LEDER. Hvorfor ikke en felles kulturpolitisk satsning de nordiske landene i mellom?
Publiseres i Vagant 2/2015. Kan forhåndsbestilles her.
Jag skriver i dina ord. Slik lyder tittelen på en samtale mellom forfatteren Tomas Espedal og kritikeren Cathrine Strøm, utgitt som en pamflett til Audiatur – Festival for ny poesi i Bergen i april 2014. Tittelen er lånt fra en svensk antologi med gjendiktninger fra fransk, redigert av Helena Eriksson og Jonas (J) Magnusson (Lejd, 2001). Som så mange av utgivelsene OEI-redaktøren Magnusson har vært involvert i, har denne antologien blitt spredt vidt omkring i Norden, og avfødt nye tekster, ideer og samtaler.
En rekke av de uavhengige litterære initiativene de senere årene har vært uttalt fellesnordiske: festivalen Audiatur, arrangementsrekken Folkebiblioteket, chap book-serien [NOORD], diktboksen Serie A, forlagene Attåt og TUR, tidsskriftene Den engelske kanal, Kritiker, Luj og Teologi. Også større institusjoner opprettholder den nordiske kontakten. Norsk litteraturfestival på Lillehammer mønstrer årlig flere titalls deltakere fra nabolandene. De norske litteraturhusene inviterer jevnlig grannelandenes forfattere og kritikere. Knapt et akademisk seminar foregår ved et av Norges institutter for litteraturvitenskap uten danske og svenske kolleger blant foreleserne. I Klassekampen og Morgenbladet er litteraturkritikken godt oppdatert på nordiske debutanter.
I sammenhenger som når bredere befolkningsgrupper – fra skolepensum til rikskringkastingens kulturprogrammer – står derimot nasjonsbygging på agendaen. Man foretrekker igjen og igjen å skrive historien om seg selv, fremfor å låne øyne og ører til naboens ord.
Dansk og svensk offentlig debatt oppstilles i Norge altfor ofte i diametral motsetning til hverandre: Den indre nasjonalsjåvinistiske svinehund er sluppet fri i Danmark, i Sverige går alle politiske dyr med munnbind. Kunnskapsnivået om Norge i Danmark og Sverige virker på sin side ofte lavt og basert på stereotypier, som når en dansk artikkel om norske småforlag illustreres av fjeldaber som rir på en flyvende elg med julenissesekker fulle av trykksaker (Information 22.05.2008) eller når Martin Aagård spekulerer rundt nynorskens medskyldighet i «det extrema norska kulturklimatet» (Aftonbladet 18.01.2013). Men kanskje er det like stereotypiserende alltid å knytte dansker til karikaturer eller å omtale den fascismejaktende Aagård som innbegrepet på svensk offentlighet? Selv om det finnes en mer eller mindre felles ytringskultur i et gitt land, er offentligheten aldri én, ens eller entydig.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.Tradisjonen for litterære nabomøter er lang – den tilsvarer i mangt og mye den norske litteraturhistorien. I unionstiden hadde Danmark og Norge i de fleste henseender en felles litteratur. Den danske statsborgeren Peter Frederik Suhm skrev i årene 1761–65 Norges første bokanmeldelser i Trondhiemske Samlinger. Georg Brandes favnet om hele den nordiske litteraturen, og bøkene hans ble anmeldt samtidig i Danmark, Norge og Sverige. For 1960-tallets Profil-redaktører var det en ambisjon å strekke seg mot moderniteten de nordiske generasjonsfellene i et tidsskrift som Rondo og et forlag som Arena utstrålte; mange av de kvasseste bidragene i Jan Kjærstads Vinduet (1985–89) og Stig Sæterbakkens Marginal (1996–98) ble ført i pennen av svenske og danske forfattere.
At nordmenn har vært ivrige etter å annamme naboenes perspektiver, skyldes ikke minst Norges korte historie som kulturnasjon. I dag er flere av styrkeforholdene snudd om; for eksempel holder de store norske forlagene tidsskriftet som publiseringsplattform i hevd på en måte deres danske og svenske motsatser ikke lenger tar seg råd til.
For å opprettholde vitaliteten i ordskiftet om kunst, ideer og litteratur, trenger man mange, ulike og ikke minst kvalifiserte deltakere – flere enn hva små offentligheter som den danske, den norske eller den svenske i dag kan by på, om de isoleres fra hverandre. Dannelseskulturen og viljen til å ta innover seg oversettelser fra de store kulturspråkene har lenge stått sterkere i Sverige og Danmark, men endringer i utdanningsinstitusjonene og avisenes klikkmålinger gjør at denne kulturen og denne viljen står for fall. Om kritikere søker sammen over landegrensene, må de bryne seg på hverandre og oppgi de altfor inneforståtte kodene og fellesnevnerne – dermed kan man åpne kritikken for flere.
Etter annen verdenskrig søkte Danmark og Norge atlantisk sikkerhetssamarbeid fremfor å befeste det nordiske samholdet, noe våre politiske institusjoner og folkelige kulturformer er blitt grunnleggende påvirket av. Under Pax Americana har engelsk blitt den vestlige verdens lingua franca. Men språklig og litterært er det nordiske fellesskapet fortsatt sterkere enn den anglo-amerikanske forbindelsen. Den blandingen av sympati og kritisk avstand vi i Norden møter hverandre med legger forholdene godt til rette for en eggende, men fredelig sameksistens. I det nåværende krysspresset mellom stormakter som hisser hverandre til opprustning, hvorfor ikke en felles kulturpolitisk satsning på å fordype kunnskapen om nabolandenes kulturhistorie og samtidsuttrykk – og på å dyrke den tverrnordiske debattkulturen?
God lesning!
