«En Gjenopstanden fra Fortiden som peker Fremtiden ut» Hva skjedde med Markens Grøde?

Filmen fjerner den harde halvparten av Hamsun, men klarer likevel ikke å frigjøre seg fra sitt litterære forelegg.

Foto: Ymer Media / Oskar Dahlsbakken.
Les også Audun Lindholms anmeldelse av filmen.

Mottakelsen av Hans Petter Molands Markens grøde har vært mildt sagt sammensatt: Fra seks hjerter i Bergens Tidende og meget positiv omtale i Dagens Næringsliv til lunkne tre stjerner i Klassekampen og en bisk toer i Aftenposten (som ut fra overskriften burde vært en ener: «Nesten ikke til å holde ut»). Minervas anmelder mener filmen er «en kjønns­ideologisk katastrofe». Gutteklubben på BLA-podden kaller den et «filmatisk postkort til italienske og tyske turister». Vårt Land kaller den «årets modigste film», men er ikke uten innvendinger. Vagants anmelder er kritisk til filmens «manglende indre sammenheng». Morgenbladet ser både «imponerende kvaliteter og åpenbare mangler». VGs Morten Ståle Nilsens firer på terningen er egentlig en treer. NRKs Birger Vestmo tar likevel kaken i sin terningkast fem-vurdering av forholdet mellom film og roman når han hevder at Molands film «harmonerer med Hamsuns intensjoner i romanen den er basert på». En frisk påstand!

Selv lurer jeg på hva som har gått galt: Er det mangelen på humor, transformasjonen av Isak Sellanraa til en moderne mann, en pompøs bruk av tekstplakater, det Norge Rundt- eller Der Ingen Skulle Tru-aktige soundtracket eller den spektakulære, men insisterende og naturpornografiske fotograferingen? At husene som reiser seg – på magisk vis – rundtom på Sellanraa ser ut som de er hentet fra en katalog over luksus-chaleter i de sveitsiske alper? Er det at manusforfattere og regissør har kuttet bort omtrent alle de bifigurene som er med på å gi Hamsuns fortelling om nybyggerne i marken liv, kulør og troverdighet? Er det at man har fjernet det meste av omverdenen, og slik isolert de to nybyggerne fra det som skaper friksjon? Er det at den er treg og langsom og varer i to timer og førti minutter? Nei, problemet er større, og det er uløselig: Filmskaperen har forsøkt å oversette et landskap så litterært, så språklig, så gjennomtrukket av forfatterens spektakulært enestående formuleringsevne at det er uoversettelig til det språket Hans Petter Moland snakker: norsk film.

Hvorfor har man i det hele tatt behov for Hamsuns roman? 

Filmfolk er ofte opptatt av at man skal forstå filmskaperens visjon: Hva forsøker regissøren å få oss til å se, hva vil han vise oss? Her er svaret at vi skal se at Hamsuns fortelling har en stor kjærlighets­historie i seg. Manuskriptet, som Hans Petter Moland og Gard Eidsvold sammen står bak, er i praksis et forsøk på å gjendikte Knut Hamsun, omskrive ham, gjøre den sammensatte og nøysomt komponerte fortellingen om nybyggerne Isak og Inger til en enklere fortelling om to mennesker. Kjærlighets­­historien finnes hos Hamsun, bevares, den er vakker og rørende – men den spiller hele tiden mot de andre trådene i veven, mot andre mennesker og hendelser. Ikke minst kontrasteres de mot den harde samfunns- og modernitets­­kritikken som strømmer ut av alle Hamsuns romaner etter århundreskiftet. Det skaper motsetninger, friksjon – og varme. Det filmversjonen har beholdt av dette, er tidsriktig nok gruve­industrien som trenger seg på – det er tross alt en fremskritts­­skritikk som ingen i dag kan ta anstøt av.

Eksempel og moteksempel

Filmen er en kjærlighetshistorie, javel. Men ved å isolere den ene handlingstråden i romanen har man ikke bare romantisert Markens Grøde. Man har i virkeligheten amputert den, fjernet den ene halvparten av romanens hjerte: Dette Hamsun-universet er nemlig bygget opp som en lang serie parvise motsetninger. Eksempel og moteksempel. Idyll og skrekkvisjon. Utopi og dystopi. Fødsler og barnemord. En angrende barnemorderske og en som ikke angrer. Gode jorddyrkere (Isak) og tåpelige bonderomantikere som vil ha gård på grunn av utsikten. Nybyggere og handelsfolk. Den gode Inger før hun sendes til straffarbeid i Trondheim, «paa 8 Aar», og den forfengelige byfruen Inger som kommer tilbake. Den gode sønnen Sivert, med sin intuitive forståelse for naturen og dyrene, og den «borttufsede» eldstesønnen Eleseus, feminin, forfengelig og urban, med en paraply i marken! Ja, romanen bæres av disse dynamikkene og kontrastene, slik hele Hamsuns forfatterskap nærer seg av en spenning mellom varme skildringer av små og store menneskers liv på den ene siden – og en kald kynisme på den andre. Ingen skjebne er for liten til å studeres med åpent og nysgjerrig blikk, ingen stakkars skapning for grotesk til å le av eller peke på. Alle Hamsuns bøker har disse motsetningene i seg. De er ikke alltid like lett å se, men de finnes overalt.

Sult er fortellingen om han som kjører seg ned, helt til beinet, til han stirrer avgrunnen like i øynene. Men det er også fortellingen om han som hver gang gjenoppstår og feirer tilværelsen som nyfødt overlever, inntil han flykter på en båt som skal til Leeds for å frakte kull til kontinentet. «Kjærlighetsromanen» Victoria er ganske riktig fortellingen om to lengtende unge som ikke får hverandre på grunn av sosiale skiller, klasseforskjeller og forventninger som binder dem til deres respektive roller. Men det er også et klassisk melodrama, holdt hardt i tømme av en forfatter som vil vise oss hvor lett følelser lar seg manipulere og styre, og hvor stor fortellingens kraft er. «Ja, du gråt en skvett?», er det som om den spør oss mot slutten, når Victoria er død av lungetæring og Johannes, møllerens sønn, sitter igjen med bare sine kritikerroste romaner. Og når den harde halvparten av Hamsun er borte, hva har man da? Et halvt hjerte. Og et halvt hjerte pumper ikke blod – det lekker og stamper og stopper.

«[…] hvem har trakket op den? Manden, Mennesket, den første som var her. Der var ingen Sti før ham.» Begynnelsen av Knut Hamsuns Markens Grøde.

Filmens problemer er mange: Flere har allerede nevnt at Isak-skikkelsen geberder seg mer som en hipster­pappa fra Sagene anno 2015 enn som en arkaisk, bibelsk patriark. Inger kommer hjem fra åtte år i tukthuset, og Isak mumler: «Har du hatt det tålelig bra?» Han forsøker å bygge en gamme, men fomler og feiler: Også kvinnen skal ha agens i denne fortellingen, så dermed må man ha fire hender for å binde opp noen selje­kvister til spileverk og tak. Han finner seg en hule å krype sammen i, men den har innlagt bekk og ligger midt i den hylende vinden. Søk ly, din byfjomp! Lydarbeidet i filmens første del er forøvrig noe av det mest virknings­fulle, man er virkelig med ute i den våte, ugjestmilde blesten. Ellers er realisme­bruddene mange. Husene er nevnt. Isak havner under et digert tre. Nevermind at dette hos Hamsun skjer med nabo­bonden Aksel, og at han i romanen får hjelp av den morsomste og mest infame av bipersonene, Oline, til å komme seg løs – men Isak kommer seg fri alene ved hjelp av en øks, til tross for at han ligger halvveis begravd med en arm bare delvis løs. Vi slipper å se hvordan han klarer brasene. Det har også skjedd noe underlig i redigering og klipp. Bjørn Sundqvist er i rulleteksten kreditert for rollen som Os-Anders, samen som i romanen viser Inger en død hare og får skylden for at det tredje barnet er født med hareskår, som Inger selv. Men Os-Anders er bare én av de mange av Hamsuns romanpersoner som ikke er med i filmen, med mindre man regner med en tretti sekunders sekvens der Isak står oppe på fjellet og skuer over på to samer og en reinflokk langt borte. Men de er på den andre siden, mer som en kontrasteffekt enn en del av fortellingens univers.

Vitalistisk testamente

Noen steder fornemmer man at et helt sideplot er borte: Anders Baasmo Christiansen er med i en liten rolle som lensmannens kjentmann og assistent Brede, men på et tidspunkt får vi plutselig høre Isak fortelle sin eldste sønn Eleseus at «Brede skal selge gården». Har Brede en gård? Hvorfor skal han selge? Hos Hamsun er Brede moteksempelet til Isak: En lat, dum fyr som tar på seg alskens små oppdrag, som vil drive handel, som vil være telegraf­oppsynsmann, som er lensmanns­assistent, som vil ha seg en gård fordi det virker fint, men som ikke kan noen verdens ting. Ikke kan han grøfte, ikke kan han dyrke, ikke tar han vare på redskapen sin, han har valgt seg en tomt fordi den har god utsikt snarere enn god jord. Så når «Brede skal selge gården» betyr det en mengde ting vi aldri får se: At Isak vil gjøre sin udyktige sønn Eleseus til bonde, men også indirekte identifiserer ham med Brede, det vil si en som aldri kan bli bonde. Men siden vi aldri får se Brede som bonde, vet vi ikke lenger hva dette betyr.

Skikkelser er barbert ned til beinet. Lensmann Geissler, ofte betraktet som Hamsuns «talerør» i denne romanen, er gestaltet av Gard Eidsvold. Han har åpenbart kost seg med å spille denne erkehamsunske skikkelsen, for han overspiller merkbart: For lystig når han er lystig, for full når han er full, for «lur» når han er lur. Og igjen er det skarpe og tvetydige ved skikkelsen borte: «Jeg er Taaken», sier Hamsuns uutgrunnelige Geissler, «Jeg er en av dem som vet det rette, men gjør det ikke». Han forteller Sellanrå-folket at han forlater dem for alltid, men han er upålitelig, han kommer igjen, blant annet for å servere arvesønnen Sivert det som er kalt romanens «vitalistiske testamente»:  

Hør på mig, Sivert: Vær tilfreds! Dere har alt aa leve av, alt aa leve for, alt aa tro paa, dere fødes og frembringer, dere er de nødvendige paa Jorden. Det er ikke alle som er det, men dere er det: nødvendige paa Jorden. Dere opholder Livet. Fra Slægt til Slægt er dere i lutter Avl, og naar dere dør tar den nye Avl fat. Det er dette som menes med det evige Liv. Hvad har dere igjen for det? Intet horser og regjerer dere Sellanraafolk, dere har Ro og Autoritet, dere er omsluttet av den store Venlighet. Det har dere igjen for det. Dere ligger ved en Barm og leker med en varm Morshaand og patter. Jeg tenker paa din Far, han er en av de 32 Tusen. Hvad er mangen anden?
(Markens Grøde, del 2, s. 220–221).

Her har vi én av «Hamsuns intensjoner» i denne romanen som han selv kalte «Lidt mere end Literatur» og «et Varsku til mit Slægtsled». De «32 Tusen» er en eksplisitt referanse til det arbeidet med å dyrke opp landet som fra 1908 av foregikk i regi av «Selskap for emigrasjonens innskrenkning» (fra 1915 «Ny Jord. Selskap for landets indre kolonisasjon og emigrasjonens innskrenkning»). Her etterlyses nettopp et slikt antall nybyggere som skal redde stumpene for en nasjon som har mistet trekvart millioner innbyggere til emigrasjon. Geissler fortsetter sin monolog til den utvalgte sønnen, Sivert, og bruker sin egen sønn som negativt eksempel: «Min Søn er vor Tids Type, han tror oprigtig paa det Tiden har lært ham, paa det Jøden og Yankee’en har lært ham; jeg ryster paa Hodet til det.» (s. 221).

Foto: Ymer Media / Oskar Dahlsbakken.

Denne siden av Hamsun, den som kommenterer realpolitiske saker, er en munnfull, det er sant. Men den later også til å gå tapt i vår tids fokus på spesifikke saker. Flere anmeldere og kommentatorer, blant andre Ingri Løkholm Ramberg og Beatrice Reed i Morgenbladet, bemerker at Hamsuns ideologiske slagside er rensket ut av filmens fortelling ved at den samiske tilstede­værelsen er nedtonet. Men det er ikke bare i Hamsuns karakteristikker av det samiske, i hans antisamiske og antisemittiske rasisme, at ideologien holder til. Enkeltutsagn og -replikker er symptomer – på hans verdisyn og hierarkiske tenkemåte. Samfunns­oppdrageren Knut Hamsun har større saker på agendaen – i denne og flere av de etterfølgende romanene er det selve den skakkjørte og falske sivilisasjonen som skal bekjempes. Alle de negative, falske og livsfiendtlige egenskapene bifigurene i Markens Grøde er utstyrt med, dukker opp igjen og igjen i romanene fra 1920 og utover. I 1923 fyller han i Siste Kapitel opp et høyfjells­sanatorium med mennesker som legemliggjør eller er bærere av ulike moralske skavanker og sivilisasjons­sykdommer, før han til sist, etter 570 sider, setter fyr på sanatoriet og brenner alt og alle ned til grunnen. Moland, på sin side, har unngått å gå inn i det politiske – om man da ser bort fra at også regresjon og isolasjonisme i vår tid kan være eksplisitt politisk.

Så mye er klippet bort at det som står igjen er et rent samlivsdrama. Jeg er enig med dem som mener at det er spillet som holder filmen oppe, særlig Asta Kamma August er god som Inger – og viser tydelig at det er Inger som er denne fortellingens egentlige hovedperson. Også hos Hamsun er det slik: For at fortellingen skal fungere didaktisk – som er Hamsuns uttalte prosjekt – må hun være en skikkelse leseren kan identifisere seg med. Det er tross alt hun, som en slags leserens avatar, som skal reformeres. Da må vi kunne identifisere oss med en skikkelse som har både psykologisk dybde, lengsler, begjær – og i bunn og grunn er menneskelig. Hamsuns Isak er derimot en «Kubbe med Hænder paa». Moland og Eidsvold har skrevet inn en rekke overforklarende replikker. Bunnpunktet er når Inger i sin bydame-fase snerrer til Isak: «Jeg ville aldri tatt deg om jeg ikke var vanskapt!» Denne moderne samlivs­krangelen kunne vi vel fått lov til å dramatisere i våre egne hoder?

Inger som hovedperson

På ett punkt har Moland imidlertid gått tydelig inn i det politiske og korrigert Hamsun: Han avstår fra å la Inger gjennomgå den i romanen sentrale transformasjonen tilbake til den hun var. Filmen lar henne forbli en forandret, modernisert kvinne som angrer sine handlinger, men beholder sin nyvunne identitet. Hos Hamsun er hun ved romanens slutt trygt parkert ved grytene igjen, ikke lenger sydame, men «en Vestalinde som gør op Ild ved en Kokeovn», som det heter i romanens sluttlinjer. Hun er altså en av prestinnene som vokter den hellige ild på Forum Romanum – den ilden som ville varsle Romas undergang om den sloknet. Klart det var meningen hun skulle bli værende der, på kjøkkenet! Molands valg om å la Inger forbli moderne – og la filmen slutte med en samlivskrangel med utsikt over Sognefjorden – er slik sett et aktivt politisk grep.

Foto: Ymer Media / Oskar Dahlsbakken.

Film uten roman?

Men hva har egentlig gått galt? Jeg innser at litteraten i meg strever med å se filmen løsrevet fra Hamsuns roman. De som mener det er en fordel ikke å kjenne romanen, har trolig rett. Om man, som Aftenpostens anmelder, sammenlikner roman og film scene for scene, må man ende opp med å konkludere med at filmen banaliserer romanen. Selvsagt gjør den det! Det er urimelig å tro at en norsk film fra 2026 kan yte hele Hamsuns fortelling noen form for rettferdighet. Den er et utsnitt. Men et nytt spørsmål reiser seg da: Hvorfor har man i det hele tatt behov for Hamsuns roman? Kunne man ikke laget en egen, selvstendig kjærlighets­fortelling om to arkaiske mennesker som finner hverandre i ødemarken, uten å vase seg inn i alle problemene det skaper å skulle filmatisere et litterært mesterverk med et omfattende, ytterst komplisert og ideologisk betent etterliv i kulturen? Nei, det ville ikke vært det samme. Uten romanen ville man nemlig ikke kunnet koble seg på et Hamsun-franchise-kompleks som nettopp lever av denne typen diskusjoner: Hva med ideologien? Hva med nazismen? Hva med naturen? Hva med psykologien og menneskeportrettene? Er det ikke som om man ved å filmatisere dette verket også oppsøker den lille ilingen som følger med alle disse verdimessige og tolknings­krevende komplikasjonene? Hamsuns forfatterskap, og kanskje særlig Markens Grøde, er for alltid knyttet til sin virknings­historie. En «avpolitisert» versjon av dette verket vil uvegerlig stå i en utydelig, kanskje til og med parasittær dialog med alle debattene som har vært ført om «Hamsuns intensjoner».

Knut Hamsuns forfatterskap er og blir diskusjons­utløsende og kontrovers­skapende, hvilket betyr at bøkene hans fortsatt lever. Og man filmatiserer Hamsun fordi det er vanskelig, fordi det krever tydelige og modige valg av den typen Hans Petter Moland her har tatt. Men at det er modig, betyr ikke at det er bra. Det som har skjedd i arbeidet med filmen Markens grøde, er at man ikke har klart å frigjøre seg fra romanen. Man henger fast med hender og føtter i forelegget. Som Isak ligger filmen om ham fastklemt under en diger trestamme og forsøker å hugge seg løs med den ene, halvveis frie armen.  Og det går jo ikke.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.