Et av styringsdokumentene for fremtidens humaniora ved mitt universitet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), er rapporten Fremtidens HUMSAM (2022). I dette dokumentet blir enkelte premisser og tendenser svært tydelige.
I årene som kommer vil arbeidslivsrelevans og bærekraft være peilepinnene for Norges største universitet. Wolfgang Hottners debattinnlegg «Innøvelse i selvstendighet» (28.04.2023) tar ved første øyekast til orde for andre måter å argumentere for humaniorafagenes samfunnsrolle på, men også han ender med formuleringer som knytter an til FNs bærekraftmål. Humaniora utstyrer oss med evnen til å tåle kompleksitet i møte med store samfunnsutfordringer, hevder Hottner.
Innholdet i dette utsagnet er så klart sant (selv om det neppe er en humaniora-spesifikk kompetanse å utstå kompleksitet). Men det er også symptomatisk for en tilstand der humanister griper til bærekraftmålene for å forklare hvorfor vi har livets rett. For oss som lever av å analysere dikt, teaterstykker, billedkunst eller setningsstrukturer, er jeg redd slike formuleringer skaper flere problemer enn løsninger. Studentene våre kan ikke bruke dem til noe («min kompetanse er å tåle kompleksitet»?), men universitetslederne fører dem gladelig inn i styringsdokumenter som kan komme til å prege humanioras fremtid. Da følger jeg mye heller Hottners viktige oppfordring om å anerkjenne de konkrete praksisene vi faktisk driver med.
Fremtidens HUMSAM ble bestilt av prorektor for utdanning ved NTNU. Mandatet var å tilrettelegge for at utviklingen av studieporteføljen i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag
– skjer i samspill med de store samfunnsutfordringene
– bidrar til å oppfylle FNs bærekraftsmål [sic]
– ivaretar samfunnets arbeidslivsbehov i perioden fra 2025 og fremover (Fremtidens HUMSAM)
Rapporten gir et interessant innblikk i humanioras selvbilde fra dekanatets nivå. Særlig opplysende er analysen av tilstanden til dagens HUMSAM (altså humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag). Her tegnes et sykdomsbilde som later til å være overtatt fra stortingsmeldingen Utdanning for omstilling (Meld. St. 16, 2020–2021).
Humanioras svakhet er først og fremst at vi kommuniserer for dårlig, heter det: Vi har «for utydelig kommunikasjon rundt hva våre kandidater kan bidra med til arbeidslivet (generell kompetanse og ferdigheter)», vi fører visstnok «for introvert/akademisk kommunikasjon mot studentene», og vi har «for dårlig kommunikasjon med arbeidslivet rundt langsiktige kompetansebehov».
For å bøte på HUMSAMS svake kommunikasjonsevne anbefaler rapporten blant annet at vi må «utvikle studieporteføljen slik at den tydelig viser at våre fag gir perspektiver og svarer på samfunnsutfordringer», og at vi skal «[s]tyrke arbeidsrelevansen i alle studieprogram […] gjennom studentaktive læringsformer, arbeidslivsamarbeid og bevisstgjøring av kompetansemål».
Min bekymring er at humanioras ledelse (fra dekanat til departement) for enkelt godtar et premiss om at fagene er avsondret fra samfunnet. Jeg er langt fra fremmed for tanken om at humaniora kan og bør videreutvikles ved hjelp av tverrfaglighet og samarbeid med andre sektorer. Men jeg tror at en slik utvikling må forankres i troverdig anerkjennelse av det vi faktisk driver med, på den ene siden, og på den andre siden en troverdig satsing på strukturelle endringer som tillater tverrfaglig utvikling.
NTNU burde for eksempel for lengst hatt et tverrfaglig masterprogram i «digital kultur» som kombinerte kompetanse i programmering og databasehåndtering med kompetanse fra teknologihistorie, filosofi, medie- og litteraturvitenskap. Slike tverrfaglige studieløp vil ikke bare kunne gi nye innsikter om «hvem vi er og hvor vi er på vei», men de vil også, som leder for Litteraturhuset i Trondheim, Trond Åm, nylig understreket overfor Khrono, «gi kandidater som arbeidsmarkedet vil se nytten i».
Selv om Fremtidens HUMSAM også appellerer til rektor om å fremsnakke humaniora og samfunnsvitenskap og tilrettelegge for samarbeid på tvers av fagmiljøer, er jeg redd for at den foreskrevne medisinen til fagmiljøene, å «kommunisere vår bærekraft og arbeidslivsrelevans på en bedre måte», vil oppleves som meningsløse språkøvelser for travle ansatte. Tidligere var det «globalisering», nå er det «bærekraft». Ja, ved NTNU har vi faktisk instituttseminarer der vi settes i idémyldringsgrupper for å diskutere hvordan ordet bærekraft kan inngå i emnebeskrivelsene våre.
Humaniora befinner seg kanskje ikke i en akutt krise, men vi står overfor en ideologisk språkbruk om arbeidslivsrelevans og bærekraft som presser oss til å pipe frem apologetiske selvbeskrivelser av hvordan også vi oppfyller FNs bærekraftmål, og som truer med å tilsløre alt det fantastiske vi egentlig holder på med.
«Gapet mellom hva studentene lærer og hvordan de lærer og behovene i fremtidens arbeidsliv må ikke bli for stort», står det i den nevnte stortingsmeldingen. Så sant, så sant. Men om ikke humaniora skal stå igjen fullstendig ribbet for selvrespekt i fremtiden, må vi også passe på at ikke gapet mellom det vi driver med og det vi sier vi driver med, blir for stort. Derfor slutter jeg meg helhjertet til Hottners oppfordring om å ta utgangspunkt i de konkrete praksiser som faktisk bedrives rundt om.
For meg som underviser i nordisk litteratur føles kravet om mer arbeidslivsrelevans og mer bærekraft en smule tvungent. Basisemnet NORD 1104, Teori, sjanger og analyse, har vanligvis litt over 100 studenter. Mange av disse går på lektorutdanning i språkfag og skal bli norsklærere. De følger en disiplinbasert profesjonsutdanning fordi de skal lære ungdommer å lese og skrive, gi dem kritisk og historisk tekstkompetanse og gjøre dem i stand til å navigere i vår tids mylder av tekstlige uttrykk. De øvrige studentene tar faget som del av en BA- eller MA-grad, de er kanskje usikre på om de skal bli lærere, men de interesserer seg for nordiskfaget og håper muligens å kunne jobbe med litteratur, språk og historie etter endt masterstudium.
Felles for disse 100 studentene er at de trenger solid tekstanalytisk kompetanse i nordisk språk og litteratur for å mestre videre studier og yrkesliv. De som tar en mastergrad i nordisk litteratur, enten de er lektorstudenter eller (tradisjonelle) disiplinstudenter, skal ut i et arbeidsliv der de på en eller annen måte jobber med tekstanalyse. Derfor trener vi på, modellerer og diskuterer analyser av dikt, romaner, drama, noveller, essays, teoriartikler og så videre, fra første stund.
Studentene er fornøyde. De deltar aktivt i undervisningen. Vi leser eldre og nye tekster. Vi diskuterer hvordan vi i dag skal forholde oss til Amalie Skrams rasistiske skildringer av afrojamaicanere i Hellemyrsfolket (1887), eller hvordan ideologikritikken og abortproblematikken i Torborg Nedreaas’ Av måneskinn gror det ingenting (1947) kan forstås i vår tid.
Det er mulig denne undervisningen har ringvirkninger som gjør at FNs bærekraftmål en vakker dag går i oppfyllelse, hvem vet. Men spør du meg, er det tekstanalyse vi driver med. Egenverdien ved dette er naturligvis økt kunnskap og forståelse for den kulturen og den historien vi tar del i.
Overfor studentene ved semesterstart bruker jeg samme legitimeringsformular som Leif Johan Larsen brukte overfor meg og mine medstudenter for 20 år siden: «Litteratur handler om hva det vil si å være menneske. I dette emnet skal vi studere hva og hvordan litterære tekster forteller oss om det å være menneske.»
Det høres kanskje gammelmodig ut, men i mine øyne er dette fortsatt gyldig som et destillat av hva litterær analyse dreier seg om.
Og når det gjelder arbeidslivsrelevans, er det faktisk slik at studentene i dette emnet, dersom de fullfører en humanioragrad, på en eller annen måte skal ha tekstanalyse som komponent i sitt yrke. Men her må vi altså brette opp ermene og gjøre faget mer bærekraftig, mer arbeidslivsrelevant.
Det politiske og institusjonelle trykket på bærekraftmål og arbeidslivsrelevans gjør at mange leter etter humanioras relevans på feil sted. I stedet for å være stolt av det vi driver med, griper man i blinde etter formuleringer om FNs bærekraftmål eller modeller fra profesjonsutdanningene. Jeg har hørt både instituttledere og dekaner ta til orde for at de disiplinfaglige BA- og MA-oppgavene i litteraturvitenskap (både nordisk og allmenn) bør kunne reduseres i omfang, skrives som gruppeoppgaver, og gjøres i samarbeid med en bedrift. Argumentet er at dette er mer yrkeslivsrelevant, og at studentene vil ha det.
Slike prosjektbaserte oppgaver kan sikkert fungere godt i enkelte sammenhenger og for enkelte studenter (og bedrifter). Samtidig må vi ha klart for oss at vi her snakker om å fjerne de eneste to vurderingsformene der en litteraturstudent har tid og plass nok til å dyrke selve kjernekompetansen i faget: den skrevne litterære analysen. Er kandidaten bedre rustet til et yrkesliv med tekstarbeid dersom vi fjerner denne kompetansen?
Det finnes gode grunner til å vi i humaniora bør jobbe på tvers av fag og sektorer, men premisset for tverrfaglig utvikling og yrkeshospitering kan ikke være at humanioras kjerneaktiviteter ikke er relevante nok.
Så forstår jeg jo at det ikke høres så fremoverlent ut å trekke frem diktanalyse som løsning på de store samfunnsutfordringene, og det var neppe nærlesingskompetanse som mentes da Stortingsmeldingen for økt arbeidslivrelevans i høyere utdanning slo fast at «[a]rbeidsmarkedet er i omstilling, og kompetansebehovene endrer seg». Enn så lenge skal imidlertid de snart uteksaminerte masterstudentene jeg har med å gjøre akkurat nå (om man tillater slik anekdotisk bevisføring) ut i verden og jobbe med litteratur. Én skal rett over i fast stilling som litteraturformidler ved en kulturinstitusjon, en annen søker jobber i forlag, resten (15 stykker) skal bli norsklektorer.
I vår iver etter å «svare ut» politiske styringsdokumenter på måter som skal sikre humanioras relevans i fremtiden, må vi ikke glemme at fremtidens norsklektorer, litteraturformidlere og forlagskonsulenter fortsatt vil trenge solid faglig ballast. For å gi dem dette, må vi innimellom tørre å sette ord på det vi holder på med. La oss si det sammen, og med litt trøkk, så bærer det lenger.
Anders Skare Malvik, f. 1981, er førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU i Trondheim.
Denne teksten er en del av en debattserie om humanioras samtidige tilstand og fremtidige status. Les andre bidrag til samme serie her:
