Diktningens vugge og grav Iliaden og Odysseen forvandlet til mellomromaner og knusktørr sakprosa

I 2007 lanserte forfatteren Jonny Halberg begrepet «mellomroman» for å omtale den jevne norske skjønnlitterære utgivelse, som uten dybde og med motstandsløst språk plasserer seg et sted mellom triviallitteratur og virkelig romankunst. Ordet har funnet veien til Det Norske Akademis ordbok, men er kanskje litt for lett å slenge rundt seg med? Akkurat på Madeline Millers Sangen om Akilles og Jeg er Kirke passer det likevel godt. Begge disse bøkene «romaniserer» Homers store epos, de gjengir med andre ord det arkaiske mytematerialet fra Iliaden og Odysseen i en form som likner vår tids romaner.

Sangen om Akilles ble utgitt på engelsk i 2012, Jeg er Kirke i 2018. På norsk utkom den første av bøkene i fjor, den andre nå i år.

Sangen om Akilles er i all hovedsak fortalt av Patroklos, som spiller en nokså begrenset rolle i Iliaden. Der er han følgesvennen som på et tidspunkt kjemper i Akilles’ sted, men faller for trojanske Hektor, hvorpå Akilles blir vred. I Millers roman følger vi Akilles gjennom hans blikk, helt fra de to er barn, som var det snakk om en 1800-tallsroman, pseudobiografisk og kronologisk. Det innebærer også at Miller nedtoner vekten som blir lagt på selve trojanerkrigen i Iliaden. Først halvveis ut i den 350 sider lange boka begir Akilles og Patroklos seg av gårde til Troja.

I Jeg er Kirke følger vi tilsvarende livsløpet til nymfen Kirke, kjent fra åttende sang av Odysseen, der hun med sine trolldomskrefter omskaper de siste av Odyssevs’ menn til svin. Lenge er romanen preget av lite pregnante gjengivelser av handling og dialog, samt flere tidvis temmelig umotiverte digresjoner om ulike skikkelser fra den greske mytekretsen. Etter hvert får den en smule vind i seilene, særlig da Kirke, omkring midtveis i romanen, kommer tilbake fra Kreta til øya si Aiaia. Her aner vi at Odyssevs er på vei. Opptakten er snedig: Kjenner vi beskrivelsen av hvordan hun forvandlet mannskapet hans til svin, er vi disponert for å få kjenne en kiling oppover ryggraden da det framgår at de slett ikke var de første som led denne gryntende skjebnen.

Denne sekvensen er vellykket. Men Odyssevs’ tid hos Kirke blir viet påfallende begrenset oppmerksomhet i Millers roman. Det aller meste utspiller seg før og etter. Romanen både åpner og toner ut i det kjedsommelige. I de siste delene spinner Miller videre på det lille som er kjent fra et arkaisk gresk epos som ikke er bevart, nemlig Telegonien, komponert anslagsvis 100 eller 200 år etter Homer. Det henter sitt navn fra Telegonos, sønnen Kirke får med Odyssevs, som ikke er nevnt hos Homer. At Kirke og Telegonos møter Odyssevs’ trofaste kone Penelope, et innslag som ikke har noe forelegg i den greske mytologien, får Miller lite ut av.

Homoerotikk og transvestisme

Hva er det som har drevet Miller til å skrive to romaner basert på Homers epos? Kanskje spørsmål om kjønn, legning og transvestisme. I hvert fall spiller disse en vesentlig rolle både i Sangen om Akilles og Jeg er Kirke. For å forhindre at Akilles skal måtte gå i krigen, kler moren hans ham opp i kjole. Da Odyssevs og Diomedes kommer for å overtale Akilles til å bli med til Troja, har de et tvingende argument: Motsetter han seg å bli med, vil de gjøre det kjent at han har gått kledd i kvinneklær. Fortellerstemmen skyter inn: «Språkets styggeste ord ble brukt om menn som oppførte seg som kvinner, og liv kunne gå tapt i forbindelse med slike fornærmelser.»

«Språkets styggeste ord ble brukt om menn som oppførte seg som kvinner.»

Et sted samtaler Akilles og Patroklos om den skjønne Helena, som ble røvet fra Menelaos av trojanske Paris, noe som tjente som den offisielle begrunnelsen for at akaierne gikk til krig – i Doctor Faustus (cirka 1589) skulle Christopher Marlowe omtale henne som the face that launch’d a thousand ships. De to vennene diskuterer hvorvidt hun virkelig ble «røvet», eller om hun var blitt forelsket i Paris og ble med ham frivillig. Hun var tross alt kjent som den vakreste blant kvinner, og hadde beilere fra fjern og nær. Her tillater Miller seg å pode inn noe homoerotisk, om enn i fleipens form, da Patroklos spør Akilles: «Hvem ville du valgt blant beilerne, da?» «Jeg dyttet til ham, og vi lo,» oppsummerer den ertende vennen.

Senere, under selve krigen, sier Diomedes på spøk til Akilles: «Visste ikke engang at du likte jenter.» Dermed spiller Miller på hvordan Iliaden tidvis blir brukt som et symbol på kjærlighet mellom menn. Langt større rolle i verkene hennes spiller likevel kvinnenes stilling i det arkaiske greske samfunnet. Her er de to romanene på sitt mest moderne og også beste.

Kvinner i Iliaden

Allerede tidlig i Sangen om Akilles forteller Patroklos at de fleste kvinnene han så da han var barn, var treller: «De hadde blitt kjøpt, tatt til fange i krig eller avlet frem fra slaver.» Om dagen «skjenket de vin og skurte gulv og passet kjøkkenet», mens de om natten «tilhørte» soldater, fostergutter, besøkende konger og den lokale kongen selv:

De runde magene som fulgte, var ingen kilde til skam – de var profitt: flere slaver. Samleiene var ikke alltid voldtekt. Noen ganger var det gjensidig tilfredsstillelse og til og med kjærlige følelser. I alle fall var det dette mennene som snakket om dem trodde.

Senere, under selve trojanerkrigen, gir Patroklos en illusjonsløs beskrivelse av soldatenes behandling av kvinnene de har tatt som krigsbytte:

Om nettene måtte de yte andre tjenester, og jeg krympet meg ved lyden av skrikene som kunne høres selv helt bort til vårt hjørne av leiren. Jeg prøvde å ikke tenke på de nedbrente landsbyene og døde fedrene deres, men det var vanskelig å la være. Plyndringstoktene sto som stemplet i ansiktet til hver og en av jentene – det var som store flekker av sorg. Stadig vekk rant øynene deres over, akkurat som bøttene som hele tiden støtte inn i beina deres. Blåmerker hadde de også, etter knyttnever eller albuer. Noen ganger var merkene helt sirkelrunde – spydskaft mot pannen eller tinningen.

Patroklos markerer at han har medfølelse med de fangede kvinnene: «Jeg klarte nesten ikke å se på disse jentene der de snublet inn i leiren for så å bli delt ut blant mennene.» Et slikt kjønnssolidarisk perspektiv er det knapt spor av i Iliaden.

I sin lærerike, om enn nokså trauste, bok om Homer av året kommenterer professor emeritus Øivind Andersen, som i sin tid skrev både hovedoppgave og doktorgrad om den greske epikeren, at Homer tegner et «ganske idyllisk bilde» av hærtatte kvinners lodd: Framstillingen er «diktning, for ikke å si ønsketenkning av en mannlig dikter». I en anskueliggjørende filologisk kommentar betoner han videre at når det i Peter Østbyes gjendiktning heter at Agamemnon «elsker» den hærtatte Kryseïs mer enn sin kone Klytaimnestra, så spørs det om ikke «elsker» er «litt vel sterkt for det greske filein» – fort vekk vil det være like dekkende at hærføreren «foretrekker» slavekvinnen.

Kvinner i Odysseen

Odysseen er i hvert fall noe annerledes i sine beskrivelser av kvinner. Andersen kan fortelle at noen har «lekt med tanken om at Odysseen er diktet av en kvinne, blant annet på grunn av de mange interessante kvinneskikkelsene i diktet». Selv tror han snarere at disse beskrivelsene skyldes en «observant og beundrende mann».

Særlig påfallende er en episode i åttende sang av Odysseen. Der beskriver Homer hvordan Odyssevs reagerer da han hører en sang om den trojanske hesten, et strategisk knep han selv sto bak, framført av sangeren Demodokos. Det er snakk om en utgave av det vi kjenner som den homeriske liknelsen, av Pål Heggøy Aasen i «Odysseen 2022» (Vagant 1/2022) omtalt som «en av verkets heftigste similer». I Peter Østbyes gjendiktning går den slik:

Som når en kvinne må gråte og kaster seg over sin husbond,
når han er segnet i kamp for sin by og de elskede landsmenn
vernende hjemby og barn med jammerens grufulle dager. –
Ser hun ham ligge på val, mens lemmene skjelver i dødskamp,
favner hun ham under jamrende skrik, skjønt fiender bakfra
slår henne hårdt over skuldre og rygg med lansen og grusomt
sleper den gråtende bort til trældommens møye og jammer.
Blek blir da hennes rødmende kinn i trøstesløs kvide.
Således rant under bryn Odyssevs’ sorgfulle tårer.

Andersen kommenterer at episoden «reverserer forholdet mellom mann og kvinne på en interessant måte». Det interessante er vel først og fremst at den mannlige sagnhelten her blir sammenliknet med en gråtende kvinne. Men det er jo ikke lite.

«Noen har lekt med tanken om at Odysseen er diktet av en kvinne.»

Kvinneskikkelsen Miller har hentet fra Odysseen og gjort til hovedpersonen i Jeg er Kirke, har på sin side ikke særlig mange illusjoner om det mannlige blikket på kvinner. Slik kommenterer Kirke hvordan kvinner blir omtalt i diktningen slik hun kjenner den:

Det slår meg at det er lite poetene liker bedre enn å ydmyke kvinner. Som om det ikke kan finnes en historie med mindre vi kryper og gråter.

Et annet sted omtaler Kirke hvordan hun som «nymfe» ble ansett:

Nymfer ble kalt bruder, men det var ikke slik resten av verden så på oss. Vi var et endeløst festmåltid – pent dandert på bordet, vakre og alltid nye.

Her dreier det seg ikke bare om kvinners faktiske stilling i det arkaiske greske samfunnet, men om at mennenes kvinnesyn allerede fungerte som en form for ideologi, altså en mengde forutsetninger som gjør dem blinde for kvinnenes egenart og perspektiver.

Tradisjonen tro og utro

Andersens bok om Homer er ikke bare en framstilling av den historiske Homer, men dreier seg også om senere bruk av verkene som bærer hans navn. I Norge har de homeriske eposene gitt inspirasjon til flere. Andersen siterer fra Arne Garborgs Bondestudentar (1883), der hovedpersonen Daniel Braut et sted blir sammenliknet med Akilles, om enn da på parodisk vis, slik vi kjenner det fra Holbergs Peeder Paars (1719–20): «Daniel var modig som ein Akilles; slo i Borde med Ølglase og sagde ‘Skaal!’.»

Nevnt av Andersen er også diktsamlingene Roerne fra Itaka (1960) av Paal Brekke og Av hav er du komen (1970) av Åse-Marie Nesse, begge skrevet ut fra Odysseen, samt Inger Merete Hobbelstads Krigen om Troja (2022), som han omtaler som en «likefrem gjenfortelling først og fremst beregnet på barn og unge», noe han kommenterer at er «utmerket» – «særlig hvis det fører til at folk også leser Homer».

Denne siste presiseringen er påfallende, all den tid det står som en mulig hovedinnvending mot Homer – en odyssé gjennom diktning og historie at Andersen bruker altfor mye plass på å gjenfortelle handlingen i Homers to store epos. Enhver som plukker opp en slik bok, må da forutsettes å lese en oversettelse av selve verkene i tillegg?

Trojanerkrigen lever videre i vår tids skjønn- og populærlitteratur, skriver Andersen, og understreker at «ikke minst kvinnelige forfattere skriver om krigen, fra et kvinneperspektiv og med klar kjønnspolitisk holdning». Han nevner Bettany Hughes’ faghistoriske verk Helen of Troy: Goddess, Princess, Whore (2005). Briseïs, som er blant de hærtatte kvinnene navngitt av Homer, får komme til orde i romanen The Silence of the Girls (2018) av Pat Barker, som også har skrevet en roman med tittelen The Women of Troy (2021). I A Thousand ships (2018) av Natalie Haynes har hvert av kapitlene hver sin kvinnelige forteller. Andersen nevner også Sangen om Akilles, og kommenterer at Miller «dikter […] veldig mye inn i Patroklos-skikkelsen».

Krigens redsler på nytt

«Ingen har vel fremhevet krigens nakne gru og voldsaspektet av Iliaden sterkere enn den fransk-jødiske ildsjelen Simone Weil (1909–1943)», heter det videre hos Andersen. Weils pasifistisk motiverte essay «L’Iliade ou le poème de la force» (Iliaden eller styrkens digt, til danske ved Andreas Vermehren Holm i 2019) ble trykket i 1940–41, i et tidsskrift ugitt i den delen av Frankrike som ikke var okkupert i. I 1945 ble det oversatt til engelsk av forfatteren Mary McCarthy. Ifølge Andersen viser Weil, ved å nærlese flere utvalgte passasjer i Homers dikt, at styrken eller volden (la force) er «avhumaniserende» både for de som utøver den og for dem som er offer for den: Mennesket blir redusert til noe gjenstandsmessig.

Også nevnt av Andersen er det litterært ambisiøse, modernistiske diktverket War Music av britiske Christopher Logue, som er basert på deler av Iliaden. Logue skal ha arbeidet med verket helt siden 1959, før de første delene ble utgitt i 1981. En samlet utgave kom i 2016, fem år etter poetens død. Selv kommenterte Logue at vi, for å forstå Homer, må innse at skildringene han gir av krigshandlingene er preget av noe frydefullt.

Andersen gir Logue rett i at krig hos Homer «kan ha noe flott ved seg», men betoner at «det meste som sies om krig, er negativt»: Krigen omtales som oftest med epiteter som «grufull» og «smertelig», et slag er «tårefylt», striden er «ond». Allerede i tredje sang av Iliaden håper de kjempende på begge sider at «den grufulle krigen» snart skal være over.

I Sangen om Akilles hører vi på et tidspunkt at antallet mytterister bare vokser, og at Agamemnon sender ut spioner for å rapportere tilbake til ham om hvem det er som klager over krigens gang, for så å gripe disse og få dem pisket, noe som bare fører til større motstand blant soldatene. Akilles griper ordet: «Dere er sinte.» Patroklos kommenterer: «Det var uvanlig at en general innrømmet at troppene hans næret slike følelser.»

Da Akilles ber soldatene snakke ut om det som plager dem, får han til svar: «Vi vil hjem!», «Krigen er håpløs!», «Generalen løy for oss!» og «Fire år har gått!» På slike klagemål ville Agamemnon antakelig truet med at alle desertører kom til å bli henrettet. Akilles velger en annen strategi. «Dere kan fritt dra om dere ønsker det», sier han. Før han spiller på stridsmennenes stolthet: «Trojanerne kommer til å tro vi er feige. […] Hvem våger å vise dem det motsatte?»

Dette er blant de mer vellykkede innslagene hos Miller, ikke minst fordi forfatteren her tillater seg å dvele litt ved en scene, slik denne termen blir definert av den franske litteraturteoretikeren Gérard Genette, nemlig ved at fortellingens tidsutstrekning samsvarer med det som fortelles.

Levende legender i språklig daukjøtt

Begge Millers romaner framstår som påfallende ordrike. Stort sett er prosaen nokså pregløs. Akkurat dette pregløse kunne kanskje ha blitt omgjort til en slags styrke, ettersom det noen få steder bidrar til et forunderlig perspektiv på de gåtefulle og tidvis bisarre innslagene i den greske mytekretsen, ved at de blir beskrevet som noe helt tilforlatelig. Eksempelvis forestillingen om at det er en forutbestemt skjebne at Akilles skal dø ung, som hos Miller foranlediger følgende replikk til ham fra Odyssevs: «Du har gjort et hederlig forsøk på å hindre skjebnens gang. Men du kan ikke gjøre det for alltid. Gudene vil ikke tillate det.»

Andre steder slår et høystemt toneleie inn, som da Odyssevs mot slutten av Sangen om Akilles sier: «Vi er kun menn, en flyktig flamme fra en fakkel.» En nokså platt variant av de similene det finnes så mange av hos Homer. I visse tilfeller blir toneleiet ufrivillig komisk, som var det snakk om en slags parodi på fantasy-litteratur med handling lagt til oldtiden: «‘Skylla!’ Jeg løftet spydet. ‘Det er meg, Kirke, datter av Helios og heks av Aiaia.’»

«Millers prosa er pregløs, Andersens knusktørr.»

Her kan vi ane at Millers bok kanskje først og fremst er ment for ungdom. Men den internasjonale offentlighetens mottakerapparat har behandlet den på lik linje med høylitterær romankunst. Blant annet fikk romanen i utgivelsesåret den britiske prisen Women’s Prize for Fiction, som ellers har gått til forfattere som Eimear McBride, Anne Michaels, Marilynne Robinson, Ali Smith og Zadie Smith. Det sier kanskje mest om hvor usynlig forskjellen på ungdomsbøker og voksenbøker er blitt: om ikke et symptom på kulturell infantilisering, så på mellomromanens seiersgang.

Øivind Andersens stil er på sin side knusktørr. Hvordan får han egentlig til å skrive så knusktørt? Det er noe med påstandsformen. Betegnelsen telegramstil melder seg. Et eksempel. Når han omtaler papyrusrullen kjent som «The Hawara Homer», som befinner seg i Bodleian Library i Oxford, skriver Andersen:

Rullen ble funnet i en mumiekiste, der den tjente som hodestøtte for den mumifiserte. Papyrusen inneholder det meste av Iliadens andre sang. Den er kjent for sin usedvanlig vakre skrift, spaltene er dessverre stygt medtatt.

Særlig vil jeg bemerke det siste leddet. Nærmere bestemt kommaet før det siste leddet. Kommaet er det motsatte av spenstig. Det hviler ikke bare noe knusktørt over dette kommaet, som var det ytterkantene av et eldgammelt pergament, det er noe demonstrativt uinspirert ved det. Jeg vil la det bli døpt det øivindandersenske komma.

Slik forgår verdens herlighet. Diktningens vugge har blitt diktningens grav.