Tojes dobbeltmanøver Hva slags Europa ønsker vi oss?

Asle Toje har svart på mitt innlegg – og jeg vil gjerne svare tilbake. Ikke fordi vi nødvendigvis skal bli enige, men fordi dette handler om hvilke verdier som skal ligge til grunn i det Europa vi ønsker oss.

I teksten som satte diskusjonen i gang, skrev jeg at Tojes metode er tvetydig. Han viser til autoriteter og historiske stemmer, men lar i artiklene sine ofte være å markere avstand når disse stemmene står for illiberale eller reaksjonære posisjoner. I sitt svar erkjenner han at han bruker dem som «linser», men han svarer ikke på det jeg spurte om: Hvorfor velger han nettopp disse autoritetene – Solsjenitsyn, Bismarck og Carr – og ikke de som løftet frem frihet, likhet og rettigheter? Valget av kilder er aldri nøytralt. Det former budskapet.

Jeg spurte også hva slags verden han egentlig ønsker seg. Her er Toje tydeligere: Han ønsker et Europa som tar ansvar for seg selv, som erkjenner sin kristne arv, og som bevarer liberale rettigheter – betinget av en felles kulturell fortelling. Ja, det er et slags svar. Men han unngår det viktigste spørsmålet: Hvem og hva defineres som utenfor?

Et illiberalt premiss

Jeg spurte Toje om han vil ofre liberale rettigheter for kulturell enhet. Han svarer nei. Men i samme åndedrag legger han til at rettighetene ikke kan blomstre uten den kristne kulturarven som ramme. Det er her det illiberale premisset ligger: Rettighetene gjelder ikke i seg selv, men forankres i en åndelig ramme som trekker grenser mellom «inne» og «ute», «hellige» og «syndige».

Jeg kritiserte også Tojes uttalelser i podkaster om kvinner, abort og kjærlighet. Han svarer ved å si at han tror på likeverd, og at kritikken hans ikke gjelder enkeltmennesker, men «hvordan samfunnets fortellinger former valg». Det er vel og bra, men han forholder seg ikke til tonen, vitsene og de normative bildene han selv bruker – om unge kvinner som drikker chablis, eller unge menn som reduserer kvinner til «hull». Innsigelsene mine her handler ikke om hans intensjon, men om hvordan retorikken faktisk virker.

Det er ikke spørsmål om å bevare status quo, men om å styrke de liberale rammene i møte med nye realiteter.

Så utfordrer han meg: Han mener jeg skjuler hva jeg står for, at jeg står «midt i flokken». Men artikkelen min handlet ikke om hva jeg selv mener. Målet var å lese Toje så grundig og samvittighetsfullt som mulig.

Midt i flokken?

Mitt ståsted er tydelig: Jeg forsvarer det liberale demokratiet med utgangspunkt i «den nordiske modellen». Jeg mener dette er en modell Europa trenger mer enn noen gang. Det var det samme ståstedet jeg hadde da jeg forsvarte Jyllands-Posten og avisens daværende kulturredaktør Flemming Rose under karikaturstriden for tyve år siden, og det er det samme jeg har i dag, enten vi snakker om det «frelste blikket» eller om Europas fremtid.

Å forsvare trykking av Muhammed-karikaturene var den gangen alt annet enn en populær posisjon. Men å stå opp for Rose var å forsvare demokratiets grunnvoller i en tid da mange var villige til å gi etter.

Danmark bukket etter hvert også under for kravene og innførte en Koranlov.

I dag finnes det ingen «sentralposisjon» å søke ly i. Konsensus i mange land skyves stadig lenger mot høyre, mens deler av venstresiden – særlig i identitetspolitikken – har beveget seg langt inn i sin egen boble. Å kritisere illiberale tendenser er å gå mot strømmen. Når Toje likevel fremstiller det som at jeg skjuler meg, blir det en retorisk dobbeltmanøver: en kombinasjon av et offernarrativ – han selv står alene mot massen – og en nedvurdering av motstemmer som han velger å karakterisere som flokktro.

Menneske først, kristen så

Jeg deler Tojes syn på at man må vite hvem man er for å kunne forsvare seg. Men fra dette grunnleggende synet går vi i helt ulike retninger. Han griper til kristendommen som ordenens grunn. Jeg ser kjernen til hvem vi er i alt det som skapte det moderne Norden: rettsstaten, velferdsstaten, ytringsfriheten og de liberale rettighetene. Menneske først, kristen så.

Toje nevner knapt den rollen kvinner spilte i å forme denne samfunnsmodellen, og hvordan kampen for likestilling har vært avgjørende for å bygge de nordiske velferdsstatene. At Norden, med verdens høyeste andel kvinner i arbeid, også har bygd noen av de mest robuste velferdsstatene, er en historisk realitet. For meg er det her Nordens og deler av Europas styrke ligger – ikke i en gjenreisning av et åndelig fellesskap, men i en fornyelse av de verdiene som faktisk har vist seg å virke.

Frederiksen eller Meloni?

Jeg har sagt i podkasten Norsken, svensken og dansken at jeg står nærmere Mette Frederiksen enn Giorgia Meloni. De to statslederne har stått i spissen for et åpent brev som oppfordrer til en ny tolkning av Den europeiske menneskerettighets­konvensjonen (EMK) for å legge til rette for en strengere migrasjonspolitikk. Når vi diskuterer Europa-konvensjoner og andre institusjoner, mener jeg, som Frederiksen, at Europa sammen bør fornye og endre mye av innholdet. Vi må styrke de liberale rammene i møte med nye realiteter.

Frederiksens politiske arbeid viser at det er mulig å kritisere og reformere innenfor den liberale tradisjonen, med utgangspunkt i den nordiske modellen. Meloni står for noe annet – en vilje til å rive ned den liberale orden og erstatte den med autoritet, frykt og et skarpt skille mellom «oss» og «dem».

I dag finnes det heller ingen «sentralposisjon» å søke ly i.

På dette punktet er jeg og Toje uenige. Jeg ser et stort behov for reform. Men å gå bort fra de liberale grunnrettighetene er å rive ned selve fundamentet – og å føre oss inn i et samfunn jeg frykter.

Her viser realismen som Toje bekjenner seg til å være problematisk. Realismen hevder at stater alltid handler ut fra egeninteresse, og at makt kan forklare alt: Hvis et land utfører en «god handling», kan realisten si at det var fordi den tjente egeninteressen. Hvis et land velger solidaritet, er det også egeninteresse. Teorien blir uangripelig – og dermed også utestet. Den trenger ingen bevis. Den kan forklare Sovjetunionens dominans, men ikke hvorfor den brøt sammen. Den kan forklare stormaktenes egeninteresser, men ikke det europeiske fellesskapet som vokste frem av vilje til samarbeid.

Når realismen forklarer alt – og ingenting

Nettopp derfor er det så viktig å minne om alt som ikke passer inn i den realistiske modellen: institusjoner, normer, verdier, moralske gjennombrudd. Realismen kan forklare hvorfor makta rår. Men den kan ikke forklare hvorfor makten noen ganger mister grepet.

Toje vil underordne geopolitikken en konservativ åndelighet. Det er alt annet enn politisk realisme, og noe jeg håper vi kan diskutere videre. For det er et åpent spørsmål om Toje her tilbyr en analyse – eller et credo forkledd som analyse.

Jeg lurer fortsatt på: Mener Toje virkelig at Putins og Trumps allianser med deres prester og kirker er uttrykk for en positiv åndelighet?