REPORTASJE. I Hviterussland har hvitkledde kvinner med blomster i ukevis protestert mot autokraten Lukasjenko. Er protestene deres selv et tegn på undertrykkelse?
Kan man felle et patriarkalsk autokrati med dets egne våpen? Og kan man få denne kampen til å se ut som en lekker reklamekampanje? Ifølge den hviterussiske demonstrasjonsarrangøren Marina Mentusova er svaret: Naturligvis! Man er nødt! Hun har i alle fall hjulpet til med å spre bildene av protesterende hviterussiske kvinner over hele verden. Disse kvinnene har havnet på forsidene til The Guardian Weekly og New York Times og på internasjonale nyhetssendinger. På den ene siden de uskyldige kvinnene i hvitt, på den andre de brutale politimennene i svart, med ansiktsmasker. Kunne billedspråket ha vært mer entydig?
Bildene er fascinerende. De gir håp, de mobiliserer andre i Hviterussland og inspirerer mennesker over hele verden. Det snakkes om «kvinneoppstanden», om disse kvinnenes usedvanlige mot, om frelserinnene, om den «første feministiske revolusjon», som den hviterussiske skribenten Sergej Chaly kalte det. Demonstrasjonsarrangøren Mentusova har – sammen med andre kvinner, så klart – jobbet for å sette sikkerhetsapparatets monstrøsitet, mennene i svarte uniformer og masker, i kontrast til et eldgammelt motiv: kvinner som lysets budbringere. Som protesterer i dagslys, ikke om natten. Går i hvite klær. Synger den triste folkevisen «Kupalinka». Smiler til kameraet, pent sminket, så klart. Barbent, med blomster i hendene.
Mot panserbilene med hvite klær og blomster
Faktisk har kvinnene tilført de hviterussiske protestene ny kraft. De dukker opp hver gang det er fare for at protestene skal bli slått ned. Når spesialstyrken OMON pågriper mannlige demonstranter og vil sperre dem inne, springer kvinnene på dem og haler og drar i mennene. Istedenfor å arrestere kvinnene, slipper politiet mennene løs. Når OMON-styrkene danner en lenke av politimenn, blir de plutselig omringet av protesterende kvinner. Når panserbiler skal presse aksjonistene vekk fra gaten, legger kvinnene seg ned foran kjøretøyene og stopper dem. Når studenter er i ferd med å bli arrestert, danner kvinnene en beskyttende menneskelenke foran dem og hindrer dem i å bli ført bort. Alltid i fellesskap, aldri alene. Og hver lørdag begir de seg ut på sine solidaritetsmarsjer, med blomster og hvite klær. Slik blir den statlige bagatelliseringen av kvinner til en gyllen mulighet. Menn som stiller seg opp på gaten, blir slått ned mens kamera går. Men når kvinner stiller seg i første rekke og synger, klemmer, iblant også skriker, blir politimennene tilbakeholdne – i det minste hittil. Og kvinnene utnytter dette.
«Politiet har ingenting å stille opp med,» sier Alexandra Kostenko. Det høres ikke ut som om hun selv kan begripe hva som foregår. Hun er 28 år, kommer fra Minsk, er ekspert på markedsføring, var inntil nylig fullstendig upolitisk. Men nå går hun daglig ut for å protestere et eller annet sted i hovedstaden.
Like lite som protestene i Hviterussland er stramt organisert, like lite organisert er kvinnene. De gjør sine avtaler via grupper i appen Telegram. Alexandra er medlem av «Kvinnene fra Hviterussland», men det finnes også «Girl Power Belarus» og andre, med titusener av abonnenter i alt. De sender ut møtesteder, klokkeslett og nødrop fra streikende arbeidere og demonstrerende studenter som trenger støtte når sikkerhetsapparatet går løs på dem. De gir hverandre tips: Ta med dere rent undertøy, toalettsaker og papirer i tilfelle dere blir arrestert! Ta med blomster! Lag plakater med klare budskap! Dropp luftballonger, de skader naturen! Ikke glem å ta med dere søppelet deres! Og etter aksjonen sendes det rundt bilder av gjenglemte ringer og halskjeder.
Da Alexandra Kostenko stod der for første gang i hvit kjole, barbent og med langt, flagrende hår, følte hun seg sårbar som aldri før, sier hun. Ved siden av henne stod tilfeldigvis en tidligere venninne som hun ikke hadde sett på fem år. Nå holdt de hverandre i hendene, og Kostenko følte seg modig som aldri før. På marsjen denne lørdagen roper kvinnene igjen: «Hviterussiske kvinner er de mest partisanske partisanene og heltemodigste heltinnene! Ta med flagg fra ulike land, skriv plakater på ulike språk.» Alexandra Kostenko kommer til å være der – i hvit kjole og med italiensk flagg siden hun var i Italia som barn.
Volden mot kvinner er ikke synlig, men den finnes
Men egentlig har ikke disse protestene så mye med feminisme å gjøre. «Her kjempes det for grunnleggende politiske rettigheter som holdes tilbake med makt,» sier Astrid Sahm. Hun er ekspert på Hviterussland og har befattet seg med dette landet i 30 år.
Kvinner er heller ikke edlere, bedre skapninger. De har støttet autokraten Aleksandr Lukasjenko i mange år, selv om han ser ned på kvinner og har fornærmet, nedvurdert og utnyttet dem. Kvinner skal føde barn, helst minst tre stykker, og gjøre verden vakrere, grunnloven er uansett ikke laget for dem. Slik så autokraten på saken. Lukasjenko kunne først og fremst støtte seg på den eldre befolkningen, og på grunn av den høye dødeligheten blant menn, er den overveiende kvinnelig. Autokraten garanterte også for et sosialt sikkerhetsnett, som er viktig nettopp for kvinner. Astrid Sahm nevner oppsigelsesvern, boligstøtte for familier med mange barn, sjenerøs foreldrepermisjon.
Forholdet mellom regjeringen og kvinnene er komplisert. Kvinner har i lang tid vært støttespillere for Lukasjenko-regimet – og det er de også nå mens de protesterer, ifølge den hviterussiske feministen og kvinnesakskvinnen Irina Solomatina. «På dagtid klemmer og kysser kvinnene OMON-politiet foran kamera. Men når det blir mørkt og kameraene er slått av, blir også kvinnene utsatt for grusom vold. Volden er ikke så synlig, men den finnes.» Solomatina har rett. Rørende bilder av OMON-politifolk som forbrødret seg med folket i en hviterussisk småby, gikk verden rundt. Neste dag – da de fleste kameraene var borte igjen – kom forsterkningene og slo ned de fredelige menneskene. Også kvinner blir arrestert og traumatisert fordi de må se på mens andre tortureres. Eller de blir selv torturert. For tiden samler Irina Solomatina informasjon om hvordan kvinner som har blitt arrestert av OMON, har blitt voldtatt med politikøller.
Irina Solomatina er en utålmodig kvinne. I mange år har hun kjempet for likestilling for kvinner, for en lov mot familievold – forgjeves. Lukasjenko, som regner kvinner som det svake kjønn, har satt en stopper for det.
Hun blir irritert og trett av å høre intervjuene om den feministiske kraften. For kvinnene er der de er kun på grunn av mennene. Lukasjenkos utfordrer Svetlana Tikhanovskaja stiller som kandidat i sin manns sted. Hennes allierte Veronika Tsepkalo viderefører sin manns politiske kamp. Og den mest synlige opposisjonspolitikeren for tiden, Maria Kolesnikova, gikk inn i politikken fordi en mann sendte bud etter henne. «Kvinnene inntar rollene som mennene har bestemt for dem,» sier Solomatina. Hun minnes en tekst av skribenten Sergej Chaly, som hittil har gjort narr av alt som Irina Solomatina står for. Plutselig hyller han euforisk den første feministiske revolusjonen fordi kvinner står opp for sine menn og overtar deres roller, som i annen verdenskrig. For Solomatina er ikke dette en feministisk revolusjon, men den samme gamle rollefordelingen: Mennene fordeler rollene, kvinnene tar lydig imot.
Ikke lenger redd for f-ordet
Men er det så ille at kvinner gjør opprør ved at de leker med de tradisjonelle rollene, til og med tvinger dem i kne? Ved at de ikke knuser systemet, men at de rokker ved noe innenfor systemet? I patriarkalske og autoritære diktaturer er det vanligvis ikke noe annet kvinner kan gjøre enn å innta rollen som samfunnet bevilger dem: som kone, som mor, som omsorgsfullt, fredselskende vesen. Innenfor disse rollene kan de utnytte små spillerom og slik omgå maktforholdene. Soldatmødrene i Russland, for eksempel, som kjemper mot dårlige forhold i hæren, utgjør i dag en opposisjon. Konene og døtrene i Syria kan ikke gå ut mot Assad-regimet, men kan lete anklagende etter sine forsvunne ektemenn og fedre. Og i Argentina demonstrerer kvinnene for å rette oppmerksomheten mot los desaparecidos, de forsvunne ofrene.
Egentlig kan man også se annerledes på Sergej Chalys proklamering av den «første feministiske revolusjonen»: Selv en som ham er ikke lenger redd for f-ordet. For i postsovjetiske samfunn fremkaller feminisme fortsatt forestillinger om maskuline, ubarberte kvinner som ikke har funnet noen mann. Til og med stridslystne kvinner skjuler seg da heller i omskrivninger: «Jeg anser meg ikke som feminist,» sier den protesterende Alexandra Kostenko: «Jeg anser meg som en sterk kvinne.» Å ikke være redd for dette ordet lenger, hadde ikke det vært en god begynnelse?
Staten tok ikke viruset alvorlig
Protestene i Hviterussland ble egentlig mulig bare fordi kvinner ikke tas alvorlig i politikken og man derfor lar dem stille til valg som motkandidater. Det har allerede vært én kvinne som stilte som kandidat. Det var for fem år siden, heller ikke hun ble hindret av regimet. Men Tatsiana Karatkevich forblir en fotnote i landets politikk.
Men noe var annerledes denne gangen. Svetlana Tsikhanowskaja, som hadde stilt i sin manns sted, ble til en ventil for et raseri som hadde hopet seg kraftig opp under koronapandemien, og som fremfor alt kvinnene merket. Rundt 85 prosent av de ansatte i helsesektoren i Hviterussland er kvinner. Kvinner pleier slektninger, kvinner tar seg av de syke, kvinner skjønte med det samme hva koronaviruset kunne føre til. Men staten tok ikke covid-19 seriøst. Lukasjenko spøkte med at det var best å beskytte seg med vodka og traktorkjøring. Tiltakene som andre land innførte, betegnet han som «psykose». Ofrene for korona hånte han. «Kvinnene var oppbrakt over statens mangel på empati og medfølelse. De så statens ubøyelighet og svikt og vendte seg bort,» sier Olga Shparaga, medlem av det nye opposisjonelle Koordinasjonrådet med cirka 70 medlemmer som stadig blir arrestert eller truet.
Tikhanovskaja er et forbilde
Oppi alt dette er Svetlana Tikhanovskaja en selsom politiker, antagelig fordi hun ikke vil være politiker. Stadig vekk har hun understreket at hun bare stiller som kandidat fordi hennes mann ble arrestert og forhindret fra å stille. Helst vil hun steke kjøttboller til familien sin. Da hun måtte flykte til Litauen etter valget, sa hun at hun tross alt «bare er en svak kvinne». Hun oppfører seg som en omsorgsfull kvinne som advarer mot at mennesker setter livet på spill.
«Myke strategier» kaller opposisjonspolitikeren Olga Shparaga det – og hun anser det som et gode. Hun, som i alle fall regner seg som feminist, føler seg inspirert av de tre kvinnene. «Visst handler det ikke om feminisme. Det handler om myndiggjøring.» Takket være disse kvinnene har hun funnet styrke til å være høyrøstet. Også samfunnet, som har fått nok av statlig vold, leter etter måter å protestere på. «De myke strategiene som kvinnene står for, er lettere for flertallet å akseptere. Svetlana Tikhanovskaja er for meg en representant for overvinnelsen. Hun vil ikke være der hun er. Men hun er der. Og dermed er hun et forbilde for menneskene.»
To av de tre kvinnene som alt sammen begynte med, har i mellomtiden forlatt Hviterussland. Den eneste som er igjen i landet, er Maria Kolesnikova. Hun blir gjerne utpekt som opposisjonsleder i vestlige media. Men for det første finnes det så langt ingen opposisjon, kun en enormt bred anti-Lukasjenko-bevegelse. Og for det andre er ikke Kolesnikova en leder, men en støttespiller. Hun er mer resolutt enn Svetlana Tikhanovskaja. Mer politisk, mer krevende, mer målrettet, mer entydig og mindre yndig. Aldri handler det om hennes privatliv, som dessuten er mindre kjent enn privatlivet til hennes kampfeller.
Nylig har Kolesnikova bekjentgjort at hun skal grunnlegge et parti sammen med den arresterte opposisjonspolitikeren Viktar Babaryka, hvis stab hun leder. Det er hun som lettest bryter stereotypen om den lydige kvinnen. Men også Kolesnikova former stadig et hjerte med begge hender, hennes kjennetegn. Smiler veldig mye, virker omsorgsfull. Mens hun springer frem og tilbake foran OMON-politiets panserbiler, snakker hun til mennene som om de var på bar. Bare at hun sier: «Gutter, pass på dere selv. Vi skal redde dere.»
De vakre, hvite kvinnemarsjene har endret seg. Iblant dukker feminister opp på protestene med krav om å knuse patriarkatet. Iblant bærer menn paroler mot familievold. Denne lørdagen skal kvinnene igjen treffes på Komarowski-markedet i Minsk. De skal bære bilder av ofrene for politivolden. De har avtalt at de ikke skal kle seg i hvitt, men i mørkt, anklagende svart.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgard
Første gang publisert i Die Zeit 5. september 2020
