INTERVJU. For britiske James Byrne er det å gi stemme til de stemmeløse alt annet enn en floskel. I en fersk antologi har han samlet nyskrevne tekster av flyktninger fra Myanmar.
[dropcap]D[/dropcap]ette er en av verdens glemte katastrofer: I over to hundre år har den muslimske minoriteten rohingyaene blitt drevet ut av Myanmar (tidligere Burma). Særlig etter en bølge militæraksjoner høsten 2016, har situasjonen tilspisset seg, og nærmere en million mennesker er nå på flukt.
Den britiske poeten James Byrne dro i fjor til flyktningleirene med rohingyaer for å holde skrivekurs og samle tekster som nå er blitt til antologien I am a Rohingya – Poetry from the Camps and Beyond (2019). I februar deltok han på LitFestBergen, der vi møtte briten for et intervju om poesi, språkløshet og verdenspolitikk.
James Byrne, hvordan kom dette prosjektet igang?
– Jeg har en svigerinne som jobber i internasjonal helsehjelp. Gjennom Twitter hjalp hun meg å komme i kontakt med medredaktøren min, Shehzar Doja. Vi kom i kontakt med noen lokale poeter, og i april 2019 dro vi ned og holdt et skrivekurs. Da vi kom hjem startet et intenst redigeringsarbeid i dialog med poetene – og så ble boka utgitt i juli.
Hvordan gjennomførte dere kursene?
– Vi gjorde ulike skriveøvelser, og snakket om billedbruk, form og språklig rytme – og så leste vi ulike poeter. En hendelse jeg husker, fant sted da vi leste Wallace Stevens’ dikt «Thirteen Ways of Looking at a Blackbird», hvorpå en av deltakerne sa at han hadde lyst til å skrive om tretten måter å se på et pass – men at han aldri hadde sett et pass selv. Mangelen på bevegelsesfrihet er altomfattende for rohingyaene. Noe av det mest bemerkelsesverdige, var derfor roen og læringsviljen de hadde, selv under ekstremt pressede omstendigheter. En ting vi gjerne skulle ha gjort, men ikke fikk til, var å ha skrivekurs som inkluderte kvinner. Kvinnene kunne ikke være med på skrivekurs sammen med menn, holdt av menn. Så de kvinnene som er med i boka, som Yasmin Ullah, er rohingya-poeter som lever i eksil eller skriver fra andre deler av verden.
Noen av diktene og sangene er oversatt, men flere av kursdeltakerne har skrevet diktene sine på engelsk, på tross av at det ikke er morsmålet deres, og heller ikke er et språk de nødvendigvis kjenner så godt. Hva er grunnen til dette?
– Dette var en talentfull gruppe mennesker som virkelig ville skrive, og mange av dem hadde aktivistiske mål med det. De ville nå ut til og fortelle omverden om det som skjer med dem, og det er lettere å gjøre når det står på engelsk. Enkelte så også skrivingen som en anledning til å forme og skape rom i virkeligheten på, fordi den hverdagen de forholder seg til er så brutal. Det er slik de navigerer – for eksempel Pacifist Farooq, som skriver at han er en «prisoner in the jail of fresh air».
Boka er litt av et vitnesbyrd, særlig når man tenker på at Rohingya-folket ikke egentlig har en etablert skriftlig kanon. I antologien har dere skrevet ned sanger som har blitt overført gjennom generasjoner, og plassert dem sammen med dikt fra mer erfarne skrivende, så vel som helt ferske poeter som skrev sine første linjer på skrivekursene. Er dette deres forsøk på å sette i gang arbeidet med en etablert poetisk tradisjon for Rohingya-folket?
– Ja, på en måte. Det finnes allerede noen nettbaserte arkiver hvor folk poster både nye og gamle tekster, der de eldste er blitt tradert muntlig gjennom århundrer. Siden mange av rohingyaene aldri har fått skikkelig tilgang på lese- og skriveopplæring, kan kurs og samlinger som dette bidra til å gi stemme til en befolkning som ellers ikke høres. Mayyu sier det godt i intervjuet jeg gjorde med ham i slutten av boka: Dersom du er rohingya, blir du fortalt hele livet ditt at du ikke kan bli poet.
Mange av rohingyaene bor midlertidig i flyktningeleiren Cox’s Bazar, like over grensen til nabolandet Bangladesh, som trolig kommer til å bli mindre beboelig på grunn av klimaendringer og havstigning. Hvordan påvirker det flykningene i Cox’s Bazar?
– Da flyktningkrisen eskalerte for Rohingya-folket for noen år siden, ønsket Bangladesh flyktningene velkommen. Men Cox’s Bazar er skjørt. På den måten har muligens nok et tilbakeslag for rohingyaene allerede begynt. Flere av poetene skriver om følelsen av statsløshet og om ønsket om å kunne reise hjem igjen.
Hvilken sammenheng har forfølgelsen av Rohingya-folket med det voksende muslimhatet vi ser i verden i dag? Spiller utviklingen i dette hatet en rolle når det gjelder verdens manglende interesse for forholdene rohingyaene lever under?
– Det har jeg lurt på selv. Men jeg tror det spiller en rolle i omverdens ansvarsfølelse overfor rohingyaene, fordi det gjennom de siste årenes propaganda er blitt vanligere å frykte muslimer bare fordi de er muslimer. Nå ser vi også at land i nærheten, som India, er i ferd med å forsøke å kaste ut muslimske befolkninger. Så det er nok en del av fortellingen.
Aung San Suu Kyi har siden hun mottok Nobels Fredspris i 1991 blitt plassert i husarrest. Aung San Suu Kyi var utover 90-tallet et stadig sterkere symbol på demokrati, menneskerettigheter og fred – en pasifist i et militærregime. Skuffelsen kom i 2017, året etter at Suu Kyi hadde inntatt posisjonen som statsleder, da rapporter om forfølgelse og folkemord på den muslimske minoritetsgruppen Rohingya kom fram i nyhetene. I hvilken grad har omverdens syn på Aung San Suu Kyi som en håpets representant påvirket hvordan forfølgelsen av Rohingya-folket har utspilt seg i løpet av de siste årene?
– For noen år siden jobbet jeg på et prosjekt sammen med forfattere fra Myanmar (Bones Will Crow: 15 Contemporary Burmese Poets), og rett før partiet hennes, Najsonalligaen for Demokrati, vant valget, sa en av disse forfatterne at «dersom de ikke får makten nå, så mister vi håpet og reiser tilbake 50 år i tid». På den tiden hadde hun en posisjon hvor hun ble dyrket som Moderen, en håpsfigur. Men etter at hun vant valget, og har forholdt seg taus stilt overfor folkemordet på rohingyane, har ryet hennes har blitt skamfert internasjonalt, og det håpet hun representerte for befolkningen, er forsvunnet. Hun bør selvsagt miste Nobelprisen: Nylig forsvarte hun landet sitt ved krigsforbryterdomstolen i Haag, som likevel konkluderte med at det som skjer med rohingyaene må regnes som et folkemord. På tross av dette sitter hun altså ved makten fremdeles. Samtidig kan man spørre seg hvem som faktisk hersker i Myanmar – egentlig er det nok militæret, Tatmadaw. Slik har det vært i lang tid. Dette er også det samme militæret som en gang tok livet av faren til Suu Kyi – så at hun nå har blitt en slags nikkedukke for dem, er både ironisk og mørkt. Dersom vi skal komme noen vei i denne saken, er det nødvendig med større internasjonalt press.
Datidens Burma var lenge en del av de britiske koloniene. Hvilken rolle tror du de historiske forbindelsene har spilt – og eventuelt kan spille – når det gjelder å hjelpe til eller legge press på myndighetene om å rydde opp i situasjonen?
– Gjennom kolonitiden har britene forårsaket store skader på de områdene de invaderte. I tillegg til å lide for britenes brå utgang av India, og dermed av Myanmar, er landet også uhyre komplekst, med mange ulike folkegrupper. Etter kolonitiden var det burmeserne som ble sittende med både makt og språklig hegemoni, og det er denne utviklingen rohingyaene har fått lide for. Men jeg tror ikke nødvendigvis Storbritannia kommer til å være i fremste rekke i å utøve det nødvendige internasjonale presset – hittil er det Gambia som har inntatt en lederrolle her, blant annet gjennom å ta opp saken i Haag.
Les også et oversatt utdrag av diktene fra antologien I am a Rohingya
