Livsvalg i krig og etterkrigstid Hva er det med mor?

I boken Fars krig fra 2008 skrev forfatter, journalist og historiker Bjørn Westlie om sin far, Petter Westlie, som var norsk frontkjemper i tyske Waffen-SS under krigen. Hans regiment Nordland deltok i den tyske invasjonen av Sovjet­unionen i 1941, der det ble begått omfattende krigs­forbrytelser mot sivil­befolkningen i det nåværende Ukraina. Etter krigen ble han fengslet for landssvik, og bitterheten over dette forfulgte ham resten av livet; som godt voksen lukket han seg inne i seg selv, og gjorde forfatterens familiehjem til et tungt og dystert sted å være. Som Westlie skriver i Mors valg. Krigen og ufreden: «Det var en uskrevet lov i familien min at vi ikke skulle snakke om krigen – men den var der likevel.»

Westlies mor Agnes var nærmest en bifigur i Fars krig, der hun plutselig dukket opp tre fjerdedeler ut i boken, etter at Petter hadde kommet hjem fra østfronten. Da beskrev Westlie morens situasjon slik: «Agnes var 18 år, og hun tok et ensomt valg. Ved at hun ble ved hans side ble hans skjebne og dommen over ham også hennes.» De giftet seg senhøsten 1944, knappe syv måneder før freden kom og ektemannen ble arrestert.

Hvordan kunne moren hans, som i 1940 var venninne med en forfulgt jødisk flyktning, gifte seg med en nazist bare fire år senere?

Fars krig fikk mye oppmerksomhet ved utgivelse, og ble tildelt Brageprisen samme år. «Helt siden da har jeg lurt på hvordan jeg kunne fortelle historien om Agnes, min mor», skriver Westlie i Mors valg. Her skildrer han foreldrenes vonde samliv, morens forsøk på selvrealisering etter at barna var flyttet ut, og etter hvert også hennes tiltakende alkoholisme. Westlies far flyttet fra moren i 1977, og hun sto ensom, trengende og paranoid tilbake, «dypt ulykkelig over hvordan livet hennes hadde blitt». Westlie beskriver hvordan han som voksen trakk seg unna sine foreldre, og at han angret på dette da moren døde i 1998. Med Mors valg ønsker han å sirkle inn hennes livsskjebne, etter mønster av Fars krig: «Dette er mitt forsøk på å forstå hennes liv, konsekvensene av valgene hun tok – og følgene av valgene andre tok for henne.»

Agnes og Ruth

Agnes Hansen ble født inn i et kristent hjem på Gjøvik i 1924. Da hun var åtte år ble hun smittet med tuberkulose, og tilbragte fem måneder på Glittre Sanatorium som eneste barn der. Westlie beskriver hvordan moren mistet mye skolegang, og siden følte seg isolert – «tæring» var en stigmatiserende sykdom. Agnes sluttet etter hvert på folkeskolen, og «ville videre, vekk fra Gjøvik». Hun dro derfor på et midlertidig opphold til broren sin i Lillestrøm våren 1940, rett før den tyske invasjonen av Norge. Der ble hun kjent med en annen ung kvinne, nemlig jødiske Ruth Maier. Resten av livet skulle Agnes si det samme, hver gang krigen og Holocaust ble et tema: «Ruth ble jo gasset!»

Utgivelsen av Ruth Maiers fantastiske dagbøker i 2007, redigert av Jan Erik Vold, har gjort henne til kanskje det mest kjente mennesket som ble deportert fra Norge til Auschwitz høsten 1942. Hun nevnte Agnes Hansen flere steder i dagboken. De ble raskt venninner, og gikk ifølge Westlie lange turer arm i arm «mens de pratet og betrodde seg til hverandre». Den første krigs­sommeren stelte Maier i stand et fødselsdags­selskap for Agnes på 16-årsdagen, og da Agnes senere skulle flytte tilbake til Gjøvik, forærte Maier henne et fotografi av seg selv, med hilsenen: «Til Agnes 1.8.1940. Ha det bra.» Ut fra dagbok­beskrivelsene virket den noe eldre Maier betatt av den unge venninnen, og hun beskrev stilsikkert Agnes’ «madonna­ansikt omflammet av lyst hår»: «Når hun står foran speilet og kjemmer det blonde håret sitt, fortaper jeg meg i synet av henne.»

Morens vennskap med Ruth Maier ble kun omtalt i en kort epilog i Fars krig, men er blitt selve omdreinings­punktet i Mors valg. Westlie spør: Hvordan kunne moren hans, som i 1940 var venninne med en forfulgt jødisk flyktning, gifte seg med en nazist bare fire år senere? Hun tok vare på fotografiet av Maier også etter krigen, gjemt i kommoden der hun oppbevarte sengetøyet sitt, «et sted der ingen andre enn Agnes holdt orden». Men hun fikk ikke henge opp bildet på veggen – den plassen var forbeholdt Knut Hamsun: «Under krigen var det Vidkun Quisling Petter hadde på veggen, men nå passet det bedre med Hamsun, som Petter også dyrket.»

Forfatterens fagfelt

Som utgivelse står Mors valg ustøtt på egne ben – man bør ha lest Fars krig for å skjønne hvilke ekstreme erfaringer Petter Westlies knugende nærvær i familie­hjemmet egentlig bunnet i, for dette blir ikke nærmere forklart i årets utgivelse. Og der Westlie gjennom sin far hadde tilgang på høydramatisk stoff, detaljert formidlet gjennom dybde­samtaler og innspilte lydbånd, er kildene etter moren heller skrinne og dessuten langt mer hverdagslige.

Det er ikke umulig å skrive usedvanlig litteratur om helt vanlige liv, også der kildeglipene gaper. Problemet med Mors valg er snarere at krigen tar unødvendig mye plass. I farens tilfelle var det naturlig å bruke krigen som definerende omdreiningspunkt, men når Westlie insisterer på å gjøre dette også med moren, virker det flere ganger tvungent. Ruth Maier, som først dukket opp som en slags undrende ettertanke i Fars krig, blir i Mors valg tilskrevet en overdrevent stor rolle i Agnes Westlies liv. Man får inntrykk av at forfatteren bruker krigshistorien og jødenes dramatiske skjebne til å spe på der det øvrige kildematerialet tørker inn, selv når det fremstår irrelevant.

Som utgivelse står Mors valg ustøtt på egne ben.

Her kunne et kjønns­perspektiv vært mer opplysende, for i Mors valg later datidens fastlåste kjønns­rollemønstre til å være vel så førende for Agnes Westlies’ ulykkelige liv som ektemannens landssvikdom eller vennskapet med Ruth Maier. At det var hennes oppgave som kvinne å holde orden i og drifte en husholdning som var fullstendig gisseltatt av ekte­mannens bitre tungsinn, er en livsbetingelse som selvsagt har å gjøre med annen verdenskrig, men som først og fremst handler om kjønn.

Det at ekteskap ble sett på som en vei ut og vekk for uutdannede jenter fra enkle kår, og at det å bytte partner eller skille seg var forbundet med både økonomisk og sosial risiko, bidro til å besegle skjebnene til kvinner som gikk med tyskerne eller nazistiske nordmenn. Agnes fikk i rettferdig­hetens navn muligheten til å forlate ektemannen etter at han ble arrestert – Petter tilbød henne skilsmisse i fengselet – men handlings­rommet fremstår likevel snevert for den nitten år gamle Gjøvik-jenta, som hadde brutt med hele familien da hun giftet seg med en nazist.

En utvidet epilog

Å ha stått nær et menneske som ble myrdet i nazistenes gasskamre må i seg selv ha vært en traumatisk erfaring. Likevel føles ikke motsetningen mellom morens vennskap med Maier og ekteskapet med Petter som et så stort mysterium – i 1944 var det svært få som visste nøyaktig hva som hadde skjedd med de deporterte jødene. Når Westlie spekulerer i hvorfor hun kan ha valgt som hun gjorde, er svaret temmelig innlysende:

Hun ville vel mest av alt finne seg en kjæreste – noen som kunne ta henne vekk fra den ørkesløse hverdagen hjemme, og som kunne gi henne nærhet og kjærlighet. Den kjekke unge mannen må ha åpnet en dør, en mulighet for å komme videre i livet (…) Førte det altoverskyggende behovet hennes for omsorg og kjærlighet til at hun ble naiv i sin vurdering av Petter? Kan den sterke drømmen om et annet liv ha fått henne til å se bort fra at han faktisk var nazist?

Ja, kanskje var det simpelthen slik.

Det mangler likevel ikke eksempler på hva boken kunne vært om Westlie fokuserte litt mindre på krigen. Der forfatterens egne barndoms­minner ligger til grunn, er Mors valg et nydelig morsportrett. Agnes Westlie var åpenbart en omsorgsfull kvinne som strakk seg umåtelig langt for at barna hennes skulle ha det så bra som mulig i en vanskelig familie­situasjon. Et sted beskriver Westlie hvordan hun forsøkte å avdramatisere det å ikke kunne gå på utedoen om natten:

Da kunne hun finne på å synge et lite vers for å oppmuntre meg. Melodien var fra en revyvise hun hadde plukket opp. «Tisse på vasken – tisse på vasken, løft opp det ene ben. Så kommer strålen klar og ren!»

Som et portrett av en kvinne som forsøkte å gjøre det beste ut av sin livssituasjon og sine livsbetingelser på 1940-, 50- og 60-tallet, har Mors valg potensial, men boken ender opp som en slags utvidet epilog til Fars krig heller enn en selvstendig utgivelse.