Hvis et romansk imperium tok form i hjertet av Europa

Illustrasjon: Andreas Töpfer

En politisk enhet som foregir å ignorere levemåter, er dømt til ikke å vare.

La Republicca, 15.3.2013 

Alexandre Kojève, en filosof som også hadde viktige embetsoppgaver for den franske regjering, offentliggjorde i 1947 en tekst med tittelen «Det latinske imperium», som har en aktualitet det i dag nok en gang er påkrevd å reflektere over. Med enestående forutseenhet fastslo forfatteren at Tyskland i løpet av få år ville ha blitt den fremste økonomiske makten i Europa, og dermed ville redusere Frankrike til en annenrangs makt i det kontinentale Europa. Kojève så tydelig at det gikk mot slutten for nasjonalstatene, som hadde vært av vesentlig betydning for den europeiske historien: Mens den moderne epoken hadde innebåret de føydalpolitiske sammenslutningenes undergang til fordel for nasjonalstatene, måtte nå nasjonalstatene vike plassen for politiske sammenslutninger som overskred nasjonenes grenser, og som han betegnet med navnet «imperier». Men ifølge Kojève kunne ikke grunnlaget for disse imperiene være en abstrakt enhet som ga avkall på det faktiske slektskapet som skyldes kultur, språk, levemåte og religion: Imperiene måtte – i likhet med dem han kunne konstatere at allerede eksisterte, det vil si det angelsaksiske imperium (Storbritannia og USA) samt det sovjetiske – være «transnasjonale enheter, men dannet av beslektede nasjoner».

Illustrasjon: Andreas Töpfer
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Følgelig foreslo han at Frankrike skulle stille seg i spissen for et «latinsk imperium» som økonomisk og politisk ville forene de tre store latinske nasjonene (med andre ord Frankrike, Spania og Italia), i samråd med den katolske kirken, som det skulle hente sin tradisjon fra, samtidig som det åpnet seg mot Middelhavet. Han hevdet at det protestantiske Tyskland, som snart ville bli Europas rikeste og mektigste nasjon – slik det jo faktisk også er blitt – i kraft av sitt utenomeuropeiske kall uunngåelig ville bli drevet mot det angelsaksiske imperiets former.  Sett i dette perspektivet, ville Frankrike og de latinske nasjonene i større eller mindre grad få karakter av et fremmedlegeme og med nødvendighet reduseres til satellittstatens perifere rolle.

Særlig i vår tid, da EU er blitt dannet uten å ta hensyn til de konkrete kulturelle slektskapene, kan det være nyttig og av vesentlig betydning å reflektere over Kojèves forslag. Det han forutså, er nøyaktig hva som har funnet sted. Et Europa som foregir å eksistere utelukkende på en økonomisk basis, og som ser bort fra de reelle slektskapene som utgjøres av levemåte, kultur og religion, fremviser i dag sin gjennomgripende skrøpelighet, nettopp og fremfor alt på det økonomiske området.

Her har den påståtte enheten tvert imot understreket forskjellene, og alle kan se hva dette nå i praksis betyr: Et rikere mindretall påtvinger et fattigere flertall sine interesser, som ofte sammenfaller med interessene til en enkelt nasjon, og ingenting innenfor denne nasjonens nyere historie tyder på at den kan betraktes som forbilledlig. Ikke bare er det meningsløst å late som om en greker eller en italiener lever som en tysker; men selv hvis dette skulle være mulig, ville det bety tapet av den kulturelle arven som fremfor alt består av levemåter. Og en politisk enhet som foregir å ignorere levemåter, er ikke bare dømt til ikke å vare; den vil, slik EU viser med all ønskelig tydelighet, ikke engang lykkes i å organisere seg som sådan.

Hvis man ikke vil at Europa skal gå i oppløsning, slik mange tegn varsler om, er det tilrådelig å vurdere hvordan den europeiske konstitusjonen (som, sett fra den offentlige rettens synsvinkel, er en mellomstatlig overenskomst som ikke er blitt underkastet en demokratisk avstemning, og der dette har skjedd, f.eks. i Frankrike, er den blitt ettertrykkelig avvist) ville kunne reformuleres, i et forsøk på å gjenopprette en politisk virkelighet som minner om det Kojève kalte det latinske imperium.

Oversatt fra italiensk av Henning Hagerup

Les også Dirk Schümers intervju med Agamben.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.