I Russland anno 2023 gjøres lekeplasser om til marsjplasser, førskolebarn læres opp i å stille seg i geledd og elever i å grave skyttergraver; et helt skolesystem er i ferd med å militariseres, gjennom alt fra uniformer til historieundervisning. 10 000 «militærpatriotiske» klubber er blitt dannet rundt om i landet.
Mange europeere trodde nok at militær oppfostring hørte fortiden til. I Russland er det annerledes: Der har ungdommen igjen fått i oppdrag å ofre seg for et imperiums storhet, i ytterste instans på slagmarken. Siden den yngre garde identifiserer seg mindre med Russlands imperiale historie enn de godt voksne, skal den oppvoksende slekt på ny indoktrineres i stor skala.
Putin har lenge fryktet det som har skjedd i nabolandet Ukraina. Det var særlig den unge generasjonen som sto på Maidan i 2013, de som manglet sentimentale bånd til det gamle regimet, en post-sovjetisk generasjon med helt andre fremtidsvyer enn å inngå i en stormakts periferi.
I den historiske perioden vi lenge tenkte på som etterkrigstiden, har ungdommen stått for optimisme og fremskritt. Ungdom har vært ensbetydende med ny følsomhet og oppbrudd fra det gamle.
Utviklingen begynte århundret før: Romantikken – ideer og impulser først fremført av unge poeter og filosofer – bidro til kulturell fornyelse over hele Europa. Senere lot noen av disse tankene og forestillingene seg bruke i fascismens forrykte vitalisme. Ikke bare nasjonalsosialismen, men også den kinesiske kulturrevolusjonen baserte seg på ukritisk dyrkelse av ungdommen. Jazz, rock og 1968 var alle ungdomsrevolusjoner, og siden har ungdomskulturene åpnet stadig nye markeder å kapitalisere på.
Ungdommen har alltid rett
Man kan bejae eller forskrekkes av ungdommen. Men å ta til orde mot ungdommen har alltid fremstått som et foretak dømt til å mislykkes. Gjennom moderniteten har vi vennet oss til å tenke på ungdommen som om den alltid har rett. Den som avviser eller uttrykker seg mistrøstig om ungdommen fremstår komisk, og tilhører per definisjon verden av i går, dømt til å bli fraløpt.
Om 1900-tallets ungdom fulgte en klart utstaket retning, later den de seneste tiårene til å ha mistet orienteringen. Daglig forholder de seg til kriser som direktesendes i sosiale medier. De lever liv definert av skjermens fire hjørner, mye av tiden tilbaketrukket innenfor hjemmets fire vegger, ganske annerledes enn sine forgjengere. Utgiftene for å møtes på kino eller over en øl har steget til nivåer som gjør studentenes bekymringsløshet til en saga blott. Nye former for isolasjon og passivisering har bredt om seg. Det er ikke overraskende om de som faller utenfor har det enda verre enn før, eller at unge studenter ligger våkne om natten og tenker på jobbutsikter og boligkjøp, mens de som begynte å studere i tiårene før hadde tid og råd til å spørre seg: Men hva er jeg egentlig interessert i?
Hva vil parolene være? Hvilke politisk-kulturelle håp vil komme til uttrykk?
Allerede i en typisk 1980-tallsroman som Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land (1982) fantes en kostelig beskrivelse av lærerens møte med en striglet, blazerkledd generasjon, en markant kontrast til de idealistiske unge menneskene han selv omgikkes kort tid før. Som skuespiller Johanne Dybwad sa: «En konservativ ungdom er som sprengt torsk med blåbærsyltetøy.» Det er etter hvert blitt mye blåbærtorsk; 60- og 70-tallet virker enda fjernere enn det som reelt er tilfellet.
Utpregede representanter for opprørsk, rotløs ungdom finner vi derimot i romaner som J.D. Salingers The Catcher in the Rye (1951) og Leif Panduros Rend mig i traditionerne (1958). Iris Murdochs debutroman Under the Net (1954) skildrer en ung eksistensialist som gjør det som faller ham inn; han går på tvers av alle konvensjoner. Lenge utgjorde denne forskjønnede stereotypien forestillingen om hva det ville si å være ung. Mye tyder på at forestillingen bør historiseres, med andre ord forstås ut fra sin opprinnelige sammenheng. Kanskje var den rebelske ungdommen en kollektiv drøm som oppsto i romantikken og som man i dag er våknet opp fra, men som like fullt gjør at de fleste mellom 40 og 80 automatisk kobler størrelsene «ungdom» og «opprør».
Hva vil dagens ungdom?
Hva vil så dagens ungdom? Skal vi tro redaktør og kommentator Snorre Valen, som i år har tilbragt mye tid på en videregående skole og laget en podkast-serie om sine funn: ikke så forferdelig mye. «De er flinkere enn dere var», forteller Valens gamle lærer ham. «Men det er lite friksjon i dem, de utfordrer meg ikke, og de gjør som de blir fortalt.» (Trønderdebatt, 28.10.2023.) Denne lydige friksjonsløsheten kan settes i sammenheng med hvordan det å prestere er blitt luften disse unge puster i; ideen om positiv selvfremstilling er i dag så integrert i ungdommenes væremåte at den snart ikke kan skilles fra personligheten deres – her gjelder det å ha alt på stell på alle fronter. «Hvor ble det av råskapen», spør Valen seg. «Hvor tar den veien, hvor kanaliseres den, ettersom jeg ikke kan se den.»
En sjelden gang kommer den til uttrykk i litteraturen – og da gjerne med motiver fra forstadsliv og kriminalitet. Noen av de mest omtalte bøkene fra de siste ti årene er Yahya Hassans selvtitulerte diktbok fra 2013, utgitt da han var 18 år gammel, Maria Navarro Skarangers debutroman Alle utlendinger har lukka gardiner fra 2014 og Oliver Lovrenskis roman fra i høst, Da vi var yngre, begge de sistnevnte utgitt i forfatterens tyvende leveår. Den overstrømmende interessen disse bøkene møtes med, demonstrerer i hvilken grad det ellers er middelklassens erfaringer som kommer til uttrykk i de danske og norske offentlighetene.
I Sverige er situasjonen en annen. På begynnelsen av 2000-talet debuterte tre svenske forfattere med bøker som utspilte seg i forstedene: Johannes Anyurus Det är bara gudarna som är nya (2003), John Ajvide Lindqvists Låt den rätta komma in (2004) og Andrzej Tichýs Sex liter luft (2005). Siden da har forstadsmotivet blitt et gjennomgangstema i svensk media og litteratur, forsterket av en gjengkriminalitet som lokker til seg stadig yngre medlemmer, og som har gjort at spørsmål om klasse og utenforskap er blitt en selvsagt del av den offentlige samtalen om ungdommen.
Innestengt på gutterommet
Men det er bare noen få som finner frem til bøkene, og det er lenge siden litteraturen var et uttrykk som formet generasjonenes selvforståelse. I dag er svaret på spørsmålet om hva som påvirker ungdommen, snarere å finne på internett. Kanskje mer enn noen annen generasjon bærer dagens unge preg av at de i stor utstrekning bruker fritiden på plattformer og deltar i digitale samfunn som fremstår lovløse, fristilt fra de voksnes inngripen og korreks. Det har blitt snakket om en en 4chan- og reddit-generasjon, innestengt på gutterommet foran skjermen under pandemien, en brautende alt-right-mannlighet som har fått fotfeste og sprer om seg. Den nye unge radikaleren lager og sprer nedverdigende memes og dekker over sin egen svakhet gjennom å latterliggjøre andres.
Den nye unge radikaleren lager og sprer nedverdigende memes og dekker over sin egen svakhet gjennom å latterliggjøre andres.
Seksualiteten gir seg uttrykk i stadig mer nedrige former. Nakenbilder sendes rundt, unge jenter blir rangert etter utseende og villighet. Unge gutter beviser sin maskulinitet ved å skilte med manglende empati og mottar anerkjennende digitale klapp på skulderen i retur. Den homososiale mobbekulturen vi kjenner fra herregarderoben, har igjen fått politisk form og uttrykk. Å sparke nedover er i flere europeiske land blitt et parti man kan stemme på. I de vestlige demokratiene er det fremfor alt de unge som er i drift mot det autoritære.
Det vi ser i Vesten med incels, identitære og «generasjon prestasjon» kan tilsynelatende forstås som et opprør mot en venstreorientert voksengenerasjon av boomers, som har fiksert én idé om hva det vil si å være ung, ja, som har investert store deler av livene sine i den ungdomsfikserte kulturen. Er ungdommen anti-woke? Er ungdommen en generasjon med kulturkrigere, radikalisert av hendelser som Gamergate (2014–2015)? Svaret later til å være: til en viss grad. Og det gjelder nok en større andel enn dem som tar til gatene og protesterer under parolene Fridays for Future og Extinction Rebellion, selv om disse har fått mer oppmerksomhet i allmennmedia. Etter det norske skolevalget høsten 2023, der høyrefløyen gikk kraftig frem, ble det stolt hevdet at «generasjon Greta Thunberg er død».
Ungdom i evig bevegelse
Ungdomsopprøret har lenge vært på vei tilbake via debattene om klimaet, som oftere og oftere er blitt tegnet opp som en generasjonskonflikt. Spørsmålet er hvordan et slikt opprør vil arte seg fremover, utover de store regisserte massemønstringene i ly av nettopp Greta Thunberg. Hva vil parolene være? Hvilke politisk-kulturelle håp vil komme til uttrykk? Står valget mellom How to blow up a pipeline og en generasjonsgjennomgripende følelse av resignasjon?
I det historiske øyeblikket som følger etter voksengenerasjonenes manglende evne til å reagere på den globale oppvarmingen, kan vi forvente radikalisering – og individualistisk selvoptimalisering. Prestasjonsregimet barn av middelklassen er blitt sosialisert inn i, med et eksplosjonsartet antall treningssenterbrukere og henvendelser til skjønnhetssalonger, viser at prestasjonstenkningen ikke bare hører den yngre generasjonen til. Det er kanskje ikke så rart at barna blir opptatt av å strekke til når også middelklassemennesker i aldersgruppen 35–60 virker stadig mer besatt av livs(stils)optimaliserende tiltak.
Altfor ofte er ungdommen blitt brukt som en forkledning for den voksne generasjonens selvbilde. De unge blir gjenstand for de voksnes redsler og fantasier; en utopisk drøm som likevel alltid unnslipper dem. I dag, da ungdomstiden strekker seg så langt opp i årene at den mer og mer handler om en mental innstilling, vil mange holde fast ved denne drømmen så lenge som mulig, samtidig som vi mer enn noensinne later til å være redde for å legge fremtiden i de unges hender. Viljen til å tildele ungdommen selvbestemmelse, som i stor grad formet 1900-tallets ungdomsopprør, må derfor gjenopptas.
Ungdommen er i evig bevegelse, og dens handlekraft består kanskje fremdeles i evig protest – ikke bare mot de voksne, men også mot egne generasjonsfeller. Hvis man kritiserer ungdommen, gjør man det gjennom en interpellasjon, i Louis Althussers forstand: Man tiltaler noen andre utenfra og låser deres identitet, får det til å virke som om de bare er én ting. Men vil man forsøke å sette noe i bevegelse, kan man ikke ta for mange forholdsregler. Man må tillate seg å si som Death in June i låta «Wolf Rose» (2010): «Youth should not be forgiven, it should be accused.»
God lesning!
Henning Hagerup, Johanne Elster Hanson, Joni Hyvönen, Christian Johannes Idskov, Audun Lindholm og Mats O. Svensson
