Vennskapet mellom Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald ble aldri det samme igjen etter Zeldas sykdom.
Another man may be sicke too, and sick to death, and this affliction may lie in his bowels, as gold in a Mine, and be of no use to him; but this bell, that tells me of his affliction, digs out, and applies that gold to mee.
John Donne, XVII. Meditation
Du har en venn som langsomt ser sin kone bli gal. Det er ingenting du kan gjøre. Hvert av dine forsøk på å få øye på hva det kan være som stadig holder dem sammen, lar deg alltid bare se en forbannelse som burde ha spredd mer enn den samlet. Du kan ikke sove fordi du enda en gang tar inn andres liv for å finne ut når og om og i så fall hvor de lot telle sine venner, var det kanskje i Paris, og hadde de noen når det kom til stykket som ville gått den ekstra milen ja hvor mange da for dem når du selv knapt … Å tenke at du helst vil slippe å måtte gjøre opp status nå, at du mener det er for tidlig, alt tatt i betraktning, er bortkastet. For du har en venn, og selv du kan se at han ser at hun mister grepet. Og dét er det ingenting du kan gjøre noe med uten dermed samtidig å forandre, kanskje ødelegge ditt forhold til din venn. Vennskapet mellom Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald i årene 1925-1940 – er et slikt vennskap som viser utover seg selv i den forstand at det gradvis bygges ned – av alle de feile årsakene. Dandyen Fitzgerald, gift i ung alder med Southern Belle Zelda, er på mange måter et motstykke til Hemingways krigsambulansesjåfør. De går på kafé og havner på rangel sammen i Paris, slik forfattere gjerne gjør og i dette tilfellet ganske ofte. Unge løver, kanskje alltid breddfulle av arrogant misunnelse, men likevel istand til å jakte sammen.
I den posthumt utgitte A Moveable Feast forteller Hemingway om da han og Fitzgerald skulle hente sistnevntes bil i Lyon. På vei tilbake til Paris blir de overrasket av regn og må søke ly på et hotell. Etter noen få drinker får Fitzgerald det for seg at han ganske sikkert ganske snart kommer til å dø av lungebetennelse. Scott i seng på hotelrommet som et lite barn med Ernest hoderystende på en stol bortmed vinduet – Hemingways portrett av Fitzgerald. Men den din venn elsker er iferd med å miste forstanden. Hvis hun ikke allerede. Hemingways tekst om Zelda Fitzgerald heter Hawks Do Not Share og slutter slik: Scott did not write anything any more that was good until after he knew that she was insane. Om ikke annet så åpner denne setningen et vindu mot Zelda. For hvor ofte må ikke Fitzgeralds omgivelser ha sett hvor bekymret og omsorgsfull og sårbar og tålmodig og tapper og fortvilet han var i sitt forhold til Zelda, hvor plaget av vissheten om at det så lett som ingenting kunne ha vært han som stadig oftere mistet grepet, ikke hun – og hvor tydelig hvor høyt han faktisk har elsket henne, mer enn vi kan vite, og derfor også hele tiden har lett etter feil hos seg selv i tilfeller der en utenforstående, i tillegg til å kunne se dem sammen, kanskje også ville oppdage at årsaken til hele denne langvarige ødeleggelsen de er involvert i, selve grunnen til dette som hver dag river dem i stykker, ikke er villet av noen. De kan ikke hjelpe for det. Det bare skjer.
Hemingways barske stoisisme nekter ham å fremstille dette som annet enn noe Fitzgerald måtte vinne seg innsyn i alene – ja, at ingen kunne ha fortalt det til ham på en måte som han kunne forstå. Hemingways blikk på Fitzgerald er således en versjon av den andres blikk på oss, men det er blikket til en som ikke griper inn, og kan derfor veldig lett misforstås nå da vi kan se dem begge, alle tre. Det er kanskje likevel sjeldent sannferdig, dette blikket, fordi det ikke bevarer det det samtidig ønsker å forandre – men simpelthen gir det opp. Hemingway gir Fitzgerald opp. Men er det på grunn av Zelda? Vi må uansett vokte oss for å la hennes liv med Fitzgerald, den betydningen hun har hatt for og i det, totalt overskygges av hennes skjebne. Det er kan hende bare et spørsmål om å endre lyssetting for å kunne se enda flere nyanser her. Hemingways beskrivelser av Scott som en ynkelig og overspent dranker, det stadige nærværet av smålig sjalusi overfor det livet ekteparet Fitzgerald jo må ha hatt sammen – som igjen synes å bunne i en fiendtlig klippetro på at det er Zelda, Zelda, Zelda, og livet med henne, som langsomt har kvelt Scott Fitzgeralds talent – gir hans posthumt utgitte portrett et både infamt og direkte usjenerøst preg. Hvis bildet er sant, kan Fitzgerald ikke lenger være hans venn. Gang på gang fører Hemingway dette argumentet i marken: Fitzgerald, også ved å holde ut med Zelda til hun bokstavelig talt gikk i stykker, oppnådde kun å dyrke sin egen misere i så stor grad at det ødela hans talent. Og slik mistet Hemingway respekten for ham. Fitzgeralds var en begavelse som Hemingway – hele tiden og oppmerksomt, som for ikke å gjøre seg selv mindre – hyller som en av de største han noensinne har sett. Men selv i dette siver det inn en slags nedvurdering. For der Hemingway i beskrivelsen av sitt eget virke som forfatter stadig vektlegger hardt arbeid og dyrekjøpt erfaring, omtales Fitzgeralds tilfelle oftest via metaforer: Scott tilskrives et talent som er som ”støvet på sommerfuglvingen”, dette støvet som gjør det mulig for sommerfuglen å fly, dens uten hvilket ikke . . . Men med sin alkoholisme og sin cheap irish love of defeat, ødelegger Fitzgerald seg selv. Dessuten var Fitzgeralds talent, igjen ifølge Hemingway, unødvendig tidlig blitt lammet av Gilbert Seldes’ anmeldelse av The Great Gatsby, og dette ikke minst fordi Seldes, som hyller romanen som et mesterverk, der også samtidig fremsetter en navnløs mengde forventninger om amerikansk prosa og dens arv og fremtidige toneangivelse. Som et resultat av dette bar alt Fitzgerald siden skrev preg av et stort, enormt, ufattelig ønske om å skrive et nytt mesterverk og en like uhyggelig redsel for ikke å kunne. He is the great tragedy of talent in our bloody generation.
Det som her er vanskelig å forstå, er ikke at Hemingways hensynsløse selvdyrkning gjorde det umulig for ham å ha så mange nære venner, men at han ofte lot de få han hadde, av ulike årsaker, forsvinne ut av fokus. Fitzgerald i brev datert 5. juni 1937: I wish we could meet more often. I don’t feel I know you at all. Der Hemingways suverene bruk av detaljer utgjør et grunnleggende særtrekk ved hans prosa, blir fraværet av et blikk eller vilje eller evne til å undersøke følelsesmessige nyanser en tilsvarende mangel. Det kan se ut som at dette også gjelder for hans livsførsel. Hemingway, som i tre av fire tilfeller gifter seg med uambisiøse, relativt ordinært utseende kvinner, er mest sannsynlig ute av stand til å oppdage kjernen i det Scott Fitzgerald hadde med Zelda. Han så bare forbannelsen, aldri velsignelsen. Din venn går i hundene. Det er ingenting du kan gjøre. Of all people on earth you needed discipline in your work and instead you marry someone who is jealous of your work, wants to compete with you and ruins you. It’s not as simple as that and I thought Zelda was crazy the first time I met her and you complicated it even more by being in love with her. Det er Zelda, som da hun er 27 og har levd med Scott i ni år, blir manisk interessert i klassisk ballet, til tross for at hun ikke har danset siden hun var liten jente, og som daglig, mens de bor i Paris, får undervisning på et anerkjent dansestudio; det er Zelda, som er til lunsj hos en venninne og plutselig blir så redd for å komme for sent til dansetimen at selskapet må bryte opp og skaffe henne en drosje, som er så oppspilt at hun skjelver, men likevel forsøker å skifte til ballettklær mens hun ennå er i drosjen, som ser at trafikken korker seg og at det ser ut til å vare og derfor, halvt ikledd sitt ballettkostyme, løper ut i gaten . . . –– Det er henne Scott til slutt må la seg overbevise om at er syk. Our love was one in a century. Life ended for me when Zelda and I crashed. If she would get well, I would be happy again and my soul would be released. Otherwise, never.
Som forfatter betraktet er Fitzgerald Hemingway overlegen hva gjelder finstemt registrering av nyanser og sjatteringer i det menneskelige sinn og dets sansning. Når han sender brev om at – My latest tendency is to collapse about 11.00 and, with the tears flowing from my eyes or the gin rising to their level and leaking over, + tell interested friends and aquaintances that I havn’t a friend in the world and likewise care for nobody, generally including Zelda, and often implying current company – after which the current company tend to become less current and I wake up in strange rooms in strange palaces – er det kanskje fremfor alt et forsøk på å trekke vennen inn igjen dit hvor de få år tidligere befant seg og hvor den ene hadde den annens fortrolighet. Men på samme måte som ingenting av det Hemingway skriver kommer opp mot Fitzgeralds verker hva gjelder dette med å forholde seg følelsesmessig til sine omgivelser og sin tilværelse – synes Ernest også å være uten mulighet til å kunne se forbi sin egen forlengst fastsatte diagnose av Scott. Hemingway i brev til Arthur Mizener: You know it is a horrible thing to be somebody’s hero and have them attribute all sorts of qualities to you when you are only a man trying to work at it as well as you can. If this is megalomania make the most of it. But I was Scott’s bloody hero for a time […] and it was only embarrassing to me. I en dagboksopptegnelse, som også inkluderer en liste over hvor ofte han og Hemingway har møttes de siste årene, skriver Fitzgerald: Four times in eleven years (1929-1940). Not really friends since ’26.
Da Fitzgerald døde av hjerteatakk i 1940, var det kanskje ikke så mye mer å si om vennskapet dem imellom som ikke allerede var sagt, og Hemingway fikk det for seg at han ville bygge det ned og forandre dets betydning, slik han etter hvert gjorde med alt som ikke dro ham selv inn i lyset. Etter vennens død skriver Hemingway plutselig om de klare begrensningene han hadde sett i Fitzgeralds talent. Scott died inside himself at around the age of thirty to thirty-five and his creative powers died somewhat later. Og da Arthur Mizeners biografi The Far Side of Paradise kommer ut i 1951, skriver Ernest til forfatteren og kaller hans bok for good undertaking. Almost as good as the job they did on my father’s face when he shot himself. One remembers the face better as it actually was. But the undertaker pleases those who come to the funeral. Da Fitzgerald 27. desember 1940 blir begravet i Rockville, Maryland, befinner Hemingway seg på Cuba.
*
Jeg tenker på hvorfor de ikke klarte å gjøre det enklere for seg. På ett eller annet tidspunkt kunne jo noen, kanskje begge, jevnlig ha ropt et her er jeg til den andre, slik man gjør når man er i ferd med å miste noen av syne, fordi man vet at et slikt rop kan si den andre at du selv vil bli tydelig. Fra et bestemt, om enn kanskje ulokaliserbart punkt i Hemingways livhistorie er det ikke lenger mulig å merke hans bekymring for Fitzgerald. Riktignok hektes en og annen kommentar om Scott på korrespondansen med forleggerne Perkins og Scribner, men innspillene likner mer nostalgisk sentimentalitet om tiden i Paris, enn tegn på egentlig omtanke, tilhold, vennskap. Følelsene har hardnet til og blitt et knippe anekdoter som utgis posthumt. Nå og da havner rester av dem i brev som ikke levner Scott noen ære: But in the things between men and women, the old magic was gone and Scott never really understood life well enough to write a novel that did not need magic to make it come alive. Jeg tenker på hvorfor de mislyktes som venner da det å fortsatt være venner endelig kunne ha fått betydning; om det skyldes at de gode dagene – i motsetning til hva vi liker å tro – ikke kan lære oss noe.
Teksten er tidligere publisert i Siri Meyer (red.). Makt og umoral, Aschehoug forlag, 2001.
Litteratur:
Baker, Carlos. Ernest Hemingway. A Life Story, New York 1969.
Bruccoli, Matthew J. Scott and Ernest. The Authority of Failure and the Authority of Success,
London/Sydney/Toronto 1978.
Donne, John. The Complete Poetry & Selected Prose of John Donne. Modern Library Edition,
London (1952) 1994.
Fitzgerald, Scott. The Great Gatsby, New York 1925 + Tender is the Night, New York 1933.
Hemingway, Ernest. A Moveable Feast, New York 1964 + Selected Letters 1917-1961, edited by Carlos Baker, London/Toronto/Sydney/New York 1981
Mizener, Arthur. The Far Side of Paradise. A Biography of F. Scott Fitzgerald, Boston 1949.
