Sommerbrev fra Simen Hagerup.
Gjenoppfinnelse av hjul III
I artikkelserien som Marguerite Duras skrev for Libération sommeren 1980, senere utgitt på Les Éditions de Minuit under tittelen L’été 80 (1981), begynner påfallende mange av tekstene med le météo, en kort gjennomgang av været. Dette blir en fast ramme for tekstene, kanskje en spøk på bekostning av agurktidjournalismens hang til profetiske, elegiske, euforiske artikler om været, men minner i den første teksten mest om et springbrett, en tilfeldig inngang for å komme i gang med skrivingen – slik jeg nå velger Duras som mitt tilfeldige startpunkt for denne teksten. Hun satt i Trouville-sur-Mer i Normandie og skrev, ved et sammenfall det ene stedet utenfor Paris’ ringvei jeg kom så langt som til å besøke under mitt treårige opphold i Frankrike. Jeg har sett det blygrå havet der, sommerstormenes fordunklende fjernvær over de skummende bølgetoppene. Trouville, som direkte oversatt (jeg vil aldri gå lei av å direkteoversette franske egennavn, tror jeg) betyr «Hullby», kan lokke med en Flaubert-statue samt et kasino, som det etter fransk lov er tillatt å bygge i badebyer, byer med spa og luftkursteder. Ellers domineres Trouville av en strandlinje, der det blant annet tilbys ponniriding hvis man er heldig med ankomsttiden, slik vi var da vi kom kjørende og fikk se en liten tykksak i rosa tyllkjole som frydefullt lot seg lede noen runder på hesteryggen, med foreldrene smilende og vinkende i utkanten. Vel ute av bilen ble vi straks antastet av en type som ville informere oss om at «dette er ikke egentlig kroppen min, jeg sitter nemlig et annet sted og fjernstyrer den, men det er en god kropp, den er helt hvit», alt mens han holdt frem en griserosa underarm for å bevisføre påstanden sin.
Det var den gang. Sommeren ’13 tilbringer vi i Skandinavia, hvor det for en gangs skyld ikke er noe å utsette på været. Ved sommerhuset fisker ungene etter krabber og utvikler barnets arketypisk skrekkblandede fascinasjon for brennmaneter. De får på seg svømmevinger og begynner å plaske frenetisk som terrierhunder. Vi spiser torsk til middag nesten hver dag. Mens mine barn og hennes barnebarn leker sammen, hvinende inn og ut av en nylontipi rigget på den nyklipte plenen, prater jeg med en av sommerhusnaboene, den nåværende matriarken i det for mitt minne evig okergule huset der det i sin tid ble bevist at Georg Johannesen faktisk aldri gjorde opphold i monologen sin, selv ikke under vann, slik at en kunne bestemme svømmebanen hans ved hjelp av den stien av luftbobler som fulgte den dykkende retorikeren (og bare kunne gjette seg til hvilke verbale krumspring han hadde foretatt synkront med de akvatiske krumspingene, og som hadde ledet ham fra det stedet i talen han befant seg på da han pratende sprang i vannet til det stedet han befant seg på da han stadig pratende dukket opp igjen), og hun påpeker at ungene i tipien representerer fjerde generasjons vennskap mellom husene. En dag ser barna filmen Den magiske leketøysfabrikken (2007), og den eldste sønnen vår påpeker at vi også har besøkt et slikt sted, i Berlin, han fabler om innendørs hoppeborger og karuseller uten ende, skumgummikanoner og en gocartbane, en hel vegg med dataspill og ikke minst et lite tog, stort nok til å romme noen barn i hver vogn, på evig rundfart, og det tar noen sekunder før vi skjønner at han snakker om det forjettede Jolo’s Spiel- und Tobewelt i Kreuzberg – en Edens have for de små, ikke helt ulikt Tivoliøya de slemme barna i Pinocchio fraktes til, og altså nokså nært Helvete på Jord for en voksen, til tross for at Jolo også har hatt oss i tankene og plassert en myntbetjent massasjestol med oversyn over det bakterieinfiserte ballhavet og veggen av touchscreenkonsoller, matte av barnefingeravtrykk, samt en liten kafé som familiene sluses gjennom på vei inn, og som blir siste stoppested for noen, for eksempel den tydelig bakfulle mannen med svart ullfrakk og fettete, grå sleik, parkert med Cormac McCarthys The Road (2006) oppslått på respateksbordet og ungene sluppet løs på innsiden – det hele akkompagnert av en ustanselig strøm av grunnløst optimistisk mainstreambarnemusikk.
Det var den gang. Nå er sommeren på hell, vi har nettopp tilbakelagt hundedagene, da visstnok flere hunder blir gale enn ellers i året og fedre til norsksvenske barn går rundt og nynner: «Små flugorna, små flugorna är lustiga att se, ej svansar, ej svansar, ej öron hava de.» Vi er tilbake i Berlin, hvor sensommeren kan drøye ut i september eller oktober. Kommende nordfra på denne tiden fortoner det seg nærmest som et årstidenes svar på midnattssolen, da man «får solens lys to ganger».
Her, som i Norge, er det riksvalg på trappene. Jeg lever i min lille boble, følger dårlig med og registrer bare såvidt at Neukölln fylles opp med de fra forrige valg velkjente plakatene av SPDs kandidat Dr. Fritz Felgentreu, som jeg ikke vet et dugg om den politiske plattformen til, men på bakgrunn av det sleske smilet antar må være en slimål av klasse. Med det navnet (direkte, igjen, oversatt: «Felgtro») skulle han ha prøvd seg som bruktbilselger. Alt tyder på at Merkel blir sittende, det er ikke stort å si om den saken annet enn at folk flest tydeligvis synes at «det går greit». Til gjengjeld blir de tyskere jeg snakker med (og som stort sett faller inn under kategorien av mennesker som synes det går langt fra «greit» i verden akkurat nå), sjokkert når jeg forteller at det ikke er usannsynlig med et norsk maktskifte mot høyre til høsten. Naivt nok hadde de trodd at terroraksjonen i forfjor skulle ha ført til en svekking av etnosentrismen og nasjonalismen i Norge. I virkeligheten har nærmest det motsatte skjedd.
I kjølvannet av bombeanslaget i regjeringsskvartalet og massakren på Utøya har høyrepopulistene i Norge ytterligere befestet sin selvdefinerte offerrolle i rasismedebattene. Forsøk på å stille dem til veggs møtes med syting om at man vil «kneble» dem med «beskyldninger» om rasisme, at man vil «ytringsfriheten» deres til livs. Men om vi tar for eksempel Per Sandberg, som nylig foreslo at drøyt 90% av alle asylsøkere til Norge bør sendes i lukkede mottak direkte ved ankomsten (skjønt det har vært stille fra hans kant etter at NOAS slaktet utspillet hans) – om jeg på bakgrunn av dét velger å kalle Sandberg en rasist, i beste fall en ravende etnosentrist, et ryggesløst skall av et menneske, så er det jo fordi han beviselig er rasist. I dag tas slike påstander ekstra ille opp, siden de visstnok innebærer en sammensausing av fascisme og legitim islamkritikk, og som om det rent faktisk skulle innebære ikke bare en bakvaskelse av rasisten selv, men en mangel på respekt for ofrene på Utøya å argumentere høylytt mot hets av folkegrupper. Like fullt må kritikk av meningene til etnosentrister ikke forstås som forsøk på å legge ansvaret for én ekstremists handlinger over på dem, men en betimelig (i visse fall livsnødvendig) kritikk av den moderne europeiske nasjonalismen (også den norske, selv om det er fint for barna med is og pølser på 17. mai). Ikke kom det som en overraskelse at den ytre høyresiden er villig til å ta i bruk terror som politisk virkemiddel.
Folk på venstresiden har med god grunn brukt tiår på å ta avstand fra totalitære former for kommunisme og på å granske historien som ledet fra marxismens grunntanker til skrekkregimene som senere vokste frem. At en liknende selvransakelse ikke har funnet sted på den nasjonalistiske høyresiden, skyldes på ingen måte at det har gått for kort tid siden terroren – å påstå noe slikt ville være å glemme det tyvende århundres verste terrorregime – men kanskje snarere at den deler noen høyst reelle grunnpremisser med de rabiate kontrajihadistene, antiziganistene og antisemittene, slik at hele ideologien risikerer å rakne skulle en gå den etter i sømmene. Liberalisme såvel som priviligert, innvandringskritisk nasjonalisme hviler til syvende og sist på prinsippet om den sterkestes rett. Derfor kan parlamentarikere og debattanter som kommer med mer eller mindre hyperbolske utfall mot hele folkegrupper under dekke av «islamkritikk», ikke bare vaske fascismen av hendene sine, all den tid det er snakk om graderinger av det samme tankegodset. De slueste av dem vet utmerket godt hva de tenker, sier, gjør. De forstår at det kun er en historisk tilfeldighet at Europas syndebukk i dag er nettopp muslimene, og under andre omstendigheter ville de gitt seg på andre grupper. Disse menneskene bruker frykten som et verktøy, de mestrer kunsten å omsette vold og hat i egen makt. Det var også dette som var Gandhis lærdom: at terror og politisk vold, uansett retning, alltid ender opp med å spille maktmenneskene i hånden.
Midt oppi alt prøver jeg å lese Harald Ofstads Vår forakt for svakhet (1971), men frykter å få en lynsjemobb på nakken om jeg tar med boka ut på et offentlig sted i Berlin. Designeren har nemlig dratt en spansk en (eller hva det blir) og prydet omslaget med et portrettfoto av Hitler. På T-banen får det bli Duras i stedet. Hennes elegante sammenveving av forskjellige nivåer – prosapoetiske skildringer, fabler, sylskarpe ressonnement som utfolder seg i løpet av en setning eller mindre – gjør meg skamfull over dette banale oppkoket av en tekst jeg sitter på banen og planlegger i hodet, alt mens hennes artikler gir meg små stikk fra sin politiske samtid, som får meg til å grøsse fordi det blir tydelig hvor lite som har forandret seg på 30 år. Jeg leser om de samme stedene, det samme gamle hatet: institusjonell vold mot homofile i Sovjet/Russland såvel som Iran, invasjonskrig i Afghanistan; en kort passasje om Egypt får meg til å tenke at den nye våren der må ha sprunget sommeren over og gått rett tilbake til høst. Journalister som nylig presset egyptiske myndigheter på opplysninger om dusinvis av nye døde, fikk til svar at de hadde blitt kvalt av tåregass under et fluktforsøk, selv om flere av likene bar merker etter tortur og det ble fotografert to kropper med alvorlige brannskader fra skuldrene og opp. Unntakstilstand kalles det nå, de sterkes selvpåførte tvang til å bruke harde midler i kampen mot såkalt terrorisme.
Denne verden av nyhetsbilder, såsom bildet av et syrisk offer for et bombeangrep, med ansiktet liksom hvitsminket av murpuss, er en verden jeg har det sjeldne privilegiet å kunne holde skjult for barna mine, for det finnes vel ingen som skjærer med kniv og heller i salt, pappa, nei da, det er bare i eventyrene om Askeladden.
Sommeren ’13: Sommeren da verden gikk rett til Helvete, igjen. Igjen og igjen. (Det kommer an på øyet som ser, kroppen som kjenner.) Fare for kraftig høyrevind. Det finnes ikke noe sentrum. Periferien er midt i stormens øye.
