Abbas Milani er direktør for Iran-studier ved universitetet i Stanford, og har forsket på tenkemåten til Irans øverste leder, Ali Khamenei. Her gir han sitt syn på den siste opprørsbølgen i Iran.
Hva tenker du om det som har utspilt seg i Iran den siste tiden, med de alvorlige følgene vi nå får vite om, til tross for stengt internett?
Det føles svært trist, men jeg er ikke overrasket. Ayatollah Khamenei og regimet hans har alltid reagert på denne måten. Hver gang de har blitt utfordret, har de anklaget motstanderne sine for å være utenlandske agenter eller terrorister, og åpnet ild mot dem. Jeg er dessuten svært imponert over motstandskraften hos iranerne. Stilt overfor denne kriminelle fremgangsmåten har de vært virkelig heltemodige.
Hvis sikkerhetsapparatet fortsetter å støtte regimet, er det ikke da fare for at opprøret dør hen, slik det var tilfellet med «Kvinne, liv, frihet»- protestene i 2022?
Jeg er ikke sikker på at sikkerhetsapparatet vil forbli trofast i det lange løp. I sin egen, interne logikk har ikke regimet noe annet valg enn å fremvise brutal makt. Det ligger i regimets natur. Hvis lederne ikke tyr til denne makten, måtte de ha forlatt landet i løpet av to eller tre dager, ettersom hver dag gir protestbevegelsen enda større grunn til å protestere. Det regimet først og fremst trenger, er å spre frykt igjen hos folk. Det er etter min mening derfor de frivillig deler bilder av brutaliteten, av hauger med lik. Jeg er overbevist om at videobildene spres med vitende og vilje.
Historiske eksempler viser det samme. I 1982, da mujahedin tok til gatene for å kjempe – jeg var i Iran på den tiden – var hovedsaken i TV-nyhetene konfrontasjonen med «terroristene». Programlederen leste langsomt opp navnene på alle som var blitt drept den dagen, noen ganger opptil hundre navn.
Det er helt sikkert ærlige mennesker som får ut informasjonen, men også regimet har interesse i at den deles, for det er slik løgnen deres fungerer. De overlever ved hjelp av frykt. Nå var frykten blitt borte. Og for å overleve, er de nødt til å gjenopprette den.
Er denne frykten tilstrekkelig for at regimet skal kunne opprettholdes?
Jeg tror ikke det vil fungere denne gangen, av flere grunner. For det første er alliansen mot landets ledere så stor og vidtfavnende over hele landet. Den finnes i små og store byer, fra hjertet av Teheran til middelklassen og de rike i nord, ja, selv i små bortgjemte landsbyer, der det vanligvis er flest regimetro mennesker. For det andre er de økonomiske midlene som støtter sikkerhetsapparatet i fare. De har ingen dollar å selge, slik president Masoud Pezeshkian nylig bekreftet. Dessuten står regimet svakt i regionen, de har mistet alle sine allierte – Venezuela er det nyeste eksempelet – og sine stedfortredere Hizbollah, Hamas… Og ikke minst står de overfor det uberegnelige sinnet til Donald Trump, som har truet dem direkte.
Tror du Donald Trump kommer med konkrete reaksjoner mot regimet?
Det er vanskelig å forutse med ham. Jeg tror han kommer til å gjøre et eller annet. Men det vil bare være effektivt hvis det følges opp av det internasjonale samfunnet. Jeg er overrasket over at den franske regjeringen ikke har gått tydeligere ut med støtte til det iranske folk. Man bør fryse formuene til de iranske oligarkene, i London, Toronto og andre steder – Khamenei har selv store formuer – og stenge ambassadene. Det ville hjelpe iranerne mye mer enn et militært angrep. Folket står klart til å kaste regimet, og det internasjonale samfunnet kan sørge for at kampen blir mer rettferdig. I dag kjemper iranerne med steiner mot maskinpistoler, de bruker ansiktsmasker mot det ultrasofistikerte ansiktsgjenkjenningssystemet som Kina har solgt til Iran. Kampen er svært urettferdig.
Hva foregår i hodet på Khamenei, som du har studert inngående? Har ideen om at han kan flykte til Russland noe for seg?
Det tror jeg ikke. Han er for arrogant, for syk og for neddopet – han konsumerer store mengder opioider. Han kommer aldri til gi fra seg makten med mindre noen skyver ham til side.
Er det krefter i regimet som vil tvinge ham bort for å oppnå en avtale med Donald Trump?
Jeg er overbevist om at de kreftene finnes, og på ulike nivåer. Ekspresident Hassan Rouhani, for eksempel, og andre mer radikale som Mostafa Tajzadeh, hans tidligere rådgiver, som nå sitter i fengsel. Budskapet de vil dele med verden er: Vi kan hjelpe med å fikse problemet. Krisen er så ekstrem at selv de mest radikale blant reformistene i Iran ikke kan løse den. Løsningen må være en sammenslutning av krefter i og utenfor landet, der både opposisjonen i landet og diasporaen deltar. Det må etableres en samlet front blant alle som ønsker demokrati, og så formidles klart og tydelig til det internasjonale samfunnet, deriblant den franske presidenten, at det finnes et annet Iran.
Reza Pahlavi II, sønn av sjahen som ble avsatt i 1979, har kommet med appeller som har blitt lagt merke til. Kan han spille en koordinerende rolle?
For første gang på 40 år har han mange støttespillere både i og utenfor Iran. Men han kan bare være til nytte hvis han lykkes med å organisere en koalisjon av disse støttespillerne. Da kan han bli en figur som kan hjelpe til med overgangen. I dag er det han som er i den beste posisjonen til å gjøre dette, ettersom han rett og slett er mer kjent enn alle andre krefter i opposisjonen. Men han og de trofaste tilhengerne hans kan ikke klare det alene. De må få med seg alle mot det samme målet, altså et sekulært demokrati i Iran uten noen form for religiøs despotisme.
Hvilken rolle kan Revolusjonsgarden spille? Så lenge de støtter Ayatollah Khamenei, kommer vel ingenting til å endre seg …
Iran er de facto et militærdiktatur. Khamenei kan ikke overleve en time uten støtte fra Revolusjonsgarden. For øvrig er Revolusjonsgarden i dag først og fremst en økonomisk gigant: Den består av oligarkfamilier og kontrollerer nesten hele landets økonomi. Det kan komme et tidspunkt – og dette tidspunktet nærmer seg – hvor de sier: «Hvis vi skal kunne bevare det vi har, må vi bli kvitt Khamenei.» Han er nå blitt en trussel mot Revolusjonsgardens økonomiske interesser.
For syv måneder siden, da Israel gikk til krig, virket det som om folket sto sammen og var mer eller mindre på regimets side.
Det finnes ulike fremstillinger av krigens betydning. Det iranske regimet anså den som en seier, ettersom folk støttet dem. Det var ikke tilfellet, men iranerne hadde heller ingen hast med å kaste regimet i det øyeblikket landet ble angrepet.
Hvis man ser historisk på det, tror du vi befinner oss ved et vendepunkt?
Jeg har aldri sett en et så stort press for å oppnå endringer, et så svekket regime, en så samlet opposisjon, og en så liten evne hos regimet til å løse problemene. Selv om staten skulle lykkes i å stanse demonstrasjonene, hva skal de gjøre neste dag? Hva kan Irans øverste leder gjøre? Han har ingen løsning på den økonomiske krisen. Iranerne kan gjøre en deal med USA, og de har åpnet en dør allerede, men Khamenei kommer ikke til være den som tar initiativet. Regimets svekkede stilling er uten sidestykke i den islamske republikkens 47-årige historie.
