Også overgriperen kan bære vitne. Fortelleperspektivet i Jonathan Littells roman De velvillige er ikke lagt til nazismens ofre, men den fiktive SS-offiseren Maximilien Aue.


Jonathan Littell:
De velvillige
Oversatt fra fransk av Tom Lotherington
Aschehoug, 2008

Tidligere publisert i Vagant 4/2008

1.
«Hvordan og hvorfor begir en så ung mann seg inn i noe så ambisiøst sytti år etter det inntrufne?»1 Slik lyder åpningsspørsmålet til den franske historikeren og redaktøren Pierre Nora i en samtale med Jonathan Littell, den unge mannen (f. 1967) hvis ambisiøse prosjekt – en over tusen siders førstepersonsberetning lagt i pennen på den fiktive SS-offiseren Maximilien Aue – nå foreligger i norsk oversettelse under tittelen De velvillige. «Det inntrufne» er selvsagt den andre verdenskrig, mer spesifikt nazistenes jødeutryddelser, men mindre selvsagt skulle det altså være at en forfatter nesten sytti år etter krigens slutt skriver ei bok om dette. Hva ligger til grunn for Noras spørsmål? Er det forfatteren som er for ung eller tematikken som er for gammel?

I forordet til Remnants of Auschwitz, siste bok i trilogien om homo sacer, det nakne livet, understreker Giorgio Agamben at

[…] problemet med de historiske, materielle, tekniske, byråkratiske og juridiske omstendighetene for utryddelsen av jødene har blitt tilstrekkelig klargjort. Framtidige studier kan kaste nytt lys på enkelte aspekter ved hendelsene som fant sted i konsentrasjonsleirene, men et generelt rammeverk har allerede blitt etablert. Det samme kan ikke sies om den etiske eller politiske betydningen av utryddelsen, eller til og med om den menneskelige forståelsen av det som skjedde der […]. Ikke bare mangler vi noe i nærheten av en fullstendig forståelse; selv meningen og grunnene for bødlenes og ofrenes atferd, ja, veldig ofte selve ordene deres, virker fortsatt dypt gåtefulle. Dette kan bare forsterke oppfatningen til dem som vil at Auschwitz skal forbli for alltid ubegripelig.2

Primo Levi, overlevende fra Auschwitz, forfatter av en rekke bøker som kretser om erfaringen fra konsentrasjonsleiren og et slags «kronvitne» og referansepunkt for Agambens analyser av vitnesbyrdet, hevder allerede i 1958 noe lignende, i forordet til Hvis dette er et menneske:

[…] denne min bok, om enn de enkelthendelser som skildres er aldri så grusomme, [har] ikke noe å tilføye det som en hel verden av lesere nå allerede har fått vite om det forstemmende tema som heter livet i konsentrasjonsleirene. Den er ikke skrevet med det mål for øye å fremsette nye anklagepunkter; derimot vil den kanskje kunne bidra med dokumentasjon som kan danne grunnlag for en stillferdig refleksjon over visse sider ved den menneskelige sjel. […] Trangen til å la ’de andre’ få vite, la ’de andre’ få ta del, fikk blant oss, før frigjøringen og i tiden etter, karakter av et umiddelbart og absolutt behov, påtrengende nok til å kunne sammenlignes med ethvert annet primærbehov. Så denne boken er først og fremst skrevet med henblikk på å tilfredsstille nettopp dette behovet, ut fra en trang til å få tømt sitt indre.3

Hvilken trang er det da «de andre», i dette tilfellet Jonathan Littell, skriver for å tilfredsstille? Historikerens mandat er et (antatt) allment behov for å forstå de hendelsene som setter merke på vårt kollektive liv. Vitnets mandat er selve overlevelsen av disse hendelsene: Superstes, det latinske ordet for vitne, er betegnelsen på et menneske som har levd gjennom en hendelse fra begynnelse til slutt, og som i kraft av sin overlevelse kan – og i en juridisk og ofte også eksistensiell forstand  – bære vitne om den. Knapt nok noen vil stille spørsmålstegn ved den overlevendes behov for å fortelle om sin erfaring. Også såkalt andregenerasjons overlevende fra konsentrasjonsleirene anerkjennes retten til å bearbeide dette traumatiske materialet innenfor både dokumentariske og fiktive rammer: Deres motivasjoner framstår som umiddelbart forståelige og akseptable, det er deres historie, som barn av overlevende formes også deres liv av det kollektive historiske traumet, som imidlertid ikke er mer kollektivt enn at vi andre, som ikke har denne familiebakgrunnen, ofte opplever oss som (medlidende) utenforstående. Jonathan Littell har på et vis en slik slektstilknytning – hans jødiske forfedre emigrerte til USA på slutten av 1800-tallet på flukt fra pogromene i Russland – men oppfatter ikke seg selv som jøde, forteller han i samtalen med Pierre Nora. Dessuten, og det er selvfølgelig viktigst, er fortelleperspektivet i romanen hans ikke lagt til offeret, men overgriperen: «Fra begynnelsen av var jeg fascinert av spørsmålet om forklaringene til folk som dreper. Mye mer enn av ofrene.»4

2.

Amerikanske soldater utleverer Rudolf Höß til polakkene, 25. mai 1946. Foto: Wikimedia Commons.

Også overgriperen kan bære vitne. Men hva var drivkraften bak nazistenes vitnesbyrd? Rudolf Höss, kommandanten i Auschwitz, skrev sine memoarer i løpet av de seks månedene han satt fengslet i Warszawa i påvente av henrettelsen. Dommen er med andre ord allerede felt og lar seg ikke påvirke av det han skriver, men det er snarere behovet for å overbevise (kanskje primært seg selv?) om at han er menneskelig som synes å være drivkraften bak skriveprosjektet: «I det følgende vil jeg forsøke å skrive om mitt innerste liv,» lyder den første setningen. «Jeg vil, så langt hukommelsen strekker til, forsøke å gi en sannferdig fremstilling av alle vesentlige begivenheter i mitt liv, alt både av godt og vondt som har hatt innflytelse på min psykiske utvikling.»5 I freudiansk ånd må en slik framstilling, «for å gjøre helhetsbildet så fullstendig som mulig», begynne med den tidligste barndommen: Forholdet til far (en «fanatisk katolikk» som oppdro ham «etter strenge militære prinsipper») og mor (påtakelig nok nesten usynlig i framstillingen, uten individualiserende epiteter eller karakteristikker), og til søstrene som han, selv uvitende av hvilken grunn, «aldri var i stand til å prestere noen varmere følelser for […]».6 Höss gjør seg selv til studieobjekt med en bemerkelsesverdig innlevelse i det barnet han en gang har vært, uten noen hierarkisering av minnene: alt kan ha like stor betydning i kartleggingen av subjektets indre liv, har jo psykoanalysen lært oss.

Rudolf er hissig og viljesterk, en einstøing, en dedikert dyrevenn. På syvårsdagen får han ponnien Hans, en fortrolig, den eneste som forstår ham. Noen ganger, når mor og far er borte, får Hans bli med inn på soverommet. Rudolf liker å gjemme seg bort i skogen mellom de høye schwarzwaldgranene, men han får ikke lov til det, «for en gang da jeg var ganske liten og lekte med meg selv der inne, hadde et sigøynerfølge funnet meg og tatt meg med. Jeg ble reddet av en bonde fra våre kanter som kom forbi og bragte meg hjem.»7Rudolf kjenner en uimotståelig tiltrekning mot vann, han bader og vasker alt han kommer over, ødelegger klær og leker på den måten. «Denne lidenskapen for vann har fulgt meg hele livet igjennom,»8 bekjenner kommandanten fra fengselscellen. Aller best liker lille Rudolf å høre far fortelle om sin tid som soldat i Øst-Afrika: «Jeg lyttet med glødende begeistring når han snakket om misjonsselskapenes velsignelsesrike virksomhet i sivilisasjonens tjeneste, og jeg var fast bestemt på at jeg ville bli misjonær og dra ut til det mørkeste Afrika, helst midt inne i svarte urskogen.»9

Höss’ misjonsselskap blir SS, som sender ham på oppdrag i rurale strøk i Øvre Schlesien for å bygge opp et nettverk av konsentrasjonsleire. I sivilisasjonens tjeneste skal det tredje rikets statsfiender interneres og settes i arbeid. Höss utfører dette oppdraget med mye energi og pågangsmot, for arbeidsomhet er en dyd han skatter høyt; gjennom arbeidet frambringes fellesskapsfølelsen, vi trekker i flokk: «Fra første øyeblikk var jeg klar over at Auschwitz bare kunne skapes om til en brukbar leir hvis alle la ryggen til og gikk inn for oppgaven, fra kommandanten og ned til den usleste fange.»10 Det er med andre ord godt mulig at Höss faktisk var oppriktig da han under rettssaken insisterte på at skiltet han fikk plassert over inngangspartiet til Auschwitz med mottoetArbeit Macht Frei ikke var ment som en sadistisk hån av de dødsdømte fangene, men ganske enkelt som en oppstiver av arbeidslysten. I begynnelsen var flittige statsansatte som Höss tilbøyelige til å glemme alle (utvetydige) indikasjoner på at endemålet med leirene ikke var økt produksjon, men utryddelse av uønskede folkegrupper. Derfor kan Höss, tilsynelatende uaffisert av den kunnskapen han i skrivende stund har om leirenes egentlige funksjon, bruke memoarene til å utlegge problemene forbundet med effektiviseringen av arbeidskraften:

Hvis jeg skulle kunne håpe på å få fangene til å yte skikkelig arbeid, måtte de – i strid med vanlig praksis i konsentrasjonsleirene – få bedre behandling. Jeg gikk ut fra at det ville bli mulig for meg å skaffe dem både bedre husvære og forpleining enn i de gamle leirene. […] På den måten håpet jeg å få fangene til å legge godviljen til under det oppbyggingsarbeidet som måtte gjøres, og jeg mente også at jeg da måtte kunne forlange toppytelser av dem.11

Men Höss blir raskt skuffet – han blir motarbeidet av late og drikkfeldige underordnede, og fra sine overordnede får han ikke den økonomiske støtten han trenger for å gjøre leiren sin velutrustet og moderne. Fangene blir skitnere og mer utsultet for hver dag som går, og vi kan bare forestille oss hvilken pine dette påfører renslighetsfetisjisten Höss. Men sommeren 1941 kommer i hvert fall en avklaring fra Himmler: En storstilt utryddelsesaksjon skal forberedes.12 Hvordan reagerer så kommandanten i Auschwitz på denne eksplisitte redefineringen av oppdraget?

Riktignok var denne ordren noe utenom det vanlige og temmelig rystende. […] Jeg reflekterte ellers ikke nærmere over det den gangen – jeg hadde fått en ordre – og måtte utføre den. Om denne masseutryddelsen av jødene var nødvendig eller ikke, var det ikke min sak å dømme om, det hadde ikke jeg tilstrekkelig oversikt til å kunne gjøre.13

3.

Domsavsigelse i Eichmann-saken, 15.12.1961. Foto: Wikimedia Commons.

Den frustrerende ugjennomtrengelige og automatiserte henvisningen til Führer Befehl løper som et mantra gjennom alle memoarer og forsvarstaler, og fungerer som et effektivt hinder for enhver videre refleksjon over muligheten for å handle annerledes. Rettsforhandlingenes innstendige forsøk på å appellere til nazistenes personlige skyldfølelse har derfor en tendens til å virke fånyttes inntil det smertefullt absurde. Slik oppstår for eksempel portrettet av Eichmann som utspekulert løgner, en som forsøker å skjule den egentlige motivasjonen for sine misgjerninger (et glødende hat mot jødene) ved stadig å påkalle førerordren, mens Hannah Arendt påpeker det nærmest komiske ved en slik tilskriving av dybde – om enn med negativt fortegn – til denne fantasiløse funksjonærens personlighet:

Desto lenger man lyttet til ham, jo mer åpenbart ble det at hans manglende evne til å snakke var nært forbundet med hans manglende evne til å tenke, det vil si til å tenke fra noen andres ståsted. Ingen kommunikasjon var mulig med ham, ikke fordi han løy, men fordi han var omgitt av det mest pålitelige forsvarsverket mot andres ord og nærvær, og dermed mot virkeligheten som sådan.14

Dette forsvarsverket er inkarnert i førerordren, og dens avstumpende effekt på overgripernes evne til empati var en bevisst – og udiskutabelt vellykket – strategi i det tredje rike. Likevel er selv de mest innarbeidede selvbevaringsteknikkene sjelden ufeilbarlige. Når affektene innimellom presser på settes arbeidsdyktigheten på spill, og kommandanten i Auschwitz får et potensielt disiplinærproblem å hanskes med. Han må vise seg sterk, uanfektet, sikker i sin sak – være et godt forbilde:

Alle så på meg. Hvilket inntrykk gjorde slike scener […] på meg? […] Jeg måtte late som om jeg var kald og hjerteløs, selv når jeg opplevde ting som måtte få hjertet til å krympe seg hos alle som ennå hadde menneskelige følelser igjen. Jeg kunne ikke engang snu meg bort når jeg var redd for å bli overveldet av mine følelser. Jeg måtte stå der helt rolig og kald og se mødrene gå inn i gasskamrene med de leende eller gråtende barna sine. […] Jeg måtte være med overalt. Dag og natt, måtte jeg være tilstede og se på når likene ble fjernet og brent; i timevis måtte jeg stå og se tenner bli brukket løs og hår bli klippet av. Jeg måtte stå time etter time i den forferdelige, uhyggelige stanken som bredte seg når massegravene ble åpnet og likene derfra ble brent. Jeg måtte til og med stå ved kikkhullet i døren inn til gasskammeret og se dem dø, fordi legene oppfordret meg til det. Alt dette var jeg nødt til å gjøre – fordi jeg var den alle så på, fordi jeg måtte vise dem alle sammen at jeg ikke bare ga ordrer og bestemte hva som skulle gjøres, men også var rede til selv å være med på alt det jeg forlangte av dem som sto under min kommando.15

Det påfallende ved denne passasjen er hvor fokuset ligger: Ordet som gjentas hyppigst, er jeg. Menneskene som er på vei inn i gasskamrene og kroppene i forråtnelse er kulisser for hans personlige drama: Jeg måtte se dette. Og ikke får jeg gi uttrykk for det jeg har sett.

Språkreglene som styrte dagligtalen i naziadministrasjonen var nødvendige for å få jobben gjort. Det er lettere å gå til arbeidet dersom du bidrar til «evakuering» og ikke drap på ufattelige antall mennesker. Men så står man der, med virkeligheten veltende mot seg, og man holder ut og klamrer seg til førerordren – men det er jo ingen trøst i den, ingen forståelse for hva disse flittige utsendte for det tredje riket gjennomgår? Signalene om demoraliserte og nerveslitte tjenestemenn i øst når eliten, og i oktober 1943 ser Himmler seg nødt til å gjøre et eksepsjonelt unntak fra taleforbudet omkring jødeutryddelsene. I sin over tre timer lange tale til et knippe SS-offiserer i Posen (Poznan) vies seks minutter til den allerede hektisk pågående, men altså aldri offentlig erklærte, Endlösung:

Jeg vil også nevne et veldig vanskelig tema for dere her, fullstendig åpent. Det burde drøftes blant oss, og likevel vil vi aldri snakke om dette offentlig. […] Jeg snakker om den ’jødiske evakueringen’: utryddelsen av det jødiske folk. Det er en av disse tingene som det er lett å si. ’Det jødiske folket blir utryddet’, vil ethvert partimedlem fortelle deg, ’fullstendig klart, det er en del av våre planer, vi eliminerer jødene, utrydder dem, ha!, en enkel sak.’ […] Og ingen av dem har sett det, har utholdt det. De fleste av dere vil vite hva det betyr når 100 kropper ligger samlet, når det er 500, eller når det er 1000. Og å ha gjennomført dette, og – med unntak av menneskelige svakheter – å ha forblitt anstendig, har gjort oss harde og er en ærefull historie som aldri nevnes og aldri skal nevnes. […] Men samlet kan vi si: Vi har utført denne vanskelige oppgaven av kjærlighet til vårt folk. Og vi har ikke pådratt oss noen skade, i vår sjel eller i vår karakter.16

De velvillige viser imidlertid, som vi skal se, at the return of the repressed melder seg med ubønnhørlig styrke: Skadeverket lar seg ikke mane vekk med talegaver.

4.
Nazistenes memoarer ble stort sett skrevet i nær tilknytning til en juridisk situasjon, og mistanken om en hensiktsmessig anger snarere enn genuin selvransakelse er ikke langt unna. Denne skepsisen som hefter ved overgripernes vitnesbyrd nedfeller seg også i mottakelsen av skjønnlitteratur om holocaust skrevet av forfattere som ikke er personlig motivert av ønsker om lavere straffer eller syndsforlatelse. Det er ofrenes rett å komme til orde, som en alltid utilstrekkelig kompensasjon for subjektiviteten som ble fratatt dem i leirene; men med hvilken rett skal også nazistene gis en individualisert stemme, en kropp som lider og begjærer, en familiehistorie og en skjebne? Innebærer ikke representasjon alltid en menneskeliggjøring som beveger seg faretruende nær apologien? Spesielt, og kanskje ikke så oppsiktsvekkende, har slike spørsmål dominert den tyske holocaustdiskursen. Mottakelsen av De velvillige har derfor vært symptomatisk motsetningsfull: Mens Littell i Frankrike har blitt beæret med høythengende priser, har han i flere tyske aviser blitt beskyldt for demonifascinasjon og voldspornografi. Ikke bare er det de utbroderte drapsscenene etterfulgt av fortellerens kvasiintellektuelle refleksjoner over ondskapens vesen som skaper ubehag, men tydelig er også en prinsipiell motvilje mot den individualiserte fortellestemmen.17 Det har sikkert ikke virket formildende på denne skepsisen at forfatteren har gitt uttrykk for en viss identifikasjon med sin forteller: «Han har et forhold til omverdenen som ikke ligger så langt fra mitt, selv om jeg står på den ene siden og han på den andre.»18

Vitnesbyrd skrevet fra «den andre siden» må inkorporere helt andre leserforventninger og -reaksjoner enn ofrenes litteratur: ikke innlevelse og medlidenhet, men distanse, fordømmelse og kanskje også avsky. Dette vet Maximilien Aue, protagonisten i De velvillige, når han setter seg til skrivebordet mange år etter krigens slutt for å skrive sin historie, og det er derfor forestillingen om en moralsk selvtilfreds leser han går i strupen på i romanens åpningskapittel:

Menneskebrødre, la meg fortelle dere hvordan det gikk for seg. Vi er ikke brødrene dine, innvender dere, og vi vil ikke vite det. […] Dere skal få se at dette angår dere. Tro ikke at jeg søker å overbevise dere om noe som helst. Hva dere måtte mene er tross alt deres egen sak. Når jeg har besluttet å skrive, etter alle disse årene, er det for å sette tingene på plass for meg selv, ikke for dere. […] Etter krigen har jeg vært en diskret mann; gudskjelov har jeg aldri, som enkelte av mine gamle kolleger, hatt behov for å skrive mine Memoarer, verken for å rettferdiggjøre, eller i vinnings hensikt […].(s. 7-8)

Denne henvendelsen til leseren er selvfølgelig eksemplarisk retorisk og søker nettopp å overbevise – men om hva? Moralens kollaps er allmenngyldig og ondskapen er ikke lenger noe som rammer de få ved fødselen, som en nedarvet karakterbrist eller latent patologi, men kontekstuelt betinget og utløst av skjebnebestemmende tilfeldigheter; derav Aues advarende ord (som lyser mot oss i illevarslende hustavleform på det lett gotisk-skumle – og ikke så rent litekitschy – omslaget til den norske utgaven): «Hvis du er født i et land eller en tid der ingen kommer for å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke noen kommer for å be deg drepe andres koner og barn, så takk din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke et bedre menneske.» (s. 25)

Fortelleperspektivet, og romanen som sådan, er betinget nettopp av dentidsavstanden til krigen som får Pierre Nora til å undre seg over – og også beundre – Littells prosjekt. En omfangsrik holocaustdiskurs har blitt etablert – historiske dokumenter, vitnesbyrd og memoarer, filmer og minnesmerker, teorier og kritikker – og filtreres gjennom De velvillige. «Jeg er en skikkelig minnefabrikk» (s. 8), skriver Aue i åpningskapitlet, men man kan også si om ham at han først og fremst er en resirkuleringsinstans for minner som allerede er i omløp. Vi finner igjen både Eichmann og Höss i De velvillige: Eichmann forsøker seg på åndfulle samtaler – som på stakkarslig-parodisk vis beveger seg langt utover hans intellektuelle og språklige evner, fullkomment i tråd med Arendts portrett av ham – omkring Kants kategoriske imperativ og Bachs komposisjoner, mens Höss med utpreget eiendomsfølelse geleider Aue rundt i «sin» konsentrasjonsleir uten å fortrekke en mine over lidelsene som omringer dem på alle kanter – også her spilles forelegget, Höss’ memoarer, eksplisitt ut. Riksfører Himmler, som ingen av hans underordnede ser ut til å ha satt særlig pris på i sine memoarer, kommer derfor tilsvarende dårlig ut av det i Aues fortelling, mens Albert Speer får opptre i sin sementerte rolle som reflektert og dannet, den uten tvil mest spiselige av nazistene – også etter krigen. Speers karriere startet som Hitlers idealistiske hoffarkitekt, men det er i den utfordrende stillingen som rustningsminister når krigsframgangen har snudd at Aue settes i forbindelse med ham; de befinner seg begge på nytterasjonalitetens side og samarbeider om å skaffe tilskudd og tillatelse til å øke slavearbeidernes produktivitet – «konstruktive» tiltak for å gjøre en endelig seier mulig, mens Hitler innbitt styrer statsskipet mot undergangen i den totale krig.

5.
Maximilien Aue er altså formet som karakter på bakgrunn av portrettene av virkelighetens nazister, slik de blir framstilt av historikerne og, ikke minst, slik de har framstilt seg selv i memoarene sine. Littell har dermed en allerede etablert personlighetsmodell for hånden – som han også kan la sin karakter utfordre og bryte med. Dette gir Aue på sett og vis en fordel: Han vet bedre enn sine forgjengere, slik leserhenvendelsen gir uttrykk for, han framstår klokere fordi hans skaper er innlært i denne diskursen og vet hvilke forklaringsmodeller han bør styre unna og hvilke historiske og psykologiske teser som har legitimitet. I samtalen med Pierre Nora legger Littell for dagen en imponerende – men ikke overraskende, dersom man på forhånd har lest boka – detaljkunnskap om sentrale historiske dokumenter, og evner også å ta stilling til de ulike fortolkningsdebattene omkring hvordan folkemordet på jødene endte opp med å bli den viktigste misjonen for den nazistiske staten. Raul Hilbergs standardverk The Destruction of the European Jews (1961) setter Littell på sporet av utryddelsens byråkratiske mentalitet, som danner hovedaksen i hans egen roman, mens han kraftig motsetter seg den delen av historieskrivningen som har hevdet at tilintetgjørelsen var en direkte konsekvens av en gjennomgripende antisemittisme i den tyske befolkningen som sådan, en kontroversiell hypotese som blant annet fremmes i Daniel Goldhagens Hitler’s Willing Executioners (1996). Kritikken av Goldhagen dreide seg imidlertid også om forsøket på å leve seg inn i overgripernes affekter og tankestrømmer i de mest ekstreme situasjoner ved å anlegge et personlig presensperspektiv som selvfølgelig er utilgjengelig annet enn gjennom imaginasjonen: Historikeren må dermed kaste objektivitetspretensjonen over bord og gjøre seg til dikter. Problemet oppstår som kjent når historikere ikke vil vedkjenne at det er nettopp det de har gjort (og i en viss forstand alltid må gjøre, om de heter Goldhagen eller ikke). Littell blir rent ut fornærmet når Pierre Nora hevder å finne gjenklang for Goldhagens tese i De velvillige, men Goldhagens imaginative metode kan jo ikke være ham fullstendig fremmed. Det er i det hele tatt påfallende at Littell i samtalen om romanen virker mest selvsikker når det gjelder bokas dokumentariske og historiefaglige nivå, mens den litterære gestaltningen av hovedpersonen trekkes i tvil: «[…] når emnet er ukjent risikerer man i høy grad å gjøre feil. Jeg er ikke i det hele tatt overbevist om at resultatet er troverdig. […] Noen kritikere har satt fingeren på at Max ikke riktig har fått gestalt. Det er ikke så mye en romanfigur som en stemme, et tonefall, et blikk.»19 Riktignok framhever Littell at forfatteren har en (anerkjent) frihet til å forfølge en intuisjon eller en innlevelsesevne på en måte som historikeren ikke har, men det er tydeligvis også i denne litterære friheten at redselen for å feile oppstår: For om det historiske materialet er aldri så finlest på forhånd og faglig-korrekt framstilt i romanen, gjør den seg samtidig avhengig av en protagonist som ikke bare skal levendegjøre dette materialet – som allerede er velkjent – men som samtidig skal kunne bringe oss nærmere det fascinerende utilgjengelige, det mørke kontinentet, nemlig overgriperens psykologi.

6.
Der Höss i sine memoarer framlegger seg selv som psykologisk studieobjekt, men overlater til leseren å tolke det han forteller (og unnlater å fortelle), er Max Aue analysand og analytiker i en og samme person. Under forberedelsene til massakren av den jødiske befolkningen i Babij Jar, reflekterer Aue slik over hvorfor han befinner seg i denne situasjonen:

Jeg tenkte på livet mitt, på den forbindelse det kunne være mellom dette livet jeg hadde levd – et helt og holdent alminnelig liv, et hvilket som helst liv, men også på noen vis et ualminnelig liv, utenom det vanlige, skjønt det uvanlige også er svært alminnelig – og det som foregikk her. En forbindelse måtte det være, og det var det da faktisk også. Riktignok deltok jeg ikke i henrettingen, jeg kommanderte ikke pelotongen; men det gjorde ikke store forskjellen, for jeg var jevnlig til stede, jeg hjalp til med å forberede det, og etterpå skrev jeg rapporter […]. Helt siden barndommen hadde jeg vært besatt av en lidenskap for det absolutte og for grenseoverskridelse; nå hadde denne lidenskapen ført meg til randen av en massegrav i Ukraina. Jeg hadde alltid villet at min tenkning skulle være radikal; nå hadde Staten og Nasjonen også valgt det radikale og det absolutte; hvordan kunne jeg i det øyeblikk vende ryggen til og si nei, og heller velge de borgerlige lovers velbehag, den middelmådige tryggheten i samfunnspakten? Det var selvfølgelig umulig. (s. 104)

Dette opphevede perspektivet vitner om en etterrasjonalisering som den aldrende Aue blir i stand til gjennom den avstanden i tid og rom som ligger mellom skriveøyeblikket og den, må vi anta, kaotiske og overveldende erfaringen av massakren – men likevel er jo dette rasjonaliserende blikket lagt til Aue der han står «ved randen av en massegrav i Ukraina». Jeg kunne selvfølgelig stilt spørsmål ved troverdigheten i en slik umiddelbar abstraherende holdning, men viktigere er det kanskje å legge merke til at dette er en uunngåelig effekt av karaktertegningen: En roman av dette omfanget og med et slikt ambisjonsnivå kan ikke bæres av en småborgerlig pliktoppfyllende Höss eller en blodløs og intellektuelt begrenset Eichmann. Den trenger et åndsmenneske med sans for eksesser både i litteraturen og i livet, en som selvfølgelig ikke har levd et «alminnelig liv» – den retoriske sjongleringen med denne betegnelsen i passasjen ovenfor er for kokettering å regne – men en som har vokst opp med en lidenskapelig lojalitet til sin fraværende far og et tilsvarende lidenskapelig hat til sin mor fordi hun gifter seg på nytt (Hamlet!), som har hatt et seksuelt forhold til sin tvillingsøster i barndommen (Narcissus!), og som straff har blitt holdt på avstand fra henne i oppveksten på ulike skoleinstitusjoner, der han – etter å ha sverget evig troskap til søsteren og bestemt seg for aldri å elske noen andre kvinner – hengir seg til kjærlighetsløse og ofte masochistiske one night stands med menn. Ja, nøkkelen til overgriperens psykologi er, som overgriperen selv gjør oss oppmerksomme på, dragningen mot grenseoverskridelsen. (Dette kan for så vidt også være nøkkelen til at den franske resepsjonen jevnt over er mer velvillig innstilt til De velvillige enn den tyske: En veletablert litterær og filosofisk tradisjon i Sades fotspor har bidratt til at tospannet sex & vold lettere lar seg fordøye i analyser av ondskapens mange ansikter, også den nazistiske varianten.)

Det er her, i framstillingen av hva det onde består i, at en merkelig tvetydighet i romanen oppstår: For Aues overskridelse befinner seg på seksualitetens område – han bryter samfunnspaktens incestforbud og utfordrer (men klokelig nok så diskret som mulig) naziideologiens heteronormative matrise – og ikke i hans virke som SS-offiser for øvrig; der opptrer han i praksis som konform karriereklatrer, på lik linje med den langt mindre flamboyante Eichmann. Han ender opp med å gjøre det onde ikke som en naturlig konsekvens av sin opposisjon mot loven, men fordi han underlegger seg den loven som er gjeldende i det tredje riket. Men kanskje kan likevel ikke disse feltene holdes fra hverandre så enkelt? Når loven selv har tatt opp i seg overskridelsens prinsipp, når Staten og Nasjonen også har valgt det radikale og absolutte, som Aue hevder i den siterte passasjen, synes den tradisjonelle debatten omkring ondskapen som enten byråkratisk pliktoppfyllelse (ondskapens banalitet, som Arendt ynder å kalle det) eller anarkistisk eksess uansett å tvinge en skjematisk forklaringsmodell på et materiale som til stadighet unndrar seg slike oppklaringsforsøk. Det kan her røpes at heller ikke denne romanen, som jo er komponert over et diskursivt nettverk av valide politiske og psykologiske hypoteser og resonnementer, lar kabalen gå opp i en slags opplysningens seier – heldigvis, kunne jeg være fristet til å si. Snarere er den fullstendige oppløsningen som hovedpersonen og romanen ender i mer i tråd med den historiske katastrofen.

7.
Men før alt går til helvete for Aue, fortoner overskridelsen seg også som forlystelse og intellektuell lek. Under et slags ferieopphold på Jalta mellom slagene, forfører han den yngre kollegaen Partenau ved hjelp av PlatonsDrikkegildet. Det er for så vidt easy match. Hans talegaver og filosofiske kapasitet hever ham over den gemene hop av uselvstendig tenkende han er omgitt av på østfronten, og slik kan den nazistiske ideologien framstå parodisk i all sin inkonsekvente og hule prakt. Kunnskap er som kjent makt, og på sokratisk vis får Aue omsnudd sin samtalepartners indoktrinerte tabuholdning til homoseksualitet:

’Da jeg var liten og gikk for presten, lærte de oss at det var en styggedom, noe forferdelig.’ […] ’Ja, men husk hva Platon sier: I denne sak finnes intet absolutt; dette er, alene og i seg selv, verken skjønt eller uskjønt. Jeg skal si deg hva jeg tror: Den kristne fordommen, det kristne forbudet, det er en jødisk overtro. [Deretter følger en lengre utlegning om Paulus og Herodot]. ’Dette visste jeg ikke. Men vår Weltanschauung fordømmer tross alt homoseksualitet. […] ’Jeg for min del tror at det du snakker om der, er et eksempel på en dårlig fordøyd nasjonalsosialisme, eller noe som forsøker å skjule andre interesser. […] Jeg har forresten en fransk venn som anser Platon for å være den første ekte fascist.’ – ’Ja, men likevel! De homoseksuelle er jo feminine, mannekvinner, som du sa. Hvordan mener du en stat skulle kunne tolerere menn som ikke egner seg til å være soldater?’ – ’Nå tar du feil. Det er en feilaktig oppfatning som setter den virile soldat opp mot den feminine homoseksuelle. Denne typen mann eksisterer, selvfølgelig, men det er et moderne produkt av fordervelsen og degenerasjonen i våre storbyer, blant jødene og de jødifiserte, de som ikke har kommet seg ut av presteskapets klør. Historisk sett har de beste soldatene, elitesoldatene, alltid elsket andre menn. […] Se på Aleksander! Og Fredrik den store, selv om man nødig vil innrømme det, det er det samme med ham. (s. 208-211)

Aue ville naturligvis ikke kommet langt med denne historieforståelsen i SS-systemet for øvrig, og han ligger lavt med sine erotiske eskapader under «Operasjon Barbarossa», offensiven mot Russland som ble igangsatt sommeren 1941, men ikke lavt nok: Ryktene begynner å gå blant medsoldatene, som misliker hans arrogante forfinelse og tydelige avsky for de hyppige tilfellene av unødvendig voldsbruk mot sivile i de okkuperte landsbyene i øst. (Det er ikke dermed sagt at Aue presenteres som et godt menneske, en moralsk kategori han har oppgitt for lengst – han forsøker alltid å unnslippe aktiv deltakelse i massakrene, men han er heller aldri i nærheten av ordrenekt eller desertering.) Fordi de ikke finner konkrete beviser og fordi han ellers er en uklanderlig tjenestemann, «slipper han unna» med tvangsforflytning til den fullstendig fastlåste kampsonen i Stalingrad. Det er på dette tidspunktet – rundt juletider i ’41 – selvfølgelig nærmest ensbetydende med en dødsdom.

8.
Stalingrad representerer i romanen, som i den virkelige krigen, det definitive vendepunktet: De endeløse filosofiske refleksjonene og ordgyteriene, de lingvistiske og sosialantropologiske studiene av kaukasiske fjellfolk, og de gastronomiske og erotiske forlystelsene langs Svartehavskysten tilhører en annen verden. Angsten skal fra nå av ta fullstendig kontroll over Aues kropp og sjel, og de sporadiske anfallene av kvalme og psykoselignende tilstander som han opplevde etter å ha bevitnet utrenskningene og straffeaksjonene i Ukraina og Kaukasus, blir etter hvert en permanent tilstand. Aue er ikke lenger i stand til å gjøre noe som helst: Han ligger dysenterisk og febril i de underjordiske SS-kvarterene fordypet i Orestien mens de andre forbereder evakuering.20 Da kameraten Thomas til slutt får slept ham med seg opp på gateplan og forsøker å geleide ham trygt gjennom skytsilden fra alle kanter, river han seg løs og begir seg søvngjengeraktig inn i infernoet:

Bak meg syntes jeg jeg merket noe røre: Jeg snudde meg, Thomas og Ivan veivet med armene, de andre så etter meg. Jeg skjønte ikke hva de ville, men jeg skammet meg over å gjøre meg så bemerket, jeg vinket vennlig til dem og fortsatte å gå. Jeg kastet på ny et blikk tilbake: Ivan kom løpende etter meg, men jeg ble distrahert av et lett dunk mot pannen: en murbit, kanskje, eller et insekt, for da jeg kjente etter, fikk jeg en liten bloddråpe på fingeren. (s. 435)

Insektbittet er et skudd i hodet. Aue våkner – mirakuløst nok – til live på et sykehus i Berlin, med ”[…] et hull gjennom hodet mitt, en smal, rund korridor, en eventyrlig brønn, stengt og utilgjengelig for tanken, og hvis dette var sant, var ingenting som før, hvordan skulle det kunne være det? Min tenkning om verden måtte heretter organiseres rundt dette hullet. Men det eneste konkrete jeg kunne si, var: Jeg våknet, og ingenting blir noensinne det samme.” (s. 458)

Om vi hadde vært i mangel av frampek i god, gresk tragedie-stil tidligere, får vi det til gangs med dette hullet, som gjennomløper resten av romanen som symbol – og kanskje også medisinsk forklaring? – på Aues stegvise forsvinning inn i psykosen. I tråd med den greske tragediens logikk representerer den fysiske skavanken en ekstraordinær og skjebnesvanger innsikt:

Jeg hadde følelsen av at hullet i pannen var en åpning mot et tredje øye, et pinealøye, som ikke var vendt mot solen, i stand til å betrakte solens blendende lys, men rettet mot mørkets rike, gitt evnen til å se inn i dødens nakne ansikt, og fatte dette ansiktet, bakenfor hvert ansikt av kjøtt og blod, under smilene, tvers gjennom den hviteste og friskeste hud, de mest lattermilde øyne. Katastrofen var der allerede, og de var ikke klar over det, for katastrofen er selve tanken på den kommende katastrofe, som ødelegger alt før den inntreffer. I grunnen, gjentok jeg for meg selv med fåfengt bitterhet, er det bare de første ni månedene en får være i fred, etterpå kommer erkeengelen med luende sverd og jager deg ut av den porten som det står Lasciate ogni speranza på, og det er bare én ting man heretter vil, vende tilbake, mens tiden ubønnhørlig fortsetter å skyve deg forover, og i enden er det ingenting, absolutt ingenting. (s. 466)

Det beste ville være å aldri ha blitt født, skrev Sofokles, men det eneste alternativet til dette umulige ønsket – sett bort fra døden, selvfølgelig – synes i Aues tilfelle å være regresjonen. Han tillater seg oftere og oftere å nedsenke seg i den tapte uskyldstilstanden før Loven tvang ham og søsteren fra hverandre, og drar til slutt på besøk til den forhatte moren og stefaren i barndomshjemmet i Frankrike – tilbake til hullet, han dreper dem begge, som i søvne, etterpå husker han ingenting. Men morsdrapet er i høyeste grad et varslet mord. Kvelden før han setter seg på toget til Frankrike, etter at han for første gang på mange år har hatt et reelt møte med søsteren og blitt seksuelt avvist av henne, sjekker han opp en gutt på en bistro som kompensasjon:

Jeg ba ham ta meg stående, lent mot kommoden, med ansiktet mot det smale speilet som så utover rommet. Da lysten grep fatt i meg, holdt jeg øynene oppe, jeg gransket det rødsprengte, heslig oppblåste ansiktet mitt, forsøkte å få øye på min søsters ansiktstrekk, det sanne ansiktet som kunne fylle mine trekk bakfra. Men da skjedde det noe forbløffende: mellom disse ansiktene og deres fullkomne sammensmeltning snek det seg inn et annet ansikt, glatt og gjennomskinnelig som en glassplate, vår mors bitre, rolige ansikt, uendelig tynt, men tettere og mer ugjennomtrengelig enn den tykkeste mur. Et djevelsk raseri kom over meg, jeg brølte og knuste speilet med et knyttneveslag […]. (s. 541)

Denne romanen spiller med andre ord ikke subtilt på de psykoanalytiske strengene. Det er ingen overraskelsesmomenter i den private galskapen som brer om seg i Aues liv, og dermed kobler denne undergangshistorien seg naturlig på hovedfortellingen i boka om det kollektive raset mot stupet: Vi vet jo hva som skal skje, enden er nær, men det siste punktum – både for romanen og for det tredje riket – avventes likevel pinefullt, som om ødeleggelsens krefter er uendelige, umettelige. Dette er betegnende ikke bare for den uutholdelig uttværede sluttfasen av krigen, men et immanent prinsipp i nazismen som bevegelse. På et tidspunkt da krigen ennå gikk det tredje rikets vei, sier Goebbels i en tale at «[i] den verden av absolutt fatalitet hvor Hitler beveger seg, har ingenting mening lenger, verken godt eller ondt, tid eller rom, og hva andre mennesker kaller suksess kan ikke bli brukt som et kriterium … Hitler vil antakelig ende i katastrofe.»21

9.
Mens den røde hær rykker stadig nærmere Berlin, befinner Aue seg på søsterens forlatte landssted alene, i sin egen private bunker, så å si, vernet fra virkeligheten, men besatt av sine indre demoner. Kveilet inn i søsterens silkelakener maner han henne fram, spiser middag med henne i lyset fra kandelabrene, trenger inn i alle hennes kroppsåpninger, velter seg i brennevinssøl, sæd og ekskrementer. Han blir dratt inn i virkeligheten igjen en siste gang av sin rådsnare venn Thomas, som sleper ham med mellom frontlinjene inn i Berlin og tilbake på sin post for å unngå å bli henrettet som desertør. Her blir han forfulgt av de to Gestapo-mennene som flere ganger har avhørt ham i forbindelse med drapet på moren og stefaren, men beskyttet av sin høye posisjon har han ikke kunnet anholdes. Den tragiske ironien i at disse anklagene om skyld som han ikke kan unnslippe gjelder en sivil, privat forbrytelse og ikke delaktigheten i folkemord, er virkningsfull og helt i tråd med det tredje rikets perverterte moralske rammeverk. Gestapistene Clemens og Weser – hvis navn jeg ved en tilfeldighet finner igjen i den jødiske språkforskeren Viktor Klemperers dagbok fra krigen, der han beskriver to «Gestapo-blodhunder» som jevnlig ransaket bygården hans: nok en indikasjon på romanens palimpsestkarakter – dukker opp som fra intet på de mest utenkelige steder og tidspunkt, og glir dermed naturlig inn i det surrealistiske universet som mot slutten av romanen har fått hegemoni.

Det topper seg i en grotesk slapstick-scene der Aue har fått audiens hos Hitler i bunkeren for å få Det tyske gullkorset for sin lojalitet:

Aldri hadde jeg sett Føreren på så nært hold. Han gikk i en enkel, grå uniform med skyggelue; ansiktet virket gult, grimete, oppsvulmet, øynene var stive, livløse, og begynte plutselig å blunke noe voldsomt; det glimtet i en dråpe sikkel i munnviken. […] Han støttet seg mot et bordhjørne og fremførte en kort og nokså usammenhengende tale der det var snakk om Fredrik den Store, om evig ære og om jødene. […] Føreren nærmet seg, og jeg fortsatte å observere. Så sto han foran meg. […] Den sure, råtne ånden hans var dråpen som fikk begeret til å renne over: Det var virkelig ikke til å holde ut. Så jeg lente meg frem og bet ham hardt i potetnesen, helt til blods. (s. 1010)

Beskrivelsen av medaljeutdelingen og Hitlers skrale forfatning er antakelig hentet fra Albert Speers memoarer (han var blant dem som ble lengst i kretsen rundt Hitler, og en av de få som lived to tell the tale) og er kjent fra filmatiseringen av Hitlers siste dager i Der Untergang – selvfølgelig med unntak av det fantastiske nesebittet og den etterfølgende komplett usannsynlige overlevelsen av «attentatforsøket».

10.
Detroniseringen er et faktum: Det er ikke lenger noen Lov som gjenstår å overskrides, og dermed er også den siste rest av mening i Aues liv forsvunnet. Men han forsøker likevel å komme seg vekk fra kaoset i Berlin i live, ja, overlevelsesinstinktet har aldri kommet så sterkt til uttrykk som nå, da alt endelig er tapt. Når romanen er ført til ende, har Aue regredert til et fullstendig enkelt og primitivt stadium: Omgitt av døende dyr i Zoologisk hage begår han rovmord på sin eneste venn Thomas for å få tilgang til utreisepasset og pengene hans.

Livet fortsetter. Aue flykter til Frankrike, stifter familie og får jobb på en blondefabrikk. Han skriver disse memoarene. Han insisterer som de andre overgriperne på sin menneskelighet – det er sitt eget gåtefulle jeg han aldri blir ferdig med å stirre inn i: «Jeg lever, jeg gjør det som er mulig, slik er det med alle, jeg er et menneske som de andre, jeg er et menneske som deg.» 22Albert Speer, den desillusjonerte idealisten som ikke maktet å avslutte livet da det var over, skriver:

Som i et speilkabinett ble hvert selvbedrag mangedoblet til et gang på gang stadfestet bilde av en fantastisk drømmeverden som ikke lenger hadde noe å gjøre med den dystre omverden. I disse speilene kunne jeg bare se mitt eget ansikt, mangfoldiggjort. Intet syn av noe fremmed forstyrret denne uniformitet av hundre alltid like – mine ansikter. 23

1«Nora & Littell», i Atlas Litterära Tillägg 1/2008, s. 97 (min oversettelse fra svensk).

2Agamben, Giorgio: Remnants of Auschwitz. The Witness and the Archive. Zone Books, New York 2002 [1999], s. 11-12 (min oversettelse fra engelsk).

3Levi, Primo: Hvis dette er et menneske. Document forlag, Oslo 2006 [1958], s. 7-8.

4«Nora & Littell», Atlas Litterära Tillägg, s. 102.

5Höss, Rudolf: Kommandant i Auschwitz. Selvbiografiske opptegnelser av Rudolf Höss. Cappelen forlag, Oslo 1959 [1958], s. 15. (Höss’ egen tittel på memoarene – Selvbiografi. Min psyke, utvikling, liv og levnet – understreker det uttalte forsøket på å gjøre rede for seg selv, eller mer presist, for selvet.)

6Ibid., hhv. s. 15, 17 og 20.

7Ibid., s. 15.

8Ibid., s. 16.

9Ibid., s. 18.

10Ibid., s. 114.

11Ibid., s. 114-115.

12Denne likvideringsordren ble endret da behovet for arbeidskraft til rustningsindustrien økte, slik at de arbeidsføre jødene ikke skulle drepes med en gang. Konflikten mellom det økonomiske hensynet til rustningsindustrien og det ideologiske hensynet til «den endelige løsning» (som jo var Førerens ordre, i tråd med hans kompromissløse hat mot jødene) preget naziadministrasjonen helt til slutten av krigen.

13Höss, Rudolf: Kommandant i Auschwitz, s. 168.

14Arendt, Hannah: Eichmann in Jerusalem. A Report on the Banality of Evil. Penguin Books, New York 1994 [1963], s. 49 (min oversettelse fra engelsk).

15Höss, Rudolf: Kommandant i Auschwitz, s. 180-181.

16www.holocaust-history.org/himmler-poznan/speech (min oversettelse fra engelsk).

17Et unntak er den tyske sosiologen Klaus Theweleit – blant annet kjent for sine studier av Freikorps-mentaliteten i Männerphantasien – som lovpriser Littells bok.

18«Nora & Littell», Atlas Litterära Tillägg, s. 108-111.

19«Nora & Littell», Atlas Litterära Tillägg, s. 111.

20Tittelen De velvillige er for øvrig hentet fra betegnelsen på hevngudinnene i Orestien.

21Sitert i en fotnote hos Deleuze/Guattari: A Thousand Plateaus. Capitalism and Schizophrenia. University of Minnesota Press 1987 [1980], s. 538. (Min oversettelse fra engelsk.)

22Ibid., s. 30.

23Speer, Albert: Erindringer. Gyldendal, Oslo 2005 [1969], s. 260.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.