Grue sier at boken handler om å bli et menneske. Han problematiserer også sin egen fremstillingsform og reflekterer over hukommelsens upålitelighet. Forfatteren bryter med kronologien og gjør mange essayistiske avstikkere. Når han skal tematisere annerledeshet teoretisk, griper han til Goffman og Foucault. Disse innslagene er de minst engasjerende i boken: Grue er best når han konkret beskriver sine bevegelsesproblemer.

Her berømmer Tjønneland det samme som han ellers kritiserer. Inkonsekvensen er forståelig. Gevinsten i det å bruke seg selv i slike tekster hevdes ofte å være at en konkret historie om et ekte menneske nesten uansett vil være mer «engasjerende» enn abstrakte tematiseringer av det ene eller det andre emnet. Men slik jeg leser Jeg lever et liv som ligner deres, er det vekselvirkningen mellom det personlige og det allmenne, samt det sjangermessig ureine ved boken, som nettopp utgjør dens store styrke.

Blodets hvisken og hjernevindingenes sang
En annen grunn til at det ikke virker urimelig at Grue skal nomineres til en skjønnlitterær pris for en sakprosabok, er hvordan han som skjønnlitterær forfatter leker med språk som vi vanligvis finner i ulike former for sakprosa.Novellene kan ta form av rapporter eller foredrag, iblandet essayistiske innsmett og innviklede drøftinger av fenomener og hendelser. Behandlingen av hvordan ulike typer språk former virkelighetsopplevelsen, er et gjennomgående tema, og fører til en usedvanlig opptatthet av sjangre og språkformer – og hvordan disse kan påvirke og smitte over på hverandre. Skjønnlitteraturen hans er også i høyeste grad idédrevet, den illustrerer et problem, eller setter søkelys på et eller flere samtidstrekk, ved å forstørre dem, slik science fiction gjerne gjør, ved å føre trekkene ut i sin ytterste konsekvens i en tenkt nær eller fjern fremtid.

I romanen Det blir ikke bedre (Gyldendal, 2016) har aktiv dødshjelp blitt så vanlig at det har oppstått en egen industri med event-firmaer som kan gi avslutningen litt ekstra piff, og gjøre selve døden til en fest. Hovedpersons venn tar livet av seg i en seremoni der vennene er kledd ut som storm troopers fra Star Wars og han selv blir fryst inn i karbonitt, i en kopi av en scene fraThe Empire Strikes Back (1980). Også døden skal regisseres nøye. Romanen er videre full av sosio-filosofiske drøftinger, og oppleves tidvis mer som et essay enn en handlingsdrevet roman.

I Uromomenter (Gyldendal, 2019) beskriver novellen «Det fjerde trimesteret» hvordan bemidlede foreldre, i sine evige bestrebelser etter å gi sine egne barn det aller beste utgangspunktet i livet, har begynt å forlenge svangerskapene inn i et fjerde trimester. Denne forlengelsen har i Grues nær-fremtidsscenario vist seg å gi en del uomtvistelige kognitive og adferdsmessige fordeler for barnet. Kvinnen i novellen, som går inn i sin tiende måned som gravid, er riktignok så sliten og lei at hun bare lengter etter at det skal ta slutt. Men hun er ikke i stand til å stå mot det nøkterne og tilsynelatende faktaorienterte språket hun møtes med av samboer, familie og venner, et språk novellen henter fra hvordan livsstilsjournalistikk og tabloid forskningsformidling forteller oss hvordan vi kan forbedre livene våre. I denne virkeligheten har kroppens sårbarhet ingen plass. Behovet for oversikt og planlegging blir aldri tilfredsstilt, og følger menneskene fra før fødselen og like inn i dødsøyeblikket.

Også barneboken Super-Magnus (Cappelen Damm, 2016) tar opp kroppens begrensinger og ønsket om å forvandle den. Magnus er en gutt som har forlest seg på storebrorens superhelttegneserier og ønsker å skaffe seg superkrefter. Han går til verks ved å stikke en gaffel i strømuttak og å drikke do-rens, men ender i stedet opp, forutsigbart nok, med å skade seg selv.

En rød tråd
Innimellom alle fikse teknologier, lek med ulike språknivåer og stilleier, teoretiske tilnærminger og populærkulturelle referanser, finnes en rød tråd i Grues forfatterskap: Kroppens skrøpelighet og drømmen om å overskride dens begrensninger; drømmen om å ha alt under kontroll. Ofte er det i det tragikomiske møtet mellom kjødets jordnære virkelighet og høytflyvende akademisk språkføring, at skjønnlitteraturen til Grue henter sin kraft. Det som i novellene og romanen har kommet indirekte frem gjennom fabelprosaiske og satiriske skrivemåter, får i Jeg lever et liv som ligner deres et direkte og mer alvorlig uttrykk. Levnetsbeskrivelsen blir dermed, i tillegg til alle andre kvaliteter, også å anse som en nøkkel til resten av forfatterskapet.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.