Hvor ble det av motkulturene? Årets andre Vagant tar for seg 1970- og 80-tallets industrimusikkscener.

Publisert som lederartikkel i Vagant 2/2016, i salg fra 23.06.

Etter punkens opprør på 1970-tallet fulgte en periode der den norske alternativmusikken ble stadig mer sammensatt og vital: Ulike avarter av new wave, synthpop og mørk rock inngikk hyperaktive allianser. Mange av ideene ble importert fra det sosiale kaoset som hadde rammet Storbritannia; selvorganisering, kassettutveksling og husokkupasjoner var alt annet enn særnorske fenomener. «I England skjer det mye nytt!», sang Raga Rockers, mens Kjøtt, The Aller Værste! og The Cut ivrig fraktet nye takter, nytt tankegods og en ny puls over Nordsjøen.

Den norske nyveiven var uttrykk for en pionérånd landet ikke har sett maken til siden, hevdet Stig Sæterbakken i Block to Block (2011), en monografi om De Press’ debutalbum med samme navn fra 1981. «Desillusjonen ble en skapende kraft,» skriver han i sin hyllest til polskfødte Andrej Nebb, som blandet øst og vest ikke bare i De Press, men senere også i Holy Toy. Block to Block tok kaldkrigsretorikken innover seg uten å velge side, enn si gjøre det klart hvilket språk tekstene ble fremført på, eller hvilke mulige retningsvalg denne rocken kunne tenkes å ta. I sin omfavnelse av overraskende ordsammenstillinger, maskinelle lyder og ironisk henspilling på sjablonger fra massemedier og myndigheter, var De Press og Holy Toy både tidstypiske og «fullt på høyde med det beste fra utlandet».

Bak den mest radikale av de britiske motkulturelle strømningene sto de fire medlemmene i bandet Throbbing Gristle. Med plateselskapet Industrial Records ga de navn til en musikksjanger som skulle komme til å oppholde seg i samfunnets og menneskelivets mørkeste avkroker. Industrimusikkens kanskje viktigste bidrag til populærkulturen lå i forståelsen av senkapitalismens pågående informasjonskrig – av hvordan kommunikasjonsbaserte kontrollsystemer har utviklet seg for å beherske hele befolkninger. Derav sjangerens trang til å endevende ethvert tabu, for å se hva som skjuler seg på kulturens obskøne underside. Estetikken blant disse musikerne – som hevdet at de ikke var musikere, og foretrakk å sammenligne seg med produksjonsbåndet, og som heller sang om hjernevask enn hjertesmerte – kunne på en og samme tid fremstå som en negativ reaksjon på teknokapitalismen og som hyllester til maskiner og teknologi; posthumane utopier og dystopisk estetikk fikk bein å gå på. Industrimusikken spilte ut samtidens selvmotsigelser på scenen; den tvang utøverne til å tenke over uttrykksmåtene og distribusjonskanalene de benyttet, og ikke minst hvilke alternative levesett de ville gå inn for. Her oppsto sosiale nettverk og kunstneriske virksomheter som åpnet opp tidligere lukkede erfaringsrom. Ikke uten grunn var mange industrigrupper besatt av Holocaust – sivilisasjonssammenbruddet som stadig utfordrer alle hevdvunne forståelsesregimer.

Jonas Thente skriver i etterordet til sin oversettelse av William S. Burroughs’ Biljetten som exploderade (1962): «Industrikulturens reaktion på, lek med och utagerande av det postindustriella samhällets myter och neuroser är Burroughs naturliga miljö – ett sammanhang som hans 60-talsverk har väntat på.» Her går maktanalyser og forsøk på avprogrammering hånd i hånd, musikk og informasjonskrig smelter sammen, mens tekster om seriemordere og urban fortapelse overlapper med en despotisk retorikk. «I want some discipline in here!» roper Genesis P-Orridge i en av Throbbing Gristles lettest gjenkjennelige låter, neppe rettet mot hippiekollektivene P-Orridge trivdes i og de esoteriske praksisene han bekjente seg til – men snarere som et selvavslørende imperativ som undergraver hverdagslivets uerkjente normer.

«This was not entertainment, but it was fun,» skriver Stephen Mallinder, medlem av Sheffield-bandet Cabaret Voltaire, om industrimusikken i forordet til S. Alexander Reeds studie Assimilate. A Critical History of Industrial Music (2013). Utsagnet virker rimelig når man ser hvordan epokens tankesett omtales av aktørene selv i den overraskende godmodige dokumentaren Industrial Soundtrack for the Urban Decay (regi: Amélie Ravalec og Travis Collins, 2015). Ulyd var ikke kun et verktøy i destabiliseringens tjeneste: «It was fun!»

Snakker man om sjangerbetegnelsen «industri», er det likevel nødvendig å ha klart for seg musikkens maktavslørende program, fastslår Reed i Assimilate. For industrimusikken vil det alltid også foregå en informasjonskrig å kjempe i; selv den mest høylytte provokasjon har et bevissthetsskjerpende mål. Den selvransakelsen som ligger i industrimusikkens ethos tvinger utøverne mot bevissthetens og kroppens grenser, konfronterer både dem og lytterne med fremmedgjøringen som holder individet «på matta» og former samtidig en passasje bort fra den hegemoniske kulturen, en utvei der de utstøtte kan samle seg – for deretter å bli synlige på ny. Talende nok bar de kortlevde prosjektene som var det nærmeste Norge kom å frembringe rendyrket industrimusikk navn som Autentisk film, Nekro XP, Nervøse lidelser, Psykisk tortur og Wolf.

Mye i dette nummeret av Vagant dreier seg om hvordan man skal kunne unnfly fastlagte, begrensende forståelsesformer og anlegge et sidesyn i et tiltagende monokulturelt samfunn. I dag, med geopolitisk ustabilitet og allmenn krigsberedskap, masseovervåkning på Internett, et voksende prekariat, klikkstyrte medier og globaliseringselitenes hemmeligholdte TTIP-forhandlinger, synes det igjen maktpåliggende å undersøke motkulturenes potensial. Har musikken, litteraturen og kunsten ennå kraft i seg til å forårsake bevissthetsutvidelser og bidra til alternative organisasjonsformer? Imagination dead imagine.

God lesning!

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.