Hanna Hånes: Det farlige oljeeventyret. Historien om hval- og fiskefett i margarinen | Orkana | 2023
Innskipningen
To norske bøker fra i fjor kaster nytt lys over forrige århundres oseaniske holocaust: Espen Ytrebergs kritikerroste Utryddelsen. Historien om den norske industrielle hvalfangsten (Press, 2023) og Hanna Hånes’ noe mindre påaktede Det farlige oljeeventyret (Orkana, 2023), med den usannsynlige, men likevel eggende undertittelen Historien om hval- og fiskefett i margarinen. Den første har litterære ambisjoner; den andre er først og fremst et popularisert ernæringsfysiologisk (og ernæringshistorisk) forskningsbidrag. Til sammen dekker de et betydelig antall perspektiver på et av de mørkeste kapitlene i norsk industrihistorie. Ytreberg skriver om folkene og dyrene, maskinene og naturen; Hånes om det som skjedde med denne industriens desidert viktigste produkt, hvaloljen, etter at den var fylt på tanker og skipet til våre hjemlige margarinfabrikker.
Hvalfiskens mål
Hvalens anatomi er ikke avgrenset til dens enorme og ofte amorfe proporsjoner. I tillegg til fascinasjonen for fysiologiske utskeielser tilbyr den – i likhet med så mange andre dyr – oss mennesker et figurlig overskudd vi kan berike vår forestillingsverden med. Hvalen, eller sjømonsteret, symboliserer først og fremst den overlegne makten: «Non est potestas Super Terram quae Comparetur ei», det finnes ingen makt på jord som kan sammenlignes med hans, heter det i Vulgata-verset fra Jobs bok som pryder tittelbladet til Thomas Hobbes’ Leviathan (1651). For Hobbes er Leviatan «den dødelige guden», skapt uten frykt, og derfor et emblem for suverenen som uredd regjerer over et samvelde av undersåtter eller «subjekter». I Herman Melvilles Moby Dick (1851), «an encyclopaedic anatomy of the whale», ifølge Northrop Frye,[1] blir hvalen et sinnbilde på det sublime. I overensstemmelse med det gamle imitatio-prinsippet smittes skrivearbeidet av den oseaniske kjempeveksten og antar uvirkelige dimensjoner: «Give me a condor’s quill!», utbryter fortelleren, Ishmael, i retorisk affekt over oppgaven han har tatt på seg:
Give me Vesuvius’ crater for an inkstand! Friends, hold my arms! For in the mere act of penning my thoughts of this Leviathan, they weary me, and make me faint with their out-reaching comprehensiveness of sweep, as if to include the whole circle of the sciences, and all the generations of whales, and men, and mastodons, past, present, and to come, with all the revolving panoramas of empire on earth, and throughout the whole universe, not excluding its suburbs.[2]
Ja, det meste som har med hvalen å gjøre, er vanskelig å få tak på, i tanke så vel som i skrift. Ikke bare er de store hvalartene den blå planetens suverent største pattedyr. Hvalen er også amfibologisk ubestemmelig, grunnleggende out of place; den går både ufattelig dypt og leker seg uvørent i vannflaten. I fangenskap forsøker noen hvalarter å etterligne menneskelig tale. Cetologer mener dette tyder på et ønske om å kommunisere med oss. Men ingen har noensinne funnet ut hva det er hvalen prøver å si.
I tillegg har hvalen vært den bevegelige frontlinjen for de moderne imperienes ekspansjon. Hvalfangstskutene utgjorde de nautiske oppdagernes og erobrernes fortropp. Hvem har åpnet havet for de store seilasene? spør Jules Michelet i La Mer (1861): «[H]vem har avdekket havet, delt det inn i soner og ruter, kort sagt oppdaget jordkloden?» Han svarer selv: «Hvalen og hvalfangerne» – og det lenge før Columbus og hans famøse gulljegere med stor ståhei gjenoppdaget det som fiskerne allerede hadde avdekket.[3] Hvalen lokket dem; de europeiske fangstmennene fulgte vågalt etter. Hadde det ikke vært for hvalen, ville de aldri forlatt kysten og stevnet ut på åpent hav.
Den døende hval
I mange århundrer virket det utenkelig at havet skulle kunne tømmes for de mektige sjøpattedyrene. De var jo så mange og store, skutene tilsvarende få og små – og havets levende prærier bortimot grenseløse. Men så, i løpet av noen decennier av forrige århundre, ble de store hvalartene likevel desimert til de var helt på grensen til utryddelse. Tilfeldighetene har villet at det er Carl Schmitt, Det tredje rikets fremste rettsfilosof, vi skylder den mest konsise kontrasteringen av tradisjonell versus moderne hvalfangst. Under andre verdenskrig skrev han med forferdet nostalgi om hvordan «den industrielle utvinningen av hvalolje og den industrielle bearbeidelsen av hvalkadavre» hadde erstattet tidligere tiders nærkamp med elementene:
Man kan virkelig ikke omtale det som i dag […] blir stadig mer perfeksjonert som «pelagisk» hvalfangst, for jakt og knapt nok for fangst. I dag seiler enorme skip på opp til 30 000 tonn, utstyrt med elektriske maskiner, kanoner, granater, fly og radioer, som svømmende kokerier i Sørishavet. Dit har hvalen flyktet, og der blir det døde dyret raskt og effektivt prosessert ombord på fabrikkskipene. Slik har arme leviatan så godt som forsvunnet fra planeten.[4]
Den industrielle hvalfangstens maskineri er ikke mindre monstrøst enn leviatans gammeltestamentlige anatomi. I volum overgås den bare av kjøttindustriens globale nettverk av groteske dark sites. Men når det gjelder dyr slaktet i sitt naturlige habitat, er nesten-utryddelsen av de store hvalene den desidert mest omfattende utslettelsen mennesket noensinne har forvoldt.
Det Schmitt ikke nevner, er at det var Norge som ledet an i industrialiseringen av menneskenes én gang så å si jevnbyrdige kamp mot havets monark. Den moderne granatharpunen, som revolusjonerte hvalfangsten, ble oppfunnet på 1860-tallet av nordmannen Svend Foyn. Han tok den selv i bruk. I tillegg fikk han bygget det første dampdrevne hvalfangstskipet og skaffet seg monopol på fangst langs Finnmarkskysten. Foyn døde som en søkkrik filantrop. På Carl Schmitts tid var imidlertid finnmarksfangsten en saga blott. De moderne fabrikkskipene hadde for lengst funnet veien til Sørishavet, der de allerede hadde fått has på rundt regnet halvannen million eksemplarer av de store hvalartene. Anders Jahre hadde overtatt – og overgått – den posisjonen Svend Foyn hadde i århundret før. Fortjenesten var ufattelig; brutaliteten likeså. Før det blodige eventyret var over – med Den internasjonale hvalfangstkommisjonens totalfreding av blåhval og knølhval fra og med 1963, etterfulgt av et moratorium for all kommersiell hvalfangst, som trådte i kraft i 1986 – var tallet på drepte dyr kommet opp i tre millioner. Oed’ und leer das Meer.
Om de mindre feilaktige bilder av hvaler
Det første oljeeventyret har fått betraktelig mindre åtgaum, i alle fall i den bredere norske offentligheten, enn det andre, petroleumsrelaterte eventyret – ja, i så stor grad at de færreste i dag vil assosiere «oljeeventyr» med hvalfangst. Kjartan Fløgstad har riktignok skrevet opplysende om mellomkrigstidens pelagiske hvalfangst i Claes Gill-biografien Portrett av et magisk liv (Gyldendal, 1988). En rekke mer eller mindre obskure memoarer og reiseberetninger finnes selvsagt, som for eksempel Gustav Emil Ferdinand Boldt-Christmas’ Loggbok blant hvalfangere: med norske hvalfangere i Antarktis (Handelstrykkeriets forlag, 1951).[5] Ellers ruver bransjens eget storverk, Den moderne hvalfangsts historie (Aschehoug, 1959–1970), i hvalfangstlitteraturen, gjerne supplert av konsulen og hobbyfilologen Bjarne Aagaards langt mer kritiske skrifter om norsk fangst og forskning i Sørishavet. Av nyere utgivelser fortjener Andreas Tjernshaugens Hvaleventyret. Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd (Kagge, 2018), der både utryddelsen og ernæringsproblematikken drøftes, hederlig omtale.
Espen Ytrebergs utgangspunkt er et annet. Til grunn for hans fremstilling ligger Hvalfangstmuseets billedsamling og hvalfangernes egne beretninger fra norske arkiver, primært i brev og andre opptegnelser. «Hvalfangstens historikere har noen ganger gjengitt fotografier i bøkene sine, men nesten aldri kommentert dem», skriver Ytreberg: «Hvalfangernes egne selvbiografiske tekster har vært direkte oversett. Like fullt er det her nøkkelen til å forstå utryddelsens grunnleggende årsaker og konsekvenser ligger.»[6] I tid faller den moderne hvalfangsten sammen med den gradvise utbredelsen av bærbare fotografiapparater. Billedmaterialet fra rundt regnet sju decenniers hvalfangst er enormt og dypt fascinerende. Det viser oss mennesker i alle tenkelige situasjoner, på sjø og land, hjemme og ute, jobb og fritid, alene og i små og store grupper; fugler og dyr, og da særlig de store sjøpattedyrene, levende så vel som døde, i ulike stadier av forråtnelse; landskap, himmel og hav, båter, bygninger og maskiner. Fotografene er i all hovedsak fangstmennene selv. De dyktigste av dem forener fangstmenn, hval, maskiner og natur med kompositorisk teft for øyeblikkets dramaturgi. Det er ikke vanskelig å forstå at disse bildene har gitt Ytreberg inspirasjon til å skrive Utryddelsen – og heller ikke at han har valgt å la en betydelig del av boken bestå av lett impresjonistiske billedanalyser. Ja, ekfrasen, billedbeskrivelsen, må kunne sies å være et av bokens viktigste litterære grep. Mer om det senere.
Den store rammen rundt Utryddelsen er artenes opprinnelse og forsvinning, geologiske tidsaldre og teknologiske nyvinninger. Men selve motivet er i all hovedsak arbeidsfolkene ombord på hvalfangstskutene eller i land på hvalstasjonene i Antarktis – og det kolossale byttedyret som lokket dem dit. Bare en sjelden gang zoomes det ut til et mer abstrakt analytisk perspektiv eller over i tilnærmet prosalyriske assosiasjonsrekker. Vi følger et tilfeldig utvalg av de rundt regnet 10 000 nordmennene som fikk hyre på de norske hvalfangstskutene, fra stue og gårdsplass hjemme i vestfoldtraktene, på flenseplanet og i lugar og kokeri på vei mot Sørishavet, og på næringens stasjoner i Sørishavet. Den landbaserte aktiviteten startet i Grytviken, på Sør-Georgia, for så å flyttes til det som skulle bli den norske hvalkirkegården fremfor noen, Deception Island, en vulkansk øy like ved det antarktiske fastlandet. Her hadde den heseblesende jakten etter hvalolje sin viktigste utpost mens fangsten fremdeles var avhengig av landbasert fabrikkdrift som supplement til kokeriene om bord – det vil si før den pelagiske fangsten overtok med sine høyteknologiske monsterfartøy som kunne operere uavhengig av hvalstasjonene.
Overgangen mellom de ulike fasene i den industrielle hvalfangstens historie har ingen fremtredende plass i Ytrebergs fremstilling. I det hele tatt skyves både internasjonal politikk og storkapitalistisk utbytting i bakgrunnen til fordel for det rike materialet han har gravd frem fra arkivene. Slik må det nok være. Men det kan tenkes at Ytreberg har justert optikken litt skeivt når han i sitatet ovenfor hevder at «nøkkelen til å forstå utryddelsens grunnleggende årsaker og konsekvenser» ligger i det hverdagsperspektivet han har rekonstruert ved hjelp av arbeidernes tekster og bilder. Fangstmennene oppfører seg som arbeidere flest, riktignok i det som for de fleste av dagens nordmenn fremstår som uvante og krevende omgivelser, når de gir uttrykk for dyptfølte lengsler og kameratskap, håp og fortvilelse, stolthet og fordommer. Disse perspektivene fortjener definitivt å løftes frem og utbroderes. Men det spørs om ikke Bjarne Aagaards polemiske tekster, ført i pennen for snart hundre år siden, treffer nærmere selve utryddelsesproblematikkens kjerne:
Nogen få slue menn går omkring på gummisåler og spekulerer i en hel næringsveis totale ødeleggelse med det eneste mål å berike seg selv. Med den mest utspekulerte kynisme utnyttes folks uvitenhet og pressens slapphet. […] Ingen av dem går med bind for øinene, åpenlyst går de storhvalens utryddelse i møte og alle forstår at hva det nu gjelder er hurtigst mulig å få så mange kokerier og så mange hvalbåter som det på nogen måte lar seg gjøre å få skrapt sammen, satt inn i hvalfangsten, før hvalen tar slutt eller vår regjering våkner op til sitt fulle ansvar […].[7]
Dette ble skrevet kort tid før hvaløkonomien kollapset, og midlertidig fangststopp ble innført. Aagaard fikk likevel massiv motbør fra gründere og andre som mente tekstene hans vitnet om livsfjern boklig lærdom og mangel på praktisk befatning med hval og hvalfangst.
Dette perspektivet er, som allerede antydet, ikke fraværende i Ytrebergs fremstilling. Bokens andre del, «Maskinene», tar for seg den gryende mistanken om utryddelse som har fulgt industrialiseringen av hvalfangsten som en skygge. Da har vi allerede, i bokens første del, kunnet lese om hvordan normaliseringen av det brutale og risikable arbeidet med hvalen er den viktigste lærdommen som kan trekkes ut av arkivmaterialet. Dernest skildres de hypermoderne havfabrikkene, hvis effektivitetskrav skapte et overvåknings- og samlebåndsregime der den enkelte arbeideren var enda mer kalkulert enn før. Da ble fangstmennene mindre fotogene. Det gjaldt også flenseren og skytteren, som hadde vært yndede motiver for arbeidets amatørfotografer. Mindre og mindre ble overlatt til den enkeltes ekspertise, som i skytterens tilfelle hadde gitt ham en særstilling blant mannskapet om bord. Slik kom den pelagiske hvalfangsten til å minne stadig mer om «slaktehaller på land, der avlivingen er ren rutine».[8] Og den moderne slakteren er langt ifra noen helteskikkelse.
Skoler og skolemestre
Espen Ytreberg skriver godt, og han setter på ingen måte sitt lys under en skjeppe. Derfor er det knapt noen overraskelse at Utryddelsen er blitt nominert til kritikerprisen for beste sakprosabok – betegnende nok ved siden av en annen dyretematiserende sakprosautgivelse: Kari Løvaas’ adskillig mer teoretisk anlagte Hjemsøkelser. Et Bestiarium II (Kolon, 2023). Det er selvsagt en fordel for en forfatter å kunne skrive, og Ytrebergs bok har fått mye velfortjent ros for måten den levendegjør arkivmaterialet om hvalfangsten på. Stilen er klassisk, det vil si at vi befinner oss på et område kulturen allerede har definert, der virkemidlene er avmålte og avklarte i forhold til tradisjonens oppfatning av hva det vil si å skrive godt; tematisk pendler vi mellom konkrete motiver og den «dypere» meningen de hinter om. Av og til kan fremstillingen minne om en moderat bokmålsutgave av Kjartan Fløgstad: Fascinasjonen for arbeidet og industrien har noe av den samme gløden; sansen for «realhistoriske» figurer, motiviske metaforer og metonymier, likeså. Men der Fløgstad ofte utviser en barokk hang til å presse analogiene ut i det paradoksale, holder Ytreberg igjen, muligens av hensyn til leseren.
Ofte fungere bokens ekfrastisk grep godt, av og til utmerket: Som medieforsker og forfatter har Ytreberg kjennerens blikk for bildenes kompositoriske detaljer og proporsjoner. Særlig fascinert er han av hvalens dimensjoner, hvordan arbeiderne inntar dyrets anatomi, omgir seg med amorfe kroppsdeler, poserer forsiktig triumferende på de enorme kadavrene. Og slike bilder finnes der mange av, noe som gir rik anledning til virtuos ek-frasering. En serie fotografier som viser hvalfangstens collateral damage, døde hvalfostre hentet ut av morens kropp, kaller frem en særlig klar illustrasjon av hva som egentlig står på spill. Noen av fostrene er på størrelse med åtte–ti voksne menn. Ytreberg kommenterer:
I et miljø som var bygd på systematisk avlivning og på en død som klebet seg til alle ting, ga disse nakne fostrene et glimt av uskyld som hvalfangerne ikke hadde del i, men som de iallfall kunne se på og være nær. Kan hende var det lettere å ta pause for å betrakte en ulykke enn en avlivning, lettere å se noe som aldri levde, enn noe som nettopp hadde levd og blitt tatt av dage.[9]
Den enorme uskylden gjør umiddelbart inntrykk. Ytrebergs beskrivelse tilfører likevel det visuelle en mindre evident dimensjon som bildet alene kun kan antyde.
Ekfrase er en gammel retorisk øvelse. Den var en del av utdannelsen i de frie kunstene i et par tusen år, underlagt strenge skoleregler for hva som tilkom de ulike motivene. Målet var enargeia, å gi leseren en følelse av at det som beskrives, utspiller seg på nytt foran hennes blikk: «A swelling sea set forth in a swelling style», som Samuel Purchas snakker om, skulle helst la oss fornemme sjøsprøyten i ansiktet. Det sier seg selv at i vår egen post-retoriske kultur kan slike øvelser få en hul, affektert klang. Selv om Ytrebergs ekfraser som regel evner å vekke fangstscenarioene til live, får de noen ganger preg av en overdose skrivekunst. Når det meste skal poetiseres, ek-fraseres og estetiseres, vil nok enkelte lesere til slutt miste lysten til å være med på leken, the willing suspension of disbelief. Andre ganger kan det være at analogiene ikke holder vann, eller fremstår som uheldige. For eksempel virker utlegningen av forbindelsen mellom hvalfangstens fotograferte mysterier og surrealismens sans for «underbevissthetens» dybder presset på meg.[10] Det samme gjelder den (riktignok forsiktige) antropomorfiseringen av hvalkjever og andre levninger som hval-gründere plasserte som utendørs dekorasjon på offentlige plasser og egen eiendom: «Disse portalene på og ved offentlige områder var hvalfangernes måte å minnes fangsten på. Husk oss, sa de gjennom portalene, husk hvem vi var, og alt vi fikk til.»[11] Her er det nok forfatteren, lokket av rederne, snarere enn hvalfangerne som låner stemme til relikviene.
Sansenes rike har flere provinser enn den visuelle. Ytreberg maner frem det som kunne kalles en totalestetisk opplevelse av hvalfangernes erfaringsverden. Inngangen til bokens univers er lukten, den ubeskrivelige stanken som fangsten og fangstmennene aldri klarte å bli kvitt, og som går som en eim gjennom hele boken. Når kokkene på de moderne fabrikkskipene skulle tilberede måltider av medbrakte slaktedyr, gjorde eimen at arbeiderne fikk servert «gris som smaker hval». Det taktile – hvalmassene arbeiderne var omgitt av, restene av det som hadde vært majestetiske levende vesener – svulmer nærmest tredimensjonalt ut fra de mest kjøttfulle boksidene. Men lyden, den forstummede stemmen, er kanskje den som gjør størst inntrykk etter endt lesning: «Kunde hvalen skrike, ville Sydishavet bli et helvete for oss», som en av fangstmennene skrev i sine memoarer.[12]
Hvalen som mat
«Havets melk», kalte Jules Michelet hvaloljen, selv om den på hans tid knapt var noe laktosesubstitutt. Først og fremst ble den brukt som lampeolje, men den inngikk også som komponent i malefarger, såpe og ulike kjemiske preparater. Det var først flere tiår etter Michelets død i 1874 at hvaloljen i noen særlig utstrekning ble tatt i bruk som erstatning for melkefett. Også på dette området var Norge en pionernasjon. Tidlig på 1900-tallet hadde hvalfangsten langs norskekysten blitt stanset på grunn av overbeskatning og lokale protester om at den ødela torskefisket. Men da den såkalte «fettnøden» rammet landet under første verdenskrig, ble hvalfredingen midlertidig opphevet. Statlig hvalfangst skulle skaffe befolkningen krisefett på kjøkkenbordet. Det herdede hvalfettet var imidlertid alt annet enn velsmakende, og det hadde et smeltepunkt på opp mot 50 grader. «Vognsmørelse» var bare én av de nedsettende betegnelsene som ble brukt om produktet. Etter krigens slutt ble det nærmest et folkekrav at hvalfettet ikke måtte gjeninnføres, selv om daværende fiskeridirektør Sigurd K. Asserson syntes det var en god idé. «Å innføre hvalfettet igjen, det er menneskeplageri, som vi må ha oss frabedt», het det i et leserinnlegg i Folketanken 25. november 1920: «Fiskeridirektøren og andre overklassemennesker spiser meierismør, så for dem er det visstnok det samme om margarinfabrikkene bruker hvalfett. Og så tenker han vel som så, at hvalfettet kan være godt nok for andre.»[13]
Hanna Hånes’ margarinfettberetning i Det farlige oljeeventyret beveger seg fra talg via kokos og diverse andre planteoljer til hval- og fiskefett – og tilbake til planteoljene. Det såkalte «kunstsmøret» ble funnet opp av franskmannen Hippolyte Mèges-Mouriès på slutten av 1860-tallet, og i 1872 ble det tillatt omsatt som handelsvare. Men det kunne ikke kalles «smør». Derfor ble det hetende «Margarine Mouriès», en kombinasjon av navnet på oppfinneren og hovedingrediensen i dette fettet, oleo-margarin, det vil si forsiktig varmebehandlet talg. Den første tiden var slakteindustrien derfor hovedleverandør av fett til margarinproduksjonen. Dette fettet ble også brukt til såpeproduksjon, og konkurransen drev prisene i været. Etter hvert som raffineringen av planteolje ble mer effektiv, overtok det vegetabilske fettet, og da særlig kokosfett, for det animalske. Hornene på det stiliserte dyrehodet som fremdeles pryder Melanges margarinpakker, var opprinnelig tegnet som kokospalmer; og dyret, som minner mest om en hjort, var opprinnelig ei ku. Tanken var å vekke forestillingen om at margarinen var «smør» laget av kokos. Men med den norske margarinloven av 1931 ble all kobling til kumelk og meierismør i markedsføringen forbudt (til tross for at det i lengre perioder var påbudt å tilsette varierende mengder meierismør i margarinen). Bransjens løsning ble å strekke halsen til Melange-kua og forenkle hodet slik at den ble til en hjort.
I neste kapittel av den store margarinfettberetningen er det hval- og fiskeoljen som spiller hovedrollen. Men nok en teknisk oppfinnelse måtte til for at hvalfettet kunne aksepteres som margariningrediens. Da snakker vi om hydrogenering eller herding. Prosessen ble utviklet tidlig på 1900-tallet for å skaffe større mengder fast fett til såpe- og margarinindustrien. 27. februar 1901 klarte tyskeren Wilhelm Normann ved hjelp av denne teknikken å gjøre flytende planteoljer om til fast (herdet) fett. Vel ti år senere stod to nordmenn på kjøkkenet til Grand Café i Oslo og prøvestekte pannekaker i hvalfett som var herdet ved hjelp av den samme metoden. Den norske oppfinnelsen ble patentert akkurat tidsnok til at man rakk å utvikle det hvalbaserte krisefettet som smørerstatning til den kommende krigen. Det innebar blant annet å bygge margarinfabrikker og å få bekreftet ved hjelp av vitenskapelige forsøk på mennesker at det herdede hvalfettet faktisk ble tatt opp av tarmen og følgelig kunne inngå i en menneskelig diett.
Spøkelsesblåsten
Enda et viktig fremskritt var å fremstille et marint fett som ikke var fullt så hardt og hadde en mer nøytral smak. Bare slik kunne det være håp om å gjøre hvaloljen salgbar igjen etter at det traumatiske krigsfettet var fjernet fra butikkhyllene. Den blomstrende margarinindustrien, med Denofa (De nordiske fabrikker) i spissen, la store ressurser i utviklingen av et halvfast, lavherdet hvalfett. I 1930, etter lengre tids eksperimentering, lyktes det å frembringe et mykere hvalfett uten bismak. Det delvis herdede hvalfettet ble godkjent som menneskeføde i 1933.
Da er tiden omsider inne for kjemiavsnittet! Hval- og fiskeolje er rik på sunne flerumettede fettsyrer. Som noen vil huske fra ungdomsskolen, har forskjellen på mettet og umettet fett med tallet på hydrogenatomer i den karbonbaserte fettsyrekjeden å gjøre. I mettet fett har hvert karbonatom to hydrogenatomer knyttet til seg. Denne strukturen gjør syrekjeden rett, og fettet holder seg fast i formen ved romtemperatur. I de umettede fettsyrene mangler et hydrogenatom ved to eller flere av karbonatomene. Dermed får fettsyren en knekk, og oljen blir flytende ved romtemperatur. Som navnet tilsier, har enumettede fettsyrer én slik knekk, mens flerumettede har flere. Marint fett er spesielt rikt på disse «dobbeltbindingene» og kan ha opp til seks brudd på syreremsen. Ved herding tilføres de umettede fettsyrene hydrogen (derav betegnelsen «hydrogenering»), slik at alle, eller i alle fall de fleste, karbonatomene får to hydrogenatomer, og syreremsen rettes ut – den herdes eller hardner. Ved lavherding av umettet fett kan imidlertid en annen reaksjon skje, nemlig at karbonatomet ved dobbeltbindingen (knekken) bytter side. Fettsyren retter seg da ut, men uten å ta opp hydrogen. Resultatet er de beryktede transfettsyrene – så kalt fordi hydrogenatomet «settes over» fra ett karbonatom til et annet[14] – som gjør fettet behagelig smøremykt, men som i mer enn moderate mengder er svært helseskadelige. Og siden marint fett har lange fettsyreremser med flere dobbeltbindinger, vil det ved hydrogenering avstedkomme en rekke ulike transfettsyrer.
Det lavherdede hvalfettet, som fikk navnet Margarit, spiste seg raskt inn på margarinmarkedet. Det kom da også på et beleilig tidspunkt for hvalindustrien, som hadde kollapset på grunn av overproduksjon i uheldig kombinasjon med konkurranse fra andre næringers produkter, som erstattet hvaloljen på en rekke områder. Etter klondyke-sesongen 1930–31 ble det innført 12 måneders fangststopp. Men det delvis herdede hvalfettet gjorde at rovdriften kunne gjenopptas: «I 1939 ble det produsert 300 000 tonn delvis herdet [marint] fett basert på det norske utviklingsarbeidet»[15] – uten at det hadde falt noen inn at dette fettet kunne være helsefarlig. Det ble første gang antydet i en studie fra 1945, men det skulle gå et halvt århundre før risikoen ble erkjent og tiltak iverksatt. Hvalfangsten og margarinindustrien inngikk etter hvert i en slags symbiose, og i begge leirer ble kritiske røster enten dysset ned eller avskrevet som alarmistiske.
Det er altså ikke bare leviatan som har fått lide på grunn av det anarkokapitalistiske sjørøveriet; også menneskelig biomasse fikk merke effekten av utemmet profittjag, i form av atrofierte blodårer, infarkt og angina pectoris. «Når spanjoler og italienere lagde mat, grep de olivenoljeflaska med sunt og naturlig fett», skriver Hånes: «Nordmenn tok derimot fram margarinpakka med usynlige mengder delvis herdet hval- og sildolje. I pakka var det transfettsyrer som mennesker aldri tidligere hadde hatt på brødet.»[16] I den mest kritiske perioden av transfettregimet toppet Norge statistikken over margarinforbruk per innbygger; på det meste hadde vi et gjennomsnittlig forbruk på nærmere 25 kilo per person i året, altså nesten et halvt kilo i uken. Voksne menn satte til livs mest av det transfett-mettede produktet og ble følgelig hardest rammet av de snikende bivirkningene av dette menneskeskapte toksinet.
Hanna Hånes behandler den såkalte «infarktepidemien» i et eget kapittel. I retrospekt virker tallens tale rystende og uomtvistelige. Da infarktepidemien herjet som verst, var tallet på nordmenn som døde årlig av såkalt isekemisk hjertesykdom, høyere enn antall drepte nordmenn i løpet av andre verdenskrig. Forekomsten av hjerteinfarkt ble femdoblet fra 1951 til 1969. Mens den generelle velstanden økte, var den gjennomsnittlige levealderen for norske menn på vei nedover. Mellom år 1951 og 2000 døde nærmere en halv million nordmenn av infarkt og angina. Nøyaktig hvor mange av disse dødsfallene som kunne vært unngått, er selvsagt umulig å si, men sunn fornuft så vel som Hånes’ drøfting av tallmaterialet i bokens siste kapittel tilsier at lange fiskefettsyrer i transform kan ha tatt livet av et sekssifret antall nordmenn. Først i vårt eget årtusen var norsk margarin helt fri for transfettsyrer; da hadde riktignok halvherdet fett fra sild, lodde og tobis i flere tiår erstattet hvalfettet.
Stuving og opprydding
Hanna Hånes’ beretning om hval- og fiskefett i margarinen lar seg i noen grad lese som en røverhistorie om et komplekst og alvorlig tema, der både transfettet og kyniske aktører i fangstnæringen og matvareindustrien, så vel som deres innleide lakeier, er de største skurkene. Men dette er langt ifra den eneste lesemåten: Boken er både detaljfokusert og vidsynt, anekdotisk og metodisk, kvalmende og appetittvekkende. Den dokumenterer at hensynet til folkehelsen ved flere anledninger ble tilsidesatt til fordel for realpolitisk bekvemmelighet og økonomisk fortjeneste. Samtidig var det en utbredt oppfatning også blant ærlige forskere og politikere at fett var fett, eller at man i høyden kunne skille mellom mettede og umettede fettsyrer. Og transfett var per definisjon en umettet fettsyre: «At margarin også inneholdt mye transfett, var ikke et tema, for slikt fett var ikke skadelig etter datidas oppfatning.»[17] I den grad det finnes helter i denne alt annen enn forenklende fremstillingen, må det være prinsippfaste forskere og politikere. Én av disse er professor Ragnar Nicolaysen, som får lov til å åpne boken med noen forutseende ord om margarinens skadevirkning fremført på en vitenskapelig konferanse i London i 1962. Den samme Nicolaysen dukker opp igjen i bokens siste kapitler blant likesinnede så vel som ikke-fullt-så-likesinnede forskere og politikere som bidrar både faglig og politisk til å få bremset og til slutt stanset infarktepidemien. Rundt 1990, da transfettet var i ferd med å forsvinne fra den norske husholdningen, stupte kurven som viser infarkttilfeller hos norske menn og kvinner – og et lite stykke ut i vårt årtusen var den på nivå med olivenoljelandet Spania.
Et fortrinn ved Espen Ytrebergs Utryddelsen som ikke ble nevnt omtalen ovenfor, og som derfor må nevnes på fallrepet, er at den finner plass til å omtale kjønns- og raseproblematikken som er forbundet med den industrielle hvalfangsten. Miljøet var utpreget mannsdominert. På hvalstasjonene var det kun de som befant seg aller høyest på rangstigen, som fikk tillatelse til å ta med seg familien. Til tross for fotografisk dokumentert cross-dressing blant mannskapet ved lystige anledninger ombord var det ifølge enkelte vitnemål nulltoleranse for homofili. «Dersom slikt var blitt oppdaget, ville vedkommende sannsynligvis stått i fare for å bli kastet til sjøs», skrev en matros på en fangstbåt.[18] Men som utstillingen «Skeive sjøfolk» ved Sjøfartsmuseet i Bergen viser, representerte skipsfarten også en mulighet «for å komme unna dominerande seksual- og kjønnsnormer på land og skipet som ein stad kor samkjønnsrelasjonar og normbrytande kjønnsuttrykk kunne utforskast».[19] Mangel på kildemateriale er ikke ensbetydende med fenomenets fravær.
Rasismen var nok enda sterkere enn homofobien i det maskuline hvalfangstmiljøet. Dette er enda et sorgens kapittel i norsk hvalfangsthistorie. Det rapporteres om tilfeller der afrikanske blindpassasjerer, som ville jobbe for kost og losji, faktisk ble kastet på sjøen. I næringens eget storverk beklager forfatterne så sent som i 1959 at «mange løse eksistenser, half castes o.l., holdt sitt inntog på de gamle, stolte hvalfangerfartøyene».[20] Nettverket av havner knyttet til den globale hvalfangstnæringen omfattet flere afrikanske stasjoner, inkludert Durban i Sør-Afrika. Ved noen anledninger ble svarte arbeidere utkommandert fra Durban for å jobbe en iskald sesong for norske redere i Sørishavet. På noen få bilder av ukjent fotograf dukker de svarte proletarene opp. Til daglig levde de adskilt fra resten av arbeidsflokken, som ikke anså dem som sine likemenn; de utførte mange av de groveste arbeidsoppgavene, men fikk bare en brøkdel av lønnen til hvite arbeiderne. For øvrig utgjorde svarte arbeidere fra Kapp Verde og andre afrikanske land den absolutte underklassen på stasjonene de norske hvalfangskutene var tilknyttet. Pisk var i bruk til langt ut på 1900-tallet.[21]
Ytrebergs og Hånes’ bøker gir etter alle solemerker et mer dekkende – og levende – bilde av norsk industriell hvalfangst enn noen tidligere parallelle utgivelser i løpet av ett og samme år. De tangerer hverandre kun i liten grad, men nøster opp ulike handlingstråder og forfølger ulike motiver og temaer på en måte som både kompletterer og kontrasterer hverandre. Den litterære opplevelsen er det mest sannsynlig Ytreberg som vil skaffe, men jeg vil likevel oppfordre alle med en viss litterær fantasi til å lese Hånes’ historie om hval- og fiskefett i margarinen med blikk for plottet, for eksempel som om det var Thure Erik Lund som hadde skrevet den. Ytrebergs bok kan på sin side, som allerede antydet, med fordel leses som en lett dimmet Fløgstad-roman.
Avtar hvalens størrelse? Vil den forsvinne?
Det var en tid da spørsmålet om hvorvidt hvalen er en fisk eller et dyr, ble tatt på største alvor av lærde zoologer. I dag blåser vi av den arkaiske «hvalfisken» og tar naturvitenskapens klassifikatoriske truismer for den eneste rette lære. Herman Melville, som i likhet med autoritetene han påberopte seg, var fullstendig klar over at hunhvalen var et dyr med patter, mente at det likevel var pedanteri å kalle en skapning som av hele sitt vesen var knyttet til havet, for et pattedyr. Aldri ville vi vel funnet på å kalle et landdyr for en fisk bare fordi det hadde gjeller! Men tenk om det egentlige spørsmålet er om ikke hvalen skulle være en blomst: Blomsten spruter opp av jorden ved hjelp av naturens overnaturlige krefter, slik bladene også skytes ut av busker og trær. Både «blomst» og «blad» kan føres tilbake til det indoeuropeiske *bhel-, som skal ha betydd å blåse, svelle, svulme, blomstre. Det kan også det greske ordet for hval, φάλλαινα (phállaina), som overlever på moderne romanske språk: «ballena», «baleine», «balena» etc. Angivelig ble ordet innført av Aristoteles for å betegne nettopp den vannsprutende hvalen. Hvalens oppblåste akvatiske blomst er flyktig, men det er vel også landjordens blomstrende vekster – og fallosen, som har samme etymologiske opphav.
[1] Northrop Frye: Anatomy of Criticism. Four Essays. Princeton University Press, 1990, s. 313.
[2] Herman Melville: Moby Dick; or, The Whale. Penguin, 1986, s. 566–577.
[3] Jules Michelet: La Mer. L. Hachette, 1861, s. 273.
[4] Carl Schmitt: Land und Meer. Eine weltgeschichtliche Betrachtung. Klett-Cotta, 2001, s. 32.
[5] Svensk original 1950. Jf. Gard Paulsen: «Den industrielle hvalfangstens forvandlinger.» Arr: Idéhistorisk tidsskrift 2–3 (2023).
[6] Espen Ytreberg: Utryddelsen, s. 25.
[7] Bjarne Aagaard: «Hvad er sannhet?» Tidens Tegn 24. juni 1929, s. 1–2.
[8] Ytreberg: Utryddelsen, s. 67.
[9] Ibid., s. 122–123.
[10] Ibid., s. 202–203.
[11] Ibid., s. 255.
[12] Ibid., s. 67.
[13] Sitert etter Hanna Hånes: Det farlige oljeeventyret, s. 64.
[14] Ja, det finnes også cis-fettsyrer: Det er de naturlige, umettede fettsyrene der hydrogenatomet ikke har vandret fra den ene til den andre siden av karbonbindingen.
[15] Hånes: Det farlige oljeeventyret, s. 68.
[16] Ibid., s. 75.
[17] Ibid., s. 126.
[18] Utryddelsen, s. 176.
[19] Vidar Fagerheim Kalsås: «Skeive sjøfolk, Bergen Sjøfartsmuseum.» Norsk museumstidsskrift 1–2 (2023), s. 72.
[20] Arne Odd Johnsen: Den moderne hvalfangsts historie, bd. 1. Aschehoug, 1959, s. 48.
[21] Se for eksempel Dag Ingemar Børresen: «’There Is Plenty of Black Labour to Be Had’. African Labourers in Modern Whaling.» Jan Erik Ringstad (red.): Whaling and History III. Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum, 2010.
