Høyrevinden blåser i Ungarn: samtale med forfatteren Péter Nádas.
Die Zeit, 15. april 2010
Die Zeit: Herr Nádas, ved valget i Ungarn er det høyresiden som har triumfert – et historisk vendepunkt?
Péter Nádas: At høyrepopulistene i Fidesz skulle få absolutt flertall, var å vente. Men høyreekstremistene i Jobbik har i hvert fall fått en noe lavere andel enn fryktet. Viktor Orbán, lederen for Fidesz, har imidlertid rett når han kaller det absolutte flertallet «et stort vendepunkt» – bare på en annen måte enn han mener det. Det vi nå ser, har banet seg frem i 15 år. Det er spiren til et autoritært system.
Die Zeit: Hver sjette ungarske velger har stemt på Jobbik, et antisemittisk og fremmedfiendtlig parti.
Nádas: Ja, men vel halvparten av dem regner jeg som usikre vippevelgere som alltid henger seg på populistene – både på venstresiden og høyresiden. Problemet i vår politiske offentlighet er at det ikke finnes noen stabiliserende middelklasse. Ønsket om stabilitet fører i vårt system til at man griper etter en sterk hånd. Det favoriserer dem som lover mest.
Die Zeit: Sosialistene er valgets tapere og har mistet i hvert fall halvparten av velgerne sine. Deler de noe av skylden for denne utviklingen?
Nádas: Det sosialistene har gjort, er katastrofalt. I åtte år har de styrt landet langs en sikksakkurs. Alle reformforsøkene deres har mislykkes, og budsjettet ble så dårlig overholdt at Ungarn ble alvorlig rammet av den verdensomspennende finanskrisen. Men egentlig er de ikke noe sosialistisk parti. De holder ikke lenger venstresidens verdier i hevd. Også hos dem gjemte det seg et autoritært mønster bak de sosialistiske parolenes maske. Man hadde arvet det fra Kádár-regimet: en omsorgsfull stat som ikke tolererer motsetninger. Der skjulte det seg igjen en veldig korrupsjon som de makthavende sosialistene gjorde seg skyldig i.
Die Zeit: Var ikke alle partiene innblandet i det?
Nádas: Den politiske konkurransen er forfalt til en kamp hvor staten er byttet. Og da sosialistene hadde makten, var det forsåvidt å plyndre staten de gjorde. Men europeerne burde ikke vifte med pekefingeren mot dette, for da Ungarn gikk inn i EU i 2004, ble alt enda verre. Nå handlet det om de attråverdige EU-pengene. Den partipolitiske kampen ble bare en fasade for kampen om finansene. Uten et nasjonalt borgerskap kan ikke de østeuropeiske overgangssamfunnene stabilisere seg. Og her ligger det virkelige «store vendepunktet» vi nå står overfor: Ungarns forsøk på å nærme seg de moderne statene i Europa har i første omgang mislykkes.
Die Zeit: Hva kunne Europa ha gjort for å forhindre det?
Nádas: Man måtte ha hatt politisk kontroll over privatiseringsprosessen. Men økonomiske stormakter som Frankrike og Tyskland hadde kun øye for de nye markedene som lokket – og i henhold til den rådende liberalistiske læren holdt de uansett prosessen for å være ukontrollerbar. Den ungarske regjeringen forvaltet nå for det meste penger som de store utenlandske konsernene betalte i skatt. En innfødt middelklasse, fundamentet for et sivilt samfunn, oppstod ikke.
Die Zeit: Hvordan skal Europa forholde seg til den nye regjeringen nå?
Nádas: Man burde erkjenne også sine egne forsømmelser. Det er store tyske og franske firmaer i Ungarn som oppfører seg som koloniherrer. De er de eneste arbeidsgiverne, og ofte finnes det ingen fagforeninger. Det er ikke til å undres over at Jobbik har hatt stor tilstrømning der, hvor unge, fortvilte familiefedre stadig mister jobben, for så å bli nyansatt på enda verre betingelser. Nå bør ikke europeerne velge den letteste utveien og distansere seg fra de virkelig motbydelige nyfascistene. Disse folkene er ikke født slik.
Die Zeit: Hva kan Orbán overhodet få til i dette landet? Og utover det i Europa? Neste år skal Ungarn etterhvert overta formannskapet i EU-rådet.
Nádas: Det plager meg at det alltid brukes en så høytidelig tone om Europa. Vi kan dessverre ikke forestille oss Europa med alt det ubehagelige og uferdige. I flere år har Vest-Europa unnlatt å se nøye etter. Man har ikke interessert seg for det fattige og kjedelige Øst-Europa. Nå fristes man til å snu seg bort i irritasjon. Det kunne bli lærerikt for alle når nettopp Ungarn skal lede EU – nå som det egentlig har lyst til å trekke seg inn i sitt eget skall. Det blir nok særdeles kinkig. Orbán har bare minimalt spillerom: Landet er forgjeldet, og samtidig må store reformer settes i gang – i utdannelse, helsevesen og pensjon. Det er absurd hvor oppblåst forvaltningen fortsatt er. En tredjedel av befolkningen lever av staten. Vi trenger Europas bistand. Vær så snill, ikke ta avstand nå! Ingen har bruk for et nytt jernteppe.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
