Illustrasjon: Andreas Töpfer

ESSAY. Pakten er brutt. Folket vil ikke lenger la seg lede av eliten, men ha makten selv. Hvordan i all verden havnet vi her?

Illustrasjon: Andreas Töpfer

«There is no alternative.»
M. Thatcher

[dropcap]V[/dropcap]i kan si at folket og elitene hadde en slags stilltiende pakt, men denne er revet i filler nå. Folket har bestemt seg for å ta styringen selv. Det er ikke snakk om et egentlig opprør, ikke ennå. Det dreier seg mer om motstand og trass som får en rekke uforutsigbare uttrykk, tilsynelatende avvik fra det som er fornuftig, om ikke nødvendigvis fra sunn fornuft. Igjen og igjen kommer folket på banen – ved valgurnene og i gatene – med en tydelig historisk melding: Elitene har spilt fallitt, og de har å pelle seg vekk.

Hvordan i all verden havnet vi her?

Bare så vi først blir enige om hvem de er, disse famøse elitene: Jeg snakker om leger, universitetslærere, næringsdrivende, ledelsen på jobben, byadministrajonen, aksjemeglere, mange journalister og kunstnere, kirkeledere, de fleste politikerne, statsapparatet, de som sitter på VIP-tribunen på stadion, alle som har mer enn fem hundre bøker i huset. Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige, men jeg tror man skjønner hvor jeg vil. Det er vanskelig å trekke klare skiller, men altså: Elitene er de folka der.

De er få i antall (i USA bare én av ti), men kontrollerer en brorpart av de økonomiske verdiene (i USA åtte av ti dollar; jeg tuller ikke) og sitter på de aller fleste maktposisjonene. Kort sagt en rik og svært mektig minoritet.

På nært hold viser de seg for det meste å være folk som har brukt lang tid på studiene, som engasjerer seg sosialt, som er høflige, renslige, fornuftige, kultiverte. Pengene har de kanskje delvis arvet, men også til dels tjent ved sitt daglige arbeid, som de gjerne har til opp over ørene. De er glade i landet sitt, de tror på meritokratiet, på kulturen og til en viss grad på lover og regler. Politisk kan de stå både til venstre og til høyre. Jeg får lyst til å legge til at de har en del skylapper hva angår etikk og moral, noe som gjør det vanskelig for dem å få øye på uretten og volden som bidrar til å opprettholde systemet de tror på. De sover altså godt om natta, om enn ofte ved hjelp av psykofarmaka.

Med klokkertro på sitt eget verdensbilde lever de i en isolert boble så godt som fri fra berøringspunkter med folket for øvrig. Gjennom valg av bosted, skole, treningsformer, reisemål, klær, spisesteder og alt mulige annet i livet har de skapt seg et fristed der de kan hegne om sitt eget fellesskap. Dette kan de så gi videre i arv til barna sine, uten å måtte frykte at noen skulle komme nedenfra og trenge seg på.

Med utsyn fra dette praktfulle naturreservatet holder de resten av verden i ballegrep. Eller om man vil: holder de ting gående. Eller til og med: holder de verden i live.

I det siste har denne første oppfatningen vunnet terreng. Dermed er det slutt på den nevnte tause pakten, som kan beskrives slik: Folket innrømmer elitene enkelte privilegier og til og med en slags diffus straffrihet, og elitene tar ansvar for å skape og garantere for et samfunn som fungerer best mulig for alle. Mer konkret er dette et fellesskap der elitene jobber for en bedre verden, mens folket stoler på legene, respekterer sine barns lærere, tror på tallene økonomene presenterer, gidder å høre på journalistene og for den saks skyld prestene. Lik det eller ikke, men de vestlige demokratiene var på sitt beste da de fungerte som fellesskap av denne typen. Så lenge denne tause pakten var gyldig, sørget den for stabilitet og produserte resultater.

Den dårlige nyheten er bare at pakten nå er brutt.

Den begynte å sprekke opp for et par tiår siden; nå er den i ferd med å gå i oppløsning. Det gjør den desto raskere der folket er mest oppvakt (eller nedtrykt), for eksempel i Italia. Folket der stoler ikke engang på legene lenger, heller ikke på lærerne. Den politiske makten la de først i hendene på en milliardær som ikke kunne fordra elitene (en oppskrift amerikanerne senere skulle komme til å kopiere), før de prøvde seg en siste gang med sosialdemokraten Matteo Renzi, idet de forvekslet ham med en som ikke hadde noe med eliten å gjøre. Til slutt rev de pakten i filler en gang for alle og tok makten i egne hender.

Hva var det som gjorde dem så forbannet?

Første del av svaret er enkelt: finanskrisen. Den hadde jo ikke elitene sett komme. Så nølte de for lenge med å innrømme at krisen var reell. Til slutt, da ting begynte å knake i sammenføyningene, sørget de for å redde seg selv før de overlot regningen til folket. Men ser vi tilbake på årene 2007–2009, kan vi da egentlig si at det var dette som skjedde? Jeg vet ikke sikkert, men det var i hvert fall slik folk flest oppfattet saken. Da den verste krisen var over, ville folket ha oppgjøret sitt, for å si det slik. De kom bokstavelig talt for å få tilbake pengene sine. Hvordan ellers skal vi forstå kravene om borgerlønn og skatteamnesti? Det var ikke snakk om noen bestemt økonomisk politikk eller framtidsvisjon. Det dreide seg om inndrivelse av gjeld.

Den andre grunnen er mer kompleks. Jeg forsto den for alvor først da jeg begynte å studere den digitale revolusjonen for å skrive boken The Game. For å oppsummere kort igjen: Alle de digitale enhetene vi bruker til daglig har noen grunnleggende egenskaper som stammer fra en bestemt visjon om verden, nemlig den det nye Spillets pionérer hadde. En av disse egenskapene er definitivt frigjørende i sin natur: å sprenge makten og distribuere den til alle. For eksempel ved å gi hver og én av oss en datamaskin til å ha på skrivebordet. Eller om mulig: legge en i lomma på gud og hvermann. Som tenkt, så gjort. Og konsekvensene kan knapt overdrives. Med en smarttelefon i lomma kan folk i dag, blant mye annet, gjøre følgende fire ting: få tilgang til all verdens informasjon, kommunisere med hvem som helst, uttrykke egne meninger overfor et enormt publikum, og vise fram alle mulige ting (bilder, historier, hva man vil) som en mønstring av egne preferanser og verdier. Her er det viktig å huske på at dette er ting som bare elitene kunne tillate seg før i tiden. Det var nettopp disse tingene som ga elitene deres identitet. På 1600-tallet var det kanskje noen hundre personer som kunne unne seg slikt. På min bestefars tid kanskje noen tusen familier. I dag? Én av to italienere har sin egen Facebook-profil, det er bare å regne selv.

Det er altså slik at dette nye Spillet har revet ned psykologiske barrierer som var blitt opprettholdt gjennom hundrevis av år. Det har gjort folket i stand til å trenge inn på elitenes terreng og frata dem monopolene som hadde gitt dem en mytisk aura av uangripelighet. Selvfølgelig måtte dette utvikle seg i eksplosiv retning. Kanskje hadde det ikke skjedd så mye, var det ikke for en annen egenskap ved Spillet, en fatal defekt. Det finnes nemlig ingenting ved det nye Spillet som bidrar til omfordeling av verdens økonomiske ressurser. Av kunnskap og muligheter, ja visst, av privilegier, jo da. Av penger, nei. Det er en åpenbar asymmetri her. På sikt var det uunngåelig at dette førte med seg et sosialt raseri som bredte om seg i det stille som en lekk bensintank. Jeg har vel allerede sagt at finanskrisen så kom og satte fyr på det hele.

Alle vet hva som siden skjedde. Men det er ikke alltid vi vil innse det vi vet. For ordens skyld tar jeg det fra begynnelsen: Folket gikk på med rak rygg, de tok over makten, i ordnede former og med en selvsikkerhet og mangel på ærefrykt man ikke har sett på lenge. Stort sett ganske enkelt ved å stemme ved demokratiske valg. Så hva stemte de? Motsatt av hva elitene ville. Hvem stemte de på? Hvem som helst som ikke representerte elitene eller som til og med var forhatt av elitene. Hva slags program stemte de for? Hva som helst som var stikk i strid med det eliten kunne tenke seg. Enkelt, men effektivt. Får jeg komme med et eksempel? Det er kanskje ubehagelig for noen, men gir et godt bilde av situasjonen: Den europeiske union.

Ideen om et samlet Europa er åpenbart klekket ut av eliten. Det var i hvert fall ikke noe folket ropte om i gatene. Et fåtall lyse hoder kom på denne tanken, som enkelt kan forklares slik: Den europeiske eliten var lamslått av alt landene deres hadde klart å stelle i stand på 1900-tallet, og da man havnet i skvis mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen, skjønte man at det var best å legge de barbariske og århundrelange stridighetene bak seg, rive ned grensene og skape en enhetlig politisk og økonomisk makt. Selvfølgelig skulle det ikke bli helt enkelt å realisere en slik tanke. I flere hundre år hadde elitene av ren egennytte bestrebet seg på å bygge opp nasjonalistiske følelser eller regelrett fremmedfrykt, som jo var praktisk når man ble nødt til å ty til vold: Nå skulle man bygge ned og reversere alt dette. Før hadde man trengt millioner av soldater, nå trengte man millioner av pasifister. Folk som knapt var ferdige med å kutte halsen over på hverandre med bajonett, skulle nå forvandles til ett folk, med felles valuta og felles flagg. Ikke akkurat en søndagstur.

Europas mest durkdrevne ledere gikk dermed i gang med å påtvinge kontinentet en fellesskapsmodell som må kunne kalles prekær: Så snart den var innført, skulle den også være irreversibel. På veien brant man alle broer for å unngå at folket (eller kanskje også dissidenter blant eliten) skulle få lyst til å vende tilbake til tidligere tider. En slik retrett skulle bli teknisk umulig. Dersom folket begynte å tvile, var det bare å være tålmodig: For litt siden leste jeg et lite tilbakeblikk i Le Monde diplomatique (ikke akkurat et populistisk nyhetsorgan), som jeg tillater meg å gjengi her: «I 1992 stemte danskene mot Maastricht-traktaten: De ble tvunget til stemme på nytt. I 2001 stemte irene mot Nice-traktaten: De ble tvunget til å stemme på nytt. I 2005 stemte Frankrike og Nederland mot Traktaten om en forfatning for Europa: Den ble senere likevel tvunget gjennom under nytt navn: Lisboa-traktaten. I 2008 stemte irene mot Lisboa-traktaten: De ble tvunget til å stemme på nytt. I 2015 stemte 61,3 % av grekerne mot innstramningsplanen fra Brüssel: Den ble pålagt dem like fullt.» En imponerende regle, må man si. Som viser at det ikke fantes noen plan B. There is no alternative.

Det forente Europas klart elitære karakter ble desto sterkere da maktstrukturene begynte å sette seg for alvor: institusjonene, regjeringsorganene og dessuten politikerne som ble satt til å regjere. Det er vanskelig å tenke seg noe som bedre uttrykker ideen om en kompetent, men fjern og utilgjengelig elite, med sine knapt forståelige tall og beveggrunner og mangel på forståelse for livet slik det arter seg for vanlige folk. Det er ikke utenkelig at de i mellomtiden har funnet på en hel del ting som innbyggerne har glede av, men deres primære funksjon synes å være å vise en gang for alle at det er noen som spiller piano og andre som må bære det opp trappene.

Da folket endelig fikk nok av den stilltiende pakten, vendte de seg uten å nøle mot eliten: EU var det fremste symbolet, det mest iøynefallende målet. Unionen hadde en aura av uovervinnelighet som – dette ble klart dagen etter Brexit-avstemningen – bare elitene var i stand til å se. For resten av deltagerne i Spillet var fortryllelsen brutt.

Kan vi i lys av alt dette si at folket er imot et forent Europa? Nei, det kan vi ikke egentlig si. Snarere at de er imot dette forente Europa, mot et Europa som har blitt et symbol på elitenes forrang. Å være imot EU i dag vil mest av alt si å være imot eliten. Et passende slagord er allerede i omløp: Folkets Europa. Det kan bety alt og ingenting, men har også i seg et klart budskap: Det er ikke fellesskapet i seg selv vi vil til livs, bare det fellesskapet elitene har konstruert og styrer på denne bestemte måten.

Den europeiske unionen er kun ett eksempel. Poenget er at det er bortkastet tid å veie for og imot alle de tingene som folk ser ut til å ville (om det så er å få tilbake liren eller fritt valg når det gjelder vaksiner) dersom man ikke klarer plukke opp det folk egentlig vil: å kvitte seg med elitene. Det er dette som er saken, og det er det man må fokusere på, hvor usmakelig eller skremmende det enn måtte være. For det er her det avgjørende slaget om framtiden står.

Det første som slår en med denne nye konflikten, er hvordan elitene forholdt seg straks de innså at de var truet. De stivnet i sin egen overbevisning og lagde sporenstreks en fortelling som gjorde ting forståelige: Folket hadde gått fullstendig av skaftet, sannsynligvis manipulert av en ny generasjon av ansvarsløse og utspekulerte ledere som appellerte til folks magefølelse og fikk dem til å glemme det de måtte ha av fornuft. Uklare og upresise begreper som fake news, populisme og til og med fascisme ble brukt for å stemple opprørslederne. Det eneste man uansett tok for gitt, var dette: There is no alternative. Elitene gjentok det som et mantra, dyrket det som en besettelse, forkynte det som profeti og trussel.

Det ser ikke ut til at elitene et øyeblikk har spurt seg om de kanskje selv har bidratt til å utløse det skredet som er vår tids kaos. Hvis de hadde gjort det, ville det ikke vært så vanskelig for dem å få øye på tre fenomener som for meg og mange andre ligger åpent i dagen: 1. Deres idé om utvikling og framskritt fremmer ingen sosial rettferdighet, den fordeler godene på en helt vanvittig måte, utraderer arbeidsplasser i samme tempo som de skapes, legger den reelle makten i hendene på økonomiske krefter som vanskelig lar seg kontrollere. I tillegg baserer denne ideen seg på en nådeløs utnyttelse av verdens mest utsatte områder, altså setter de hele planeten i alvorlig fare og glemmer at den er vårt alles hjem, ikke et avfallsdeponi for noen ganske få. 2. Elitene har lenge vært preget av en grunnleggende sløvhet, de ligger under for en slags hypnose som avføder én eneste tanke, om enn akkompagnert av raffinerte resonnementer: There is no alternative. Bare legg merke til hvordan de ikke lenger reagerer på noe som helst, høye på seg selv som de er. De mangler fullstendig kontakt med livet vanlige folk lever, og bruker mesteparten av tiden på sine egne privilegier. Snarere enn å sørge for framskritt fungerer de som historiens bremseklosser, og denne arven gir de så videre til avkom som ikke er i stand til å tenke en tanke som går utover fedrenes besettelser. 3. Én eneste gang i løpet av de siste 50 årene har det kommet noe alternativt fra den kanten: Det var da elitene avlet fram en gjeng med fritenkere, for det meste teknologer, og deres kjetterske ideer utviklet seg til et digitalt opprør. Sløve som de var, fikk elitene dette med seg for seint; de så ikke annet enn et heller smakløst investeringsobjekt, og trodde det kom til å bli med det. I stedet viste det seg å bli en revolusjon med det mål å utslette nettopp dem, det tjuende århundrets eliter, og bytte dem ut med en ny elite, en ny intelligentsia, til og med en ny type moral. Det nye Spillet vokste fram i maktens utkanter, elitene forsto ingenting av det, men litt etter litt ble de selv undergravet og delegetimert, og deretter overlatt til folket da de ikke lenger var i stand til å forsvare seg. I mellomtiden var elitenes eneste innfall å bruke Spillet til å tjene penger: Enten de solgte relikvier fra 1900-tallet eller finansierte ulike start-up-foretak, delte de i realiteten ut plasser på første rad til domsavsigelsen, deres egen. En besynderlig historisk skjebne. Man gjør kardinalfeil av denne typen, og så tror man det skal hjelpe å karakterisere sine bødler som fascister?

Vel så interessant, vil jeg si, er det å merke seg hvordan folket gikk fram da de bestemte seg for å rive pakten i filler og klare seg på egen hånd. Potensielt sto de overfor en ny og lysende framtid, men så stoppet de opp på første trinn, oppgjøret, regnskapets time. Når drømmene går opp i røyk, begynner hatet å ulme. Når det ikke lenger finnes en framtid, henter man fram fortiden. Folket valgte seg ledere som ga dem daglig hevn og daglige tilbakeskritt, det eneste disse nye lederne er gode på. De har ingen visjoner, men nøyer seg med å spikke på det de har arvet fra elitene. Ofte klarer de ikke engang dét særlig bra, inkompetente og uerfarne som de er; og nå plutselig har de oppdaget sine egne begrensninger, motstandernes reelle styrker og systemets svimlende kompleksitet. Men så henter de seg inn igjen med en type retorikk og et stemmeleie som er blitt deres varemerke, en miks av jordnærhet og aggresjon, reklametekst og brøling.

Dette virker betryggende på folk, og de har etter hvert begynt å anse det som et eget tenkesett. Der finner de en slags sunn fornuft som står i kontrast til elitenes utbroderinger og sofismer, og ledere som er tydelige og direkte, gjerne med et snev av virilitet, som endelig går rett på sak og avslører gamle triks og hyklerier. Det er når dette tenkesettet får sitt gjennombrudd at folket har funnet et middel til å angripe elitene. Slik faller elitenes bolverker. Hvis denne forståelsen av verden får gripe videre om seg, er elitene ferdige. Ferien er over.[1] Men det som synes helt innlysende, er at en slik seier vil få ødeleggende konsekvenser: ikke for elitene selv, hvem bryr seg, men for oss alle. For det er en myte at vi kan oppnå en direkte og umiddelbar tilgang til ting slik de egentlig er, som kontrast til de dannede klassers dekadente, kompliserende og dessuten narsissistiske refleksjoner; dette fantasifosteret har vi brukt århundrer på å avkle. Begynner vi å tro på slikt igjen, er vi ute å kjøre. Vi burde ha lært at det er best å vite mye om en ting før man forandrer på den, at det er en fordel å kjenne andre mennesker om man vil forstå seg selv, at det gir mening å bry seg om andres følelser for å kunne takle sine egne, at det er bedre å ha mange ord for ting enn få.

Faktisk har vi et ord for å verne oss mot tingenes rå og harde realiteter, takket være en tålmodig og sinnrik omgang med vår egen intelligens og hukommelse, nemlig: kultur. Å erstatte kulturen med tilsynelatende klare og enkle tanker, så å si ta en slags folkelig snarvei, det er å kapitulere frivillig og hengi seg til barbariet. La meg si det klart og tydelig: Hver gang vi nøyer oss med slike brutalt enkle slagord, forkaster vi en dyrekjøpt kollektiv modning som nettopp har gått ut på å gjennomskue tingenes tilsynelatende enkle natur. Ikke vi som i elitene, men vi som i oss alle. Slik blir vi dømt til å gjenta alvorlige feilgrep. Som for eksempel å se det som en trussel mot vår egen velferd når et tross alt begrenset antall mennesker forståelig nok kommer flyktende til oss fra steder i verden som vi selv har undertrykt og fortsatt i dag holder i jerngrep. Slike ting. Svære ting. Nå for tiden er det folk som hver dag står opp om morgenen bare for å gå til angrep på det som faktisk er fortjenester, om enn tilveiebragt av elitene. For meg og mange med meg er det klart at jo mer de gjør det, og jo mer de lykkes med det, desto mer skader de seg selv.

Det er altså en mørk tid vi gjennomlever; vi er som et land der ulike hærstyrker møtes og plyndrer åkrene. Ingen ser ut til egentlig å seire, og derfor er det vanskelig å se hvordan dette skal ende. Hver dag som går tærer på det vi har av krefter, verdier, menneskelighet, respekt, til og med humor. Ingenting vi ikke har opplevd før i historien. Men vi som ikke kunne forestille oss noe slikt i vår egen tid, er vi likevel nødt til å bli værende i dette? Eller er det noe vi kan gjøre for å komme oss ut av dette fordummende kaoset?

Jeg vil kanskje foreslå: Å innrømme at folket har rett. Få beina ned på jorda og innse at vi har skapt en skikkelig røre. Starte jobben straks med en bedre fordeling av ressursene. Igjen begynne å bry oss om sosial rettferdighet. Sette det tjuende århundrets eliter på sidelinja og vende oss mot den kompetansen som har sprunget ut av det nye Spillet. Alt dette må gjøres med en viss nennsomhet, men like fullt nådeløst. Vi må gi ny mening til begreper som framskritt og utvikling, for disse begrepene er blitt skitnet til grundig. Vi må gi spillerom til kompetente folk som er i stand til å se bort ifra det monotone budskapet: There is no alternative. Vi må slutte å gi politikken en betydning og viktighet den ikke har: Vi finner ikke lykken gjennom politikken. Vi må igjen begynne å stole på folk som vet hva de snakker om, så snart vi ser at det ikke lenger er de samme folkene. Vi må kassere enkelte av normene vi bruker til å måle opp verden (framfor alt det absurde «brutto nasjonalprodukt») og innføre nye normer som kan måle seg med de livene vi faktisk lever. Finne tilbake til en tro på kulturen, alle som en, her og nå, og investere i utdanning, alltid. Vi må alle fortsette å lese bøker, helt til bildet av et skip fullt av flyktninger som ikke får komme trygt i havn, blir et bilde som gjør oss fysisk kvalme. Vi må entre Spillet alle sammen, som hele mennesker, uredde og åpne, og forsøke å stake ut en kurs som kan gjelde for hele verden. Og så bruke dette Spillet som en enestående mulighet til forandring heller enn som et alibi for å trekke oss tilbake i enerom eller som et middel til å øke forskjellene i verden. Vi må bygge opp igjen det vi var for raske med å rive ned, og så rive det ned igjen så snart vi alle er i stand til å klare oss uten. Vi kan la de kvikkeste av oss gå foran og bygge framtiden, men ikke la dem miste kontakten med dem som mangler slike ressurser. Vi må antagelig også finne en indre ro, for man kan ikke leve et godt liv om man er bitter eller full av forakt. Vi må puste med magen. Av og til skru av alle de elektroniske dingsene. Gå ut en tur. Slutte å rope ulv om fascisme. Tenke stort. I det hele tatt tenke. Strengt tatt er ingenting av dette umulig, gitt at vi gjør det besluttsomt, tålmodig, fryktløst.

[1] En referanse til den italienske innenriksministeren Matteo Salvinis uttalelse fra juni 2018: «De regulære og ærlige flyktningene har ingenting å frykte, men for de illegale er ferien over: Det er bare å pakke kofferten.» Salvini representerer det proteksjonistiske høyrepartiet Lega, tidligere kjent som separatistpartiet Lega Nord.

Først publisert i La Repubblica 10. januar 2019
Oversat fra italiensk av Pål H. Aasen

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.