Oversatt fra spansk av Kjell Risvik
– Si meg, Ignacio, du som sitter der oppe, hører du ikke tegn på noen ting, ser du ikke lys noen steder?
– Det er ingenting å se.
– Vi skulle vært der snart.
– Ja, men det er ingenting å høre.
– Se godt etter.
– Det er ingenting å se.
– Stakkars deg, Ignacio.
Mennenes lange og svarte skygge fortsatte nedover, kløv over steinene, krympet og vokste der de tok seg fram langs bekkefaret. Det var en eneste skygge, som svaiet av sted.
Månen steg nettopp fram fra jorda, som en rund flamme.
– Vi skulle da nærme oss den landsbyen nå, Ignacio. Du som har ørene fri, du får se om du ikke kan høre hundene. Du husker de sa at Tonaya var like bortenfor skogen. Og nå er det timer siden vi var gjennom skogen. Du husker det, Ignacio.
– Ja, men jeg ser ikke spor av noe.
– Jeg begynner å bli sliten.
– Sett meg ned.
Den gamle mannen rygget til han støtte mot steinveggen og lente seg mot den, men slapp ikke børen han hadde på skuldrene. Enda beina ga etter under ham, ville han ikke sette seg, for etterpå ville han ikke greid å løfte opp sønnen, som de hadde hjulpet ham å få på ryggen der borte, for flere timer siden. Og slik hadde han båret ham siden.
– Hvordan kjenner du deg?
– Dårlig.
Han sa lite. Mindre og mindre. Iblant var det som han sov. Iblant var det som han frøs. Han skalv. Han merket når anfallene kom over sønnen på at det gikk rykninger gjennom ham, at beina presset seg inn i lysken på ham som sporer. Guttens hender, som tviholdt om halsen hans, ristet på hodet hans som om det var en skrangle.
Han presset tennene sammen for ikke å bite seg i tunga, og når det var over, spurte han:
– Gjør det veldig vondt?
– Ganske, svarte han.
Først hadde han sagt: «Sett meg ned her . . . La meg være her . . . Gå videre alene. Jeg når deg igjen i morgen eller så snart jeg kommer meg litt.» Han hadde sagt det minst femti ganger. Nå sa han ikke engang det mer.
Der var månen. Foran dem. En stor og rød måne som fylte øynene med lys og tøyde og formørket skyggen på bakken enda mer.
– Nå ser jeg ikke hvor jeg går lenger, sa han.
Men ingen svarte.
Den andre satt der oppe, fullstendig belyst av månen, og det blodløse, bleke ansiktet kastet tilbake et matt lys. Og han der nede.
– Hørte du, Ignacio? Jeg sier at jeg ikke ser.
Og den andre var like taus.
Han gikk snublende videre. Sank sammen i kroppen for så å rette seg opp og snuble på nytt.
– Dette er ingen vei. De sa at bortenfor skogen lå Tonaya. Nå er vi gjennom skogen. Og Tonaya er ikke å se, og ikke er det en lyd å høre som kan si oss om det er i nærheten. Hvorfor kan du ikke si hva du ser, du som er der oppe, Ignacio?
– Slipp meg ned, far.
– Kjenner du deg dårlig?
– Ja.
– Jeg skal få deg til Tonaya, så godt det går. Der skal jeg finne noen som kan ta seg av deg. De sier det er doktor der. Jeg skal få deg til han. Nå har jeg båret på deg i så mange timer, og jeg lar deg ikke ligge igjen her så hvem som helst kan gjøre det av med deg.
Han ravet litt. Tok et par skritt til siden og rettet seg opp igjen.
– Jeg skal få deg til Tonaya.
– Slipp meg ned.
Stemmen ble så tynn, så vidt mumlet fram:
– Jeg vil legge meg litt.
– Sov der oppe da. Jeg holder deg godt fast.
Månen steg stadig høyere, nesten blå, på en klar himmel. Det drivende svette ansiktet til den gamle mannen ble fylt med lys. Han skjermet øynene for ikke å se foran seg, ettersom han ikke kunne bøye hodet som var fastklemt mellom guttens hender.
– Alt det jeg gjør, det gjør jeg for deg. Jeg gjør det for din salige mor. Fordi du var sønnen hennes. Derfor er det jeg gjør det. Hun ville gått i rette med meg hvis jeg hadde latt deg bli liggende der jeg fant deg og ikke tatt deg med så du kunne få pleie, sånn som jeg gjør. Det er hun som gir meg mot, ikke du. Og det fordi jeg ikke har annet å takke deg for enn bare vanskeligheter, bare ydmykelser, bare skjendigheter.
Han svettet når han sa noe. Men nattevinden tørket svetten. Og over den tørre svetten svettet han på nytt.
– Jeg sliter meg ut, men jeg skal få deg til Tonaya, så de kan gjøre noe med de sårene du har fått. Jeg er sikker på at straks du kjenner deg bra, vil du igjen være på ville veier. Det får ikke hjelpe. Bare du drar langt herfra, så jeg ikke får høre mer til deg. Bare du gjør det . . . For du er ikke min sønn lenger. Jeg har forbannet det blod som du har av meg. Jeg har sagt: «Måtte det blod jeg gav deg råtne i nyrene på deg!» Det har jeg sagt siden jeg hørte at du reker langs veiene og lever av ran og mord . . . Og det er bra folk. Se bare på min gamle venn Tranquilino. Han som bar deg til dåpen. Han som ga deg navnet sitt. Han hadde også den ulykke å komme utfor deg. Siden har jeg sagt: «Han der kan ikke være min sønn.»
– Se om du kan se noe. Eller høre noe. Du som kan gjøre det der oppe, for jeg kjenner meg døv.
– Jeg ser ingenting.
– Det er verst for deg, Ignacio.
– Jeg er tørst.
– Hold ut! Vi må nærme oss nå. Du vet, det er langt på kveld og de har slukket lyset i landsbyen. Men du burde da i det minste høre hundene. Hør nå etter.
– Gi meg vann.
– Her er det ikke noe vann. Det er ikke annet enn stein. Hold ut. Og om det så hadde vært, hadde jeg ikke satt deg ned for å drikke. Ingen kunne hjulpet meg å få deg opp igjen, og alene klarer jeg det ikke.
– Jeg er så tørst og trett.
– Jeg kan huske da du ble født. Sånn var du da. Våknet og var sulten og spiste og sovnet igjen. Og moren din ga deg vann, for du hadde gjort slutt på melka hennes. Du var ikke til å få mett. Og så rasende som du var. Aldri hadde jeg trodd at det der raseriet med tida skulle gå deg til hodet . . . Men slik gikk det. Moren din, måtte hun hvile i fred, hun ville at du skulle bli sterk. Hun trodde at du skulle bli hennes støtte i livet når du vokste opp. Hun fikk bare deg. Det andre barnet hun skulle ha, drepte henne.
Og du ville drept henne om igjen om hun ennå hadde vært i live.
Han merket at mannen han bar på ryggen, sluttet å klemme sammen knærne og lot beina skli ned, dinglet fra side til side. Og han hadde på følelsen at hodet der oppe ristet, som om han hikstet av gråt.
I håret kjente han tunge dråper, akkurat som tårer.
– Gråter du, Ignacio? Det er minnet om moren din som får deg til å gråte, ikke sant? Men aldri gjorde du noe for henne. Aldri gjorde du noe til gjengjeld. Skulle tro at vi ikke hadde gitt deg kjærlighet, men stoppet i deg ondskap. Og der ser du. Nå er du kommet til skade. Hva er det blitt til med vennene dine? De er drept alle sammen. Men de hadde ingen. De kunne med rette ha sagt: «Vi har ingen å vise vår medynk.» Men du, Ignacio?
Der lå landsbyen. Han så det glitre i takene i måneskinnet. Han hadde inntrykk av at sønnens vekt knuste ham, han kjente knehasene svikte i den siste kraftanstrengelsen. Da han kom til det første skuret, støttet han seg til fortausgelenderet og lot kroppen gli ned. Den var slapp, som om alle ledd var rykket løs.
Møysommelig bendte han løs fingrene som sønnen hadde holdt om halsen på ham, og da han var fri, hørte han hundene gjø fra alle kanter.
– Og du hørte dem ikke, Ignacio? sa han. – Ikke engang med det håpet hjalp du meg.
