Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Holocaust, D.C.

Hvordan behandler amerikansk minnekultur nazistenes utslettelse av jødene?

Tidligere publisert i Vagant 2/2013.

De neste timene skal jeg være Irena Elzbieta Wo. I det lille heftet jeg har fått utdelt står det at Irena – vi må vel kunne være på fornavn? – ble født i Warszawa 18. februar 1923. Foreldrene var katolikker og Irena den nest eldste i en søskenflokk på fire. Faren drev en fremgangsrik tekstilforretning. I 1933 flyttet familien til en romslig leilighet ikke langt fra det kongelige slottet og elven Wislas bredder. Da hun var ti år gammel begynte Irena på en privat barneskole.

Mer står det ikke på den første siden, og det er ikke meningen at jeg skal bla om før jeg er kommet gjennom utstillingens fjerde etasje. Jeg har uansett ikke tid til å beskjeftige meg mer med heftet akkurat nå, for vaktene dirigerer oss inn i heisen. Vi er mange og må stå tett for at alle skal få plass. Så snart dørene er lukket, dukker ansiktet til en gammel mann, en pensjonert G.I., opp på en liten videoskjerm på heisveggen. Oppstigningen tar bare noen sekunder, det er ikke mye han rekker å si: «You can’t imagine it. Things like this just don’t happen.»

US Holocaust Memorial Museum.

US Holocaust Memorial Museum.

Fire timer tidligere er jeg for seint ute. Jeg tok for gitt at det ville finnes frokost på veien mellom Holiday Inn-hotellet mitt og museet, men i kvartalene sør for The Mall – det store parkområdet midt i Washington, D.C. som forbinder Lincoln Memorial i vest med Capitol i øst – ligger det bare offentlige bygg og kontorer. For å få meg en bagel og et pappkrus kaffe har jeg måttet krysse nordover på 14. gate gjennom parken, forbi den 170 meter høye obelisken Washington Monument, og deretter mellom American History Museum og den inngjerdede byggeplassen hvor National Museum of African American History and Culture skal stå ferdig i 2015.

Da jeg til slutt oppdriver en frokostrestaurant i kvartalene øst for Det hvite hus, er tidsskjemaet sprengt. Turen sørover igjen – som tar meg over Constitution Avenue, gjennom parken og så over Independence Avenue – gjør at jeg ankommer en drøy halvtime etter at United States Holocaust Memorial Museum (USHMM) har åpnet. Køen utenfor er allerede lang. Med en hvit middelklassefamilie foran meg (på påskeferie i hovedstaden, tenker jeg, far med programmet praktisk festet på et clipboard) og det jeg tipper er en SFO-aktig ekskursjon for barn med foreldre som jobber når skolene tar spring break bak meg, venter jeg 20 minutter på å komme gjennom sikkerhetskontrollen. Det overveiende flertallet av SFO-ungdommene er svarte (50 prosent av byens innbyggere er av afroamerikansk opprinnelse); det er også de aller fleste museumsansatte jeg kommer til å møte denne dagen.

Sammen med Steven Spielbergs Schindlers liste er USHMM det fremste eksemplet på det som gjerne omtales som «amerikaniseringen av holocaust», et uttrykk som dels brukes for å beskrive hvordan de nazistiske jødeutslettelsene har blitt integrert i amerikansk minnekultur, og dels som en eufemisme for instrumentalisering, kommersialisering, trivialisering. USHMM sto klart i april 1993 (noen måneder før Schindlers liste hadde premiere), etter 15 års planlegging og forberedelser, og begynte markeringen av sitt 20-årsjubileum noen uker før jeg besøker det.

Siden åpningen har USHMM tatt imot intet mindre enn 30 millioner besøkende, opplyser hjemmesidene, i snitt drøye 4100 personer per dag. Lite tyder på at interessen minker. Da jeg har kommet meg forbi metalldetektorene, inn i det store, lyse atriet som utgjør museumsbygningens sentrum og fram til billettskranken, blir jeg forklart at det ikke er mulig å besøke den faste utstillingen før 13.30 – om to og en halv time. Pågangen er rett og slett for stor.

Etter å ha tilbrakt noen timer i museets bokhandel og mindre, skiftende utstillinger er det ikke vanskelig å se at anklagene om kommersialisering og trivialisering har noe for seg. I bokhandelen kan man – i tillegg til standardverkene om holocaust – kjøpe seg en kaffekopp med påskriften NEVER AGAIN eller et «Kristallnacht to Liberation Poster Set» (60 dollar), og rundt omkring i atriet støter man på små skilt som spør «HOW MUCH DO YOU KNOW ABOUT THE HOLOCAUST?» og foreslår «FIND OUT. TEXT TRUTH TO 80707».

I likhet med Spielbergs film retter UNSHMM seg mot et massepublikum –men med målsetningen om at vi alle, hver og en av oss, skal føle oss som om vi var særskilt invitert. Innenfor amerikanske Holocaust studies har individualisering oppnådd status som noe av et moralsk prinsipp. Ofrene skal stå fram som enkeltmennesker, heller enn anonyme skikkelser i en stor masse. På USHMM er det som om dette prinsippet ikke bare er anvendt i utformingen av de forskjellige utstillingene, men også i publikumshenvendelsen. «NEVER AGAIN begins with you», som det står på et annet skilt jeg støter på, «DONATE TODAY».

Michael Berenbaum, den første lederen for museets forskningsinstitutt og senere leder for Spielbergs Survivors of the Shoah Visual Foundation, er en av få som bruker «amerikanisering» som et positivt begrep. I innledningen til The World Must Know (1993/2006), bokversjonen av museets faste utstilling, argumenterer han for berettigelsen av et holocaustmuseum i USAs hovedstad med at jødeutslettelsene er dypt uamerikanske:

While we impart no singular meaning to the events of the Holocaust, we see in their perpetration a violation of every essential American value. Yet, perhaps in the deepest sense, the work is American, for it calls upon the best of American values, seeking to reinforce the ideas of inalienable rights of all people, equal rights under law, restraint on the power of government, and respect for that which our Creator has given and which the human community should not take away.

For Berenbaum dreier amerikanisering seg om å gjøre holocaust «tilgjengelig» for alle amerikanere, fra overleveren i New York til bonden i Midtvesten og den svarte borgerrettighetsforkjemperen i Atlanta, som han formulerer det i et essay.

The Museum’s Hall of Witness, US Holocaust Memorial Museum.

The Museum’s Hall of Witness, US Holocaust Memorial Museum.

Det første vi ser da heisdørene åpner seg er en vegg med bilder fra konsentrasjonsleirene Ohrdruf, Dachau og Buchenwald: forkullede lik og utmagrede kropper fotografert av amerikanske tropper våren 1945. Bildene er både et frampek om hva som skal komme og et løfte om at historien vi skal få høre – om enn hvor grusom – slutter med at kavaleriet ankommer.

Resten av utstillingen arter seg bokstavelig talt som en langsom nedstigning i mørket. Utstillingslokalene er dunkelt opplyst og former seg som en nedadgående spiral gjennom etasjene, bare avbrutt av et par lysglimt da vi krysser gjennom atriet i en glasskorridor. Museet har samlet inn omlag 32 000 gjenstander fra Tyskland og Øst-Europa og laget eksakte kopier av en del andre for at den besøkendes «opplevelse» av holocaust skal bli så «virkelig» som mulig.

Vi passerer under en kopi av Arbeit macht frei-skiltet fra Auschwitz og gjennom en autentisk jernbanevogn som – forteller en liten plakett – står på skinner som under krigsårene ledet til Treblinka. Gulvet i utstillingsdelen viet til gettoene nazistene opprettet på polsk og sovjetisk jord, er dekket med brostein fra Warszawa.

Selve historiefortellingen skiller seg ikke mye fra den man finner i en europeisk historiebok, selv om USHMM naturlig nok legger mer vekt på hvordan de stadig dystrere nyhetene fra Europa ble mottatt i USA. På ett viktig punkt avviker imidlertid museets utstilling: Standard holocausthistoriografi opererer gjerne med en tredelt typologi – perpetrators, victims, bystanders – mens UNSHMM langt på vei innfører en fjerde kategori: rescuers. Mye av utstillingens siste «kapittel» er viet enkeltpersoner, grupper, organisasjoner og land som på ulike vis motsatte seg nazistenes utslettelsespolitikk – noe som lar museets fortelling tone ut mer forsonende enn dødstallene gir grunn til.

Først etter at jeg har gått Independence Avenue tilbake til hotellet husker jeg på Elzbieta og det lille identifikasjonskortet jeg fikk utdelt før heisturen opp til den permanente utstillingen. Elzbieta er et ikke-jødisk offer for nazistenes utslettelseskrig i øst og en av de skjebnene som er inkludert for å «utvide» holocaust for Berenbaum og bøndene i Midtvesten. Hun sluttet seg til den polske motstandsbevegelsen i 1943, men ble tatt til fange i etterdønningene av Warszawa-opprøret (august 1944) og sendt til Spandau utenfor Berlin. Hun tilbrakte resten av krigen der, som slavearbeider på en ammunisjonsfabrikk. I 1970 emigrerte hun fra Polen til USA.

Avatar

Olaf Haagensen