Kjære Vagant-leser,
Norge har tradisjon for en litterær «sommerdebatt». Begrepet er en anelse ironisk ment: Det beskriver en offentlig polemikk som oppstår i fellesferiens nyhetstørke.
Debatten starter som oftest med en kronikk som setter spørsmålstegn ved en tendens eller maktstruktur. Siden noen midt på sommeren har orket å peke på noe kritikkverdig, oppleves fenomenet som større enn det kanskje er; fordi mediene har manko på stoff og gjerne følger opp samme sak over flere dager, får saken ekstra oppmerksomhet, og mange lar seg rive med.
I en klassisk sommerdebatt fører det opprinnelige utspillet til et ras av motinnlegg og intervjuer – i gamle dager (1980- og 90-tallet) primært i Dagbladet, i senere tid i Aftenposten, Klassekampen og Morgenbladet.
Debatten handler om noe mediene ellers ville ha vurdert som for «smalt» eller «nisjepreget», men som i juni og juli får plass på grunn av ferieavvikling, og fordi debattantene endelig har tid – eller lettere lar seg opphisse – i sommervarmen.
De siste årene har sommerdebatten blitt svekket som institusjon. Siden det finnes nok av elendighet ute i verden å vie oppmerksomhet til, er det fristende å si at det er like greit. Men er det egentlig det?
Den litterære sommerdebatten fungerte demokratiserende. Familier rundt de tusen feriebord ble eksponert for en type diskusjoner som ellers mest finner sted i forfattere og kritikeres gemakker, og kunne forbløffes over det heftige temperamentet og de vrange reaksjonene på andres utspill. Sommerdebatten var tabloid, men folkeopplysende; den bidro til at nye navn havnet på allmennhetens radar, og pirret publikums nysgjerrighet på kunst og kultur.
Hvordan kunne den litterære offentligheten gi slipp på en PR-tradisjon som denne? Er det ikke innlysende for alle som markedsfører bøker at det nettopp er om sommeren skrivende mennesker bør sende ut sine parnass-stormende tanker i form av krakilske kronikker?
En slik strategi burde inngå i forfatterlanseringens ABC, kunne man tenke. Men slik er det ikke.
Kan det være at oppfatningen i dag – dette skrives en uke etter at riksfrikeren Ingvar Ambjørnsen (1956–2025) forlot oss, ære være hans gjerning – er at en forfatter helst ikke bør fremstå for obsternasig og motstrøms, men heller som et hyggelig intervjuobjekt leserne kan ønske å bli kjent med?
Er ideen om forfatteren (eller kritikeren) som intellektuell så svekket at ingen lenger forsøker å leve opp til den – selv ikke til den avistilpassede sommerversjonen?
Eller er forfatterne (og kritikerne) nå tvert imot så vant til å virke i sine egne nisjer at de ikke lenger verdsetter det demokratiserende ved en klikkskapende debatt?
Eller er de som nordmenn flest, og foretrekker å bruke sommeren til ferie?
Skyldes den offentlige stillheten at avisene har mistet mye av sin definisjonsmakt, slik at kulturfolk heller hengir seg til engere kretsers skjærmysler på sosiale medier mens de redaktørstyrte mediene jager større sensasjoner?
Eller er jeg bare nostalgisk på vegne av et fenomen som uansett aldri var slik jeg her beskriver det?
Trolig er det en smule sannhet i alle disse forklaringene.
I år har det riktignok vært tilløp til særlig én litterær sommerdebatt – om teknologi og litteratur, naturvitenskap og humaniora, etter at Karl Ove Knausgårds essay om hans forhold til datamaskiner først ble publisert på engelsk i Harper’s Magazine og deretter i Klassekampen og av Forfatternes klimaaksjon. Men debatten fikk fort et metapreg («Hvorfor får Knausgård alltid så mye plass til disposisjon?») og fislet snart ut. Kanskje var også temaene for vide og vanskelige til å egne seg for avisspaltene.
Samtiden forsøkte seg på en debatt om Dag Solstads angivelig manglende oppgjør med kommunismen, anført av Bernt Hagtvet. Innleggene vitnet alt i alt mer om rundspørring enn engasjement. Kanskje fordi varianter av denne diskusjonen har funnet sted så ofte at det er vanskelig å skille alle Hagtvets oppgjør med Solstad fra hverandre.
Hilde Sandvik, programleder i «Norsken, svensken og dansken», utløste på sin side i begynnelsen av juli et omfattende ordskifte om nygamle former for kristendom og hvordan religionen igjen søker innflytelse over politikken. Denne debatten var nærliggende å sortere i kategorien for «kulturkrig» (som de siste årene har overdøvet de fleste andre slags kulturdebatter), men utviklingstrekkene hun beskrev, i et radioprogram på NRK P2 og kronikker i Aftenposten og Weekendavisen, fikk meg til å tenke på en nylig publisert Klassekampen-spalte av prest og salmedikter Ingrid Brækken Melve, og Melves debutroman fra 2022.
Møtet mellom Sandviks advarsler og Melves religiøst pregede tekster, mellom prest- og forfatterrollene, kristen-Norge og Klassekampen, ga meg stoff til en kommentarartikkel, som ble mitt lille forsøk på å lede noe av sommerens store meningsutveksling i en litterær retning. Kommentaren førte til enkelte iltre tråder og undertråder på Facebook (se f.eks. sammenstøtene med Klassekampens litteraturkritiker Tom Egil Hverven her og her), men lite mer – bortsett fra en artig sak hos NRK Vestland (med påfølgende sending), der flere rikspolitikere uttalte seg om nakenhet ute og inne. De som mener at «sommerdebatten» er et annet ord for agurktid, fikk dermed nok et argument.
Illustrasjon: Andreas Töpfer
På Vagant.no har vi ellers benyttet sommeren til å publisere en serie tekster fra en debatt som i papirutgaven pågikk i flere år, om skandinavisme før og nå og om nordisk fellesskap i dag og i morgen.
Spørsmålet om hvorvidt det kulturelle fellesskapet Norden også burde koordinere seg politisk, har bare blitt mer aktuelt: Verden har de siste månedene opplevd storpolitiske rystelser som krever nytenkning om allianser og utvetydig omfavnelse av dem vi hører sammen med. 2025 er minst av alt året for å trekke seg inn i skallet og la de store skalte og valte med de mindre; snarere er det nå gjensidig forpliktende bånd skal skapes og styrkes.
Thomas Bredsdorff er professor emeritus i nordisk litteratur ved Københavns Universitet og i sitt 89. år fortsatt vital: Hans to siste bøker heter Lykkeligt nær (2024) og Som boblerne i bækken (2025). I innlegget sitt om nordisme er Bredsdorff innom alt fra slaget ved Dybbøl og forleggermøter på Hindsgavl Slot til student- og forfatterseminarer på Lillehammer og Biskops-Arnö. Han ser fellesnordiske kulturelle initiativer mot en geopolitisk bakgrunn; gjennom sin kritisk granskende holdning inspirerer han til fornyet interesse for nabolandene.
Hva som binder oss sammen i Norden, og hvorfor vi aldri har meldt oss på i samlet tropp i verdenspolitikken, er tema også for professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo, Odd Arvid Storsveens bidrag. Han skriver blant annet:
Dels kan vi finne årsakene til den politiske svakheten i Nordens naturforhold, i den geografiske plasseringen i utkanten av Europa, i en spredt og liten befolkning. Landene har vært eksportører av naturressurser, som tømmer, tjære, jern, kobber, fisk, flesk, og til sist olje og gass. Men ideologisk og kulturelt, importører. Det store unntaket er ‹det moderne gjennombruddet› på slutten av 1800-tallet.
Dermed er vi tilbake i ordskiftene om religion og politikk, kristendom og kulturradikalisme. Uansett årstid: Opphetede diskusjoner om religionenes følger for individ og kollektiv har sine helt egne tradisjoner i Nordens offentlige meningsbrytning, ja, de er noe av det særmerkende for våre samfunn.
God (diskuterende) sommer videre!
Audun Lindholm
Ansvarlig redaktør, Vagant
Jevnlig sender Vagant ut et nyhetsbrev med lenker til saker på nettsiden og informasjon om relevante arrangementer. Vil du holde deg oppdatert?
Her kan du abonnere på nyhetsbrevet og få tilgang til tidligere nyhetsbrev.
Som abonnent får man tilgang til alt hva Vagant har å by på av kritikk, essayistikk og langformjournalistikk.
