Byen og verden Hva skjer med Bergen kommunes kulturpolitikk?

På midten av 00-tallet hadde jeg vært bosatt i Bergen i fem år. Jeg var student, jeg var involvert i poesifestivalen Audiatur og mikroforlaget Gasspedal, og var akkurat blitt invitert med inn i tidsskriftet Vagants redaksjon. Så kom et spørsmål fra en ansatt i kommunen: Om jeg ville være med i en ressursgruppe for noe de kalte en «kunstplan»?

På første møte viste det seg at også Forfatter­sentrum og Skrive­kunst­akademiet hadde hver sin representant med. I tillegg deltok, så vidt jeg husker, to frie forfattere som hadde utmerket seg med utad­vendte aktiviteter. Hver kunstart hadde fått en gruppe som denne, og sammen skulle vi tenke høyt om hvordan vi så for oss at byens kunst- og kultur­liv kunne vokse seg større og sterkere.

Jeg vil tro at noe bakgrunnen for tiltaket var den amerikanske økonomens Richard Floridas teser om kunstlivet som drivere for byers vekst, som var i vinden på den tiden. Men dette hørte vi ikke mye om. Vi skulle bidra til å videreutvikle ideene som var sådd i trykksaken Handlingsplan for kunst og kunstnere i kulturbyen Bergen fra 1997. Metoden i byråkratenes arbeid var å lytte til de som laget kunsten og var aktive i de kunstmiljøene man visste fantes i byen. Ut fra innspillene ble støtteordninger justert og utarbeidet, med tydelige strategiske prioriteringer. De skapende miljøene og enkeltkunstnerne måtte selv ta initiativ i form av søknader; ordningene ga rammer som hjalp ideene på vei.

Denne arbeidsmåten – kall det gjerne et skoleeksempel på deliberativt demokrati – skapte en genuin vilje til og tro på et kulturelt løft hos både saksbehandlere og fremtidige støttesøkere. Kunstplanen evnet – det er jeg temmelig sikker på – å skape en følelse av felles mål for politikerne og byråkratene, og begeistret kunstnerne, fordi den skisserte muligheter utover det som allerede lå foran nesetippen på en.

Man ble oppfordret til å formulere langsiktige ambisjoner for seg selv. Aller tydeligst var dette når det gjaldt visuell kunst, som ble et uttalt satsingsområde; snart fantes en rekke atelierfellesskaper og kunstnerdrevne gallerier i Bergens gater og streder.

Frem- og vidsynt kulturpolitikk

Etter Henning Warloes (Høyre) tid som byråd for finans, kultur og næring (2003–2007) og byråd for kultur, idrett og næring (2007–2009), har Bergen vært kjent i Norden for en frem- og vidsynt kulturpolitikk. Historien starter riktignok før dette, med aktiv dialog mellom kommunen og aktører som Sven Åge Birkeland i BIT Teatergarasjen, Jon Skjerdal i Nattjazz og billedkunstnerne Jørgen Blitzner og Per Harald Nilsson på USF Verftet. Det ble på 1990-tallet utarbeidet kulturmeldinger og handlingsplaner for kunst og kunstnere som førte frem til Bergens status som europeisk kulturby i 2000. Stein ble lagt på stein, tålmodig og med visshet om at dette var et fremtidsbyggende arbeid.

Det var på et besøk i forbindelse med et av arrangementene knyttet til kulturbyåret, Bergen poesifest, at jeg selv bestemte meg for å flytte til byen. De fleste valgbergensere jeg har hatt mye å gjøre med, har fortalt om lignende avgjørende øyeblikk, som har samlet seg til en opplevelse av at Bergen har vært annerledes, at byen har hatt selvstendige og sterke skapende miljøer man får lyst til å være i nærheten av, og at det har eksistert muligheter for å få til noe, om man har ønsket det.

Bergens kulturliv er og vil alltid være preget av studentene. Samtidig har man hatt dyktige nøkkelpersoner innenfor alle kunstarter, pluss kommunens støtteordninger. Beløpene de har kunnet tilby har ikke vært betydelige (med unntak for summene som har gått til enkelte større aktører), men store nok til at mange med et prosjekt i magen har opplevd at de er blitt satt pris på – slik kan man motiveres til å jobbe litt ekstra hardt og søke resten av finansieringen andre steder.

Vekt på utøverne

Kunstplanen fra 2007 gjaldt for ti år. Den nyeste gjelder perioden 2018–2027, og har de følgende tre punktene blant sine fem overordnede målsetninger:

• Styrke Bergens profil som en produserende kunstby, der kvalitet, nyskaping og relevans vektlegges
• Styrke internasjonalisering av et kompetent og utforskende kunst- og kulturfelt
• Stimulere til åpen debatt, meningsbryting og utvikling av markante stemmer

Disse målsetningene, som ligger i flukt med forrige kunstplan, har de ansatte i Fagavdeling for kunst og kulturutvikling (siden Øyvor Johnsons avgang som kultur­direktør sommeren 2022 kalt Seksjon for kunst og kultur­utvikling) jobbet for full styrke med å virkeliggjøre. De har deltatt i skandinaviske nettverk av likesinnede kunstner­vennlige kommuner (der Bergen har blitt trukket frem som eksempel til etterfølgelse) og de har svart offensivt på en stadig mer krevende medie­situasjon ved å arrangere en rekke møter og seminarer om kritikk og kultur­journalistikk i den nye offentligheten. Da Norge i oktober 2019 var gjesteland på bokmessa i Frankfurt, hadde man som eneste norske kommune en egen stand og utga en bok på tysk (Henning H. Bergsvåg (red.): Hinter dem Regen) for å presentere forfatterne i denne regnfulle byen.

Kommunens kunstplaner har vært ambisiøse, og de har blitt fulgt. Det siste er like viktig som det første. Begge deler kan man merke når man selv begynner å delta som kunstner i en eller annen kunstart i Bergen – markante navn kommer på besøk, ordskifter på høyt nivå foregår, man kommer i berøring med kunst­praksiser og debatter på kontinentet, og så videre. Man overrisles av impulser til å skape og tenke.

Svært mye av dette kan føres tilbake til hvordan kommunens kunstplan legger føringer for små, men betydnings­fulle tildelinger til aktører som påvirker hver og ens orientering og utfoldelse som kunstner eller kritiker. Dette merker også det allmenne publikummet – men det viktigste med Bergens kultur­politiske egenart, er hvilken vekt som er lagt på utøver­siden, på å stimulere de skapende miljøene. Man har tillatt seg stor selvtillit på kunstens vegne, uten altfor mye instrumentell retorikk, og fått svært mye tilbake.

Bergen og Europa

Noen måneder etter satsingen i Frankfurt, i februar 2020, arrangerte kommunen en konferanse hvor byens kultur­aktører deltok i en lang rekke panel­diskusjoner, hvor det under­liggende spørsmålet var om Bergen igjen skulle søke om å bli europeisk kultur­hovedstad. Dette ble det så vedtatt av et enstemmig bystyre at man skal, i 2036. Hele veien har kommunen hatt en egen ordning for inter­nasjonal kultur­utveksling og løftet frem verdien av å jobbe over lande­grensene, i tråd med kunst­planenes ambisjoner.

Spol frem til 2024. Nå skal det kuttes, og man begynner med det aller mest følsomme, kunstnernes privatøkonomi – i tillegg til at kulturbyråden, tvert imot kommunens vedtatte politikk og langvarige praksis, signaliserer offentlig at bergens­kunstnere fremover bør konsentrere seg om å løfte frem … Bergens fortreffelighet. I Bergens Tidende 3. september kunne man lese at kulturbyråd Reidar Digranes (Sp) vil kvitte seg med kunstnerleiligheten i Berlin, som byens utøvende kunstnere siden 2007 har kunnet søke om å få bo i for en avgrenset periode, for i stedet å «prioritere satsing på barn og unge – og det å gjøre Bergen til en enda mer attraktiv by å leve i. – Da ønsker vi ikke å sende bergensere ut, men heller få folk inn.» Sitat Reidar Digranes.

Slike formuleringer er innbegrepet av kort­siktighet, og helt ute av kontakt med ambisjonen om inter­nasjonalisering i kunst­planen, som altså er styrings­dokumentet for kommunens kunst­politikk. At populismen er populær, ser man i kommentar­feltene under BTs artikler om de pågående kuttene i kultur­budsjettet. Der oppfordres kunstnerne til å «få seg jobb» og å finansiere «hobbyene» sine selv. Heimfødingenes tenke­måter har gode dager.

30 år med produktive samtaler

Kulturpolitikk er byutvikling, kunst er ytringer i alle slags diskusjoner av samfunns­messig art, opplevelse av enkel­tverk (bøker, konserter, installasjoner i offentlige rom …) gir mening til menneskers hverdag – grunnene til å føre en offensiv kunst­politikk er mange og velkjente.

Særtrekkene ved den bergenske kunst- og kultur­politikken er kanskje ikke like godt kjent. De færreste studenter, kunstnere eller kunst­interesserte leser kommunale planer eller kommuniserer med dem som utarbeider dem. Men det er i Bergen kommunes kunstplaner vi finner beskrevet de kultur­politiske ideene og infras­trukturelle årsakene til at Bergens kunstliv har vært så uforholdsmessig rikt de siste 20 årene.

Det er også den gjeldende kunstplanen kultur­byråden bør bruke de gjenværende kveldene under budsjett­forhandlingene på å lese. Den er nemlig et uttrykk for over 30 års produktive samtaler mellom byens skapende miljøer og de ansatte han er foreløpig sjef for. I tittelen på planen står det svart på hvitt at planen skal gjelde frem til 2027 – altså hele Digranes’ periode som kulturbyråd. Og det er kunstplanen – ikke Senterpartiets parti­program eller Høyre­byrådets vedtak om eiendoms­skatt – som er det demokratisk fremarbeidete styrings­dokumentet for Bergens kunst­politikk.